Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Twitter på tvers - koblinger mellom journalister og politikere

Professor

Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

hallvard.moe@infomedia.uib.no

Professor

Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

eli.skogerbo@media.uio.no

Abstract

Across Twitter – connections between journalists and politicians

Based on data from May 2013 to April 2014, this article is an analysis of how Norwegian journalists use Twitter to communicate with politicians. Despite focusing on the most active users of both types, we find little direct tweeting in general. Using quantitative measurements, we discern differences in use between different journalists. Zooming in on specific exchanges of tweets, we discuss how these differences may signal different communicative strategies and networked power.

Keywords: Twitter, Journalists, Political communication, News sources, Politicians, Election

Sosiale medier er blitt en integrert del av politisk kommunikasjon og journalistikk. Twitter, Facebook, Instagram og YouTube brukes i utstrakt grad av politiske organisasjoner, politikere, journalister, medier og vanlige borgere for å fremme synspunkter, delta i diskusjoner eller for å vise seg fram, men fremdeles mangler vi god innsikt i hvordan disse mediene inngår i journalistisk praksis og brukes i forholdet mellom journalister og kilder.

Innledning

Foran valg er mange politikere aktive på Facebook og Twitter, og sosiale medier inngår som et sentralt element i partiers og politikeres kommunikasjonsstrategier. Noen av politikernes motiver for å ta i bruk sosiale medier er å bruke dem som alternative kanaler for å sette dagsorden og unngå medienes portvaktfunksjon (Enli og Skogerbø, 2013; Skovsgaard og Van Dalen, 2013). Denne artikkelen undersøker om og hvordan journalister og politikere som er særlig aktive på Twitter, danner nettverk, kommuniserer og forhandler om makt med hverandre.

Vi tar utgangspunkt i at sosiale medier ikke bare er nye kommunikasjonskanaler mellom velger og valgte, men også inngår i og endrer den eksisterende mediestrukturen. Sosiale medier forsterker fragmenteringsprosesser ved å splitte opp distribusjon og konsum av medieinnhold på flere kanaler. Dette bidrar til å hybridisere medieindustrien ved at innholdsproduksjon skjer på mange ulike teknologiske plattformer og involverer både profesjonelle og ikke-profesjonelle produsenter (Krumsvik, 2009; Bruns, 2012; Chadwick, 2013). Disse prosessene endrer journalistikken økonomisk, kulturelt og profesjonsmessig. Digital distribusjon og nesten uendelig tilgang på informasjon har ført til at både medier og kilder kan «slippe nyheter» på ulike plattformer døgnet rundt. Samtidig er medieoffentligheten hierarkisk: Både for kilder og journalister er det mer prestisjefylt, og man når et større publikum ved å få saker i eller opptre i Dagsrevyen framfor på forsiden i en lokalavis, eller å publisere på kronikkplass i en stor regionavis i forhold til egen blogg. Disse rangeringene vises tydelig både i studier av journalisters egne vurderinger av medienes betydning og når vi spør politikere om å vurdere hvilke medier som er mest og minst sentrale som arena for å nå velgere (Skogerbø og Karlsen, 2014; Ottosen og Krumsvik 2008). De store nyhetsmediene rager høyere i dette hierarkiet enn de sosiale mediene, mens de sistnevnte ses på som sentrale komplementære plattformer. I tråd med dette har kilder ulik verdi. Thorbjørnsrud (2009) har vist at i valgkampdekning foretrekkes kilder som fyller nyhetsredaksjonenes behov for å lage spennende sendinger. Davis (2010) har i en britisk studie pekt på at politikere har ulik «mediekapital» – deres posisjon, makt, medieerfaring og andre faktorer gir noen kilder lettere adgang til journalister enn andre.

Disse tendensene danner bakteppet for vår analyse. Vi ser her på ett aspekt av dette store bildet; forholdet mellom politiske journalister og deres kilder, med fokus på de profilerte aktørene. Sosiale medier er nettverksmedier, kilder og nyhetsbeiter for journalister og redaksjoner, og kan være med på å forsterke eller skape nye elitenettverk mellom politikere og journalister (Broersma og Graham, 2013). Vår interesse ligger i å undersøke Twitter som et nettverk for medieeliten og den politiske eliten, og i å undersøke forhandlinger om makt i relasjonene mellom aktørene. En rekke framstillinger av forholdet mellom journalister og kilder i medialiserte politiske systemer beskriver et gjensidig avhengighetsforhold. De kjenner og kjenner til hverandre, men er ikke nødvendig i tett kontakt. De kontrollerer ulike ressurser og vil ha vekslende behov og motiver for sin twitterbruk. Vi antar derfor at både journalister og politikere vil søke å utøve kontroll over hvordan deres budskap – i dette tilfellet gjennom twittermeldinger – blir forhandlet, over hva de forhandler om, og med hvem de forhandler (Jackson og Lilleker, 2011). I motsetning til Broersma og Graham (2013, s. 461–2) tror vi ikke at forhandlingene mellom kilde og journalist er forsvunnet helt som følge av nettmedienes inntog, men makten i relasjonen kan være forskjøvet av at kildene har fått økt kontroll over distribusjon og tidsforløp.

Den overordnede problemstillingen er denne: Kan Twitter forstås som et nettverk for medieeliten og den politiske eliten, og hvordan kan vi forstå forhandlinger om makt i relasjonene mellom aktørene i nettverket? For å svare kreves et fokus på de mest aktive brukerne. Analysen i denne artikkelen zoomer derfor inn på de ti norske journalistene som brukte Twitter mest i en ett års periode før og etter stortingsvalget 2013. Til fordel for generaliserbare innsikter i norske journalisters twitterbruk konsentrerer problemstillingen seg om å identifisere og studere de som trer fram, som er sentrale, og som kan gis oppmerksomhet. Med et slikt perspektiv kan vi operasjonalisere forskningsinteressen vår i to underproblemstillinger. Den første tar for seg Twitter som verktøy for nyhetsproduksjon, mens den andre ser på Twitter som politisk verktøy. Vi stiller spørsmål om hvordan Twitter inngår i politisk journalistikk og i maktforholdet mellom journalist og kilde, og om den sosiale nettjenesten framstår som et nettverk for de politiske medieelitene. På denne bakgrunn er vår første underproblemstilling denne: Hvordan bruker ulike journalister Twitter i kontakt med sentrale politikere, og hvilke forskjeller finner vi mellom journalistene?

Vi ser også på fenomenet fra motsatt side, altså fra politikernes perspektiv. Studier av politikeres motivasjoner for bruk av sosiale medier indikerer at synlighet, politisk markedsføring, dagsordensetting og innflytelse på og korrigering av nyhetsmedienes rapportering og dagsorden er sentrale mål i valgkampen. Vi forventer derfor å finne eksempler på at politikere søker å få fram synspunkter og saker overfor journalistene (Skovsgaard og Van Dalen, 2013). Med det som bakgrunn er vår andre underproblemstilling denne: Hvordan forholder politikerne seg til henvendelser fra journalistene, og hvordan henvender de seg journalistene? Søker de å sette dagsorden eller forvalte sin verdi som kilder på andre måter?

I det følgende redegjør vi først for artikkelens teoretiske fundament. På den bakgrunnen legger vi fram undersøkelsens data og metodiske tilnærming, som baserer seg på en kombinasjon av kvantitativ kartlegging og kvalitativ næranalyse av twitterkommunikasjonen. Deretter presenterer vi resultater og diskuterer disse.

Twitter som journalistisk og politisk verktøy

Twitter er et nettverksmedium og binder sammen deltakerne i mer og mindre faste mønstre, som kan, men ikke må, gi opphav til ulike former for makt og maktkonstellasjoner. Manuel Castells bruker begrepet «nettverksmakt» (networked power) når han diskuterer hvordan ulike noder eller nav i nettverket kan utøve makt over andre, for eksempel ved å sette dagsorden eller påvirke redaksjonelle beslutninger (2009, s. 419), og det er i denne betydnin-gen vi bruker begrepet. Det å være i nettverk er i seg selv ikke et tegn på maktutøvelse (Hubermann m.fl., 2009), så det vi leter etter i analysen er tegn på forhandlinger om saker, saksframstillinger og kildemakt. Fra tidligere analyser vet vi at politiske opinionsledere er overrepresentert på Twitter (Karlsen, 2015). Twitter fungerer som et løst, men ikke nødvendigvis lukket nettverk mellom politiske eliter/opinionsledere og journalister. Verweij (2012) studerte forbindelser mellom journalister og politikere i Nederland i 2010 og fant at tradisjonelle skillelinjer (som religion og ideologi) ikke var framtredende. Mens Verweij og andre har fokusert på de relativt statiske nettverkene som representeres av hvem som følger hvem, har andre studert den faktiske kommunikasjonen (for eksempel Meraz og Papacharissi, 2013, og Bruns og Highfield, 2013), slik vi også gjør.

Flere internasjonale studier slår også fast at Twitter er et veletablert journalistisk verktøy. Journalister henter både saker og sitater fra Twitter, og mediet kan dermed erstatte intervjuer eller andre direkte kilder. Forskning fra Storbritannia, Nederland og USA viser at Twitter-sitater forekommer mye i nyhetsjournalistikk generelt og også er vanlig i politisk journalistikk (Broersma og Graham, 2013; Wallsten, 2015). Norske studier av dekningen av valgkamp viser et mindre tydelig og ikke helt entydig bilde. I de få studiene vi har så langt, finner vi få tegn som tyder på at Twitter erstatter andre kilder, men snarere at Twitter kommer i tillegg til dem (Skogerbø og Karlsen, 2014; Ingebretsen, 2014). Dette underbygger en velfundert mediehistorisk innsikt: Nye medier erstatter sjelden eldre institusjoner og praksiser; de integreres i og endrer medielandskap og måter medier brukes på avhengig av struktur og kultur. Vi ser at Twitter er blitt en del av både journalisters og politikeres «verktøykasser», men uten at det innebærer lik bruk (Skogerbø m.fl., 2015).

I et medielandskap preget av hybridisering og et utall av kilder og produsenter av tips og nyhetshistorier er Twitter blitt en del av «nyhetskretsløpet» der nyhetshistorier slippes, spres, endres og produseres (Chadwick, 2013; 2011). Twitter er et av flere nyhetsbeiter for journalistene og kan brukes til å plukke opp hendelser og saker. Broersma og Graham (2013) identifiserer fire ulike funksjoner Twitter har for journalister: tips om nye saker, assistanse til kildesøk, sitatkilde og verifisering av informasjon. Hermida argumenterer for at Twitter potensielt endrer journalistikken både fordi nyhetsmedienes makt til å selektere nyheter (portvaktfunksjonen) minsker, og fordi Twitter utfordrer «objektivitetskravet» (Hermida, 2013; Lawrence m.fl., 2013), og dermed journalistikkens legitimitet. I tillegg vil vi framheve at kontakt og nettverking mellom journalister og politikere i sosiale medier også kan ha to andre funksjoner: kildepleie og distribusjon av egne medieprodukter. Begge bygger opp om journalistenes behov for å bli kjent med og vinne tillit hos sine kilder. For å oppnå kontakt med toppolitikere med fulle timeplaner, høy mediekompetanse og mediekapital er Twitter ett av flere kontaktpunkter.

Journalistenes rolleforståelse og medietilknytning kan også ha betydning for hvordan Twitter brukes journalistisk og hvilken rolle journalistene selv tar (Vis, 2012; Bruns, 2012). Det er rimelig å anta at det er forskjeller mellom de som har rene kommentatorroller, og tradisjonelle, rapporterende journalister. Kravet om balansert og nøytral saksframstilling som journalistisk profesjonsnorm vil oftest være sterkere til den sistnevnte enn den førstnevnte (Aalbu, 2012; Rogstad, 2013). Internasjonalt har studier vist at journalister fra elitemedier, altså store, prestisjetunge redaksjoner, er klarere på å framtre i rollen som objektive reportere også på Twitter enn journalister fra mindre og mindre kjente og alternative medier. Sistnevnte gruppe bruker også mer humor (Lasorsa, m.fl., 2011). Vi regner med at dette kan være tilfelle også i Norge. Samtidig er det verdt å minne om at objektivitetsidealet er et av de mest omdiskuterte begrepene i journalistikken. Mange medier og journalister har objektivitet verken som mål eller ideal for sin virksomhet, og da vil de nødvendigvis heller ikke etterstrebe det på sosiale medier.

I denne forbindelse er det også relevant å spørre hvilken kommunikasjonsform twitterbruken minner mest om. Bruker vi dikotomier, kan dette knyttes til samtalen på den ene siden og kringkasting på den andre siden. Sosiale medier har blitt en rutinepreget komponent i det politiske livet (Bruns m.fl., 2015). De fleste studier viser at Twitter for politikerne i hovedsak fungerer som selvpromotering og enetale, ikke samtale (Larsson og Moe, 2012). Jackson og Lilleker (2011) fant at britiske politikere i første rekke brukte Twitter til å styre bildet offentligheten hadde av dem, og i noen grad til å fokusere på lokale aktiviteter. Studier av norske forhold har vist en relatert tendens ved at politikere som i utgangspunktet har fokus på eget kandidatur, mer enn partiet, gjennom sosiale medier får en ny arena for selvpromotering (Karlsen, 2011; se Towner og Dulio, 2012 for en studie av amerikanske politikere og politisk markedsføring). Ofte tegnes et bilde av politikere som lite responsive i møte med brukere i sosiale medier. Tidligere studier har vist at norske politikere er på nett, følger med, leser og legger ut oppdateringer, men i mindre grad deltar i diskusjon og samtale (Moe, 2008; Skogerbø og Winswold, 2008; Winsvold, 2009). Bruns og Highfield (2013) har argumentert for at en stor del av twittermeldinger som nevner politikere i @mentions, egentlig ikke er henvendelser, og at vi derfor ikke skal forvente svar. En fersk studie fra Norge finner imidlertid tegn til at flere politikere faktisk bruker svarmulighetene på Twitter (Larsson og Ihlen, 2015).

Vi kan undersøke dette i vårt materiale, og da med fokus på de aller mest synlige. Samtidig er vi interessert i å undersøke andre bruksmønstre når vi zoomer inn på kommunikasjonen med journalistene. Dette er særlig interessant siden intervjustudier med både journalister og politikere viser at begge grupper ønsker å bruke sosiale medier til samtale mer enn de faktisk gjør (Enjolras m.fl., 2013; Aalbu, 2012; Larsson og Kalsnes, 2014).

Data og metode

Forskningsinteressen bak denne studien peker på elitenettverk og de særlig framtredende journalistene og deres forhold til politikere. Dette krever en til-nærming som gjør det mulig å identifisere og skille ut de mest aktive brukerne av Twitter blant journalistene. Interessen krever også avgrensning av en tidsperiode.

Vi avgrenset utvalget til de ti mest aktive journalistene. Aktive betyr her de som til sammen sender og mottar flest meldinger. En journalist kan i teorien komme på denne listen ved å motta mange såkalte «@mentions», altså at avsenderen setter deg inn som mottaker av meldingen uten at den nødvendigvis er rettet spesielt mot deg, og «retweets» (RTs), altså at meldinger videresendes av andre. Selv om det kan argumenteres for at Twitter kan brukes aktivt på andre måter enn slik vår definisjon foreskriver (for eksempel gjennom lesning og bruk av lenker samt bruk av private direktemeldinger), dekker definisjonen den typen bruk som er relevant for våre forskningsspørsmål. Det er også pragmatiske fordeler med vår definisjon, siden aktivitet i form av lesning er vanskeligere å dokumentere kvantitativt. Videre avgrenset vi undersøkelsesperioden til 1.5.2013–30.4.2014. Vi valgte ut dette tidsrommet fordi det gir oss mulighet til å studere tiden før, under og etter stortingsvalget 2013.

Vårt materiale av twitterkommunikasjon bestod av datasett samlet inn ved hjelp av verktøyet YourTwapperKeeper i flere omganger som ledd av et større forskningsprosjekt. Til sammen gir disse datasettene arkiver med data og metadata som strekker seg fra desember 2011, og det er fra disse arkivene vi har valgt ut undersøkelsesperioden for vår analyse. Utvalget av twitterkontoer til disse arkivene ble gjort ved å lage en liste over omkring 130 norske journalister og kommentatorer som arbeider med politisk journalistikk, og som har twitterkonto. Lista ble satt sammen av kun åpne kilder. Vi har gått gjennom en rekke norske medier og funnet fram til hvilke av journalistene som arbeider med politikk. Alle de store mediehusene er med, og det samme er en rekke region- og lokalaviser. Datasettene er kombinert med tilsvarende data om norske politikere. Innsamlingen av materialet er godkjent av Personvernombudet for forskning.

Filtreringen er gjort med utgangspunkt i de ti mest aktive norske journalistene i perioden desember 2011 – juni 2013, altså i forkant og i startfasen av vår undersøkelsesperiode. En slik tilnærming skal sikre at journalister som over tid har vært aktive, inkluderes. Tabell 1 gir oversikt over de ti mest aktive journalistene, inkludert navn og tilhørighet, i rangert rekkefølge. De ti journalistene representerer både trykt presse og kringkastingsselskap, og gruppen inkluderer de største mediene og de største medieselskapene i Norge samt en frilanser.

Tabell 1: Oversikt over de ti journalistene i utvalget, deres twitteralias og arbeidsgiver (i undersøkelsesperioden 1.5.13–30.4.14), rangert etter aktivitet.

 

Twitteralias

Navn

Arbeidsgiver

1

mariesimonsen

Marie Simonsen

Kommentator, Dagbladet

2

KnutOlavAmas

Knut Olav Åmås

Debattredaktør Aftenposten, etter valget statssekretær i Kulturdepartementet for Høyre

3

aslaknore

Aslak Nore

Frilanser

4

Kjetilba

Kjetil Bragli Alstadheim

Kommentator, Dagens Næringsliv

5

hegeulstein

Hege Ulstein

Kommentator, Dagsavisen

6

kjetilloset

Kjetil Løset

Journalist, TV2

7

martineaurdal

Martine Aurdal

Journalist/leder av samfunnsavdelingen, Dagbladet

8

NRKSigrid

Sigrid Sollund

Journalist og programleder, NRK

9

Mimirk

Mimir Kristjansson

Journalist, Klassekampen

10

Rtege

Roar Thomas Ege

Journalist, VG

Deretter har vi sett på disse journalistenes kommunikasjon med de ti mest aktive politikerne, definert som over, med utgangspunkt i tilsvarende datasett for samme tidsperiode. Disse politikerne, deres partipolitiske tilhørighet og deres ofte skiftende stillinger etter valget høsten 2013 er listet opp i tabell 2. Som tabellen viser er det sentrale politikere fra hele det politiske spekteret som topper lista: partiledere, stortingsrepresentanter, statsminister før og etter valget samt ministre før og etter valget.

Tabell 2: Oversikt over de ti politikerne i utvalget, deres twitteralias, partipolitiske tilhørighet og stilling før og etter valget 2013 (i undersøkelsesperioden 1.5.13–30.4.14), rangert etter aktivitet.

 

Twitteralias

 

Parti

Stilling før valget

Stilling etter valget

1

jensstoltenberg

Jens Stoltenberg

Ap

Partileder, statsminister

Partileder, stortingsrepresentant

2

erna_solberg

Erna Solberg

H

Partileder, stortingsrepresentant

Partileder, statsminister

3

audunlysbakken

Audun Lysbakken

SV

Partileder, stortingsrepresentant

Partileder, stortingsrepresentant

4

Trinesg

Trine Skei Grande

V

Partileder, stortingsrepresentant

Partileder, stortingsrepresentant

5

jonasgahrstore

Jonas Gahr Støre

Ap

Minister

Stortingsrepresentant

6

SVkristin

Kristin Halvorsen

SV

Minister

Diverse verv, påtroppende direktør for Cicero

7

konservativ

Torbjørn Røe Isaksen

H

Stortingsrepresentant

Minister

8

Ketilso

Ketil Solvik-Olsen

FrP

Stortingsrepresentant

Minister

9

Hwarloe

Henning Warloe

H

Stortingsrepresentant

Diverse verv

10

ingamarte

Inga Marte Torkelsen

SV

Minister

Diverse verv og bokprosjekt

Materialet gir oss mulighet til å følge twittermeldinger fra og til journalistene. Vi bruker ulike metoder for å (1) kartlegge nettverket kvantitativt, (2) kartlegge og analysere journalistenes og politikernes aktiviteter på Twitter og (3) gi en kvalitativ analyse av innholdet. Sortering, filtrering og sjekking av de kvantitative datasettene er gjort med ulike Gawk-script (se for eksempel Bruns og Stieglitz, 2013). De kvantitative analysene baserer seg dels på beregninger i Excel, der resultatene framstilles i figurer og tabeller. I tillegg baserer vi oss på nettverksanalyse ved hjelp av programvaren Gephi (Bastian m.fl., 2009).

Teksten i meldingene er i første omgang lest og analysert med formål å finne mening, altså med en kvalitativ tilnærming slik bl.a. Kvale og Brinkmann (2009) anbefaler. Denne tilnærmingen er valgt fordi vi ønsket å analysere tekstene i helhet og i den sammenhengen de står. Slik får vi et inntrykk både av omfanget og styrkeforholdet i forbindelsene mellom de ulike aktørene og av hva innholdet i kommunikasjonen faktisk er. For å gi innblikk i hva som foregår innenfor koblingene mellom journalistene og politikerne, har vi tatt ut og analysert alle tilfeller av det vi kan kalle «samtaler» mellom journalister og politikere i materialet. Dette innebærer at journalister og/eller politikere henvender seg direkte til hverandre og faktisk får svar. I denne analysen har vi sett på tema, henvendelsesform, retoriske virkemidler og bruk av humor og polemikk. Disse analysene er inspirert av flere kvalitative tekstanalytiske tilnærminger som retorikk, grounded theory og diskursanalyse, men følger ingen av dem fullt ut (Corbin og Strauss, 2008; 1990; Wodak, 2011; Aalberg og Jenssen, 2007). Dels er denne eklektiske tilnærmingen et resultat av metodiske problemer – twittertekstene er svært korte, de er ikke samlet inn som dialoger, og det er som oftest vanskelig å avgjøre hvem som er deltakere i alle dialogene. Dels eksperimenterer vi med hvordan disse tekstene kan og bør analyseres, og slik sett er denne analysen ett av flere forsøk.

Som i all forskning som involverer materiale fra sosiale medier, er spørsmål knyttet til reliabilitet, validitet og generaliserbarhet kompliserte. På den ene siden har vi samlet inn store datasett over en lang periode, noe som i utgangspunktet borger for at resultatene er troverdige og viser et godt bilde av forholdet mellom journalister og politikere på Twitter. På den andre siden er det umulig å avgrense universet av twittermeldinger, så vi vet ikke med hvilken sannsynlighet våre kvantifiseringer stemmer fullt ut, og heller ikke om det er skjevheter i utvalgsgrunnlaget, og hvilke meldinger våre verktøy ikke har tatt med. Dette påvirker selvsagt troverdighet og reproduserbarhet av de kvantitative analysene. Med hensyn til de kvalitative analysene er dette materialet ikke representativt og kan ikke generaliseres. Tekstene vi analyserer, er ofte utdrag av lengre samtaler der vi bare har tilgang på meldinger sendt enten fra journalistene eller politikerne. Meldinger fra andre brukere som deltar, er ikke med, med de problemer det gir for både analyse og tolkninger. Med disse begrensningene illustrerer og opplyser materialet likevel våre problemstillinger, og resultatene kan bidra til å generere nye begreper og teorier i kunnskapen om hvordan sosiale medier inngår i politisk kommunikasjon og journalistikk.

Aktivitet og nettverksdanning på Twitter

Vi antar at journalistenes prioritering av Twitter som politisk verktøy også gjenspeiles i aktivitet på plattformen. Blant de ti mest aktive i vårt utvalg av journalister er det til dels store forskjeller når vi ser hele undersøkelsesperioden under ett – året fra våren 2013 til våren 2014. Figur 1 viser disse forskjellene og gjennomsnittsmengden for hele utvalget, når vi måler såkalte unike twittermeldinger. Et slikt mål teller hver melding en gang, selv om den er mottatt av flere, for eksempel gjennom bruk av flere @mentions. Figur 1 viser at den mest aktive journalisten var politisk kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen. Hun produserte 8824 unike meldinger i perioden, drøyt 24 i snitt per døgn, og over en tredjedel av det totale antallet fra journalistene i perioden til sammen. Den minst aktive, Martine Aurdal, sendte 612 unike meldinger. De resterende åtte journalistene publiserte mellom omkring 1200 og 2400 unike meldinger. Sett i forhold til gjennomsnittet blir altså Marie Simonsen det statistikere kaller en «outlier», en ekstrem observasjon, ettersom hennes aktivitet lå langt over snittet for de andre.

Figur 1. Antall unike twittermeldinger per journalist i perioden 1.5.2013–30.4.2014 og gjennomsnitt (stiplet linje). Absolutte tall. N=24252.

Det finnes ikke noe heldekkende mål på hva som er lite eller mye twitteraktivitet, og aktiviteten i seg selv er heller ikke et fullstendig mål på hvordan de ulike journalistene bruker Twitter som journalistisk verktøy. Blant de ti journalistene er det noen som først og fremst er kommentatorer, som Marie Simonsen (Dagbladet) og Kjetil Bragli Alstadheim (Dagens Næringsliv), og andre som er rapporterende journalister, som for eksempel Sigrid Sollund (NRK) og Roar Thomas Ege (VG). Disse to gruppene har ulike funksjoner internt i sine respektive redaksjoner og dermed ulike rolle- og sjangerkrav. Dette vil nødvendigvis påvirke både arbeidssituasjonen (for eksempel tidsbruk, behovet for nøytralitet og avstand til kildene) og journalistenes mulighet til å uttrykke meninger og pleie kilder på sosiale medier. Tross slike åpenbare forskjeller i funksjoner er det klart at tallene på unike meldinger rommer svært ulik praksis som er verdt å studere nærmere.

Tidsdimensjonen kan brukes for å komme nærmere en forståelse av disse praksisene. Det er både likheter og forskjeller mellom journalistene når vi går nærmere inn og ser på bruken over tid. Ser vi på likhetene først, finner vi at perioden fra innspurten i valgkampen foran stortingsvalget 9. september 2013, inkludert valget og den påfølgende perioden med forhandlinger før regjeringsskiftet, peker seg ut som høyaktiv for alle journalistene, sett i forhold til aktiviteten ellers i perioden. Desember 2013, da resultatet av valget var klart, ny regjering installert og julen nærmet seg, var på den andre siden nærmest twitterfri sone for alle.

Figur 2. Journalistenes twitteraktivitet fordelt på hele perioden. Mest og minst aktive brukere samt gjennomsnitt over tid for alle journalistene utenom Marie Simonsen. Unike twittermeldinger. 1.5.2013–31.4.2014. N=24252

Ulikhetene mellom dem finner vi først, som allerede nevnt, i den samlede aktiviteten til hver enkelt (figur 2). Marie Simonsen var mest aktiv i forhold til de ni andre gjennom hele perioden, bortsett fra i desember, da hennes aktivitet var like lav som de andres. Den minst aktive følger derimot samme mønster som gjennomsnittet. Mønsteret i perioden følger den politiske aktiviteten: den labreste aktiviteten finner vi i sommerferiemåneden juli, før valgkampinnspurten, og i julemåneden desember. Perioden rett før stortingsvalget i september og under regjeringsforhandlingene i september og oktober viser, ikke overraskende, størst gjennomsnittlig aktivitet. Noen individuelle forskjeller kommer ikke fram i figuren, som for eksempel knyttet til jobbskifter. Forskjellene i aktivitet tyder på at disse rollebyttene har betydning, samtidig som måten de kommuniserer på også viser at journalistene åpenbart vurderer og bruker Twitter som verktøy ganske ulikt. Dette skal vi se nærmere på i analysen av innholdet i meldingene nedenfor.

Ser vi bare på forskjellene mellom journalistene når de forholder seg til de mest aktive politikerne, sine potensielle politiske kilder, forsvinner de store forskjellene. Isteden dannes et bilde av kontakten mellom politikerne og journalister som overraskende beskjeden. Hver for seg er disse to gruppene storprodusenter av twittermeldinger, men det er ikke hverandre de skriver mest med. Av de 24 252 unike twittermeldingene journalistene produserte i perioden, ble bare 935, eller fire prosent, sendt til de ti mest aktive politikerne.

Fire journalister sendte hver over 100 meldinger til de ti politikerne til sammen, mens enkelte av journalistene knapt henvendte seg til dem. Fire av politikerne mottok mer enn 100 meldinger fra de ti journalistene. Vi finner også at de fire journalistene som sendte flest meldinger, forholdt seg til flere av politikerne enn de som sendte få meldinger. Kvantitet i antall meldinger svarer altså til kvantitet i antall politikere som journalistene henvender seg til.

Det er også blant disse journalistene vi finner dem som får flest henvendelser fra politikerne. Politikerne henvender seg enda sjeldnere til journalistene enn omvendt. 366 ganger i løpet av året kontaktet en av de ti politikerne en eller flere av de ti journalistene. Ketil Solvik-Olsen og Torbjørn Røe Isaksen var politikerne som oftest henvendte seg til journalistene i vårt datasett. Vi finner endringer i deres henvendelsesmønster etter at de begge ble ministre i Høyre/Frp-regjeringen etter valget. Solvik-Olsen brukte Twitter mindre som kanal for å gå i rette med journalistene etter at han skiftet posisjon, og begge ble, ikke uventet, mer tilbakeholdne med politiske utspill. Den som fikk flest henvendelser fra politikerne i perioden, var Sigrid Sollund (107), mens Marie Simonsen og Kjetil Bragli Alstadheim fikk 76 henvendelser hver i løpet av året. Sollund arbeidet i perioden i NRKs nyhetsavdeling, og hadde blant annet som oppgave å lede NRKs nyhetsmagasiner Dagsnytt Atten (radio og TV) og Søndagsavisen (radio). Det er rimelig å tro at hennes rolle som «portvakt» i noen av Norges mest prestisjetunge nyhetsprogram kan ha tiltrukket seg ekstra mange henvendelser.

For å oppsummere så langt: Blant de ti mest aktive journalistene i vårt utvalg, er det én journalist/kommentator som er svært aktiv, mens de ni andre holder et jevnt lavere aktivitetsnivå. Aktiviteten fordeler seg ganske likt for alle journalistene i perioden, med høyere aktivitet i ukene forut for stortingsvalget i september, og i perioden mens de borgerlige var i regjeringsforhandlinger før Høyre/Frp-regjeringen ble dannet. Den store forskjellen i journalistenes tvitring jevnes ut når vi ser på deres kontakt med de mest aktive politikerne. Kontakten er avgrenset og omfatter en marginal del av journalistenes samlede twitteraktivitet. Fire av journalistene produserer de fleste meldingene til sine potensielle kilder blant politikerne, og denne gruppen henvender seg til hele politikerutvalget. Blant de journalistene som sender færre twittermeldinger til politikerne, er mønsteret annerledes; de henvender seg til færre kilder som de også ser ut til å prioritere. Denne siste dimensjonen kan undersøkes nærmere gjennom en enkel nettverksanalyse.

Figur 3 viser aktiviteten til journalistene og politikerne i form av forbindelser mellom dem representert ved meldinger sendt. Kartet er altså basert på hele analysematerialet: forbindelsene mellom de ti journalistene og de ti politikerne vi studerer. Hver twitterbruker er en node i nettverket, og linjene mellom nodene representerer meldinger sendt eller mottatt mellom de to aktuelle brukerne, både @mentions og retweets. Aktiviteten uttrykkes i størrelsen på nodene (etter såkalt degree-mål): jo større node, jo flere meldinger er sendt og mottatt. Forbindelsene uttrykkes i avstanden mellom de ulike twitteraliasene. Tykkelsen på linjene illustrerer antall meldinger i enkeltforbindelser mellom to noder. Pilen viser hovedretningen på forbindelsen. I kartet er politikere markert med blått, mens journalister er røde. Kartet er generert ved hjelp av programvaren Gephi1.

Den første observasjonen vi gjør, er at det er store forskjeller i aktivitet både mellom journalister og politikere og innenfor hver av gruppene. Det er flere journalister enn politikere som er aktive, og Dagbladets kommentator Marie Simonsen peker seg ut, som vist ovenfor. Hun er den mest aktive i nettverket og kan beskrives som et nav – en identitet som er veldig synlig og har forbindelser i alle retninger, og som snakker med alle, både politikere og journalister. Blant politikerne er Ketil Solvik-Olsen den som ligner mest på henne. Han er noe mindre synlig enn Marie Simonsen, men er sentral i nettverket og kommuniserer med mange av de andre på tvers av både mediehus og politiske skillelinjer.

Det er også store forskjeller i forbindelsene mellom journalister. Mens noen av journalistene og politikerne er forbundet med nesten alle de andre i nettverket, har andre få lenker til begge grupper. Typisk er også at politikerne som ligger midt i nettverket, altså har forbindelser til mange andre i nettverket, selv er ganske lite aktive. Dette gjelder for eksempel Jens Stoltenberg og Erna Solberg. Stoltenberg var statsminister inntil Solberg overtok etter valget i 2013. Torbjørn Røe Isaksen var den eneste av politikerne som både er aktiv og ganske sentralt plassert, og som kommuniserer mye med enkelte journalister.

En annen observasjon er at det er mer kommunikasjon fra journalistene til politikerne enn omvendt. De sentrale politikerne mottar mange henvendelser, men gir lite direkte respons. Et unntak var igjen Torbjørn Røe Isaksen, som i større grad enn andre politikere henvender seg til noen journalister som Mimir Kristjansson og Sigrid Sollund. Det er også verdt å notere at vi ikke finner tegn til «ekkokammer», altså at antatte meningsfeller kun kommuniserer med hverandre (Sunstein, 2007): Flere av politikerne kommuniserer med journalister som selv har eller representerer et medium med annen politisk tilhørighet.

Nettverkskartet forsterker inntrykket aktivitetsanalysen ovenfor ga: Nettverket mellom journalister og politikere på Twitter er med noen få unntak lite aktivt, og mange av aktørene har svært liten interaksjon med og dermed svake bånd til hverandre. Dette er i tråd med Huberman m.fl. (2009) som fant at selve twitternettverket nødvendigvis verken avgjorde styrken eller aktiviteten mellom nodene. I en detaljert, kvalitativ analyse av forbindelsene kommer dette enda klarere fram.

Figur 3. Nettverkskart over forbindelser mellom de ti mest aktive journalistene og de ti mest aktive politikerne, 1.5.13–30.4.14, @mentions og retweets.

Kommunikasjonsformer: Retoriske virkemidler, dialog, humor og polemikk

Som figur 1 og 2 viste, finner vi mest enveiskommunikasjon mellom journalistene og politikerne. Typisk sendte journalistene meldinger med @mentions til en eller flere politikere, men det var sjelden svar å få. De fleste journalistene brukte også Twitter aktivt for å reklamere og markedsføre programmer, kommentarer eller nyhetssaker publisert i deres respektive medier, og for noen av journalistene utgjør dette en stor del av det samlede antallet. Kjetil Løset, TV2, brukte sine meldinger i hovedsak til å markedsføre debatter, intervjuer, nyhetsinnslag og partilederdebatter på TV2, koblet med @mentions til politikere. NRKs Sigrid Sollund gjorde det samme, men hun hadde også flere samtaler med politikerne.

Som nettverkskartet viste var det forskjeller mellom både journalistenes og politikernes kommunikasjonsmønstre og -former. To av politikerne (Isaksen og Solvik-Olsen) skilte seg ut i perioden før valget 2013 ved både å initiere samtaler og svare på henvendelser fra journalister ganske ofte. Fram til valget hadde for eksempel Isaksen dialog med de fleste journalistene. Etter valget, da han ble kunnskapsminister, avtok denne aktiviteten noe, men ble ikke helt borte. Samtalene var av ulik karakter alt etter tema og henvendelsesform, ofte en blanding av politiske debatter og humor, men ulike når det gjaldt hvilke av journalistene han samtalte med. Noen av journalistene deltok i diskusjoner og utvekslet synspunkter. En av disse var Mimir Kristjansson, journalist i Klassekampen. Han hadde flere meningsutvekslinger om politiske og ideologiske spørsmål, som regel i selskap med andre tvitrere, med politikere på både høyresiden og venstresiden. Kristjansson var i likhet med frilanseren Aslak Nore lite opptatt av å holde avstand mellom sine politiske standpunkter og sin journalistiske rolleoppfatning:

«mimirk»: @brukera @audunlysbakken @brukerb Jeg liker etikk, rettferdighet og solidaritet. Men jeg er marxist fordi jeg tror det funker. (20.11.13)2

Viljen til å fremme synspunkter delte han også med avisenes kommentatorer, men de skiller seg fra hverandre i bruken av retoriske virkemidler og i tolkning og framstilling av egen yrkesrolle:

«mimirk»: @brukera @brukerb @konservativ Det er altså mulig å være revolusjonær sosialist og likevel et kritisk tenkende menneske. (29.7.13)

«mimirk»: @brukerc @brukera @brukerb @konservativ Det er bare jeg som kan det! Alle andre bør til pyskologen eller Gulag (dette er ironi). (29.7.13)

«konservativ»: @mimirk @brukerc @brukera @brukerb HVA?!?!?! GULAG!?! Her viser du din sanne stalinistiske natur!!! SVAR!! ... Åh, ironi..ehh..da så. (29.7.13)

Retorisk skiller Kristjansson seg fra de andre journalistene ved sin bruk av patos og etos. Han argumenterer moralsk og tilsynelatende følelsesladet for sine standpunkter, virkemidler vi i svært liten grad finner hos politiske kommentatorer og andre journalister fra de store mediehusene. Mens Mimir Kristjansson i slike diskusjoner valgte å framstå med tydelige politiske standpunkter, var dette ikke typisk for de andre journalistene. I den grad kommentatorer som Simonsen og Alstadheim uttrykker standpunkter, gjør de det argumentativt og appellerer heller til rasjonalitet og logos enn til moral. Dette finner vi for eksempel i de sjeldne samtalene mellom disse kommentatorene og de to statsministrene som er med i vårt utvalg.

I materialet finner vi noen eksempler på at journalistene får politikerne i tale om kontroversielle saker, bl.a. i en samtale mellom Kjetil Bragli Alstadheim og Jens Stoltenberg, der Alstadheim utfordrer Stoltenberg på klimaspørsmål:

«kjetilba»: @brukera Ja, det kunne godt vært med. Hva ville du svart, @jensstoltenberg? (4.6.13)

«jensstoltenberg»: @kjetilba @brukera Norges mål om klimanøytralitet skal brukes til å få andre land med og da er det grenser for hvor langt foran vi bør ligge. (4.6.13)3

Denne samtalen strekker seg over en kveld. Temaet var klimapolitikk og involverte flere andre twitterbrukere. Bare noen få meldinger inneholdt spørsmål og svar mellom Alstadheim og Stoltenberg, og dermed kommer også vår metode til kort, ettersom vårt materiale bare inkluderte meldinger som var sendt fra en av de to partene. Meldingen nedenfor representerer ett av flere svar fra Stoltenberg på innlegg postet av andre brukere, der Alstadheim bare er en av flere som deltar:

«jensstoltenberg»: @brukera @brukerb @kjetilba Ja, absolutt. Å sette et tak på utslipp og sørge for at det koster å forurense gir størst kutt i utslipp. (4.6.13)

Selv om vi ikke ser hva Stoltenberg svarer på, er det interessante i denne diskusjonen at den ble initiert av en journalist, men tatt videre av flere andre tvitrere. Statsministeren valgte å argumentere for sitt klimasyn i en samtale med flere parter. Innleggene er saksorienterte, og har lite innslag av både enetale og patos. Stoltenbergs deltakelse i diskusjonen var så sjelden at hans deltakelse i seg selv ble et poeng:

«kjetilba»: Det er ikke så ofte at @jensstoltenberg diskuterer politikk på Twitter. Sent i går kveld gjorde han det. Tema var klimanøytralitet. (5.6.13)

Mens klimaspørsmål et par ganger inkluderte Stoltenberg i diskusjonen, ble ett tema i Erna Solbergs nyttårstale i 2014, nemlig psykisk helse, gjenstand for en twittersamtale der Solberg selv etter hvert deltok:

«mariesimonsen»: Stiller fortsatt spm om halve befolkningen rammes av psykiske lidelser i løpet av livet. Har ikke fått svar. @erna_solberg? (2.1.14)

«mariesimonsen»: @BentHHoyre takk, har lest. Ifølge WHO 20 % verdens befolkn psyk lidelse, i Norge 50 %. Hvordan forklarer du det? @erna_solberg (2.1.14)

«erna_solberg»: @mariesimonsen ser du får svar fra mange, dette er bl.a. tall fra folkehelseinstituttets forskning. (2.1.14)

«erna_solberg»: @mariesimonsen @BentHHoyre godt mulig at vi har videre definisjoner i vårt land, men lettere psykiske lidelse er ikke småborgerlige lidelse. (2.1.14)

«mariesimonsen»: @erna_solberg ikke min betegnelse – tilhører en lang tråd :) Men sjokkert over antallet du nevnte. Derfor spm. @BentHHoyre (2.1.14)

«mariesimonsen»: @erna_solberg mitt spm var enkelt hva defineres som psykisk lidelse, hvor omfattende er det. Trolig er definisjonen videre her som du sier. (2.1.14)

«mariesimonsen»: Takk for heftig, saklig og informativ debatt om psykisk helse. Veldig bra at @erna_solberg og @BentHHoyre deltok. (2.1.14)

I samtalen ovenfor ser vi at journalisten bruker Twitter for å få svar på et konkret spørsmål, og at hun ikke gir seg før hun får statsministeren i tale. Utgangspunktet er at journalisten er kritisk til bruken av statistikk og vil ha «faktasjekk» på om tallene er riktige og brukt rett. Med andre ord brukes Twitter her som en alternativ, og offentlig, kanal for journalistisk gransking, men dette er ganske atypisk i vårt materiale. Denne saken ble fulgt opp av Solberg politisk og av journalisten på Twitter noen dager seinere, uten at det utløste noen ny samtale.

Både Stoltenberg, avtroppende, og Solberg, påtroppende statsminister, utmerket seg ved at de i all hovedsak ikke svarte på de mange @mentions som ble dem til del. Toppolitikernes sparsomme deltakelse i twitterdebatter er det typiske mønsteret. Journalistene henvender seg langt oftere enn de får svar, og de får langt færre henvendelser fra politikerne enn omvendt. Det er få eksempler på at politikere fremmer nye saker overfor journalistene, men som vi har sett er det en del tilfeller der kildene søker å korrigere og endre framstillingen av egen politikk og egne saker. Dette er spesielt for Norge, siden analyser fra andre land viser både at twittersitater fra politikere i større grad brukes i journalistikk (Skogerbø m.fl., 2015), og at politikere bruker Twitter som alternativ til å gi intervjuer (Ekman og Widholm, 2014).

Fremskrittspartipolitikeren Ketil Solvik-Olsen var svært aktiv i kommunikasjon til flere av journalistene, spesielt i perioden før valget, og brukte Twitter til å korrigere og polemisere, eller med andre ord til forsøk på å endre saksframstillinger og vinklinger. Han henvendte seg til flere av journalistene for å uttrykke misnøye med framstillingen av FrPs politikk i de mediene journalistene representerte (Klassekampen, Dagens Næringsliv, Dagbladet). Samtalene mellom Solvik-Olsen og journalistene hadde ofte form av kritikk av journalistene eller forsvar for FrP og partiets politikk:

«ketilso»: @kjetilba jeg støtter regnskogsatsing, men kan du kvantifisere resultatene? Du sier pengene forsterker en trend. Hvor mye? @brukera. (6.6.2013)

«Kjetilba»: @ketilso Høres ut som et skriftlig spørsmål til @bardvegar. @brukera. (6.6.2013)

«ketilso»: @kjetilba jeg antok du kunne kvantifisere dine påstander, ikke skyve bevisbyrden over på andre @bardvegar @brukera. (6.6.2013)

Flere av sitatene ovenfor er eksempler på samtaler mellom journalister og politikere der journalistene går inn i diskusjoner om saksforhold eller forsøker å få svar på spørsmål. De politiske kommentatorene hadde imidlertid i kraft av sine roller som meningsskribenter for sine respektive medier mer spillerom og brukte sin kommentatorrolle også i twittersamtaler og som journalistisk verktøy.

Humor inngikk, som vi har sett, i flere av samtalene, og ser ut til å være et middel for å myke opp i diskusjonene, som her, og i andre tilfeller, nærmest som kildepleie. Sigrid Sollund hadde flere samtaler med politikere som på overflaten er utveksling av spøk og tull, men som diskursivt holder linjene åpne til travle politikere som er ettertraktede deltakere i NRKs nyhetsprogram. I motsetning til Kristjansson og Nore uttrykte Sollund aldri meninger om sine journalistiske saker i sine utvekslinger med politikerne på Twitter, bortsett fra i et tilfelle der noen humørfylte utvekslinger om «den beste julefilmen» endte med et innslag i Dagsnytt Atten. Her er våre funn overens med norske og internasjonale studier. Både journalister og politikere bruker humor som kommunikativt virkemiddel (Lasorsa m.fl., 2011; Rogstad 2013), og det er heller ikke uvanlig at humoristiske twittermeldinger siteres i nyhetsmediene.

Diskusjon

Spørsmålet om hvorvidt Twitter kan ses på som et nettverk for medieeliten og den politiske eliten og hvordan vi kan forstå forhandlinger om makt i relasjonene mellom aktørene i nettverket, var utgangspunktet for analysen. Vi har svart på spørsmålet ved å fokusere på de mest aktive journalistene og de ledende politikerne i en ettårsperiode før og etter stortingsvalget i 2013. Vi operasjonaliserte problemstillingen i to deler, en som tok for seg Twitter som verktøy for nyhetsproduksjon, og en annen som fokuserte på Twitter som politisk verktøy.

Analysene viste at i forhold til det totale antallet meldinger hver journalist sendte ut, var det få henvendelser til politikerne. Dette tyder på at twitteraktiviteten mot andre grupper, for eksempel andre journalister, var viktigere enn henvendelsene til politikerne. De fleste henvendelsene til politikere hadde form av @mentions der politikere ble nevnt fordi saken på en eller annen måte angikk dem. Vi anser dette som kildepleie: Journalister og kommentatorer gjør politikerne oppmerksom på at de omtales, eller at de utfordres av andre politikere. Dette var blant de vanligste formene for twittermeldinger, sammen med forhåndsannonsering av radio- eller TV-programmer og lenking til nyheter eller kommentarer publisert i egen medieorganisasjon eller av journalisten selv. Blant de ti journalistene vi har sett på her, ser det ut til å være viktigere å bruke Twitter til å vedlikeholde relasjoner og kanskje skape noen nye, enn å hente saker og sitater. Her har vi ikke sett på om journalistene bruker sitater fra kilder på Twitter i kommentarer eller nyhetsartikler, men ut fra det vi kjenner til fra andre nylige undersøkelser, vet vi det er ganske avgrenset. Vi tolker derfor den begrensede bruken av Twitter overfor politikerne som uttrykk for at det sosiale mediet er et supplement til andre journalistiske arbeidsformer slik også andre studier tyder på (Lawrence m.fl., 2013; Wallsten 2015).

Vi finner heller ikke mange indikasjoner på at forholdet mellom journalister og kilder utfordres radikalt av at Twitter brukes som kommunikasjonskanal. Det fins en del eksempler i materialet på at journalistene fikk politikerne i tale både på Twitter og som kilder til nyheter formidlet i andre medier. Noen av journalistene brukte Twitter til å stille politikere kritiske spørsmål og utøve gravende journalistikk, men dette var unntak mer enn regelen. Det vanlige var at journalistene ikke fikk svar på sine henvendelser. Rogstad (2013) fant i en survey at de tradisjonelle journalistidealene står sterkt også på Twitter, og vi ser også at de fleste journalistene holdt på sin rolleforståelse enten de var kommentatorer eller rapporterende journalister. Kommentatorene fra de store kjente mediehusene er nødvendigvis friere til å uttrykke meninger enn rapporterende journalister, og vi ser også dette skillet i vår gruppe av journalister, men kommentatorene holdt også diskursiv avstand til sine kilder. De som holdt minst avstand, var journalister som representerte medier som i internasjonal litteratur omtales som «alternative», eller «non-mainstream», og som i mindre grad anerkjenner objektivitet og nøytralitet som et journalistisk mål.

Hvis vi vender blikket mot hvordan politikerne forholder seg til journalistene, kommer vi tilbake til hovedobservasjonen: I de fleste tilfeller svarte ikke politikere på henvendelsene. Dette er et sentralt funn som samsvarer med det vi tidligere har funnet om norske politikere: De er motiverte og er til stede på alle medier, men deltar i mindre grad i diskusjon og samtale (Enli og Skogerbø, 2013). Vår analyse omfatter imidlertid kun toppolitikere, og dette kan være med på å forklare hvorfor deres kommunikative strategier var så lite responsive.

Toppolitikere har tilgang til mange mediearenaer og kan i større grad enn andre selektere sine medieopptredener. Partiledere og andre profilerte rikspolitikere hentes ofte inn som kilder i riksmediene og har i tillegg profesjonelle kommunikasjonsmedarbeidere som styrer og skjermer dem for henvendelser. Disse politikerne har høy mediekapital (Davis 2010), de er verdifulle og attraktive kilder som det konkurreres om blant redaksjonen, og dermed kan de selv, i situasjoner der det ikke er skandaler eller kriser, mer eller mindre avgjøre når de ønsker «å komme på». For de mest attraktive, i vårt utvalg er dette partilederne for de største partiene og statsministrene, betyr det at de ikke trenger å svare, for de får likevel fokus i andre deler av medieoffentligheten, også i de høyest rangerte mediene. De svarer bare hvis det er særlige grunner, som Stoltenberg i klimasaken og Solberg om psykisk helse, og sannsynligvis spiller det en rolle hvilket medium og/eller hvilken journalist som spør. Vi kan også forklare forskjellene mellom toppolitikerne med deres ulike mediekapital. De mest responsive politikerne er ikke nødvendigvis de mest ettertraktede kildene – det er for eksempel forskjell på hvordan nyhetsredaksjonene vurderer politikeres egenskaper som debattanter og forskjell på nyhetsverdien til partiledere fra små og store partier (Thorbjørnsrud, 2009). I vårt materiale kan dette forklare noe av forskjellene mellom ulike politikere. Vi finner også endring i politikernes aktivitet når de går ut og inn av posisjoner, spesielt ut av og inn i regjering. Det er blant de aktive vi finner enkelte forsøk på å få saker på dagsordenen, og en del forsøk på å korrigere medieframstillingen. Disse funnene stemmer med tidligere forskning på politikernes motivasjoner for å bruke sosiale medier, men omfanget er mindre enn forventet (Skovsgaard og Van Dalen, 2013).

Så til slutt: Finner vi nettverksdanning og maktforskyvning mellom politikere og journalister på Twitter? Vår analyse viser at norske journalister og toppolitikere møtes på Twitter, men at kommunikasjonen er relativt beskjeden og samhandlingen preget av de to aktørgruppenes formelle posisjoner. Det fins noen få tilfeller der det kan anes at styrkeforholdet mellom journalister og politikere prøves, som for eksempel i saker der politikere prøver å få på saker, eller der journalister utfordrer politikerne, men strukturen og rolleforventningene mellom aktørene er stabile. Vi antar at kildene i et hybridisert medielandskap med kontinuerlige tidsfrister har fått økte muligheter til styre når og hvordan de går ut med informasjon. Dette vises imidlertid tydeligst ved at toppolitikerne holder avstand.

Referanser

Aalberg, T. og Jenssen, A.T. (2007). Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Aalbu, A. (2012): Et forsøk på en borgerlig offentlighet – det norske kommentariatet på Twitter. Masteroppgave. Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Bastian, M., Heymann, S. og Jacomy, M. (2009). Gephi: An open source software for exploring and manipulating networks. ICWSM, årg. 8. S. 361–362.

Broersma, M. og Graham, T. (2013). Twitter as News Source. Journalism Practice, årg. 7, nr. 4. S. 446–464.

Bruns, A. og Stieglitz, S. (2013). Towards a more systematic Twitter analysis: metrics for tweeting activities. International Journal of Social Research Methodologies, årg. 16, nr. 2. S. 91–118.

Bruns, A. og Highfield, T. (2013). Political Networks on Twitter. Information, Communication & Society, årg. 16, nr. 5. S. 667–691

Bruns, A. (2012). Journalists and Twitter: how Australian news organisations adapt to a new medium. Media International Australia incorporating Culture and Policy, nr. 144, aug. 2012. S. 97–107.

Castells, M. (2009). Communication power. Oxford: Oxford University Press.

Chadwick, A. (2013). The Hybrid Media System: Politics and Power. Oxford: Oxford University Press.

Corbin, J. M. og Strauss, A.M. (1990). Grounded theory research: Procedures, canons, and evaluative criteria. Qualitative Sociology årg. 13, nr. 1. S. 3–21.

Corbin, J. M. og Strauss, A.M. (2008). Basics of qualitative research: techniques and procedures for developing grounded theory. Thousand Oaks, Calif.: Sage.

Davis, A. (2010). Political Communication and Social Theory. Hoboken: Taylor & Francis.

Ekman, M. og Widholm, A. (2014). The tweeting minister: The new(s) impact of Swedish foreign minister Carl Bildt’s use of Twitter. Konferansepaper presentert på 5th International Conference on Democracy as Idea and Practice, Oslo, januar 2014

Enjolras, B., Karlsen, R., Steen-Johnsen, K. og Wollebæk, D. (2013). Liker – liker ikke: sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Enli, G. S. og Skogerbø, E. (2013). Personalized campaigns in party-centred politics. Information, Communication & Society, årg. 16, nr. 5. S. 757–774.

Grant, W.J., Moon, B. og Grant, J.B. (2010). Digital Dialogue? Australian Politicians’ use of the Social Network Tool Twitter. Australian Journal of Political Science, årg. 45, nr. 4. S. 579–604.

Hermida, A. (2013). #Journalism. Digital Journalism, årg. 1, nr. 3. S. 295–313.

Huberman, B., Romero, D.M. og Wu, F. (2009). Social networks that matter: Twitter under the microscope. First Monday, årg. 14, nr 1.

Ingebretsen, T. (2014). Nye medier, gammel portvokter? En analyse av den intermediale dagsordensettingen fra politikere i sosiale medier til redaksjonelle i valgkampen 2013. Masteroppgave. Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Jackson, N. og Lilleker, D. (2011). Microblogging, Constituency Service and Impression Management: UK MPs and the Use of Twitter. The Journal of Legislative Studies, årg. 17, nr. 1. S. 86–105.

Karlsen, R. (2011). A Platform for Individualized Campaigning? Social Media and Parliamentary Candidates in the Party-Centered Norwegian Campaign. Policy and Internet, årg. 3, nr. 4.

Karlsen, R. (2015). Followers are opinion leaders: The role of people in the flow of political communication on and beyond social networking sites. European Journal of Communication. Publisert på nett: doi: 10.1177/0267323115577305.

Krumsvik, A.H. (2009). The Online News Factory. A Multi-Lens investigation of the Strategy, Structure and process of Online News Production at CNN and NRK. Ph.d.-avhandling. Oslo: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Kvale, S. og Brinkmann, S. (2009). Interviews. Learning the craft of Qualitative Research Interviewing. Second edition. Los Angeles: Sage.

Larsson, A.O. og Ihlen, Ø. (2015). Birds Of A Feather Flock Together? Party Leaders On Twitter During The 2013 Norwegian Elections. European Journal of Communication. Publisert på nett 28. juli 2015. doi:10.1177/0267323115595525

Larsson, A.O. og Kalsnes, B. (2014). ‘Of course we are on Facebook’: Use and non-use of social media among Swedish and Norwegian politicians. European Journal of Communication, årg. 29, nr. 6. S. 653–667

Larsson, A.O. og Moe, H. (2012). Studying political microblogging: Twitter users in the 2010 Swedish election campaign. New Media & Society, årg. 14, nr. 5. S. 729–747.

Lasorsa, D. L., Lewis, S.C. og Holton, A.E. (2011). Normalizing Twitter. Journalism Studies, årg. 13, nr. 1. S. 19–36.

Lawrence, R.G., Molyneux, L., Coddington, M. og Holton, A. (2013). Tweeting Conventions. Journalism Studies, årg. 15, nr. 6. S. 789–806.

Meraz, S. og Papacharissi, Z. (2013). Networked Gatekeeping and Networked Framing on #Egypt. The International Journal of Press/Politics, årg. 18, nr. 2. S. 138–166.

Moe, H. (2008). Dissemination and dialogue in the public sphere: a case for public service media online. Media, Culture & Society, årg. 30, nr. 3 S. 319–336.

Ottosen, R. og Krumsvik, A. (2008). Digitale medier og redaksjonell endring – noen sentrale utviklingstrekk. I R. Ottosen og A. Krumsvik (red.): Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-Forlaget.

Rogstad, I.D. (2013). Political News Journalists in Social Media. Journalism Practice, årg. 8, nr. 6. S. 688–703

Skogerbø, E., Bruns, A., Quodling, A. og Ingebretsen, T. (2015). Agenda-Setting Revisited: Social Media and Sourcing in Mainstream Journalism. I A. Bruns, G.S. Enli, E. Skogerbø, A.O. Larsson og C. Christensen (red.) Routledge Companion to Social Media and Politics. New York: Routledge. Taylor & Francis Group.

Skogerbø, E. og Karlsen, R. (2014). Mediatisation and regional campaigning in a party-centred system: How and why parliamentary candidates seek visibility. Javnost – The Public, årg. 21, nr. 2. S. 5–22.

Skogerbø, E. og Winsvold, M.S. (2008). Nettet som debattarena. I G.S. Enli og E. Skogerbø (red.) Digitale dilemmaer, Oslo: Gyldendal Akademiske. S. 39–60.

Skovsgaard, M. og Van Dalen, A. (2013). Dodging the gatekeepers? Information, Communication & Society, årg. 16, nr. 5. S. 737–756.

Sunstein, C.R. (2007). Republic.com 2.0. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Thorbjørnsrud, K. (2009). Journalistenes valg: produksjon, interaksjon, iscenesettelse: møtet mellom journalistikk og politikk i en valgkamp med fokus på NRK Fjernsynets valgformater. Ph.d.-avhandling. Oslo: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Towner, T.L. og Dulio, D.A. (2012). New Media and Political Marketing in the United States: 2012 and Beyond. Journal of Political Marketing, årg. 11, nr. 1–2. S. 95–119.

Verweij, P. (2012). Twitter Links Between Politicians and Journalists. Journalism Practice, årg. 6, nr. 5–6. S. 680–691.

Vis, F. (2012). Twitter as a Reporting Tool for Breaking News. Digital Journalism, årg. 1, nr. 1. S. 27–47.

Wallsten, K. (2015). Non-Elite Twitter Sources Rarely Cited in Coverage. Newspaper Research Journal, årg. 36, nr. 1. S. 24–41.

Williams, C.B. og Gulat, G.J. (2013). Social networks in political campaigns: Facebook and the congressional elections of 2006 and 2008. New Media & Society, årg. 15, nr. 1. S. 52–71.

Winsvold, M. (2009). Arguing into the Digital Void? On the Position of Online Debates in the Local Public Spheres of Four Norwegian Municipalities. Javnost – The Public, årg. 16, nr. 3. S. 39–54.

Wodak, R. (2011). The Discourse of politics in action: politics as usual. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

1Algoritmen er ForceAtlas2 (Linlog, skalering: 80), og figuren er innrettet på å hindre overlapp mellom nodene i framstillingen.
2I direkte sitat av twittermeldinger har vi anonymisert navn på brukere som ikke er inkludert i våre utvalg. Unntaket er der det er vesentlig for analysen å få fram hvem de andre brukerne er. Da dreier det som andre profilerte politikere.
3Samtalen er ikke gjengitt i sin helhet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon