Morten Møst

Kroner og røre. Historien om NHST og Dagens Næringsliv.

Gyldendal Akademisk, 2015.

Mammons talerør

Dagens Næringsliv er avisen for guden Mammons dyrkelse i Norge. For sansen for den personlige rikdom som opptrer skamløst motsatt av de tradisjonelle dyder forsakelse, beskjedenhet og nøysomhet i stil; gleden over den rike egoismens trygge liv.

Pengene har den alltid fulgt, denne avisen. Lenge var den knyttet til skipsfart og rederkapital som Norges Handels og Sjøfartstidende; etter hvert ga den opp båtene og gikk offshore, videre inn i handel og næringsliv, og stakte sin journalistiske nysgjerrighet inn over alt hvor penger flyttes og verdier skapes – kunsthandel, aksjer, reklame og luksus. Veien kan avleses i tittelhode og ytre form: Grunnlagt 1890 som Sjøfartstidende i fullformat, lenge middagsblad, tabloid morgenavis fra 1980, omdøpt til Dagens Næringsliv 1987, utgitt på rosa papir fra 1989.

Opplagstallene gir selve barometeret for Mammons utbredelse i Norge, fra beskjedne et par tusen i de første år, stigende til 10.000 under første verdenskrig, 20.000 i andre, så 30.000 i 1960, 70.000 i 1980 og 80.000 i dag. En nisjeavis, ja vel, men et blad på voksende marked, etter som det avislesende publikum synes å ha forlatt partipolitikken og det ideelle fellesskap, til fordel for pengene og den personlige berikelse.

Avisen feirer 125 års jubileum med sin egen medarbeider Morten Møsts 500 siders avishistorie. Det er en utgivelse den fullt ut kan være bekjent av. Dagens Næringsliv har nå fått sin historie. Den faller, kan man si, pressehistorisk sett i tre atskilte deler, hver båret av en distinkt kvalitet som gjør både avisen og fremstillingen av den troverdig.

Først får vi en skildring av «gamle» NH&ST med dens bakgrunn i skipsfarten, av hvordan den ble ledet av eldre utgivere og redaktører med rot i 1800-tallets nasjonalromantikk. Jeg gledet meg her stort over portrettet av Knutt Domaas, redaktør gjennom tretti år fra 1914; forfatteren har forstått hans brummende vesen og reaksjonære temperament, og tegner denne bemerkelsesverdige pressemann med forståelsesfull strek, derunder hans lefling med fascisme så lenge den var interessant, da, og avisens hang til antisemittisme. Som Møst skriver:

I norske medier mistet Tyskland mye velvilje etter Krystallnatten (nov. 1938, min tilf.). Men Norges Handels og Sjøfartstidende forble forståelsesfull ennå en stund. Årets siste dag ble markert med en entusiastisk artikkel om Tysklands store fremgang i 1938, da Hitler tok kontrollen over Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia.

Fullt girskifte inntreffer med «de gyldne år» etter krigen, perioden frem til 1970-årene. I disse årene ser vi med forfatteren anslag til en ny og fri økonomijournalistikk, som dog fortsatt henger fast i hensynet til store redere og deres kultur. Fra denne tiden merker man seg den underlige historie som den om Øystein Østenstad og Hilmar Reksten, men vi får ellers innblikk i livet bak kulissene og de skiftinger i eierforhold og forretningsinteresser som følger med.

Og så endelig Kåre Valebrokks tid, med full frigjøring av journalistikken, selvfølgelig, kronet av navneskiftet og utvidelse av stoffområdene (pengefolket leser også bøker, og har koner med sans for kunst), men også med grunnleggelsen av det som er det moderne NHST: et imperium av elektronisk kommunikasjon og internasjonale aktiviteter, ved siden av tradisjonell avisdrift på trykt papir.

Hver av disse delene – man kan neste snakke om ulike bøker – er båret av forfatterens perspektiv, som skifter. Den første epoken preges av respektfull avstand; her må fremheves at avisens røring i mellomkrigsårenes brune pytter er ærlig og skånselsløst fremstilt; dette er ingen forskjønnende historikk, heller ikke for okkupasjonsårenes del, den gir tvert imot god og verdifull okkupasjonshistorie. I «de gyldne år»-delen derimot er forfatteren rykket så nær at han har kritisk blikk for eierinteresser og journalistisk binding. Fortellingen preges av beundring for hva som finnes av ledende og dristig journalistikk (for eksempel av Per Bang), men forskrekkelse over hvor bundet av eierne og deres interesser den kunne være. Endelig har vi de siste tre-fire tiår, som er forfatterens egen tid i avisen, og hans perspektiv skifter fra respektfull, distansert undring til kollegial glede og aktuell løssluppenhet; historiefremstillingen blir nærgående selvopplevd, nærmest et kildeskrift for den som med tiden vil komme etter.

Skiftingen er naturlig nok, men gjør de ulike tidsbolker litt for forskjellige. Mye av fortidens begivenheter blir for eksempel til foregripelse av dagen i dag, mens de i virkeligheten er interessante i seg selv.

Man kan spørre: hva er dette egentlig historien om – styret eller redaktørene? Journalistene eller teknikken? Stoffet eller leserne? Svaret er at forfatteren gir en saklig blanding av alle ingredienser. Han har sans for de store formuer, men også for små, språklige uttrykk. Han har glede over interne notater og brev, men også over offentlige hendelser. Som dreven journalist veksler han mellom preteritum og presens, referat og reportasje, tørr kildeprosa og levende direkte tale (det siste i blant, men dessverre ikke alltid, oppgitt i fotnotene). Han defi-nerer kort sagt sin avis som et kollektivt produkt av skrivere, trykkere og selgere, som utgis av kapitalsterke eiere og igjen etterspørres av et publikum bestemt av store konjunkturer – som delvis befinner seg i statsmakters grep.

Med denne mangfoldighet vil vi lett forstå at 125 års avishistorie nødvendigvis må gå litt fort fram i blant. Vi ser det når han stopper opp og tar seg tid til detaljer; da heves teksten. Gjennom det hele holder Møst så et fokus som gjør Dagens Næringsliv til en særpreget avis – pengenes avis, på godt og ondt, i en mediekontekst som ellers er nesten helt politisk. Den blir en rik og speilende utfylling dette, av de ideer Tore Slaatta tidligere har skissert om mammon-journalistikkens inntog,1 og som de to biografiene om Valebrokk som alt foreligger,2 gir detaljer til. Her kommer så skroget selv, avisens med sin lange historie, sjøsatt med et myndig plask og døpt i mange og skummende begre. Gratulerer, 125-åring!