I dette nummeret av Norsk medietidsskrift gjør vi et lite forsøk på å utvide grensene for den vitenskapelige artikkelsjangeren. Denne sjangeren kan oppfattes som litt stiv og endringsmotvillig. Slik er det fordi den vitenskapelige artikkelen skal oppfylle en del kriterier som det akademiske miljøet, delvis på tvers av disipliner og kulturer, har blitt enige om. En vitenskapelig artikkel skal ha en problemstilling, den skal redegjøre for og bygge videre på tidligere forskning og teoriutvikling, den skal være metodisk transparent og aller helst etterprøvbar, den skal formidle, analysere og diskutere funn, og den skal konkludere basert på problemstillingen. I grove trekk skal altså en vitenskapelig artikkel følge den etter hvert så hegemoniske IMRaD-modellen (Introduction, Methods, Results and Discussion), slik den opprinnelig ble tatt i bruk av naturvitenskapene i etterkrigstiden.

Men IMRaD-modellen har sine svakheter. For det første kan modellen oppfattes som for rigid, som om det ikke finnes alternative måter å presentere forskning på. For det andre vil en artikkel skrevet etter denne modellen framstille forskningsprosessen som rasjonell, logisk og lite hermeneutisk. Mye samfunnsvitenskapelig og humanistisk (og også naturvitenskapelig) forskning er langt mer famlende og prosessorientert enn det en artikkel skrevet etter IMRaD-modellen gir inntrykk av. For det tredje favoriserer IMRaD-modellen empirisk forskning. Teori- og metodeutvikling passer ikke helt inn i modellen.

Det er heller ingenting i de gjeldende kriteriene for hva som definerer en vitenskapelig publikasjon som indikerer at forfattere må forholde seg til IMRaD-modellen. Disse kriteriene, som ble lansert sammen med det såkalte tellekantsystemet i en innstilling til Universitets- og høgskolerådet i 2004, slår fast at en vitenskapelig publisering skal:

  • presentere ny innsikt

  • være i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelige i ny forskning

  • være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som kan ha interesse av den

  • være i en publiseringskanal (tidsskrift, serie, bokutgiver, nettsted) med rutiner for fagfellevurdering

Disse kriteriene åpner med andre ord opp for mange ulike måter å presentere forskning på, så lenge resultatene (enten de er empiriske, teoretiske eller meto-dologiske) kommer fram på en slik måte at de kan etterprøves og/eller anvendes av andre forskere. Det er med andre ord ingen formelle grunner til at vitenskapelige artikler alltid skal følge IMRaD-modellen eller varianter av denne.

I dette nummeret presenterer vi to artikler som på ulike måter bryter med den tradisjonelle artikkelformen. Martin Engebretsen inkluderer i sin artikkel «Transkulturelle erfaringer i sosiale medier» en video i sin empiriske analyse. Digital publisering åpner opp for multimediale presentasjonsformer, og dette er noe Norsk medietidsskrift ønsker å oppfordre til. Ikke bare som en måte å få vist fram et empirisk materiale på, slik tilfellet er i Engebretsens artikkel, men kanskje også som en artikkelform i seg selv, for eksempel i form av et vitenskapelig videoessay.

Terje Finstad og Thomas Moe Skjølsvold utfordrer den vitenskapelige artikkelsjangeren på en annen måte. I essayet «Materialitet og mening i menneskets tidsalder?» tar de to forfatterne utgangspunkt i to nylig publiserte bøker, som de bruker som bakteppe for å bringe fram nye argumenter og ny faginnsikt. Artikkelen er således i grenseland mellom bokanmeldelse og den mer tradisjonelle vitenskapelige artikkelen, men nettopp fordi den bringer fram nye argumenter og ny innsikt, har vi behandlet den som en mulig vitenskapelig artikkel. Det innebærer at den har gjennomgått fagfellevurdering og til slutt blitt akseptert som nettopp en vitenskapelig publisering etter kriteriene nevnt over. Dette er dermed også en sjangerutprøving vi gjerne ser mer av i Norsk medietidsskrift. Det utkommer svært mange bøker innenfor medie- og kommunikasjonsfeltet årlig. Mange av bøkene har beslektet eller endog lik tematikk, og kan derfor med fordel leses, diskuteres og kritiseres i sammenheng. Dette åpner i sin tur opp for en lesing og analyse som går langt utover den enkelte bok, og som dermed potensielt bringer ny innsikt utover det den enkelte bok alene gjør.

Lisbeth Morlandstø og Birgit Røe Mathisen kompletterer dette nummeret, og dermed 2015-årgangen av Norsk medietidsskrift, med sin artikkel «Regionale motstemmer i nasjonal offentlighet». Det er dermed på sin plass å takke alle forfattere og fagfeller som har bidratt til denne første årgangen av tidsskriftet som et rent digitalt open access tidsskrift. Uten dere, hadde det ikke blitt noe tidsskrift. En spesiell takk også til Marika Lüders for interessante, velskrevne og engasjerte kommentarer gjennom alle fire numre.