Ida Aalen

Sosiale medier

Fagbokforlaget, 2015

En oase om sosiale medier

Medieviter Ida Aalen har revidert og bygget ut sin tidligere En kort bok om sosiale medier (2012) til denne nye boken som helt enkelt bare heter Sosiale medier. Den er fortsatt ikke stor og tykk, men lettlest og oversiktlig. Og det er der bokens styrke ligger. Den gir forbilledlig enkelt en god oversikt over et felt hvor det skjer svært mye i medievitenskapen. Det boken ikke byr noe spesielt på, det er egen forskning og heller ikke det helt praktiske om hvordan man får til de magiske handlingene i de sosiale mediene.

Forfatteren skriver i etterordet at boken er et formidlingsprosjekt. Med det som premiss, er dette et imponerende bidrag. Det vises også gjennom bokens over 700 fotnoter, og over 500 kilder i litteraturlisten. Nærlesing på enkelte områder hvor det har vært kontroverser på feltet, viser at hun også her viser god evne til å formidle nyansert kunnskap selv om plassen er knapp.

Det ene nyanserte eksemplet er avklaringene om begrepet sosiale medier. Når man både jobber med dette og skriver om det, er det lett å bli fanget av en indre logikk uten å se det utenfra. Men hun avklarer blant annet hvordan det ikke er noen anerkjent definisjon, og at det i stedet er kjennetegn ved det man kaller sosiale medier. Og man kan heller ikke avskrive at alle andre medier også står i en sosial kontekst. Hun skriver seg kronologisk inn i de senere års utvikling, og viser hvordan hun plasserer denne boken inn i en fremvekst av sosiale nettverkstjenester av den type som gjør at vi tenker på Facebook, YouTube, Twitter og lignende. Så sosiale medier er mer enn sosiale medier.

Et annet nyansert eksempel er diskusjonen om revolusjonen den arabiske våren ble skapt av sosiale medier. Faghistorikere har svart nei og argumentert med mye mer langvarige og dyptgripende konflikter i disse samfunn enn det slike sosiale medier kan bevege. Selv om det brukes liten plass på det, så greier forfatteren å skrive frem en nyansert fremstilling om hvordan sosiale medier fungerte som et virkemiddel som drev frem en bevegelse som allerede i mange år hadde ligget latent i befolkningen.

Disse eksemplene som viser evne til en nyansert tilnærming viser også at hun lever opp til det hun skriver om bokprosjektet: «Jeg er lei av at det er to posisjoner man kan velge mellom om man skal snakke om sosiale medier, enten a) dette går til helvete, eller b) dette er frelsen» (s. 251).

Boken har fire deler. Første del har fire kapitler om teknologi og hverdagen. Her blir vi kjent med forfatterens egen oppvekst som eksempel på en som er digitalt innfødt. Så blir boken plassert inn i en tradisjon, begreper avklart, og det er også et kapittel om domestisering. Det er et begrep som brukes om prosessen der ny teknologi blir «temmet» og adoptert inn i hverdagsbruk.

Andre del er seks kapitler om den personlige bruken. Dette er jo ved kjernen i den sosiale interaksjonen som er i slik mediebruk. Det handler om subjektet, individet, som bruker og dets rolle i sosiale medier. Her kommer en av bokens styrker godt til syne, og det er hvordan den kan fungere som guide og portal inn til relevante teorier og videre lesing for dem som skal studere eller forske dypere i materien. Her beskrives for eksempel teorier om den sosiale kontakten sjimpanser har ved å stelle hverandres pels, som en parallell til hverdagslig kontakt i sosiale medier. Og det trekkes paralleller til gamle dagers minnebøker eller skoledagbøker. Og det trivielle innholdet i sosiale medier settes opp mot den trivielle lunsjpraten – som også er relasjonsbyggende. Gjennom korte presentasjoner av teorier, med referanser, er boken et godt verktøy for den som selv trenger å plassere sitt prosjekt inn i en større sammenheng.

Tredje del, med fire kapitler om spredning, er nok den delen av boken som er mest praktisk orientert. Her beskrives parallellene mellom virussmitte og spredning i sosiale medier. Det er jo det å knekke denne koden man typisk er ute etter, enten man er en markedsfører eller en politisk aktivist som bruker sosiale medier. Diskusjonen om man kan skille mellom redaksjonelle medier og sosiale medier er også et nyanserende høydepunkt. Der beskrives det mer hvordan disse inngår i en dynamikk med hverandre enn om de sylskarpt kan skilles fra hverandre. I kapitlet om markedsføring i sosiale medier er det også et velplassert spark til medieforskningen – både den vitenskapelige og den «forskningen» bedrifter selv står for. Hun skriver: «Jeg måtte lete lenge for å finne gode artikler om virksomheters bruk av sosiale medier. Veldig mye av forskningen har lav kvalitet» (s. 193). En ting er bedrifter som presenterer egne super-case. De skal jo selge, så man kan kanskje ikke forvente noe annet. Men kritikken går også til bredere lag av forskningen, for lemfeldig bruk av statistikk og et avslappet forhold til årsak og virkning. Forfatteren har her identifisert et stort og åpent område for medieforskere som vil gå dypere enn noen har gjort før dem.

Fjerde del har tre kapitler om demokrati. Her løftes blikket igjen til de større linjer i samfunnet. Først er det en del eksempler og diskusjon rundt sosiale medier i valgkamper. Så om nettdebatter. Som anmelder har jeg nok lest andre tekster som graver adskillig dypere her, men så får man i stedet en god oversikt over nettdebattenes utvikling, og mange aspekter ved disse, på under 14 sider. Ja, kanskje det er overfladisk, men det gir i hvert fall oversikt. Aller sist, og som en punchline, introduseres vi for diktatorens dilemma, som skal balansere mellom økt kontroll eller en åpenhet som fremmer økonomisk vekst. Og om hvordan dette fantastiske digitale verktøyet for samhandling og demokratisk inkludering av folkemassene også er etterretningstjenestens nye verktøy.

De som trenger en hvordan gjøre det-bok i sosiale medier, de får ikke så mye her. De må lete videre. Kanskje helst på nettet. Noe av den praktiske kunnskapen er til enhver tid såpass ferskvare at den ikke lar seg publisere mellom to bokpermer i oppdatert versjon. Videre, de som ser etter dyptpløyende teoretiske diskusjoner, de vil nok heller finne det i denne bokens kilder enn i selve boken. Forfatteren skriver at hun først og fremst vil forstå menneskene i de sosiale mediene, så teknologi, praktiske ferdigheter og en del andre slike aspekter er derfor plassert i andre rekke.

Styrken for boken Sosiale medier ligger i å bruke den som guide. Den gir oversikt over de sentrale aspekter og teorier som preger sosiale medier som fagfelt i dag. Den gir en introduksjon til fagfeltet. Den vil også være en god veiviser for dem som skal skrive master- eller doktoravhandling om noe innen sosiale medier. Ved å lese denne boken, og benytte seg av det rike note- og kildeapparatet, finner man lett frem til riktig bokhylle (analog eller digital) hvor man trenger å fordype seg. Sånn sett er boken en oase for dem som vil vite mer om sosiale medier. Jeg blir ikke overrasket dersom denne boken blir å finne på mange pensumlister fremover.