Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Transkulturelle erfaringer i sosiale medier - En studie av diskursive strategier hos norske innvandrere på nett

Professor

Institutt for nordisk og mediefag, Universitetet i Agder

martin.engebretsen@uia.no

Abstract

Transcultural lives in social media: Discursive strategies of Norwegian immigrants online

Research indicates that the dominant news media shape a picture of minorities and immigration that is problem oriented and overly simple. Social media offer discursive arenas where immigrants may show a greater diversity. In blogs and video-sharing services, immigrants can formulate their own identities and opinions, thus supplementing the established media discourse. The article investigates how and why this happens in the Norwegian media landscape. Through interviews with three informants – all with an immigrant background – as well as analysis of their text and media practices, the article provides a close insight into how social media can serve as public arenas for new voices and new discourses on minorities and immigration.

Keywords: Social media, Immigration, Identity construction, Social participation

Forskning viser at de dominerende nyhetsmediene gir et bilde av minoriteter og innvandring som er fattig på nyanser og hverdagsrealisme. Sosiale medier tilbyr på sin side diskursive arenaer der innvandrerne selv kan vise fram et større mangfold. I blogger og videodelingstjenester kan de formulere sine egne identiteter og meninger og dermed skape et supplerende korrektiv til den etablerte mediediskursen. Artikkelen viser eksempler på hvordan og hvorfor dette skjer i det norske medie- og kulturlandskapet. 1

Innledning

Sosiale medier gir nye muligheter for sosial interaksjon og deltakelse (Haugseth, 2013; Enjolras m.fl., 2013). Det innebærer også nye muligheter for minoritetsmedlemmer til å skape et diskursivt rom som kan reflektere deres egne erfaringer og interesser.2 I dagens flerkulturelle samfunn kan et slikt rom ha mange funksjoner. For individet kan det være et rom for bygging av personlige identiteter og relasjoner. Sett fra et samfunnsperspektiv kan slike rom samtidig styrke grunnlaget for dialog, anerkjennelse og samhandling mellom grupper som i utgangspunktet kjenner hverandre dårlig. Medieteknologien gir mulighetene, men individene – mediebrukerne – må selv bruke dem. Hvordan benytter norske innvandrere disse mulighetene? Hvilke former tar de tekster og ytringer som bærer de nye mediediskursene om kulturelt mangfold?

I Europa er det gjort studier på muslimske bloggere som representerer en mot-offentlighet, der de som minoritetsmedlemmer skaper og distribuerer alternative fortolkninger av sine egne identiteter, interesser og behov (Eckert og Chada, 2013). I hvilket omfang det samme skjer i dagens norske mediekultur, kan ikke denne artikkelen gi noe dekkende svar på. Artikkelens hensikt er derimot å vise frem noen eksempler på diskurser som vokser fram i sosiale medier med utgangpunkt i individers transkulturelle erfaringer og livssituasjoner. I artikkelen settes tre kasus under lupen, og de studeres gjennom både tekstanalyse og intervju. De tre informantene, som selv har innvandrerbakgrunn, deler en målsetting om å motvirke fordommer og skape et mer nyansert og sammensatt bilde av innvandrere i norsk offentlighet. Men de velger svært ulike tekst- og mediestrategier for å nå dette målet.3

Aktuelle teoriperspektiver

Transkulturelle erfaringer og interkulturell dialog

Det mangetydelige begrepet kultur skal i denne artikkelen forstås i bred forstand, som lærte tenke- og handlingsmønstre (Schackt, 2009). Kultur er dynamisk, hele tiden i forandring, samtidig som man også opplever kultur som noe relativt stabilt, som et nettverk av konvensjoner og forventninger som gir et rammeverk rundt tilværelsen (Schackt, 2009). Dette nettverket gir en opplevelse av tilhørighet og identitet – eventuelt av forskjeller og utenforskap, om man ikke identifiserer seg med det rådende normverket (Holm Riis, 2006). Hvorvidt man skal oppfatte kultur primært som noe dynamisk og foranderlig eller primært som noe stabilt og makro-strukturelt, er omdiskutert innen antropologien så vel som i politikken og samfunnsdebatten (Schackt, 2009; Mainsah, 2011). Men få synes å være uenig i at kulturelle normer produserer dominante oppfattelser om hva som er normalt og naturlig, og hva som ikke er det.

Hver tiende innbygger i Norge er innvandrer eller har foreldre som har innvandret til landet (IMDI, 2010, s. 9). Det innebærer at svært mange i vårt samfunn opplever at de må forholde seg til to eller flere sett av kulturelle rammer, de er transkulturelle. Hvert av disse rammesettene kan være forankret i ganske ulike verdier og normer. Det kan dreie seg om normer knyttet til familieorganisering, bekled-ning, generasjonsforhold, kjærlighet og samliv, høflighet etc. Når de doble kulturelle rammene er basert på at personer har krysset nasjonalstatenes grenser, oppstår det som kalles transnasjonalisme, som Marianne Takle definerer slik:

Regelmessige bånd og aktiviteter som krysser nasjonalstatens grenser, som er gjennomført av grasrotaktører, og som knytter hver enkelt person til to eller flere avgrensede, sosialt organiserte forhold og geografiske steder samtidig (2014, s. 142).

For personer som har levd hele sitt liv innenfor rammene av en relativt homogen nasjonalkultur, kan det være vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve innenfor et dobbelt sett av kulturelle rammer. Annerledesheten, og de som representerer den, kan oppleves som potensielt truende. Eide og Simonsen (2007, s. 17) formulerer det slik: «Med ett bein i nasjonalstaten og ett bein utenfor hører de ikke riktig hjemme noe sted. De er fremmede og dermed mistenkelige.»

Anita Holm Riis (2006) påpeker – med støtte fra Gadamer – at en forutsetning for dialog i kulturmøter er en gjensidig vilje til å utvide egne horisonter, til å sette seg inn i den andres tenkemåter og livsanskuelser. Det bildet av innvandrere som tegnes i mediene, er derfor av stor betydning for hva slags kunnskaper og holdninger som dannes i befolkningen, og dermed for det grunnlaget som legges for dialog og samhandling mellom gruppene.

Problemorienterte innvandrerbilder i mediene

En rekke studier har vist at det allmenne mediebildet ikke gir det beste grunnlaget for den dialog og gjensidige toleranse som et flerkulturelt samfunn er avhengig av (se bl.a. Eide og Simonsen, 2007; Lie og Aalberg, 2014; Lindstad og Fjeldstad, 2005; Dahlstrøm, 2014; IMDI, 2010). I innledningen til sin årsrapport for 2009 oppsummerer IMDI en rekke problematiske punkter i medienes dekning av det flerkulturelle Norge, bl.a. disse:

  • Artikler som omhandler innvandring og integrering har langt oftere problemfokus enn ressursfokus. Særlig muslimer og somaliere får mye negativ oppmerksomhet.

  • Noen temaer og grupper er oversynlige, mens andre er usynlige i mediene.

  • Mediene gir liten dekning av det daglige integreringsarbeidet som foregår.4

Rapporten viser videre at innvandrere er sterkt underrepresentert som kilder i de største norske papiravisene (Falkenberg og Nilsen, 2010). Eide og Simonsen fastslår i sitt bidrag at norske aviser tenderer mot å fremheve forskjelligheter framfor likheter når de omtaler innvandrere i Norge, og at de i saker om integreringsspørsmål viser liten kunnskap om og lite interesse for livssituasjonen i innvandrernes opprinnelsesland (Eide og Simonsen, 2010).5

I en studie av pressedekningen av minoriteter i perioden 1902–2010 påviser Lie og Aalberg (2014) at denne dekningen har beveget seg fra en biologisk, raseorientert diskurs til en orientering mot kulturelle forhold. Diskursen er imidlertid i stor grad basert på en statisk forståelse av kultur, i den forstand at man oppfatter at «(...) mennesker tilhører visse kulturer, og har noen iboende kulturtrekk kun ved å tilhøre denne bestemte gruppen» (uthevinger i original)(Lie og Aalberg, 2014, s. 21). De to forfatterne påpeker i sin konklusjon at den vedvarende statiske kulturdiskursen bidrar til å opprettholde et markant skille mellom majoriteter og minoriteter i samfunnet.

Liknende funn er gjort i andre vestlige land. En studie av mediedekningen av innvandrerspørsmål i britisk presse avdekker at ideer om kulturelt mangfold bestrides på både sosialt, moralsk og politisk grunnlag (Kilby m.fl., 2013). En dominerende diskurs i deres materiale var den om «unaturlig deling», basert på ideen om at mennesker flest trives best blant sine egne, de som har lik historie og bakgrunn, og at dette er en naturlig, instinktiv og biologisk erkjennelse (Kilby m.fl., 2013, s. 51).

Eckert og Chada (2013) fastslår at tyske medier skriver mye om muslimer, men mest i problematiserende vendinger, og at «(...) the reality of their diverse ways of living, ways of thinking and worldviews find little or no reflection» (Eckert og Chada, 2013, s. 928). De påpeker en insisterende «othering» av innvandrere, som fører til at innvandrere blir møtt med mistenksomhet og skepsis, noe som igjen gir dem problemer med å hevde vanlige borgerrettigheter og ta del i den offentlige debatten. For å motvirke slik marginalisering har en del tyske muslimer startet å blogge. Eckert og Chada har i sin studie intervjuet 28 aktive minoritetsbloggere, og konkluderer med at disse bloggerne sammen utgjør en viktig «counterpublic» i den tyske offentligheten.

Konstruksjon av identiteter i sosiale medier

Et individs identitet er et samarbeidsprosjekt mellom individet selv og dets omgivelser (Goffman, 1959). Den utvikles gjennom forhandlinger, og den vil ikke kunne etableres fullt og helt før den blir gjenkjent og anerkjent av andre. Sosiale medier er kjennetegnet ved en mediearkitektur som gjør dem særlig egnet som sosiale arenaer der identiteter og relasjoner forhandles og utvikles. Denne arkitekturen gjør det mulig å «kommunisere sosiale relasjoner, smak, meninger eller status i ulike grupper, nettverk eller offentligheter, og den bidrar til at budskap kan regnes som troverdige» (Haugseth, 2013, s. 55). De identiteter som bygges i slike medier, kan gjerne være utprøvende, komplekse og i stadig endring, særlig når de konstrueres av ungdommer. Eksempelvis vil enkelte skifte ut sine profilbilder ofte, enten for å vise ulike sider ved seg selv eller for å vise endring over tid eller tilpasning til ulike sosiale situasjoner (Rettberg, 2014, s. 42).

I sosiale medier kan dermed medlemmer av grupper som blir marginalisert og fremmedgjort i de etablerte mediene, skape sine egne selvrepresentasjoner, som på ulike vis kan nyansere eller utfordre de bilder som dominerer den etablerte offentligheten. De kan bevege seg fra rollen som objekt i andres tekster til rollen som subjekt i sin egen tekst. Mainsah (2011, s. 189) skriver at sosiale medier tilbyr minoritetsmedlemmer arenaer der de kan spre «(...) new images that challenge the negative and essentialist portrayals of the immigrant subject dominant in public discourse.»

Alle de tre informantene i denne studien gir, i likhet med informantene i den tyske studien til Eckert og Chada (2013), uttrykk for at deres aktiviteter i sosiale medier har flere funksjoner. Noen funksjoner er innadrettede, idet mediet brukes som verktøy i egen identitets- og relasjonsbygging, mens andre er utadrettede, som henvendelser til omgivelsene. I hvilken grad slike ytringer når bredt ut og blir en del av en større offentlig samtale, vil naturligvis variere. Mainsah (2011, s. 182) skriver at det synes å være et misforhold mellom de rike mulighetene sosiale medier gir til å formulere nyanserte og korrigerende innvandreridentiteter, og deres faktiske innvirkning på de makrostrukturelle forholdene som innrammer innvandrernes liv og tilværelse. Men i dagens mediekultur er skottene mellom de «små» og de «store» samtalene som kjent ganske porøse. Saker og kommentarer beveger seg hurtig på tvers av medietyper, og enkeltinnlegg fra en blogg med en beskjeden leserkrets kan plutselig få svært mange lesere gjennom viral spredning.

Metodiske overveielser

Mennesker med innvandrerbakgrunn utgjør en stor og uensartet gruppe i det norske samfunnet, og deres diskursive praksiser i sosiale medier er selvsagt tilsvarende uensartede. I denne studien gjøres det ikke noe forsøk på å avdekke mønstre i «det store bildet», dvs. i et representativt utvalg av tekster distribuert i sosiale medier av personer med innvandrerbakgrunn. Studien er utpreget kvalitativ, idet den undersøker et lite utvalg tekster i tillegg til å innhente informasjon fra de som står bak tekstene. En slik tilnærming egner seg til å avdekke hvordan meninger konkret konstrueres gjennom bruk av ord og bilder, og hvilke motivasjoner, refleksjoner og erfaringer som kan knyttes til dem. Denne innsikten kan i neste omgang benyttes i studier som sikter mot å avdekke mønstre i større og mer representative populasjoner.

Studiens informanter kan sies å utgjøre et «strategisk utvalg», i den forstand at de tilhører gruppen «norske borgere med innvandrerbakgrunn» og er aktive brukere av sosiale medier, samtidig som de bruker dem på svært ulike måter. De uttrykker likevel en felles intensjon om å nyansere det bildet som tegnes av minoriteter og innvandring i norsk offentlighet. De mener dette er viktig både for deres egen del og for samfunnets del.6 Vi kan derfor si at de representerer et spekter av tekst- og mediestrategier – sett i forhold til nettopp denne intensjonen. De tre informantene representerer også ulike aldersgrupper og ulike kjønn, idet to av dem er kvinner i slutten av tenårene mens den tredje er en mann midt i 30-årene. Utvalget ble gjort dels på grunnlag av egen research og søking på nettet, dels etter en henvendelse per e-post til 500 norsklærere, som gav en håndfull tilbakemeldinger om aktuelle informanter.

Hvordan fremstiller informantene seg selv og «sin verden», og hva har de på hjertet i sin kommunikasjon med leserne? Det er spørsmålene studien ønsker å belyse, både gjennom tekstanalyse og gjennom dybdeintervjuer med de tre tekstskaperne.

Studiens informanter

Studiens tre informanter har alle en familiebakgrunn fra Irak. Tara Lina Shanin er født i Norge i 1995 av kurdiske foreldre som kom til Norge tre år tidligere. Hun vokste opp i Stokke i Vestfold, men flyttet til Oslo før hun skulle gå siste året på videregående.

Nesliham Ramzi kom til Norge fra Irak som 4-åring i 2000 sammen med sin familie, som er av tyrkisk avstamning. Mesteparten av sitt liv har hun bodd i den vesle bygda Støren i Sør-Trøndelag, men i 2011 flyttet hun med familien til Trondheim. Her har hun fullført videregående skole og har siden bl.a. jobbet som vikar på et sykehjem.

Shwan Dler Qaradaki flyktet fra et krigsherjet irakisk Kurdistan og kom alene til Norge som 22-åring i 1999. Han har bodd ett år i Eiken i Vest-Agder, siden i Oslo. Oppholdstillatelse fikk han først i 2011. Da hadde han i mellomtiden tatt kunstutdanning i Norge og mottatt statens kunstnerstipend i flere år.

Intervjuene ble foretatt på tre kafeer i Oslo og Trondheim i mai og august 2014.

Analyse

Tara Lina Shanin: Røff og selvironisk humor

Tara Lina Shanin er aktiv på en rekke typer av sosiale medier, bl.a. Instagram, Flickr, YouTube og Facebook, i tillegg til Twitter og Vine. Det er på Vine hun har hatt den største gruppen av følgere, på det meste over 70 000.7 I mai 2013 ble hun intervjuet av avisen Natt & Dag under tittelen «Møt Tara Lina, Norges beste ‘Viner’». Samme året var hun også engasjert både bak og foran kameraet i NRKs humorserie Tabu med Abu. I denne analysen tar vi utgangspunkt i hen-nes Vine-aktivitet det siste halvåret før jeg intervjuet henne i mai 2014. I denne perioden la hun ut rundt 30 Vine-klipp.8

En lek med identiteter

Mange av Tara Linas Vine-postinger handler om identiteter. Gjennom morsomme eller rare øyeblikksituasjoner gir hun små hint om hvem hun er og hvem hun henger sammen med. De seks sekunder korte videoklippene fremstår som fragmenter av en ungdommelig og urban virkelighet, noen tilsynelatende spontane og dokumentariske, de fleste åpenbart regisserte. For en utenforstående er mange av klippene vanskelige å avkode. Det er uklart både hvem hun henvender seg til, hva hun vil si og hvem hun selv vil fremstå som. Men for de faste følgerne utgjør dette trolig ikke noe problem. Det spilles på ungdommelig, i blant ganske «drøy» humor, selvutlevering og «kleine situasjoner», tulling med venner og bekjente, og enkelte tydelig innstuderte små «sketsjer». En del av klippene har innvandring og etnisitet som en mer eller mindre tydelig tematikk, men slett ikke alle.

Tara Lina gir lite informasjon om seg selv på Vine-profilen sin. Selv om hun selv deltar på en rekke klipp, er ansiktet oftest helt eller delvis skjult. Samtidig handler altså mange av videoklippene nettopp om identitet – dog i en ironisk, eksperimenterende, ofte ganske mørk form. Nedenfor følger noen eksempler.

En Vine-video åpner med å vise hennes eget ansikt, som er halvveis skjult bak håret. Det synlige øyet ser rett i kameraet, øyenbrynet løftes ørlite. Ingenting blir sagt på videoklippet, og klippet har heller ingen annen tittel enn «Tara Lina». Det gis altså ingen hjelp til å fortolke hva klippet skal handle om. Det er imidlertid tilført et lydspor, nemlig Supertramps 80-tallshit «Breakfast in America». Etter et par sekunder dukker plutselig et tilgjort ansikt fram fra bak hår-skjulet – mens musikksporet spiller «Take a look at my girlfriend, she’s the only one I got».

Ill. 1: Tara Linas Vine-klipp er ofte en ironisk lek med identiteter. (Klippet er lagt ut 24. desember 2013.)

Klippet er åpenbart en lek med egen identitet, og kanskje en spøkefull henvendelse til de av følgerne som lurer på hvordan hun egentlig ser ut. Den likner også på en variant av «Pretty Girls Ugly Faces».9

Men filmen vekker i tillegg assosiasjoner om mer alvorlige temaer. Er den en kommentar til den muslimske konvensjonen om tildekking av kvinner? Eller til dem som bekjemper slike konvensjoner? Budskapet er i så fall vagt og antydende.

I samme tematiske gate er Vine-klippet der hun har samlet en flokk skolebarn foran en skole, og vi hører Tara Linas stemme rope høyt til dem: «Hvorfor viser ikke Tara ansiktet sitt? «. Barna roper tilbake: «Hun er stygg!» Tara svarer, som en cheerleader til laget sitt: «Hørte ikke?» Nytt rop: «Hun er stygg!»

Ill. 2: Tara Lina får skolebarna til å rope «Hun er stygg!» på et Vine-klipp. (Klippet er lagt ut 23. november 2013.)

Også dette klippet kan tolkes som en betraktning rundt sitt eget selv og sin rolle i gruppa, kanskje som en tildekket appell til hennes følgere om å si noe pent til henne. Men den brutalt direkte formen, kombinert med Tara Linas ironiske Vine-historikk, indikerer at hun egentlig ikke retter blikket mot seg selv i klippet, men snarere ønsker å si noe om gruppepress, om mobbing og om skjønnhetsidealer. Barna på videoen representerer mange etnisiteter. Er klippet en melding om at kroppspress og utseendefokus er noe som finnes i alle kulturer? At ønsket om å skjule seg, om ikke å vise ansiktet sitt, også kan ha med gruppepress og vanskelige sosiale forventninger å gjøre? Klippet kan også forstås som en kommentar til den nådeløse bedømmingspraksis som utøves på nettet når unge jenter legger ut videoer av seg selv med spørsmålet «Er jeg pen eller stygg?» (Rossie, 2015). Det krever mental innsats av mottakeren å finne ut av hva klippet kan bety, slik tilfellet er med mange av hennes Vine-klipp.

Et budskap om fordommer

I Tara Linas Vine-portefølje finner vi flere klipp som viser frem fordommer og antakelser knyttet til innvandrerungdoms identiteter, til deres tenkemåter, atferd og verdier, gjennom komikkens avslørende og samtidig flertydige uttrykk. Noen av disse likner sketsjene som ble vist i NRKs TV-serie Tabu med Abu i 2013 og 2014, der Tara Lina selv var mye involvert.10 I ett klipp vandrer to mørkhudede unge menn nedover en bygate en sen kveldstime. Den ene bøyer hodet bakover idet klippet starter og sier: «... så må du virkelig liksom dra hue opp sånn at du får plass til hele greia ... helt ned i halsen.» Så zoomes det inn på den andre mannen, som stopper opp, ser tankefullt opp mot venstre og sier for seg selv: «Kebab er digg, ass.» Et annet klipp i samme sjanger viser tre unge menn som sitter på en restaurant, to med mørk hud og en med hvit. Den mørkhudede mannen i midten har en stor tallerken mat som han spiser fra. Så napper den andre mørkhudede mannen litt mat fra tallerkenen hans og spiser den, uten at mannen i midten reagerer noe særlig. Deretter prøver den hvite mannen å gjøre det samme, hvorpå matens eier umiddelbart reagerer og utbryter: «Bror, vil du dø, eller?»

For alle som er innforstått med Tara Linas uttrykk og prosjekt, er nok spillet på fordommer relativt lett å avkode. Samtidig kan man anta at mange av de tusenvis av følgerne som kikker på disse videoene, ikke helt ser dette meningslaget, men likevel lar seg underholde av det absurde og komiske i situasjonene som utspilles.11 Noen vil trolig oppfatte denne siste videoen som en harselas med innvandrerungdoms temperament eller med deres eget skille mellom «oss» og «dem». Muligens er dette også en supplerende undertekst som er intendert fra Tara Linas side. Hennes ironi kan utvilsomt tolkes til å slå i mange retninger.

«Lettere å bli kul på nettet enn i klasserommet»

I intervjuet forteller Tara Lina at hun tidlig begynte å utforske sosiale medier. Hun var aktiv på Twitter da hun gikk i 7. klasse, og hun var blant de første i landet som tok i bruk Vine. Som medieaktiv ungjente med innvandrerbakgrunn ble hun lagt merke til, også av de etablerte mediene. Hun opplever selv at hennes minoritetsbakgrunn har gitt henne både muligheter og problemer, og hun har kjent på en betydelig ambivalens.

Jeg kjenner jo at jeg tilhører to kulturer. Jeg var ikke særlig stolt av min arabiske bakgrunn da jeg var yngre. Da fokuserte jeg mest på negative ting ved kulturen. Men senere fikk jeg oppleve den arabiske kulturen selv, har blant annet vært flere ganger i Iran, der min mor bodde i mange år. Iran er fantastisk! Nå er jeg stolt over at jeg også tilhører den kulturen.

Opplevelsen av å være annerledes var medvirkende til at hun var innadvendt og ganske engstelig som barn, forteller hun. Hun ble ikke mobbet, men sier at hun definitivt ikke tilhørte den kule gjengen på skolen. Så oppdaget hun at hun kunne bli kul på Internett.

På nettet gikk det an å fremstille seg selv som mye tøffere og mer robust enn jeg egentlig var. Det var en deilig oppdagelse, og mye av grunnen til at jeg ble så aktiv på nettet. På nettet var det jeg som ble kul, mens de kule var ingenting. Og jeg kunne vise fram de morsomme og rare sidene ved meg selv. Sånn sett føler jeg at sosiale medier redda meg fra en rolle som helt usynlig.

Tara Lina startet sin aktivitet i sosiale medier mest fordi hun var nysgjerrig på teknologien. Og hun fortsatte fordi hun oppdaget at disse mediene gav henne en helt ny sosial arena, en arena som hun med sine skriveferdigheter og humor mestret bedre enn mange av hennes jevnaldrende. Her kunne hun bygge opp sin egen nettversjon av «Tara Lina». Det har aldri vært vesentlig for henne å spre ett bestemt budskap, heller ikke i forbindelse med hennes egen posisjon som «kul innvandrerjente på nettet». Men kultur-tematikken er likevel ofte innvevd i postingene hennes.

Jeg spilte jo mye på dette i begynnelsen, da – ville vise at folk med innvandrerbakgrunn kunne være kule og rare de også, at ikke alle var som dem vi møter i Migrapolis på NRK. I starten gjorde jeg ganske teite ting, som å gjøre narr av norsken til mamma og slikt. Det skulle jo være sprøtt og drøyt, for å få mest mulig respons! Det er mye jeg angrer på i dag. I dag er egentlig ikke innvandrertematikken det viktigste for meg. Tror ikke følgerne mine er særlig opptatt at jeg er innvandrer, selv om de vet at jeg er det. Jeg er bare en litt rar jente på Internett, liksom.

Tara Linas ønsker for fremtiden handler om å jobbe videre med medier, gjerne med andre typer medier enn de sosiale, og gjerne med en mer seriøs profil. Hun vet det kan være vrient å bli kvitt imaget som ironisk bloggejente, men hun mener samtidig at hun kan spille en rolle i å nyansere nordmenns syn på innvandrere og deres hjemland.

Innerst inne har jeg en drøm om å lage en egen type reiseprogram, der jeg kan vise det norske publikumet helt andre sider ved Iran og Irak enn de man vanligvis møter i mediene. Leo Ajkic har vist at det går an, men jeg vil gjøre det på min egen måte.12

Neslihan Ramzi: Åpent og personlig om «serious stuff»

Neslihan skriver på tjenesten blogspot.13 De ni innleggene som inngår i denne studien, er skrevet fra mai til juli i 2013 i forbindelse med et skoleprosjekt. Noen av innleggene fra starten av perioden har fått oppmuntrende kommentarer fra klassevenninner. Ellers er innleggene ukommenterte. De fleste innleggene er ganske lange, og de inneholder både skrift og bilder.

Åpenhjertig selvpresentasjon

Mens Tara Lina har valgt å holde et slør av dunkelhet rundt sin egen person, skriver Neslihan utfyllende og eksplisitt om seg selv og sin bakgrunn. Første innlegg er titulert «Introducing me» og her tilbyr Neslihan en komprimert fortelling om eget liv – fra hun ble født i Irak til hun kom til Norge som fireåring og videre til en tilværelse som en tidvis ensom innvandrerungdom i ei bygd i Sør-Trøndelag. Faktaopplysninger er kombinert med personlige skildringer av egen historie og livssituasjon. Den var ikke alltid enkel.

I got bullied a lot because of my background. In their eyes I was different in every single way. Even my family thought I was different. At school I was too Middle Eastern; at home I was too Norwegian. I just didn’t fit in. (Postet 8.5.2013)

Hun skriver videre i samme innlegg at hun opplevde et vendepunkt i livet da hun fikk reise på pilegrimsturer til den hellige byen Mekka. Her fikk hun øynene opp for sine egne slektsrøtter og for den kulturen og religionen som familien var forankret i.

In these two last years I've been to Iraq three times. That’s when I realized I actually had a family, and I found a big part of me that was missing.

Til sammen er det lagt ut tre fotografier av henne selv i bloggen, fra ulike livsperioder og med ulik emosjonell farge. Et bilde av henne selv som toåring, lekende på et teppekledd gulv, utstråler først og fremst uskyld. Vi ser et barn uvitende om hva livet vil bringe og helt avhengig av andres omsorg. Det neste bildet viser henne selv sammen med norske klassevenninner i en bursdagsfest på ungdomsskolen. Hun er eneste gjest som bærer hijab, noe som påpekes i bildeteksten, og som bidrar til bildets melankolske virkning. Det siste bildet er mer muntert, og viser Neslihan sammen med en norsk venninne. Det bildet kommer vi tilbake til.

Bloggen som identitets- og felleskapsprosjekt er tydeligst i de to-tre første innleggene. Her presenterer hun seg selv som en person som slites mellom to kulturer, mellom ulike krav og forventninger fra familie, venner, skole og samfunn, og hun uttrykker at hun savner felleskap med likestilte, med mennesker med samme interesser, verdier og erfaringer. Samtidig etableres det gjennom teksten som helhet et bilde av en avsenderidentitet med mange andre egenskaper i tillegg. Hun fremstår som uredd, siden hun tør å ta opp vanskelige og følsomme spørsmål i en direkte og personlig stil, og som en person med klare meninger og modne refleksjoner. Og med en god penn. Bloggens pregnante åpningssetning kunne like gjerne vært åpningen av en roman: «Being the smallest child in a family of five, I have always felt weak.»

«Some serious stuff»

Neslihan skriver i sitt blogginnlegg nummer to at hun har noe viktig på hjertet, noe hun ønsker at andre skal forstå. Men hun vil også respektere det, skriver hun, om de ikke forstår, eller har andre meninger.

I know I’m not a 90 year old woman who has seen the entire world, but I have seen some of it and decided to write about some of the serious stuff. I want to write about things society avoids. Things I avoid. I hope that people will understand my way of thinking, but it is okay if you don’t. I will respect your opinion. I have been quiet about some serious world problems because I thought nobody around me wanted to hear, and because I thought someone would create this blog before me, but no one did so here I am. (Postet samme dag som introduksjonen, 8.5.2013)

I de videre innleggene skriver hun kloke, skarpe og personlige refleksjoner rundt forhold i verden – både den store og den nære – som hun mener bør endres. Hadde de ikke vært ispedd en god porsjon friske og ungdommelige formuleringer, kunne man trodd de var skrevet av en langt eldre person. Mange handler om urettferdig og fordomsfull behandling av dem som på ulike vis er «annerledes», og noen handler om velkjente minoritetstemaer som religiøse klesplagg og tvangsekteskap. Men hun tar også opp mer generelle samfunnstemaer knyttet til skole, media og mellompersonlig omtanke.

Nedenfor følger noen eksempler som illustrerer hennes tematikker og ytringsmåter.

Søndag 26. mai postet hun to innlegg. Det første handler mest om likeverd, om at alle mennesker lever på den samme jorda og burde beskytte hverandre.

I have never actually met a person who sees humans as one; That we are worth the same; That we’re all important; (...) Yes, my skin, hair and religion may be different, but I’m just like you. We all have dreams, we have fears and we have loved ones. Why does it matter where we come from? I can offer more than just Kebab!

I dette innlegget har hun med to fotografier. Ett fra et internasjonalt pressebyrå som viser kristne ungdommer i Egypt som danner en menneskelig kjede rundt muslimske demonstranter for å beskytte dem mens de ber. Og ett som viser henne selv sammen med sin beste venninne idet de holder rundt hverandre og lager morsomme fjes. To situasjoner av fellesskap og beskyttelse, tross kulturelle forskjeller. Hun avslutter dette innlegget med en oppfordring til dialog.

Have you ever been treated differently in any way and how did you deal with it? I would love to hear from you.

I innlegg nummer to samme dag appellerer Neslihan til sine lesere om å prøve å sette seg inn i innvandrernes situasjon i hjemlandet.

I think people should take a second to think about people moving from one country to another, and think about where they move from. It’s not like we had a palace in Iraq before we came to Norway. People move away because of different situations. Poverty. War. Serious stuff that Norway doesn’t have to deal with. We have to leave family, friends and loved ones behind and start a new life. Guess what. I do get jealous when you celebrate Christmas with your grandparents, aunts and cousins. 

I samme innlegg kritiserer hun pressen for å støtte opp om de negative holdningene til innvandrere:

Another thing that has a big influence is the media. *GASP*. In my opinion they always give people the wrong idea. I have seen this a million times. When an immigrant does something bad, it says in big letters that this immigrant did this and that. Whenever a white person commits a crime, they excuse him with; well that person is just confused or mentally ill.

I et innlegg postet 9. juli 2013, skriver hun om muslimenes hellige måned, ramadan. Hun skriver at mange vestlige misforstår hva ramadan egentlig handler om, og hvorfor de har så strenge restriksjoner på spising. Innlegget starter slik:

Tomorrow is first day of Ramadan so I decided to write. I have never really talked about Ramadan other than how hungry I am. This time I’m going to go deeper. A lot of people think that Ramadan is a Muslim holy month where we don’t eat between sunrise and sunset, but it’s so much more than that.

Hun skriver videre at man sulter seg for å erfare hvordan de fattige i verden lever, for å oppgi grådigheten, for å lære tålmodighet. Men hun lar også sin egen stemme blandes med «den rette lære», idet hun avslutter noe lakonisk:

But the truth is, it’s not enough. We still never learn EXACTLY how bad other people live, because at the end of the day our families sit together around a table full of delicious food. By the end of the month we celebrate and reward ourselves. Then the next 11 months we’re going to eat just like before.

«Jeg hadde lyst til å skrive om noen av de bra tingene i min kultur»

I intervjuet forteller Neslihan at hun valgte å skrive blogg som fordypningsprosjekt i mediefaget i VG2 fordi hun så det som en anledning til å realisere noe hun lenge hadde hatt lyst til å gjøre.

Jeg har bare norske venner, og de synes ofte jeg er litt rar og spør meg om ting som har med min bakgrunn å gjøre. Jeg er ikke så flink til å formulere meg muntlig om disse tingene, samtidig som jeg hadde veldig lyst til å si noe om alle de bra tingene i den delen av min bakgrunn. Det er masse ting de har så lite peiling på. Da ble bloggen en ypperlig anledning til å slå flere fluer i en smekk!

Det var flere grunner til at hun valgte å skrive på engelsk, selv om hun både skriver og snakker norsk som enhver annen trønderjente på hennes alder. Dels gjorde hun det fordi hun hadde både venner og familie i flere engelsktalende land. Dels fordi hun hadde et ønske om å noe ut til flest mulig lesere, selv om hun i første rekke henvender seg til venner og bekjente.

Hun forteller at bloggen virket etter hensikten. Hun fikk mye respons. Ikke direkte på bloggen, men muntlig, av folk på skolen, familie og venner. Mange av skolekompisene meddelte at bloggen nærmest hadde sjokkert dem. Hun forteller at hun slett ikke var kjent som «verdens mest seriøse person», at hun fort kunne bli utålmodig og amper når samtalen i klassen eller i kantina gikk i retning av vanskelige kulturspørsmål. Bloggen viste en annen side ved henne.

Jeg føler at jeg har fått frem litt og litt av min egen personlighet. Først da jeg flyttet til Trondheim og byttet skole. Så med bloggen. På nettet ble jeg plutselig helt seriøs. Bare meg, og bare seriøst, og bare ... ja, sannhet.

At hun ikke fikk så mange kommentarer på bloggen sin, syntes hun ikke var så farlig.

Nei, det var ikke viktig for meg. Jeg ville bare få det ut. Få folk til å forstå. Og minst en tredel av skrivingen var nok mest for meg selv. For terapi, på en måte. Ting blir jo annerledes når du skriver det ned.

Den responsen hun fikk av skolekamerater førte til at hun fikk nye tanker om hvem hun selv var, forteller hun:

Det at folk ble sjokkert av det jeg skrev, fikk meg til å tenke over hva slags person jeg var i virkeligheten, versus hvordan jeg trodde jeg var selv. Det førte til at jeg prøvde å få de to til å gå litt mer sammen. Prøvde å være mer som jeg var på bloggen. Men jeg må innrømme at jeg slett ikke alltid fikk til å være så tålmodig og reflektert som jeg kan virke på nettet, hehe.

Hun opplever at bloggen gjorde henne mer synlig, og at denne synligheten var vel verdt alt strevet med å lage den.

Det er mye arbeid å lage en slik blogg – mye research, pussing på språket og slikt. Men det føles fint når man er ferdig, det blir jo en slags publisering. Når du er flerkulturell, blir du jo automatisk synlig, på en måte. Men folk får jo vanligvis aldri høre hele historien. Nå fikk jeg sjansen til å fortelle den selv.

Neslihan er svært interessert i fotografi. Når hun tenker på hvordan hun ønsker å bruke nettet i årene fremover, er det nettopp fotograferingen hun helst vil utvikle videre. Hun sier:

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan ta fotointeressen min inn i dette. Jeg har lyst til å lage bilder som viser motiver man sjelden ser, som viser innvandrere fra nye vinkler. For eksempel en serie med bilder av folk med hijab som skater, går med bunad – slike ting som kanskje ikke er så vanlig, men som likevel skjer. For å vise at ting ikke er så svart-hvitt som mange tror.

Shwan Dler Qaradaki: Kunstner på nett og på skolebesøk

Shwan Dler Qaradaki bruker sosiale medier som YouTube, Flickr og Tumblr, samt en egen hjemmeside, først og fremst til å presentere sin kunst. Et av hans hovedverk er kortfilmtrilogien Salte Kyss I, II og III, som startet som et skoleprosjekt på kunsthøgskolen i Oslo og som han siden har videreutviklet. Store deler av filmverket, en slags utbygde trailere, har han lagt ut på YouTube. Det er en av disse trailerne vi skal se nærmere på i analysen. De har ikke tusenvis av visninger – den siste filmen hadde hatt 700 visninger da intervjuet med Shwan ble gjort i mai 2014. Men han synes likevel det er en bra kanal til å nå nye grupper med sin kunst.

Salte Kyss I – en kunstfilm om oppbrudd og eksil

Salte kyss I er laget som en collage av ulike typer visuelle uttrykk – fotografier, montasjer, tegninger i kraftige farger, animasjoner – kombinert med musikk, en norsk fortellerstemme og engelsk teksting.14 Den utgjør med andre ord en kompleks multimodal komposisjon, og den kan fortolkes på mange nivåer. Men i bunnen ligger en tydelig narrativ struktur, nemlig fortellingen om den unge mannen som må flykte fra sitt hjemland og sin familie, som etter en vanskelig og farefull reise gjennom Europa ender i Norge, og som strever med å finne en identitet og en tilhørighet i et totalt fremmed land. Alt uttrykt i et sårt og poetisk språk av ord, farger, former og toner.

Identiteter i spill

Filmtrilogien Salte Kyss I-III handler først og fremst nettopp om identiteter. Shwan skaper i filmene et estetisert bilde av seg selv og sin egen historie, og derigjennom også av andre som har liknende historier. På hans hjemmeside på nettet, liksom på hans Tumblr-side, presenterer han seg selv kun som kunstner – ikke som privatperson, ikke som innvandrer eller flyktning. Disse sidene ved hans identitet kommer til syne på nettet kun gjennom hans kunstneriske uttrykk. Og tydeligst nettopp i Salte Kyss-trilogien. Allerede i første film fremstilles en person som slites hardt mellom opplevelsen av å ha mistet alt som var kjent og kjært, og opplevelsen av å leve i et land som er vakkert og fredelig, men som samtidig oppleves fremmed og ikke spesielt gjestmildt.

For å gi et tekstlig belegg for hvordan identiteter konstrueres semiotisk gjennom et multimodalt og estetisert uttrykk som i denne kunstfilmen, kan man etablere et rutenett som viser samspillet mellom modaliteter, sekvens for sekvens.15 Sekvensen nedenfor er den som avslutter filmtraileren som ligger på YouTube, der det visuelle uttrykket har beveget seg fra tegninger og montasjer til fotografier. Fortellerstemmen er en lavmælt mannsstemme, som snakker østnorsk uten noen aksent eller brytning.

(YouTube-trailer fra Salte Kyss I, siste sekvens)

Visuelt uttrykk

Skjermbilde

skrift

tale

musikk

Reallyd

Foto

Today is the eighth [sic] of June, 2008. It’s 8.01 am.

I dag er det den 8. juni, 2008, klokka 08.01 om morgenen.

Ingen

Fuglekvitter

Foto,langsomme overganger

Even though I have nothing to do, and no place to go, I get up early in the morning.

Selv om jeg ikke har noe å gjøre, eller et sted å gå til, står jeg tidlig opp om morgenen

Ingen

Fuglekvitter

Foto

Recollection. Memories. It might be they are all one has, sometimes. I no longer have a name, that Maryam would recognize.

Hukommelse. Minner. Det kan hende at det er alt man har, alt man er, fra tid til tid. Jeg har ikke lenger noe navn Maryam kunne kjenne igjen.

Dunkel, sfærisk, vakker synthesizer. Ett slag fra en kirkeklokke

Fuglekvitter

Foto

Even my number is temporary.

Til og med nummeret mitt er midlertidig.

Samme musikk, dør ut.

Stillhet

Det er mange sider ved kunstnerens egen identitet som kommer til uttrykk i denne sekvensen. I de to første rutene plasseres protagonisten – som i alle filmens deler samsvarer med Shwan selv – i en fysisk virkelighet, i vår egen virkelighet, ved å angi et eksakt tidspunkt. Rett før har vi fått vite at han bor i en leilighet ved Akerselva i Oslo. Fortelleren tilkjennegir at han ikke har faste holdepunkter i livet i form av arbeid, et sted å gå til. Men han er likevel ikke en person som ligger lenge om morgenen. Fuglekvitteret i lydsporet forankrer scenen til et fysisk her og nå, samtidig som det gir en assosiasjon til en dag som er i gang, livet som våkner opp og kaller til handling og aktivitet. Vi fornem-mer en stemningsmessig dissonans, en sterk melankoli, som oppstår i møtet mellom det muntre fuglekvitteret og protagonistens triste erkjennelse av mangel på oppgaver og tilhørighet.16

Deretter følger den indre refleksjonen, samtidig som musikksporet starter. Med en kombinasjon av mørke og lyse toner uten noen klar melodi, skapes en abstrakt, følsom atmosfære. Den ensomme kirkeklokken lyder skjebnesvangert. Fuglekvitteret ligger fortsatt i bakgrunnen, som en påminning om de fysiske omgivelsene, om livet som pågår rundt.

Ordene som presenteres parallelt på to språk, i engelsk skrift og i norsk tale, utgjør en ganske eksplisitt meddelelse fra en person som sliter med egen identitet og med mangel på livsinnhold. En person som føler at minner fra en tidligere tilværelse er alt han har og alt han er. Og disse refleksjonene vendes i siste del til eget opphav, til moren Maryam, som sendte ham ut på flukt for mange år siden, og som i dag kanskje knapt ville kjenne ham igjen. Det aller siste bildet er nettopp av moren, hans eget biologiske og kulturelle opphav, som langsomt zoomes nærmere, inntil det brått forsvinner og skjermen blir svart.

Den aller siste setningen peker mot den offisielle siden ved identiteten. Fortellerstemmen sier at ikke en gang nummeret hans er stabilt og varig, og vi ledes til å tenke på en person uten etablerte borgerrettigheter, uten et personnummer som viser legitim og anerkjent tilhørighet til det norske samfunn. (Da denne filmen ble laget, hadde Shwan ennå ikke fått oppholdstillatelse i Norge. Da hadde han bodd åtte år i landet.)

Man kan lese flere budskap ut av filmtrilogien Salte Kyss. Ved å gi en kunstnerisk fremstilling av hvem han selv er, hva han har opplevd og hvordan han oppfatter sin egen tilværelse, gir Shwan gjennom disse filmene også betrakteren anledning til å reflektere over sitt eget liv og over sin relasjon til alle dem som sliter med å passe inn i et nytt land. Under overflaten ligger en tydelig appell om å vise respekt, forståelse og inklusjon.

«Jeg vil utfordre den offentlige debatten om innvandring – gjennom kunst»

Shwan forteller i intervjuet at han startet med å bruke sosiale medier for å nå bredere ut med sin kunst. I sin kunsteriske virksomhet behandler han ofte temaer som migrasjon og kulturmøter, identitetsproblemer og rotløshet. Dette er temaer han kjenner godt fra eget liv.

Jeg var den eneste med innvandrerbakgrunn i klassen min på kunsthøgskolen, og jeg følte meg svært annerledes enn alle de andre. Kunsten ble en resonans på denne opplevelsen, jeg kunne ikke lage noe annet. Det var en vanskelig og smertefull prosess å lage Salte Kyss, og gå inn i minnene på nytt. Men det var viktig for meg å gjøre det. Selv om filmene handler om meg selv, tror jeg at de viser noe som gjelder mange. Vi mangler gode ord for å uttrykke de vanskelige følelsene. Hvem er man egentlig, og hvor hører man egentlig hjemme når man har vokst opp i Kurdistan og så bodd mange år i Norge? Jeg tror kunsten kan bidra til å skape forståelse.

Han forteller at han opplever at hans egen identitet stadig er i spill, at han slites mellom ulike forventninger.

Jeg har stor familie i Kurdistan. De vil at jeg skal være kurder. Men jeg er ikke den samme i dag som da jeg forlot Kurdistan. Jeg har fått familie i Norge. Den norske kulturen er blitt en del av meg, enten jeg liker det eller ikke.

Shwan forteller at han lærte mye på kunsthøgskolen om å bruke digitale verktøy i produksjonen av kunst. Og han opplever at sosiale medier kan skape arenaer der nye grupper møter kunsten hans. Men i hans tilfelle må de fungere i samspill med andre møteplasser:

Jeg er ofte ute på skoler eller ungdomsklubber og snakker med unge mennesker. Vi snakker om kunst, om å reise fra hjemlandet sitt, om å føle seg annerledes. Dette er vanskelige ting å snakke om, og da kan filmene være en god inngang. Jeg ser på øynene deres at de har forstått, at de har opplevd noe nytt.

Han forteller at han er svært bevisst på hva slags uttrykk han benytter, både materielt og formelt. Han mener han på bakgrunn av sine egen historie har et viktig budskap å formidle, og derfor benytter han et enkelt og tydelig formspråk.

Jeg ønsker ikke å overforklare noe, det må være rom for tolkninger. Men jeg vil uttrykke meg slik at alle kan forstå, at alle kan få noe igjen for å se på kunsten min. Ikke minst de unge.

For å skape et felles ståsted med et ungdommelig norsk publikum, skildrer han erfaringer som ligger fjernt fra norsk ungdomsliv på en måte som likevel vekker gjenkjenning på det følelsesmessige planet. Emosjonell gjenkjenning kan åpne for å kommunisere mer kompliserte budskap, mener Shwan:

Mange har blitt mobbet, og vet hva det handler om. Hvordan man føler seg. Mange har vært langt hjemmefra, borte fra sine kjære, og vet hvordan det oppleves.

Mange har opplevd kjærlighet og vennskap, vet hva det betyr i livet. Jeg tror at dette er noe som alle kan gjenkjenne. Men det jeg har på hjertet er noe mer. Det handler om å beskrive en opplevelse av å være glad i to land, to kulturer. Men samtidig føle seg presset fra dem begge. I Norge tror mange at vi kommer for å utnytte systemet og stjele godene deres. Og hjemme tror mange at vi har stukket av fordi vi er feige, ikke vil kjempe, og at vi nå er kommet til paradis. Det oppleves hardt og urettferdig. Særlig når man ikke vet hvor man vil havne, når fremtiden er usikker – i årevis. Hadde jeg ikke hatt gode venner og forståelsesfulle lærere i Norge, hadde jeg kanskje ikke levd i dag. Så hardt har det faktisk vært.

Shwan har ikke noe ønske om å delta i samfunnsdebatten på den måten politikere gjør. Han er ingen politiker, sier han. Men han ønsker å bidra med kunsten. Og han opplever at han blir hørt, siden han blir invitert til mange kommuner, til mange skoler og klubber.

Det finnes tusenvis av papirløse og stemmeløse flyktninger i Oslo. Jeg ønsker å utfordre den offentlige debatten omkring dette temaet. Fortelle om hvordan det er å leve i slik usikkerhet. Jeg vil gjerne skape en ny diskusjon, men jeg må gjøre det på min måte. Ungdommene leser ikke Aftenposten. Men de er på nettet, og på skolen. Der kan jeg treffe dem.

En synliggjøring av registre og rollemodeller

Mye forskning rundt minoriteter og innvandring springer ut av en allmenn – og ikke minst statlig – bekymring, det som Annick Prieur kaller «den store fortellingen om statens bekymring for innvandrerne». Hun mener at mange prosjekter er basert på et perspektiv der innvandrerne er «de andre» og de «(...) vurderes ut fra de problemer disse andre kan påføre oss» (Prieur, 2004, s. 10). Denne studien er nok heller ikke helt fri fra dette perspektivet. Men den søker å rette oppmerksomheten mot muligheter snarere enn mot problemer. De tre informantene som har lånt oss sine tekster og sine tanker i denne studien, viser at det finnes mange måter å ytre seg på for dem som vil bruke sosiale medier til å utvide den offentlige og halvoffentlige diskursen om minoriteter og innvandring. Ikke minst for dem som vil bidra med en innenfra-stemme, som vil dele av sine egne transkulturelle erfaringer, og som vil skape nye typer dialoger på tvers av gamle grenser.

De tre røstene vi her har stiftet bekjentskap med, følger svært ulike strategier for å oppnå diskursive mål som er relativt like. De ønsker alle å bygge og utforske sine egne identiteter gjennom egne valg av formuleringer, bilder og sammensetninger. Samtidig ønsker de å vise et mer nyansert bilde av innvandrere og minoriteter enn det de mener å finne i de etablerte mediene. Mens Tara Linas strategi er å få folk til å tenke selv gjennom å bruke røff humor, ironi og tvetydigheter, benytter Neslihan en åpenhjertig, direkte og personlig uttrykksform. Shwan har på sin side valgt kunstens uttrykk som sitt, med kombinasjoner av lyd, bilder og ord som forteller historier, skaper følelser og assosiasjoner, samtidig som appellen om forståelse og respekt er tydelig. Forenklet kan vi si at vi har fått eksemplifisert den selvironiske, den åpenhjertige og den estetiske stemmen i den store samtalen som foregår i sosiale medier om minoriteter og innvandring. Selvsagt finnes det flere stemmer å velge mellom. De demagogiske, de hatefulle og de opportunistiske stemmene har som kjent mange bærere. Det samme har de poli-tisk korrekte, de pedagogiske og de akademiske. Men disse utgjør neppe de mest relevante rollemodellene for minoritetsmedlemmer flest.

Denne studien har som nevnt ikke hatt som mål å avdekke omfanget av en minoritetsstyrt, nyanserende diskurs om minoriteter og innvandring i sosiale medier i Norge. Det bør heller være et mål for kommende prosjekter på feltet. Men research-arbeidet som ble utført i forkant av denne studien, indikerer at omfanget neppe er stort. Googling, muntlige forespørsler samt en henvendelse per e-post til 500 norsklærere avdekket en liten håndfull aktuelle aktører i tillegg til de tre utvalgte informantene. Alle de tre ble for øvrig under intervjuet spurt om de hadde venner eller kontakter med minoritetsbakgrunn som var aktive bidragsytere i sosiale medier, i likhet med dem selv. Til det svarte de alle benektende. De hadde alle det inntrykket at personer med innvandrerbakgrunn var generelt tilbakeholdne med å ytre seg i sosiale medier.

Om det stemmer, kan det selvsagt ha mange årsaker. En av dem kan være en mangel på relevante diskursive rollemodeller, på medierte identiteter og ytringsformer de selv kan identifisere seg med. Etter å ha intervjuet 52 unge innvandrere i Norge påpeker Prieur at mange unge innvandrere har klare begrensninger knyttet til sine identitetskonstruksjoner. Hun sier seg enig med Giddens og andre sosiologer som hevder at det moderne samfunnet generelt tilbyr vide rom for selvkonstruksjon og personlige valg, men fastslår samtidig: «Men det er òg åpenbart at et kroppslig og sosialt utgangspunkt setter grenser for den enkeltes muligheter» (Prieur, 2004, s. 167). Hun peker på at individet alltid står overfor en trussel om utstøtelse hvis det posisjonerer seg på måter som ikke kan forstås eller aksepteres.

Liknende konklusjoner trekker Henry Mainsah i sin studie av 20 utvalgte profiler på nettsamfunnet Biip.no. Gjennom skrift, bilder og videoklipp artikulerer de 20 profileierne, som alle er mellom 16 og 20 år og har en etnisk minoritetsbakgrunn, tilhørighet og subkulturelle referanser i mange retninger. Men Mainsah fastslår samtidig at ungdommer med minoritetsbakgrunn møter visse begrensninger når de skal velge hva slags identiteter de skal benytte i sin selvrepresentasjon. Bare det å presentere seg selv som norsk, kan eksempelvis være problematisk. Mainsah skriver (2011, s. 190): «The macro-societal context of Norwegian society largely defines the boundaries within which minority youth negotiate their identities both online and offline.»

Sett i lys av dette perspektivet kan de diskursive nettpraksisene som er belyst i denne artikkelen, ha stor betydning. Ved å utvide spekteret av tilgjengelige roller og identiteter for personer med innvandrerbakgrunn utvider de også rommet for det som kan forstås og aksepteres. Og når dette skjer i åpne sosiale medier, gjelder denne utvidelsen – i alle fall potensielt – på tvers av det som tradisjonelt har blitt oppfattet som kulturgrenser. I forhold til det bildet som tegnes i de allmenne nyhetsmediene, representerer de tre kasusene en utvidelse av et diskursivt register, i tillegg til at de utvider og nyanserer selve diskursen om minoriteter og innvandring i Norge.

Referanser

Algashi, S. (2010): Accented voices: Iranian-Norwegian readings of media texts on Iran and Iranianness, Social Semiotics, Volume 20, Issue 3. S. 277–291.

Burn, A. (2013): The kineiconic mode. Towards a multimodal approach to moving image media, i Jewitt, C. (red.): Routledge Handbook of Multimodal Analysis, 2nd Edition. London: Routledge.

Dahlstrøm, H.K. (2014): Problematiske somaliere: Fædrelandsvennens dekning, i Økland, Ø. (red.): Innvandrerungdom og mediebruk. Norsk-somalisk ungdom i en global medieverden. Kristiansand: Portal. S. 58–71

Dancus, A.M. (2015): Melankoli i vinterland. En studie av Hisham Zamans filmer Vinterland (2007) og Før snøen faller (2013), i Engebretsen, M. (red.): Det tredje språket. Multimodale studier av interkulturell kommunikasjon i kunst, skole og samfunnsliv. Kristiansand: Portal. S. 34–48.

Eide, E. og Simonsen, A.H. (2007): Mistenkelige utledninger. Minoriteter i norsk presse gjennom 100 år. Kristiansand: Høyskoleforlaget

Eide, E. og Simonsen, A.H. (2010): De vanskelige journalistiske valgene, i IMDIs årsrapport for 2009: Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. S. 46–53

Eckert, S. og Chada, K. (2013): Muslim bloggers in Germany: an emerging counterpublic, Media Culture and Society 35 (8), 2013. S. 926–942

Enjolras, B., Karlsen, R., Steen-Johnsen, K. og Wollebæk, D. (2013): Liker – liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

IMDI (2010): Innvandrere i norske medier, Innledningsartikkel til IMDIs årsrapport for 2009: Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. S. 8–21

Fairclough, N. (2003): Analysing Discourse: Textual Analysis for Social Research. London: Routledge.

Falkenberg, V. og Nilsen, K. (2010): Lite brukt som kilder, i IMDIs årsrapport for 2009: Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. S. 34–45

Goffman, E. (1959): The Presentation of Self in Everyday Life. New York: Anchor

Haugseth, J.F. (2013): Sosiale medier i samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget

Lie, M.P. og Aalberg, T. (2014): Fra biologidiskurs til miljødiskurs?, Norsk Medietidsskrift 1/2014. S. 4–23.

Lindstad, M. og Fjeldstad, Ø. (2005): Av utenlandsk opprinnelse. Nye nordmenn i avisspaltene. Oslo: IJ-forlaget

Kilby, L., Horowitz, A. og Hylton, P.L. (2013): Diversity as victim to ‘realistic liberalism’: analysis of an elite discourse of immigration, ethnicity and society, Critical Discourse Studies, 10 (1). S. 47–60

Kress, G. og van Leeuwen, T. (2001): Multimodal discourse. The modes and media of contemporary communication. London: Arnold

Mainsah, H. (2011): ’I could have said I was Norwegian but nobody would believe me’: Ethnic minority youths’ self-representation on social network sites, European Journal of Cultural Studies, 14 (2). S. 179–193.

Prieur, A. (2004): Balansekunstner. Betydningen av innvandringsbakgrunn i Norge. Oslo: Pax.

Rettberg, J.W. (2014): Seeing Ourselves Through Technology. Palgrave. Digital versjon (open access) nedlastet fra Palgrave.com 22.12.2014: http://www.palgrave.com/page/detail/seeing-ourselves-through-technology-jill-walker-rettberg/?K=9781137476647

Riis, A.H. (2006): Kulturmødets hermeneutik. En filosofisk analyse av kulturmødets forudsætninger. Gylling: Forlaget Univers

Rossie, A. (2015): Moving beyond ’Am I pretty or ugly?’: Disciplining girls through YouTube feedback, Continuum: Journal of Media & Culture Studies, 29:2. S. 230–240.

Schackt, J. (2009): Kulturteori. Innføring i et flerfaglig felt. Bergen: Fagbokforlaget

1Takk til Rådet for anvendt medieforskning (RAM) for støtte til arbeidet med denne artikkelen.
2En diskurs forstås i denne artikkelen som et semiotisk betinget kunnskapsregime, det vil si en bestemt oppfatning av et aspekt ved virkeligheten, konstruert og utvekslet gjennom anvendelse av bestemte språklige eller billedlige strukturer (Kress & van Leeuwen, 2001; Fairclough, 2003).
3Jeg vil rette en stor takk til de tre informantene, som har delt raust av sine refleksjoner og tanker omkring egne mediepraksiser og tillatt meg å dele dem videre slik det er gjort i denne artikkelen.
4IMDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) gav i 2010 ut rapporten «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv» som består av 12 delstudier gjennomført av ulike forskere og samfunnsaktører.
5Annick Prieur mener at det samme kan sies om mye av forskningen på innvandringstematikk, ved at forskerne oftest tar det norske perspektivet for gitt og tar lite hensyn til at innvandrerne også er utvandrere (Prieur, 2004, s. 11–12).
6Her kan det være relevant å nevne at en studie av norsk-iraneres medieresepsjon (Algashi, 2010) viste at norske statsborgere med bakgrunn fra Iran kan ha problemer med å finne beskrivelser de kan identifisere seg med både i norske og iranske medier.
7Slik står Vine omtalt på Wikipedia i oktober 2014: «Vine er en mobilapplikasjon, eid av Twitter, som lar brukerne lage og poste korte videoklipp. Tjenesten ble introdusert med en makslengde på videoklippene på seks sekunder (...) og kan deles og inkluderes i sosiale nettverk som Twitter (som kjøpte appen i oktober 2012) og Facebook. «På Vine sitt eget nettsted heter det: «Vine is the best way to see and share life in motion.»
8En rekke av Tara Linas Vine-klipp ligger tilgjengelig på hennes profilside på Vine https://vine.co/u/916133336609599488. Dessverre er mange av klippene i ettertid fjernet, inkludert de den videre analysen bygger på.
9«Pretty Girls Ugly Faces» betegner en nettpraksis der jenter og kvinner kommenterer skjønnhetshysteriet ved å legge ut bilder av seg selv med ansiktet i grimaser. Se for eksempel http://knowyourmeme.com/memes/pretty-girls-ugly-faces
10Tabu med Abu er tilgjengelig på NRK nett-tv: https://tv.nrk.no/serie/tabu-med-abu
11Vine-klippet med Taras tilgjorte ansikt (se ovenfor) var i august 2015 vist 33 650 ganger, og hadde fått 101 kommentarer.
12Leo Ajkic kom som 10-åring til Norge fra Bosnia og er kjent fra flere programserier på NRK.
13Bloggen hennes kan leses på http://neslihanramzi.blogspot.it
14Andre deler av filmverket kan ses her.
15Denne metoden for multimodal analyse av film er systematisk beskrevet bl.a. i Burn, 2013.
16Se Dancus (2015) for en redegjørelse om melankoli som filmatisk uttrykk, ikke minst anvendt i filmer om migrasjon.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon