Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Det opplyste opinionsledervelde - Kommentatorstanden under svineinfluensautbruddet i 2009

Forsker

Uni Research Rokkansenteret

kristian.bjorkdahl@uni.no

Kritikere av kommentarsjangeren har ment at den er et uttrykk for en offentlighet i forfall. De mener at dybde og argumentasjon har mistet sin plass, og at demokratiske prosesser trues av «kommentariatets diktatur». Kock (2009) hevder eksempelvis at kommentariatet, med sin tendens til overflatiskhet, skråsikkerhet og tendensiøse fremstillinger, har bidratt til å etablere kynisme som nytt doxa i offentligheten. Jeg hevder at denne anklagen er svært overdrevet. Med kommentarstoffet under svineinfluensautbruddet som moteksempel viser jeg at kommentaren også kan ha en rekke konstruktive funksjoner, som kanskje er spesielt viktig i en tid som preges av en fragmenterende offentlighet.

Nøkkelord: Kynisme, kommentarsjangeren, svineinfluensa, offentlighet

Enlightened Opinion Leaders: Newspaper Commentators during the 2009 Swine Flu Outbreak

Recent critics have argued that the commentary genre stands at the forefront of the current disintegration of the public sphere. According to this critique, the «dictatorship of the commentators» has robbed deliberation of its role, thus placing democratic processes under threat. Kock (2009), for instance, argues that commentators have ushered in cynicism as a new doxa. I argue that this is a vast exaggeration. Taking comments from the 2009 swine flu as a counter-example, I show that the genre has a number of constructive functions which are especially important in a time characterized by a fragmenting public sphere.

Keywords: Cynicism, comment genre, swine flu, public sphere

 

Innledning

I studiet av medier har forskere og intellektuelle ofte utvist en bemerkelsesverdig vilje til å kritisere sitt eget studieobjekt, altså medier og mediebruk. Så ofte har det blitt fremsatt påstander om at mediene forårsaker kulturelt forfall og sosialt sammenbrudd, at man nærmest kan regne det som en medievitenskapelig undersjanger. I denne artikkelen skal det handle om et konkret tilfelle av slik kritikk, nærmere bestemt den som har blitt rettet mot kommentarsjangeren.

De siste årene har mange fremstående politikere og akademikere nemlig ment at kommentarsjangeren er et eneste stort forfallstegn. Ifølge sjangerens kritikere er den et uttrykk for at demokratiske prosesser er truet, at argumentasjon har mistet sin plass, at dybde og substans er på vei ut. Det såkalte «kommentariatet» har etter sigende etablert kynisme som nytt doxa i offentligheten (Kock, 2009), og sjangeren de forvalter har blitt beskrevet som overflatisk, fordummende, skandalepreget, lettvint, intimiserende, personfokusert, skråsikker og tendensiøs (Wold, 2010). Ifølge én spesielt syrlig kritiker gjør kommentatorene viktige samfunnsspørsmål til «et Paradise Hotel, hvor fremtreden og intriger fullstendig overskygger substans» (Ida Auken, sitert i Kock, 2009). Hvis mediekritikkens påstand på 1980-tallet var at vi moret oss til døde (Postman, 1985), er den nå at vi mener oss til døde – der «mene» betyr alt annet enn «argumentere». I vår tid kan hvem som helst visstnok mene hva som helst uten å begrunne det, og dermed blir meningsutveksling mest av alt til en slags konkurranse, en kamp om posisjoner. Slik kritikerne ser det, er kommentatorene spydspissen for – om ikke også årsaken til – denne dekadente tidsånden.

En slik kritikk kan ha mye for seg, og fenomenet den søker å beskrive – den kyniske kommentarjournalistikken – tør være kjent for de fleste. Imidlertid vil jeg her spørre om ikke kritikken av kommentarsjangeren selv har blitt noe av et doxa. Det er i alle fall sjelden det stilles spørsmål ved oppfatningen om at kommentarsjangeren fremmer kynisme og lettvinthet; kritikken går nærmest på autopilot. Det ser ut til å ha blitt en intellektuell mote å mene at «kommentariatet» forvalter et «diktatur». Slik bør det ikke være. Ikke bare fordi mediekritikk ikke skal gå på autopilot, men også fordi kritikken i dette konkrete tilfellet er misvisende, om ikke også malplassert.

Her vil jeg kort beskrive kommentarsjangeren og kritikken som har blitt rettet mot den, før jeg presenterer et moteksempel, nemlig kommentarstoffet under svineinfluensaen i 2009. Jeg viser hvordan dette eksempelet står i sterk kontrast til kritikken mot sjangeren, og forsøker meg til slutt på noen refleksjoner rundt hvilke slutninger man kan trekke på grunnlag av et slikt moteksempel.

Meningenes tidsalder

I løpet av de siste tiårene har kommentarstoffets andel av nyhetsflatene vokst ganske formidabelt, og mange ser denne dreiningen som et megetsigende tegn i tiden (Sneve, 2002). I kommunikasjonsforskningen heter det for eksempel at vi i løpet av de siste tiårene har beveget oss fra et asymmetrisk, ekspertstyrt enveissamfunn til et mer symmetrisk, kanskje også mer demokratisk, flerveissamfunn (Frandsen & Johansen, 2007). Denne forskyvningen har aktualisert kommentatorenes rolle. Med en mer sammensatt medieøkologi, der flere enn tidligere er aktive avsendere inn i en (slags) offentlighet, har man åpnet for et større mangfold av meninger, og på den måten begynt å bygge ned distinksjonen mellom (den tidligere så høytstående) avsender og (den før dette så passive) mottaker (Lanham, 2006).

En konsekvens av denne forskyvningen er at ulike former for ekspertise utfordres (Maasen & Weingart, 2005), herunder også nyhetsjournalistenes sådan. Med i dette dragsuget går også det klassiske journalistiske objektivitetsidealet – for når man går ut fra at alle kan og bør delta i offentligheten, blir det vanskeligere å holde fast på en ide om privilegert kommunikasjon (se Sjøvaag, 2009). Når idealet om objektive nyheter forvitrer, hjelper det ikke – som Stein Sneve formulerer det – at «[e]n nyhet er en mest mulig objektiv bekrivelse av virkeligheten», for i en slik situasjon kan pretensjoner om at man målbærer «objektive sannheter» like gjerne virke mot sin hensikt. Forskyvningen mot «subjektivitet» åpner dermed opp for kommentaren, all den tid «[f]ormålet med kommentaren er det motsatte. Den skal være en subjektiv meningsytring, basert på kommentatorens personlige analyser og vurderinger» (Sneve, 2002, s. 47).

På mange måter ser kommentaren dermed ut til å passe den nye medieøkologien som fot i hose: En meningssjanger i meningenes tidsalder! Mange så da også for seg at dette ville bli en gullalder for kommentarsjangeren. Den samme Sneve skrev for eksempel at «[d]et har brutt ut en kraftig og ofte åpen kamp om tolkningsrommet», og la til at det var kommentarjournalistikken som skulle «gi journalisten et overtak» i denne kampen, blant annet fordi «den representerer en gren av journalistikken som er utenfor kildenes kontroll» (2002, s. 41). Avisenes viktigste jobb, mente han,

blir derfor å bidra til at meningsdannelsen holder seg offentlig, til at ulike meninger brytes over bred front, og ikke bare en-til-en blant medlemmene av en begrenset gruppe mennesker i et samtaleforum på nettet. I denne styrkingen av offentlig diskurs, vil aviskommentaren spille en meget sentral rolle (Sneve, 2002, s. 43).

Imidlertid har denne profetien bare delvis slått til – om man ikke rett og slett kan si at den har vist seg overoptimistisk. For idet kommentarsjangeren beveget seg inn mot medielandskapets sentrum, beveget den seg også inn i kontrovers. «Mange har sett urovekkande trekk ved det som er kalla kommentarindustriens ekspansjon», skriver Karl Knapskog (2009, s. 284). Og det er det vesentlige i denne sammenhengen – ikke bare at mer av det som sendes ut fra mediene har meningens form, men påstanden om at disse meningene har blitt mer overflatiske.

Kritikk av den kyniske «fornuft»

Ifølge den nye kritikken av kommentarjournalistikken kjennetegnes sjangeren i våre dager av en særegen form for kynisme. Den reduserer viktige samfunnsspørsmål til en slags selvoppfyllende stillingskrig, der målet er å vise frem den peneste fasaden og fri mest mulig effektivt til publikum. Karl Knapskog oppsummerer kritikken slik:

[I]nnvendinga dreier seg om journalistikkens form, funksjonar og verkemåtar i samspel med det politisk-administrative systemet, og den tilskriv kommentatorar illegetim maktutøving gjennom ei påstått pervertering av samfunnets politiske kommunikasjon (Knapskog, 2009, s. 285–6).

Med henvisning til Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakkens sagnomsuste frontalangrep på kommentarjournalistikken – «Kommentariatets diktatur» (Røe Isaksen & Lysbakken, 2008) – forklarer Knapskog at kritikken gjerne retter seg mot «ein type journalistisk logikk – ein journalisme der primitiv maktkritikk utfaldar seg gjennom dramaturgiske verkemiddel der fakta og saksopplysningar vert fortrengde av interessevekkande iscenesetjingar av meir eller mindre personorienterte motsetnader og konfliktar» (Knapskog, 2009, s. 286).

I den grad denne kritikken har blitt utbredt også i akademiske miljøer, har det skjedd mye takket være den danske retorikeren Christian Kock og hans artikkel «Kynismesyndromet» (Kock, 2009).1 Med støtte i Joseph N. Capella og Kathleen Hall Jamiesons bok The Spiral of Cynicism (1997) hevder Kock at «kynisme» kan stå som en overordnet betegnelse på mange tendenser i den fremvoksende kommentarjournalistikken. Blant disse tendensene ramser Kock opp personfokus og strategisk streben, endimensjonalitet, dikotomisering, og stereotype oppfatninger. Til slutt kommer antagelsen om at publikum (altså borgerne) er «argument-indifferente» – eller også «argument-resistente». Man antar altså at folk har «faste politiske præferencer, så at de reelt er uimodtagelige for egentlig argumentation, hvilket indebærer at deliberativ argumentation ikke er en central del af demokratiets væsen» (Kock, 2009, s. 51). Dette ser Kock som et symptom på «et grundsyn på politisk meningsdannelse som er klart anti-retorisk» (2009, s. 55), med hvilket han – for å forenkle noe – mener anti-deliberativt. Nettopp fordi den går ut fra at vanlige borgere allerede har bestemt seg, har kommentarjournalistikken ingen grunn til å være noe mer enn et spill for galleriet. Følgelig arter den seg nærmest som underholdning, der kommentatorenes fremste drivkraft er å si noe om sitt tema (politikk og samfunn) som publikum (borgerne) lar seg fascinere av. Dette er politikk som skuespill, som spectacle.

Kynismesyndromet er problematisk, mener Kock, ikke bare av metodiske grunner, nemlig at kommentatorene vanskelig kan vite stort om aktørenes skjulte strategiske motiver – om de nå engang har slike – men også fordi det fortrenger en dekning av selve sakene. Hva er bakgrunnen for et konkret utspill? Hvorfor mener man at et bestemt tiltak er en god ide? Hva innebærer en bestemt plan eller tiltak? Dessuten, hevder Kock, fører det kyniske kommentariatet til kyniske borgere. Kort sagt blir folk mer kyniske fordi kommentatorene er det:

Et af Cappella & Jamiesons vigtigste empiriske resultater var en robust konstatering af at selve det at mediebrugere udsættes for kynisk politisk journalistik, gør dem mere kyniske over for politik og politikere generelt (Kock, 2009, s. 69).

Moteksempel og metode

Min påstand er ikke at kritikken som har blitt fremmet av politikere (som Røe Isaksen og Lysbakken) og akademikere (som Kock) overhodet ikke har noe for seg. Analysen er interessant, og man kan knapt mene at fenomenet de beskriver ikke er gjenkjennelig. Spørsmålet er bare hva som er rekkevidden for dette «syndromet», og videre, hva man egentlig kan si på grunnlag av eksemplene kritikerne har lent seg på. Etter min oppfatning er kritikken misvisende om den pretenderer å beskrive – eller om vi antar at den beskriver – kommentarsjangeren som sådan. Den nye kritikken av kommentarjournalistikken bør derfor ikke få stå som en allmenn vurdering av sjangerens faktiske og potensielle verdi – ikke minst fordi denne kritikken underspiller og overskygger sjangerens mer konstruktive funksjoner.

I det som følger vil jeg derfor presentere et utbrodert moteksempel som nettopp viser at kommentarsjangeren var – og stundom er – noe langt mer enn kritikken gir inntrykk av, nemlig utbruddet av svineinfluensa i 2009.2 Svineinfluensaen var en av de største mediesakene dette året, og ble omtalt i så godt som alle medier, i praktisk talt alle formater – herunder også i kommentarstoffet. Det er altså ikke snakk om en hvilken som helst sak, men en der kommentariatet – på lik linje med de andre delene av medieapparatet – virkelig fikk vist hva de var gode for.

I forkant av utbruddet, i slutten av april 2009, hadde folkehelsemedisinske eksperter allerede i noen tid ventet på en ny pandemi. Slike melder seg med jevne mellomrom, og da fugleinfluensaen – som blusset opp i 2005 – ikke utviklet seg i den retningen, mente mange at verden var overmoden for en pandemi. Da man fikk meldinger om at en ny influensa var observert i Mexico, tok det følgelig ikke lang tid før WHO var på banen, og snart informerte helsemyndighetene i de enkelte land om hvilken situasjon man nå sto overfor. I Norge tok anslaget form av en pressekonferanse, der helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen, helsedirektør Bjørn-Inge Larsen og overlege ved Folkehelseinstituttet, Bjørn Iversen, stilte som representanter for de norske helsemyndighetene. Det var Bjørn-Inge Larsens innlegg som fikk størst oppmerksomhet i mediene. Med utgangspunkt i den såkalte Pandemiplanen, som utgjorde det planmessige underlaget for situasjoner som denne, fortalte Larsen at man i verste fall kunne komme til å se en situasjon på nivå med spanskesyken – influensapandemien som herjet verden mellom 1918 og 1920. Så mye som 1,2 millioner nordmenn kunne komme til å bli smittet, opplyste han, og hele 13 000 nordmenn kunne dø.

Dette ble slått stort opp i mediene. Allerede 26. april skrev for eksempel VG i en overskrift: «Frykter at hele verden kan bli RAMMET». Avisen rapporterte fra Mexico City: «–Gatene er tomme for folk. Det er uvirkelig, sier Nils Erik Volden, som bor i Mexico by.» Artikkelen var illustrert med fotografier av folk ikledd munnbind på T-banen, og beskrev de vidtgående nødtiltakene som hadde blitt iverksatt av mexicanske myndigheter. Her, som i store deler av nyhetsdekningen fra denne perioden, var det generelle inntrykket at det rådet akutt krise, og at årsaken til krisen – altså den nye influensaen – nå var på vei mot oss. Det hele ble understreket med referanse til verdensautoriteten på helseområdet: «Verdens helseorganisasjon (WHO) gjør ikke noe for å dempe inntrykket av alvor.»3

Som ledd i et større forskningsprosjekt om kommunikasjonen av svineinfluensaen har jeg gått gjennom store deler av dekningen av saken, med vekt på avisene. For perioden som helhet, det vil si fra 24. april 2009 (da sykdommen ble kjent) til 10. august 2010 (da pandemien ble erklært over), har jeg lest alt om svineinfluensaen i fire utvalgte aviser. I tillegg har jeg gjort intervjuer med både myndighetspersoner, publikum og representanter for mediene. Undertegnede har stått for nær sagt all datainnsamling. For denne artikkelen, hvor jeg begrenser jeg meg til debatten om den første bølgen av mediedekning om svineinfluensaen – det vil si perioden fra 24. april til og med 11. mai 2009 – har jeg lest alt om svineinfluensaen i alle aviser som lagres av Retriever. «Alt» er riktignok en forkortelse for alle treff man får med søkestrengen: *svineinfluens* OR *pandemi* OR *h1n1*. Det gir 1257 treff for den aktuelle perioden (herunder 279 treff fra NTB). Et gitt antall av disse treffene er ikke videre interessante, enten fordi svineinfluensaen omtales kun veldig kort, eller fordi de kan betegnes som feiltreff (eksempelvis viser Retriever forsideoppslag som egne treff). Det aller meste av materialet er nyhetssaker, men det er også et anselig antall kommentarartikler av ulike typer. Til denne sjangeren har jeg, for praktiske formål, regnet kun tekster skrevet av navngitte kommentatorer, det vil si enten ansatte journalister eller eksterne spaltister som (også) skriver kommentarstoff. Jeg har altså sett bort fra leserbrev, kronikker og lederartikler. Søket ga til sammen 31 kommentarartikler, fra disse avisene: VG, Dagbladet, Klassekampen, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Morgenbladet, Nationen, Dagsavisen, Ny Tid, Nationen, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Fædrelandsvennen, Harstad Tidende, Østlands-Posten og Bergens Tidende. Om lag halvparten av artiklene i dette utvalget nevner svineinfluensaen bare mer perifert. Artiklene jeg trekker frem i det som følger, er slike der svineinfluensaen er det fremskutte tema for kommentaren.

I gjennomgangen av dette materialet har jeg ikke lagt vekt på hvorvidt forfatteren er ansatt eller ekstern – simpelthen fordi det, i dette tilfellet, ikke har vist seg relevant. Selv om materialet viser en kommentatorstand som nesten unisont kan stå som et moteksempel til kritikken jeg har beskrevet, finner man i tilliggende avissjangre, som lederartikkelen, ofte en noe annen tone – nærmere bestemt en større vilje til å underbygge dramaet nyhetsdekningen lanserte. Jeg har imidlertid ikke gått grundigere inn i dette, all den tid det ikke vesentlig underbygger poenget i denne artikkelen.

Dette er antagelig den første artikkelen som tar opp kommentarstoffet om svineinfluensaen spesielt. Etter hvert finnes det imidlertid mye forskning om pandemien, herunder også om hvordan den ble kommunisert. I norsk sammenheng er det først og fremst Harald Hornmoen (2011) som har forsket på dette. I sin studie av fire norske aviser – VG, Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblad – og deres dekning av pandemien, hevder Hornmoen at «[m]ye av svineinfluensadekningen i sentrale norske aviser har vært endimensjonal i kritiske faser av hendelsesforløpet», og at avisene gjorde lite annet enn å forsterke myndighetenes kommunikasjon gjennom en «utpreget krisediskurs med en tilhørende fryktretorikk» (Hornmoen, 2011, s. 63).

Fra tilsvarende studier internasjonalt har flere gjort ganske andre funn (se Hilton & Hunt, 2010; 2011; Fogarty m.fl., 2011), selv om konklusjonene er alt annet enn enstydende (se f.eks. Luth m.fl., 2013; Rachul m.fl., 2011). Disse studiene er dog bare et bakteppe for denne artikkelen, hvor jeg vil vise at kommentariatet, i motsetning til både den øvrige nyhetsdekningen og kritikken som har blitt rettet mot kommentarsjangeren, nettopp ikke formidlet en krisediskurs, at kommentarene ikke var endimensjonale, faktisk tvert imot.

Det er et viktig poeng for diskusjonen som følger at materialet først ble nærlest uten noen sterke hypoteser eller føringer. Utgangspunktet for lesningen var simpelthen den samme – brede – målsetningen som for prosjektet som helhet, nemlig å undersøke svineinfluensaen som kommunikasjonsepisode, spesielt forholdet mellom de ulike aktørene i kommunikasjonssirkelen. Imidlertid avtegnet det seg i materialet ganske snart en tydelig tendens til at kommentarene ikke bare hadde en annen karakter enn nyhetsdekningen, men at innholdet gikk i en ganske annen retning – altså at kommentarstoffet ganske systematisk ga et annet inntrykk av situasjonen enn det nyhetsdekningen gjorde. Slik oppstod det jeg et annet sted har kalt en mediert «schizofreni» – en fordring til leseren om å ta inn over seg ganske ulike budskap om samme sak under lesningen av en og samme utgave av en og samme avis (Bjørkdahl, 2015).

Etter å ha oppdaget dette mønsteret, leste jeg kommentarene på nytt, nå for å finne ut hvordan de, spesielt, medierte svineinfluensautbruddet. Selve lesningen som følger her er ikke videre komplisert; den går ut på å fremheve noen kvalitative egenskaper ved disse tekstene, som bidrar til at de gir inntrykket de gir. Den brede metodiske bakgrunnen her er retorisk kritikk, altså en form for tekstanalyse som tar sikte på å avdekke de språklige mekanismene som bidrar til å skape tekstens mening og virkninger. Dette er imidlertid her brukt kun som et åpent utgangspunkt, og ikke som noen streng fremgangsmåte.4 Jeg har for eksempel ikke begynt med et a priori skjema over innhold eller virkemidler som jeg så har saumfart tekstene for å finne; snarere har lesningen vært utforskende og assosiativ. Følgelig har jeg heller ikke tatt utgangspunkt i en bestemt retning innenfor retorisk kritikk (se f.eks. Foss, 2009).

Det ligger altså et konkret praktisk siktemål til grunn for bruken av dette materialet, men dette var et siktemål jeg etablerte kun etter at jeg gjorde selve funnet. Fordi jeg opplevde at kommentarene skilte seg (positivt) ut, bestemte jeg meg for å utbrodere et moteksempel til kritikken av kommentarsjangeren. Så kan man innvende at analysen lider av en lite flatterende skjevhet all den tid materialet allerede før den siste analysen har fått status som et «moteksempel». Om jeg hadde trukket frem andre tekster, eller andre deler av de samme, ville jeg ikke da kunnet komme til en annen konklusjon? Hypotetisk sett ja, men rent faktisk nei. Tendensen i materialet er svært entydig, og unntakene fra min påstand om at kommentariatet under svineinfluensaen gjorde kritikken til skamme, er helt marginale.

Kommentatorenes innsats under influensautbruddet er naturligvis bare ett enkelt moteksempel, og kanskje vil noen kunne mene at dette eksempelet ligger utenfor det kritikerne først og fremst har rettet sitt skyts mot, nemlig den politiske – ofte valgkamporienterte – kommentarjournalistikken. Men hvis hensikten med denne kritikken hele tiden har vært å peke kun på ett lite hjørne av kommentarsjangeren, kan mitt moteksempel i det minste bidra til å fremheve nettopp det: Kritikken har ikke nødvendigvis noe for seg om man antar at den gjelder utover en liten håndfull utøvere av sjangeren. Det er naturligvis legitimt å mene noe om en håndfull spesialiserte kommentarjournalisters virke, men det bærer galt av sted om man lar dem fungere som representanter for sjangeren som helhet. Dette mener jeg også skaper en annen kontekst rundt publikumseffekten som Kock (og før ham Cappella og Hall Jamieson) mener å identifisere. Om kun en liten undersjanger av kommentarsjangeren kan karakteriseres som «kynisk», hvor langt kan vi anta at effekten av denne strekker seg? For å si det på en annen måte: Hvis en mediebruker i løpet av en dag kommer over én «kynisk» kommentar, og syv åpne, reflekterende og etter alle mål velbegrunnede kommentarer – virker konklusjonen om at kynisme er et nytt doxa i samfunnet, straks noe mindre nærliggende. Om ikke annet tar derfor tilfellet svineinfluensautbruddet brodden av kritikkens tilsynelatende ambisjon om global rekkevidde.5

Kommentariatets korrektiv

La meg forsøke å vise at kommentariatet spilte en ganske annen rolle under utbruddet av svineinfluensaen enn den man ville forvente, gitt standardkritikken. 28. april 2009, altså dagen etter myndighetenes pressekonferanse, stod en kommentarartikkel på trykk i Dagbladet, under tittelen «Varsel om pandemi».6

Det var Andreas Wiese som skrev, og i ingressen lød følgende formaning – for øvrig ganske motsatt av det dramaet både myndigheter og nyhetsjournalistikken hadde lansert det foregående døgnet: «Det er ingen grunn til panikk. Foreløpig holder det vanlige hysteriet lenge. Og svineinfluensaen vil uansett aldri ramme oss hardest.» Wiese inntok ikke simpelthen en helt motsatt posisjon av nyhetssakene om temaet. Snarere foretok han en selvstendig, balansert vurdering, både av situasjonen som sådan, av myndighetenes opptreden og av grunnlaget for en reaksjon: «Foreløpig vet man lite, men myndighetene er nødt til å ta varslene på alvor. Kravet er at Norge må ha en beredskap klar og forberedt på det verst tenkelige utfall. Da blir det faglig forsvarlig å rope ulv, selv om man ennå ikke vet hvor stor ulveflokken kommer til å bli.»

Figur 1: Faksimile fra Dagbladet, 28. april 2009 (kilde: Atekst)

Med litt velvilje kan man si at kommentatoren her allerede har begynt å gjøre en retorisk analyse av myndighetens kommunikasjonsinnsats. Han ser at det er en vanskelig situasjon å kommunisere i, fordi kravene er mange og forskjelligartede. Men så går han også videre og gir anbefalinger til leserne om hvordan de skal lese denne kommunikasjonen. Ja, myndighetene har slått på de store trommene, men betyr det at det er grunnlag for en panikkreaksjon? Nei. Dette blir ikke noen ny svartedauen. Vi har både bedre medisiner, bedre informasjon og et bedre utbygd helsevesen, påpeker Wiese. Men så gir han saken enda større bredde; skal vi forstå det som skjer fyllestgjørende, må vi utover oss selv, altså utover vår egne grenser, mener han. De som vil bli verst rammet, er de som har de dårligst utviklede samfunnene. Og hva med oss? «I Norge har vi råd til å kjøpe oss den beste sikkerheten oljepenger kan kjøpe. Vi har fått forhåndsreserver [sic] 8,4 millioner doser med vaksine så snart den blir tilgjengelig.» Han konkluderer: «Det er vanskelig å anslå sannsynligheten for at dette vil vise seg å være en verdensomfattende pandemi med millioner av ofre. Sannsynligvis er den lav. Men kommer den, så kommer den. Da bør vår beredskapsplan inkludere hva vi kan gjøre for de deler av verden som er langt mer truet enn oss.» Der den øvrige nyhetsdekningen ikke bare var sensasjonalistisk, men også relativt nærsynt – med sitt fokus på hvordan nordmenn var truet – var kommentaren til Wiese ikke bare balansert, men også perspektivrik; han evnet å se langt utover den umiddelbare faren pandemien eventuelt utgjorde for rike nordmenn.

Poenget er imidlertid at Wiese var langt fra noe unikum blant sine kommentatorkolleger. Snarere var det et gjennomgående trekk ved kommentariatet i dette tilfellet at de ga balanserte bidrag som lente seg på bredere perspektiver enn det deres rykte skulle tilsi. Wieses Dagbladet-kollega, kultur- og debattredaktør Peter Raaum, plukket opp et tema som Wiese bare så vidt nevnte, nemlig medias bidrag til hysteriet.

«Land går rundt på tærne», kunne NRK Alltid Nyheter melde i en bulleteng denne uka. Vel, jeg er ikke lege. Jeg er ikke syk engang. Men jeg vet at hvis land går rundt på tærne er det ikke rart at folk blir uvel … Verden bever under frykt for epidemi og pandemi og selve undergangen, og alt tyder på at min egen yrkesgruppe, journalistene, er rammet hardest som vanlig (s. 56).

Raaum påpekte hvor få i Mexico som faktisk hadde pådratt seg influensaen, og sammenlignet tallet med antall drap i Sao Paolo. Hvor redde bør vi være, spurte han, idet han gjorde samme bevegelse som Wiese, nemlig å zoome ut, for å gi leseren et bredere, mer globalt perspektiv. «Spør noen som vier tida til å hjelpe folk som befinner seg i virkelig trøbbel», skrev Raaum, og viste til Leger uten grenser. «Problemet er slett ikke svineinfluensa. Epidemien (i Afrika) heter meningitt, bedre kjent som hjernehinnebetennelse. Og de utfattige landene i Afrika rammes hardest. Som alltid.» Det er ikke det påståtte kommentariatets diktatur som utøves her. Snarere bedriver disse kommentatorene noe slikt som et «kommentariatets korrektiv». De korrigerer, justerer, og balanserer – kanskje man kunne si «veileder» – publikums bilde av det som skjer. Det som gjør det virkelig interessant, er at de korrigerer også mediene selv. Det er for eksempel ikke for søkt å lese Raaums innlegg som et argument mot prioriteringer som hans egen arbeidsgiver Dagbladet gjorde andre steder i avisen.

Formmangfold

Som en kontrast til den øvrige nyhetsdekningens drama manet de fleste av kommentatorene til ro og saklig refleksjon. Men om de var relativt samkjørte i sitt budskap, så de forskjellige skribentene ulike implikasjoner av situasjonen, og til dels gjorde de også ulike vurderinger. Ikke minst valgte de mange ulike former på sine respektive kommentarer. For å få frem dette poenget kan vi kan sammenstille en kommentar av Mikal Hem, i VG, under tittelen «En varslet nyhet», med en tekst av Ingvar Ambjørnsen. Hems innlegg er saklig og analytisk, og legger vekt på at en viss dramaturgi gjerne folder seg ut når nyheter som dette lanseres. Medienes dynamikk er slik at man kan forvente store, dramatiske oppslag hvis saken gjelder noe truende, og spesielt om det som truer kan tenkes å ramme mange, og i hvert fall om det virker trolig at det kommer hit, til oss. Det er denne innebygde tendensen til dramatisering Hem ser ut til å ville dempe. «Det er ingen grunn til panikk. Vi visste at sykdommen ville komme hit», skriver Hem, og legger til: «Jeg håper befolkningen følger [helsedirektør] Larsens råd. Ordene ’ingen grunn til panikk’ har en tendens til å virke mot sin hensikt. De minner oss om at det kunne være en grunn til panikk.» På samme måte som Raaum bidrar Hem til å fortolke situasjonen i et bredere lys enn hva den øvrige nyhetsdekningen evner, og på samme måte bedriver også Hem en form for mediekritikk. Det er typisk at slike saker slås stort og dramatisk opp i mediene, sier han, og det er like typisk at folk lar seg uroe på tross av myndighetenes formaninger om det motsatte. Men det bør helst ikke skje.

Som kontrast har man Ingvar Ambjørnsens innlegg i VG, under tittelen «En pest og en plage». I motsetning til Hems saklighet velger Ambjørnsen ironi som virkemiddel:

De ivrigste snakker om at vi endelig kan komme til å oppleve et naturfenomen av de sjeldne, og det på kloss hold. Det kommer hjem til deg. Du skal få lov til å være en del av det. Spanskesyken live! Men nei. Jeg kan ikke riktig tro på det. Og allerede onsdag 29. april kommer gledesdreperen Ørjan Olsvik med kjipe uttalelser her i VG. Hele greia blir bare en flau bris, mener han … [Men] tenk så deilig det ville være. At alt stoppet opp. I alle fall nesten (s. 36).

Det er ikke åpenbart hvordan Ambjørnsen skal leses, og det er enda mindre sikkert hvordan folk faktisk leste ham. Den kyniske skråsikkerheten som etter sigende skal prege kommentarsjangeren, finner man i alle fall ikke. Snarere er Ambjørnsens tekst kjennetegnet av flertydighet – han inviterer leseren til å fortolke situasjonen på en ny og mer leken måte. Én lesning kunne være at også Ambjørnsen kommenterer typiske reaksjoner på saker som denne, det vil si at det han egentlig snakker om er nyhetskonsumentenes leser-/seervaner. Vi dras mot drama, antyder han. Vi bruker mediene vel så mye for spenningens skyld som noe annet. De som er så frekke å avblåse dramaet, tar hull på spenningen; de er gledesdrepere. Kanskje kunne man lese Ambjørnsens artikkel som en kommentar til det noen har kalt compassion fatigue – altså tendensen til at vår evne til medlidenhet blir utmattet av stadig eksponering for voldsomme fenomener, slik at mediene drives ut i et narrativt kappløp, der nyheter må formidles med stadig mer dramatiske virkemidler for å gjøre inntrykk på publikum (se Moeller, 1999).

Uansett hvordan man leser den, bidro kommentarer som Ambjørnsens til å gi et perspektivrikt, reflektert og balansert bilde av situasjonen – i langt større grad, kan man mene, enn hva den øvrige nyhetsdekningen bidro med (se Hornmoen, 2011).

Medieselvkritikk

Jevnt over forsøkte kommentatorene å minne folk på et bredt sett med mulige relevante momenter, slik at de ikke skulle la seg forlede av (medienes øvrige) hype rundt sykdommen. Klassekampens Sarah Sørheim skrev en kommentar der hun forteller om en opplevelse fra en flyplass hun nylig besøkte. Influensaen har «ikke vært noe verre enn en forkjølelse», slår Sørheim fast, men hva ser hun på flyplassen? «Skremte mennesker med munnbind. Store plakater med advarsler. Folk som skvetter en meter bortover gulvet hvis noen hoster bak dem. Hva er det som skjer?» Dette er i seg selv ganske talende, på den måten at det uttrykker så tydelig hva kommentariatet tok som sin oppgave, nemlig å fortolke hva som skjer, å analysere hvorfor folk sier det de sier og gjør det de gjør. På denne måten ga de perspektiv og fortolkningsramme til nyhetene. Sørheim leste videre situasjonen opp mot Faldbakkens roman Uår, som handler om en situasjon som ligner den man i verste fall fryktet. Hun skriver:

Noe er galt. Men det er noe helt annet en [sic] svineinfluensaen som framkaller en dyster dommedagsfølelse. Mens de av oss som har råd til å fly halve Europa rundt for en langhelg, nervøst titter rundt oss for å spotte febersyke eller hostende mennesker, er vi helt blinde for at alle vi som befinner oss i transitt i Frankfurt, er medansvarlige for et langt farligere problem: Den stadig mer akutte miljøkrisa. Og mens svineinfluensaen hittil har kostet 31 mennesker livet, er det ingenting mot hva helt vanlig influensa eller smittsom hjernehinnebetennelse gjør hvert år. For ikke å glemme det nå nesten oversette viruset Ebola, som bare i februar drepte 15 mennesker i Kongo. Og mens verdens øyne har vært rettet mot svineinfluensa, har 70.000 mennesker i Bolivia og Argentina blitt smittet av Denguefeber, skriver VG. Dødstallet er sannsynligvis godt over hundre. Men dette er sykdommer som rammer i tropiske strøk. Ikke i Europa. Menneskene i Faldbakkens bøker har mistet kontakten virkeligheten [sic]. Noe sier meg av vi er i ferd med å gjøre det samme (s. 2).

Hele Sørheims innlegg kan leses som en oppfordring til å lese situasjonen – inkludert oss selv og våre reaksjoner – i et mer kritisk lys enn det man kanskje ellers ble oppfordret til. «Don’t believe the hype!» er hennes implisitte oppfordring. Ikke ta for gitt at det er svineinfluensaen som er problemet. Kanskje er problemet snarere at vi overbevises til å fokusere så overveldende på svineinfluensaen – på bekostning av miljøkrise, ebola, denguefeber, hjernehinnebetennelse, og så videre. Vi kan ikke stole på våre første, intuitive, sensasjonalistiske, tabloide fryktreaksjon. Tvert imot vil det å reagere godt på denne situasjonen kreve perspektiv. Vi trenger å ha reist litt i verden og observert folk; vi trenger å ha lest noen bøker; vi trenger å skape usannsynlige, men treffende koblinger. Vi trenger å se forbi den tabloide tendensen til å la seg rive med av det som angår det nære og kjære, og ta stilling som internasjonalister. Vi må tenke like mye, kanskje mer, på folk i Kongo og Argentina og Uruguay som på oss selv. Lenger unna overskrifter som «Dette kan DU gjøre for ikke å bli smittet» går det vel neppe an å komme.

En noe lignende påminnelse om at vi ikke må la oss forlede i for stor grad av her og nå, finner man i Anne Lene Dale Sandstens kommentar i Dagsavisen, «Vår tids normaltilstand». Ingressen setter svineinfluensaen konsist inn i en kontekst av kriser, der hun ramser opp en rekke predikamenter som formodentlig er kjent for leseren: «Finanskrise. Klimakrise. Pandemi. Matvarekrise. Migrasjon.» Poenget med Sandstens analyse er ikke å mane til panikk eller på annen måte å få denne overveldende forekomsten av kriser til å fremstå akutt. Snarere oppfordrer hun til et bredere perspektiv enn nyhetsdekningen gjorde. Hun vil at vi ser krisene i sammenheng, som mangfoldige symptomer på samme underliggende sykdom, kanskje. «Jeg mener vi må spørre oss om kriseretorikken får oss til å miste av syne at krisene nå er så hyppige og forutsigbare at de bedre kunne forstås som den globale normaltilstanden og som et resultat av den globale organiseringen.» Til denne nye normaltilstanden, sier Sandsten, «trengs et politisk språk. Det må formuleres langsiktige, globale politiske perspektiver som peker ut over kortsiktige kriseløsninger – og som samtidig kan finne gjenklang hos folk flest.» Hennes innlegg var ikke bare, som så mange andre kommentarer, et bidrag til å gi svineinfluensautbruddet større bredde som nyhetssak; det var dessuten alt annet enn skråsikkert i formen. Sandstens innlegg var først og fremst et forsøk på å bale med det hun mente var noen alvorlige problemer som preger vår tid, problemer vi slett ikke har løst, men som vi må søke svar på. Det «trengs et politisk språk» som kunne «peke ut over kortsiktige kriseløsninger – og som samtidig kan finne gjenklang hos folk flest» – men Sandsten mente ikke å besitte noe slikt språk.

Mange av kommentarartiklene tematiserer hvordan det er minst like viktig å reagere på reaksjonen på sykdommen som på selve sykdommen. Et eksempel er artikkelen «Når panikken smitter», av Kato Nykvist, i Nationen, der skribenten begynner med å slå fast at sykdommen tilsynelatende sprer seg raskt. Han legger imidlertid så til:

Likevel kan ikke tempoet på spredningen av selve sykdommen sammenlignes med hvor hurtig frykten for viruset brer om seg. Når det blir snakk om truende virusutbrudd – fjernt fra våre breddegrader – tar det ikke lang tid for [sic] aviser og nettsteder trykker overskriftene sine på svart bakgrunn. En eim av dommedag ligger over media (s. 2).

«En eim av dommedag ligger over media» – dette er langt mer sammensatt, og ikke minst selvkritisk, enn det kommentariatets rykte skulle tilsi. Ifølge kritikken gjør kommentariatet det lettvint, og utnytter kynisk den overflatiske muligheten til å score raske poenger. Men i dette tilfellet påpekte mange av kommentatorene den tabloide tendensen til å skape drama overalt hvor et drama kan skapes – selv om dette ikke burde skje. Det som er imponerende er imidlertid ikke bare at kommentatorene er så villige til å kritisere mediene, men at de i sin tur plasserer denne kritikken inn i en enda større sammenheng, et større nett av interesser og hensyn. «Vår egen helseminister Bjarne Håkon Hanssen skisserte 13.000 døde nordmenn i en ’verste-fall’-beskrivelse … Men har vi grunn til å være så bekymret? Må vi virkelig trekke på oss munnbindet, legge oss i fosterstilling med tamiflukapselen i hånda og vente til det verste er over? Denne epidemien er fortsatt i en tidlig fase, og det er vanskelig å gi klare svar», fortsetter skribenten i Nationen. Det blir ganske klart at den påståtte skråsikkerheten som kommentariatet blir anlaget for, ikke gjør seg gjeldende; det ville være mer passende å si at kommentatoren forvalter usikkerhet. I dette tilfellet konkluderte spaltisten slik:

Selv om det er all grunn til å være på vakt over slike muterte virussykdommer som det verken finnes naturlig immunforsvar eller vaksiner mot, er de positive nyhetene såpass mange at en bør vente med å la seg gripe av panikk. Vi vet av influensaen kommer, men den trenger ikke bli verre enn en vanlig sesonginfluensa. Likevel er det lett å forstå engstelsen knyttet til disse virusepidemiene. Helt siden spanskesyken herjet med verdensbefolkningen i 1918 – der mellom 20 og 100 millioner mennesker døde – har mennesket vært på vakt mot lignende utbrudd (s. 2).

Med andre ord er det ikke direkte unaturlig å bli redd. Derfor skal man ikke kritisere folks frykt. Det er imidlertid viktig å holde hodet kaldt, sier Nykvist; man må veie ulike typer informasjon, vekte scenariorer, ta mange forskjellige hensyn. For eksempel bør man skaffe seg litt tiltrengt perspektiv ved å sammenligne den nye influensaen med hvor mange som dør av sesonginfluensa hvert år. Konklusjonen er kanskje kjedelig, men unektelig fornuftig, som en risikovurdering: «Det er selvsagt fortjenestefullt at myndighetene er årvåkne [...] Selvsagt må vi holde oss med en beredskap som tar høyde for de verst tenkelige scenarioene. Men både media og myndigheter har et ansvar for ikke å spre unødig redsel. Også det kan bli en folkesykdom.» Med andre ord har vi gode grunner til å ta situasjonen på alvor, men å ta den på alvor innebærer ikke – som det tilsynelatende var tendenser til både i mediene og i befolkningen – panikk.

Det var altså ikke slik at kommentatorene svingte hit og dit med sakens øvrige bølger i nyhetsdekningen. Gjennom det hele foretok de balanserte lesninger av situasjonen. Anne Hafstad skrev for eksempel en artikkel i Aftenposten med tittelen «Frykt ikke» – en relativt kompleks øvelse i å anerkjenne usikkerhet.

Figur 2. Faksimile fra Aftenposten 29. april 2009

Hafstad ville forstå myndighetenes fordringer i en slik situasjon, samtidig som hun ville gi råd om hvordan vanlige folk burde reagere. Hun konkluderte med at borgerne burde akseptere behovet for at myndighetene – og mediene – hadde kommunisert såpass alvorlig om influensaen, men at folk, gitt det man nå visste, ikke hadde noen grunn til å få panikk. Det som gjør det enda mer interessant, er at Hafstad, i artikkelen «Avblåst katastrofe» – fra et tidspunkt da man visste mer om sykdommen – opprettholdt sin vurdering:

For 10 dager siden våknet verden opp til meldingene om at et hissig influensavirus spredte seg som ild i tørt gress over landegrensene … Ingen ansvarlige helsemyndigheter hadde nerver til å se det hele an. Det skal de heller ikke ha, når kunnskapen om hva man faktisk står overfor er så liten som den var gjennom de første dagene etter at smitten i Mexico var kjent (s. 6).7

Det må ha vært fristende å konkludere med at hele saken var blåst opp, men Hafstad stod på sin opprinnelige analyse, nemlig at man i en situasjon som denne ikke har annet valg enn å slå på stortromma. Det kan naturligvis være mange grunner til at hun opprettholdt sin lesning, men dette er i alle tilfelle ikke en bevegelse lik den kommentatorene anklages for, nemlig å snu kappen etter vinden.

Om å holde meningsdannelsen offentlig

Det foregående viser, mener jeg, at kommentariatet under svineinfluensapandemien verken var kyniske, spillorienterte eller latterliggjørende. De var ikke lettvinte eller intimiserende. Kommentatorstandens tekster var snarere reflekterende, velbegrunnede og perspektivrike. Der mye av den øvrige mediedekningen kvalifiserte til betegnelsen sensasjonalistisk (se Hornmoen, 2011), var kommentarene åpne, balanserte og perspektivrike – kritisk vurderende, men samtidig velvillige. Snarere enn et «kommentariatets diktatur» fremstod kommentariatet i dette tilfellet som et slags opplyst opinionsledervelde. De fortolket situasjonen, analyserte forholdet mellom ulike samfunnsaktører og -hensyn, og ga saken et bredere perspektiv enn hva både myndigheter, øvrige medier og vanlige folk så ut til å være i stand til. De formidlet og forenklet kompleksitet, de forvaltet usikkerhet.

I sin gjennomgang av kommentarsjangeren fra 2002 skrev Stein Sneve:

Avisens kanskje viktigste jobb fremover blir [...] å bidra til at meningsdannelsen holder seg offentlig, til at ulike meninger brytes over bred front, og ikke bare en-til-en blant medlemmene av en begrenset gruppe mennesker i et samtaleforum på nettet. I denne styrkingen av offentlig diskurs vil aviskommentaren spille en meget sentral rolle (Sneve, 2002, s. 43).

Helt allment er det åpenbart at Sneves scenario ikke riktig har slått til. Som vi har sett, har kommentariatet siden den gang blitt anklaget for å drive med spillorientert splittelse for underholdningens skyld snarere enn med integrerende tilrettelegging for saklig deliberasjon. Jeg vil tro at de fleste er enige om at kommentatorene ikke alltid innfrir Sneves løfte. Imidlertid har moteksempelet over vist at det er i deres repertoar.

Dermed kan dette moteksempelet motivere oss til å bruke Sneves spådom ikke som et fremtidsscenario, men som et ideal; fordi det sier noe om hva kommentariatet kan være, innbyr det til en diskusjon om hva det bør være. Under svineinfluensautbruddet viste kommentariatet seg fra sin beste side; de sørget for at «meningsdannelsen holdt seg offentlig», ved at de brakte svært ulike – stundom også uvanlige – perspektiver inn i sine analyser, samtidig som de hele tiden kommuniserte bredt ut tilbake til folk. De var ikke ute etter å kåre noen vinner, og de gjorde ikke saken til et spill. Isteden balanserte de varsomt mellom å forsøke å forstå myndighetenes svar på situasjonen og å sette dette svaret i et større, som regel ufarliggjørende, perspektiv. I tillegg drev de løpende selvkritikk på vegne av mediene – altså noe i retning av det motsatte av den skråsikkerheten de beskyldes for. Poenget med dette var ikke å felle stereotypiske, endimensjonale dommer, slik kritikken av sjangeren hevder, men å innlede til reflektert samtale.

Kommentariatets innsats under svineinfluensaen demonstrerer dermed noen av kommentarsjangerens mer konstruktive funksjoner. Spesielt i en tid som vår, som mange har ment vært preget av hyperkompleksitet (Qvortrup, 1998), superdiversitet (Vertovec, 2007) og offentlighetens fragmentering (McGee, 1990; Kjeldsen, 2008), kan kommentariatet fylle rollen som kulturelle fortolkere, meglere og veiledere. I et medielandskap der ulike budskaper skytes inn – og forsvinner ut av – ikke én offentlighet, men mange, og der avsendere og mottakere dessuten overlapper på mange og ofte uoversiktelige måter, viste kommentatorene under svineinfluensaen at de kan fungere som en integrerende kraft. De samlet og forsøkte å styre vår oppfatning av nyhetene. Dette gjorde de – som sjangeren jo krever – fra et «subjektivt» ståsted, men formålet deres var ikke egennyttig, ei heller preget av sensasjonalisme eller «spetakkel». Mange av kommentatorene utviste en vilje til å ta inn over seg både myndighetenes vanskelige situasjon og publikums tendens til å føle uro. Men samtidig gjorde de det aldri enkelt: Var tendensen til panikk utslag av et behov for spenning (jfr. Ambjørnsen), eller var det kanskje snakk om en kulturell sneversynthet som forhindret oss fra å se utover våre egne grenser (Wiese, Raaum)? Eller var det tvert imot snakk om noe mer grunnleggende – en ny verden der krise var normaltilstanden (Dale Sandsten)?

Moteksempelet jeg har anført i denne artikkelen, var noe jeg snublet over. Det springer ut av et prosjekt der målet i utgangspunktet ikke var å si noe om kommentarsjangeren. Med et slikt materiale er det naturligvis svært mye man ikke kan si noe om. For eksempel forteller det ikke noe om den kvantitative vekten mellom «kyniske» og «oppbyggelige» kommentarer, og det viser ikke hva slags saker, eller omstendigheter, som eventuelt lokker frem kynismen. Det sier heller ikke noe om hvorvidt aviskommentaren skiller seg vesentlig fra kommentarer i etermediene. Moteksempelet er imidlertid ikke uten verdi. Hvis det er slik at man ganske tilfeldig kan snuble over materiale som motsier det som etter hvert har etablert seg som en standardkritikk av kommentarsjangeren, virker det mer enn rimelig å stille noen kritiske spørsmål til denne typen mediekritikk. Har kritikken av kommentaren ikke vært systematisk nok? Har den ikke tatt for seg mange nok tilfeller av sjangeren, slik at den dermed ikke har kunnet fanget opp tilfellene der kommentariatet fyller andre funksjoner enn de «kyniske»? Eller har den, med hensikt og på forhånd, definert sjangeren så snevert at materialet uansett har passet til kritikken?

I møtet mellom vårt prosjekt, som begynte med nitid tråkling gjennom store mengder nyhetsmateriale, og kritikken mot kommentarsjangeren, aner man en kontrast mellom to tilnærminger til å studere mediesjangre. På den ene siden har man en nedenfra-og-opp-holdning, en empirisk orientert tilnærming hvor man drives først og fremst av nysgjerrighet over hva man kan finne i hvert enkelt tilfelle – for så å undersøke hva disse enkelttilfellene har til felles med andre tilfeller (for det er jo først når man identifiserer vesentlige likheter på tvers av enkelttilfeller at man kan snakke om «sjanger»). På den andre siden har man en ovenfra-og-ned-holdning, en teori- og/eller hypotesetung tilnærming der man først og fremst leter etter noe som kan bekrefte det man allerede vet. Det bør nå ikke være noen overraskelse at jeg vil ta til orde for den første tilnærmingen. Istedenfor å begynne med den mediekritiske konklusjonen, for så å lete etter tilfeller som bekrefter den, bør vi studere kommentaren (og andre mediesjangre) i sin fulle bredde.

Hvordan forvalter de egentlig sitt yrke, kommentatorene som ikke er kynikere? Hvilke saker tar de opp innimellom de påståtte flokkbevegelsene rundt politiske valg? Hva skriver kommentatorene om, for eksempel, på en vanlig tirsdag i oktober? Hva mener de om NAV-reformen? Hvordan resonnerer de rundt den nye rapporten fra FNs klimapanel? Hvilke vyer har de til fremtiden etter nyheter om fallende oljepris? Hva mener de når terroristene har slått til igjen? Hva sa de om den forrige store epidemien som rammet, og hva sier de om denne? Hvorfor gjør de alt dette akkurat slik de gjør det? Og hva er håndgripelige konsekvenser av kommentatorenes praksis?

Uten å påstå at mediene aldri fortjener skarp kritikk, mener jeg at vi som nærer mer eller mindre intim omgang med medievitenskapen, bør være på vakt overfor mediekritikk med konspirasjonsteoretiske tendenser. Hensikten med en slik vaktsomhet er ikke å sørge for at kritikk ikke finner sted, men å bidra til at kritikken ikke fjerner seg fra de faktiske forhold. Målet er å sørge for at kritikken tar utgangspunkt i hva mediene faktisk gjør, ikke i hva (den teoretiske) kritikken forutsetter at de gjør.

Litteratur

Ambjørnsen, I. (2009, 9. mai). En pest og en plage. Verdens Gang, s. 36.

Bengtsson, M. (2014). For borgeren, tilskueren eller den indviede?: En praksisorienteret retorisk kritik af avisens politiske kommentarer (Doktoravhandling). Københavns universitet.

Bjørkdahl, K. (2015). Metapanikk! Svineinfluensautbruddets retoriske forviklinger. Nytt Norsk Tidsskrift, 32(2), s. 109–22.

Burgchardt, C. (2010). Readings in Rhetorical Criticism (4. utg.). State College, PA: Strata Publishing.

Cappella, J., & Jamieson, K. H. (1997). Spiral of Cynicism: The Press and the Public Good. Oxford: Oxford University Press.

de Vreese, C. H. (2005). The Spiral of Cynicism Reconsidered. European Journal of Communication, 20(3), s. 283–301. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0267323105055259

Foss, S. (2009). Rhetorical Criticism: Exploration and Practice (4. utg.). Long Grove: Waveland Press.

Frandsen, F. & Johansen, W. (2007). Krisekommunikation: Når virksomhedens image og omdømme er truet. Fredriksberg: Samfundslitteratur

Kjeldsen, J. E. (2008). Retoriske omstændigheder. Rhetorica Scandinavica, 48, s. 42–63.

Maasen, S. og Weingart. P. (2005). What’s New in Scientific Advice to Politics? I S. Maasen, & P. Weingart (Red.), Democratization of Expertise? Exploring Novel Forms of Scientific Advice in Political Decision Making. s. 1–19. Dordrecht: Springer.

Hafstad, A. (2009, 29. april). Frykt ikke! Aftenposten, s. 3.

Hafstad, A. (2009, 5. mai). Avblåst katastrofe. Aftenposten, s. 6.

Hem, M. (2009, 19. mai). En varslet nyhet. Verdens Gang, s. 8.

Hornmoen, H. (2011). Pandemisk paranoia?: En analyse av nyhetsomtalen av «svineinfluensaen» i norske aviser. Tidsskrift for samfunnsforskning, 52(1), s. 33–66.

Knapskog, K. A. (2009). Blant orakel og refleksjonsatletar: Kommentarjournalistikk som sjanger og strategi. I M. Eide (Red.), Journalistiske nyorienteringer. s. 284–306. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Kock, C. (2009). Kynismesyndromet. Rhetorica Scandinavica, 49/50, s. 51–71.

Lanham, R. (2006). The Economics of Attention: Style and Substance in the Age of Information. Chicago: The University of Chicago Press.

McGee, M. C. (1990). Text, Context, and the Fragmentation of Contemporary Culture. Western Journal of Speech Communication, 54, s. 274–89. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/10570319009374343

Moeller, S. (1999). Compassion Fatigue: How the Media Sell Disease, Famine, War and Death. New York: Routledge.

Nykvist, K. (2009, 29. april). Når panikken smitter. Nationen, s. 2.

Postman, N. (1985). Amusing Ourselves to Death: Public Discourse in the Age of Show Business. New York: Viking.

Qvortrup, L. (1998). Det hyperkomplekse samfund. København: Gyldendal.

Raaum, P. (2009, 3. mai). Hvis land går rundt på tærne er det ikke rart at folk blir uvel. Dagbladet, s. 56.

Rorty, R. (1982). Consequences of Pragmatism. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Røe Isaksen, T., & Lysbakken, A. (2008). Kommentariatets diktatur. Samtiden, 1, s. 4–15.

Sandsten, A. L. D. (2009, 6. mai). Vår tids normaltilstand. Dagsavisen, s. 2.

Sørheim, S. (2009, 8. mai). En pest og en plage. Klassekampen, s 2.

Sjøvaag, H. (2009). Objektivitetens slagmark: Krigsjournalistiske nyorienteringer. I M. Eide (Red.), Journalistiske nyorienteringer. s. 240–265. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Sneve, S. (2002). Kommentarsjangeren: Den journalistiske kommentarens historie og posisjon i dag (Rapport). Høgskolen i Bodø.

Vatnøy, E. (2010). Velg 09! Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp. Oslo: Civita.

Vertovec, S. (2007). Super-Diversity and Its Implications. Ethnic and Racial Studies, 30(6), s. 1024–54. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/01419870701599465

Wiese, A. (2009, 28. april). Varsel om pandemi. Dagbladet, s. 58.

Wold, P. M. (2010). Vaktbikkjer i flokk: Om kynismen i politisk kommentarjournalistikk (Masteroppgave). Universitetet i Bergen.

1Andre eksempler, som ofte tar utgangspunkt i blant annet Kocks artikkel, er Bengtsson (2014), Wold (2010), Vatnøy (2010) og Nordeide (2011). Kock (2009) bidrar for øvrig selv til å dokumentere at anklagen er utbredt ikke bare blant norske, men også danske politikere, se ss. 52–55.
2Med «utbruddet av svineinfluensa» mener jeg nyheten om at en ny influensa var observert i Mexico i slutten av april 2009, samt medieringen av denne i den første bølgen av nyhetsdekning, det vil si t.o.m. 11. mai 2009.
3For mer om sensasjonalisme i nyhetsdekningen av svineinfluensaen, se Hornmoen (2011).
4Under paraplyen «retorisk kritikk» står dessuten en hel bråte med forskjellige tilnærminger til retorisk tekstanalyse. For henholdsvis en innføring og en artikkelsamling som gir et visst bilde, se Foss (2009) og Burgchardt (2010). Jeg ser de forskjellige grenene innenfor retorisk kritikk som mulige teknikker og eksempler, altså som forelegg – som et stort ressurslager man kan trekke på i den grad det er nyttig. Jeg anser dem altså ikke for å være oppskrifter. Isteden vil jeg legge vekt på at retorisk kritikk bør være kreativ og formålstjenlig, det vil si at den trekker frem det ved en tekst som er egnet til å underbygge det man – i den konkrete konteksten man skriver i – har å si om den. Innvendingen mot denne fremgangsmåten er naturligvis at man da kan lese hva som helst ut av en hvilken som helst tekst, og det er naturligvis sant. Richard Rorty sa det for eksempel godt da han sa at lesere banker en tekst inn i den formen som passer deres formål (se Rorty, 1982), med den vesentlige begrensningen som den setningen allerede bærer på, nemlig at det er teksten man må banke – det vil si, at enhver påstand om en tekst må bruke teksten som belegg. Det betyr ikke at man ledes ut i en tekstuell metafysikk i retning av «hva teksten egentlig betyr»; det betyr bare at man skriver med referanse til teksten, for på den måten å invitere til samtale med andre, som kanskje kan tenke seg å skrive med en lignende referanse.
5Et mer målrettet forsøk på å undersøke «kynismespiralen» finner man i deVreese (2005). I kontrast til det både Kock og Cappella/Hall Jamieson går ut fra, viser resultatene av deVreeses undersøkelse at «strategic reporting is not per se cynicism-invoking and may play only a negligible role in citizens’ considerations to turn out to vote» (deVreese, 2005, s. 284). Jeg har med hensikt ikke befattet meg med effekter av kommentarjournalistikken i denne artikkelen, for det ville kreve en annen type undersøkelse enn den jeg har lagt til grunn. Det virker imidlertid trygt å si at dette er et mer kontroversielt område enn Kock får det til å høres ut som, når han sier at: «Et af Cappella & Jamiesons vigtigste empiriske resultater var en robust konstatering af at selve det at mediebrugere udsættes for kynisk politisk journalistik, gør dem mere kyniske over for politik og politikere generelt» (2009, s. 69). Effekten av medieinnhold på mediebrukere er omdiskutert både generelt, og spesielt når det gjelder kommentarjournalistikken.
6Kommentaren finnes tilgjengelig på nett. Url (lest 19. januar 2016): http://www.dagbladet.no/nyheter/2009/04/28/573094.html
7Kommentaren finnes tilgjengelig på nett. Url (lest 19. januar 2016): http://www.aftenposten.no/meninger/Avblast-katastrofe-6617588.html

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon