Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Politisk logikk eller medielogikk? - Norske partilederes strategier, imagebygging og autentisitet i sosiale medier

Professor

Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

gunn.enli@media.uio.no

Abstract

Media logic in the search for visibility. Uses of social media by leading politicians during an election campaign

Drawing on interviews with Norwegian party leaders and political staffers from the 2013 parliamentary campaigns about their strategies for social media, this article gives the first insight into why and how politicians and staffers use social media platforms such as Facebook and Twitter. The article analyses elite politician’s use of social media as a ‘middle-arena’, where the private and the political, journalism and political marketing, collide. Among key findings is that social media are regarded by the politicians as a way of bypassing media logics and journalistic sensationalism, but that they nevertheless use such strategies to gain visibility.

Keywords: Political communication, Social media, Mediatization, Mediated authenticity

Sosiale medier har etablert seg som en arena der politikere kan oppnå synlighet og kommunisere direkte med velgerne uten et journalistisk mellomledd. Dette skaper nye muligheter for å kontrollere politiske utspill og å profilere enkeltpolitikere, men krever en tydeligere mediert autentisitet enn i tradisjonelle medier. Artikkelen undersøker i hvilken grad sosiale medier øker topp-politikernes autonomi overfor medienes logikk gjennom å være en arena der politikerne har redaktøransvar, og hvordan topp-politikere opplever sosiale medier som arena for å kommunisere politikk.

Innledning

«For oss er sosiale medier en anledning til å nå ut til folket uten massemedienes filter» (intervju, 04.4.13), forklarte leder i Sosialistisk Venstreparti (SV) Audun Lysbakken da jeg intervjuet ham på Stortinget våren 2013. Han var i gang med valgkampen foran høstens stortingsvalg, men hadde likevel satt av en halvtime til et intervju om bruk av sosiale medier i politisk kommunikasjon. Det samme gjorde de fleste av partilederne som satt på Stortinget i perioden 2010–2014, samt rådgivere med førstehåndskunnskap om partiledernes bruk av sosiale medier. Prioriteringen av partiledernes knappe tidsressurser i et valgkampår indikerer at sosiale medier er relativt høyt på agendaen for norske topp-politikere, og at det fortsatt er interesse for å utforske fenomenets potensial for å mobilisere velgere.

Også innen medieforskning har kombinasjonen av politikk og sosiale medier hatt nyhetens interesse, og har i løpet av de siste årene etablert seg som en tydelig retning innen feltet politisk kommunikasjon. Studier av politisk kommunikasjon i sosiale medier i Norden kan generelt inndeles i tre kategorier, hvorav den første omhandler partienes/politikernes bruk av sosiale medier (Karlsen, 2011; Karlsen, 2013; Ekman og Widholm, 2014; Krogstad, 2013; Enli og Skogerbø, 2013; Enli og Moe, 2013; Larsson og Moe, 2013; Larsson og Kalsnes, 2013; Skovsgaard og Van Dalen, 2013; Strandberg, 2013; Karlsen og Skogerbø, 2013). Denne kategorien omfatter studier av politiske partier og enkeltpolitikers bruk av Facebook og Twitter i valgkamp, politisk debatt og dagsordensetting. Den andre kategorien omfatter studier av politisk engasjement og deltakelse i sosiale medier, og ser på spørsmål knyttet til i hvilken grad sosiale medier skaper en ny arena der velgerne deltar i en offentlige debatt (Storsul m.fl., 2008; Gustafsson, 2012; Enjolras m.fl., 2013; Lomborg og Beckmann, 2013; Svensson, 2014; Karlsen, 2015). Den tredje hovedretningen studerer sosiale medier i politisk journalistikk, med vekt på hvordan sosiale medier påvirker redaksjonelle prosesser i etablerte medier, både i form av stofftilfang, kilderelasjoner og profilering (Hedmand og Djerf-Pierre, 2013; Rogstad, 2013; Ingebretsen, 2014; Skogerbø og Moe, 2015).

Det er imidlertid også begrensninger i den eksisterende forskningslitteraturen. For det første finnes det lite forskning som undersøker hvordan digitale medier påvirker medialiseringen av politikken; hvorvidt den nye arenaen gjør politikerne enda mer styrt av medienes logikk eller om de blir fristilt fra denne logikken fordi de har fått en ny direkte kanal til velgerne. For eksempel Strömbäck og Esser (2014, s. 397) påpeker at det er et åpent spørsmål om hvorvidt digitale medier markerer slutten på medialiseringen av politikk eller om det er en videreføring av en eksisterende dynamikk mellom politikk og medier. Videre har sosiale medier i større grad blitt analysert som et isolert fenomen enn som en forlengelse av en historisk utvikling av politisk kommunikasjon i etablerte medier. En årsak til at sosiale medier blir analysert som et eget fenomen, er de nye teknologiske forutsetningene for interaksjon, og at interessen for denne egenskapen overskygger andre perspektiver, selv om forskning tyder på at sosiale medier i liten grad brukes til interaksjon mellom velgere og politikere (Graham m.fl., 2013; Klinger, 2013; Enli og Moe, 2013). For det tredje er forskningen i stor grad basert på studier av sosiale medier som tekst, enten det er basert på kvantitative eller kvalitative analyser. I den grad det eksisterer studier av politikernes motiv for å inkludere sosiale medier i sin portefølje av medierettet aktivitet, er disse i hovedsak basert på amerikansk empiri, en politisk kultur som er vesentlig forskjellig fra den norske, og oftere enn å bygge på intervjuer med topp-politikere er de basert på intervjuer med kampanjestab, teknologiske rådgivere, eksterne strateger og politikere langt unna toppsjiktet (Howard, 2006; Kreiss, 2014; Stromer-Galley, 2014; Skogerbø og Karlsen, 2014).

Formålet med denne artikkelen er å kompensere for noen av disse begrensingene ved å undersøke topp-politikeres bruk av sosiale medier i lys av teorier om personifisering og medialisering av politikken: Hvilke strategier og motiver ligger til grunn for norske topp-politikeres bruk av sosiale medier? Hva kjennetegner norske topp-politikeres image-bygging i sosiale medier? Og i hvilken grad øker sosiale medier politikernes autonomi overfor medielogikken fordi de publiserer uavhengig av etablerte massemedier?

For å besvare disse forskningsspørsmålene har jeg intervjuet fem partiledere og tre politiske rådgivere i de sju største norske politiske partiene, som var representert på Stortinget i 2013, om bruken av sosiale medier.1 Valget av informanter og tidspunkt for intervjuene var basert på et formål om å undersøke hvordan politikerne opplever sosiale medier som kommunikasjonskanal i en valgkamp, og hvilken betydning det har i forhold til både mediert kommunikasjon som TV-debatter, og personlig kommunikasjon, som torgmøter. Intervjuene kan klassifiseres som eliteintervjuer, noe som innebærer at informanten er særdeles godt trent i å uttrykke seg muntlig og å svare på spørsmål uten å miste kontroll over informasjonsflyten. Følgelig er det ikke sannsynlig at datamaterialet denne artikkelen bygger på inneholder annen informasjon enn det politikerne og deres rådgivere selv ønsker å presentere. Likevel gir intervjuene en unik tilgang til selve aktørene – lederne som fronter partiene i norsk politikk og måten de snakker om sin bruk av sosiale medier. Tilgangen er unik i en internasjonal kontekst, ettersom politikere på toppnivå i de fleste land ikke gir intervjuer til forskere. Ved å slippe en forsker så tett på seg som intervjusituasjonen uansett innebærer, oppgir politikeren – trass i sin status som eliteinformant – en viss kontroll over hvordan de blir fortolket. I tillegg er partiledere i en valgkampperiode svært opptatte, har tett program og mange forespørsler og vil derfor nødig bruke tid på forskningsintervju med mindre det gir muligheter for publisitet. Derfor var det krevende å få intervjuavtaler med partilederne, og det krevde runder med purringer og forhandlinger, men til slutt var det kun to av partiledere som avslo (leder i Høyre (H), Erna Solberg og leder i Senterpartiet (Sp) Liv Signe Navarsete) og én som ble intervjuet per e-post (tidligere statsminister og leder i Arbeiderpartiet (Ap), Jens Stoltenberg). Disse tre hadde i den aktuelle perioden roller som, i tillegg til partilederskapet, gjorde dem særlig etterspurte i offentlige sammenhenger, og det var ikke overraskende at nettopp disse var mest utilgjengelige.

Artikkelen vil først drøfte tidligere forskning på medialisering av politikken, med vekt på teorier om medielogikk og politisk logikk, og herunder drøfte personifisering av politikken, og på betydningen av mediert autentisitet. I andre del vi jeg analysere politikerens motivasjoner, strategier, og inspirasjonskilder, analysere betydningen av mediert autentisitet i imagebygging og kommunikasjon med velgerne, og analysere hvordan sosiale medier fungerer som en alternativ mediekanal for politisk kommunikasjon. Til slutt i artikkelen vil jeg sammenfatte hovedfunn i analysen og relatere til det teoretiske rammeverket i en kort konklusjon.

Medielogikk versus politisk logikk

En rekke forskningsbidrag har dokumentert medialisering av politikk som en økende tendens i løpet av de siste tiårene og at politikerne i økende grad tilpasser seg medienes logikk (Hernes, 1978; Aardal m.fl., (red.) 2004; Bondebjerg, 2007; Thorbjørnsrud, 2007; Hjarvard, 2013; Kammer, 2013; Strömbäck og Esser, 2014). Medialisering av politikk kan defineres som en langsiktig prosess der viktigheten av mediene og deres innflytelse på politiske prosesser, institusjoner, organisasjoner, og aktører har vært økende (Strömbäck og Esser, 2014). Et sentralt poeng i teorien om medialisering er måten medielogikken påvirker andre institusjoner i samfunnet, og i tilfelle av politikk, at medienes logikk påvirker det politiske systemet, politikkutformingen, og politikers selvpresentasjon (Hjarvard, 2013; Strömbäck og Esser, 2014). Herunder ligger spørsmål om maktbalansen mellom mediene og politikken, hvor aspekter relatert til politikkens autonomi i forholdet til mediene er sentrale: Er mediene avhengig av politiske institusjoner eller er mediene uavhengige av politiske institusjoner? Er politiske partier, institusjoner og aktører styrt av en medielogikk eller en politisk logikk? Er medienes innhold styrt av en politisk logikk eller en medielogikk? (Strömbäck og Esser, 2014, s. 378). Skulle vi finne et eksempel på at mediene er styrt av en politisk logikk, er det nærliggende å trekke frem partipressen, der redaktørene var tilknyttet partiorganene, og deres lojalitet til partiet var en forutsetning (Eide, 2000, s. 196).

Etter hvert som partipressen ble avviklet i 1960 og -70 årene, vokste det frem en tydeligere medielogikk som utviklet stadig mer uavhengighet i forholdet til partiene og det politiske feltet. Dette skyldes hovedsakelig endringer i mediene, som økt journalistisk profesjonalitet, altså at profesjonsidealer og etiske normer har befestet seg og gitt mediene økt legitimitet (Hallin og Mancini, 2004; Harcup, 2007). Kommersialisering innebærer at mediene opererer i et marked der de konkurrerer om publikums oppmerksomhet og dermed prioriterer sensasjonelle og personfokuserte vinklinger over mer komplekse og krevende politiske saker. Den journalistiske dekningen blir dermed preget av en medielogikk som også utfordrer sentrale profesjonsideal innen journalistikken som for eksempel kriteriet om vesentlighet (Kammer, 2013). Medielogikken styres, for det tredje, av utviklingen av ny medie- og kommunikasjonsteknologi, noe mediehistorien har vist for eksempel ved at etablering av radiokringkasting endret relasjonen mellom politikere og velgere. Fra å ha vært basert på politikernes reisevirksomhet, som transport med tog til valgdistriktene, ble kommunikasjonen basert på kringkastingsteknologi og overføring av lyd, og senere også levende bilder (Farell og Webb, 2000; Karlsen og Narud, 2004; Maarek, 2011). Etableringen av TV førte til en nesten obligatorisk interesse for politikerens personlighet fordi seerne observerte fakter, svette og ansiktsuttrykk, og dermed kunne evaluere deres troverdighet (Meyrowitz, 1985; Enli, 2015). I sosiale medier blir fokuset på politikere som personer forsterket fordi arenaen er semi-privat, uformell og interaktiv, og dermed krever relasjonen mellom politikerne og velgerne en ny form for autentisitet.

Personifisering og mediert autentisitet

Et av de mest konkrete utslagene av medialisering er personifisering av politikken, altså at politikernes personlighet, image og privatliv kan bli fremstilt som viktigere enn politikerens kunnskaper, argumenter og politiske agenda. Personifisering av politikk blir ofte kritisert av politikere, og et velkjent argument er at mediene prioriterer det ’politiske spillet’ fremfor ’selve politikken’, som i en artikkel av politikerne Audun Lysbakken (SV) og Thorbjørn Røe Isaksen (H): «Den politiske journalistikken kretser stadig oftere om hvem som skal danne regjering, og ikke hva regjeringsalternativene skal gjøre» (2008, s. 11). I lys av denne kritikken vil det vært relevant å undersøke i hvilken grad norske topp-politikere bruker sosiale medier som motvekt til medienes personifisering og vektlegging av det private fremfor det politiske.

Politisk kommunikasjon har alltid til en viss grad vært preget av personifisering, men studier fra en rekke demokratier, inkludert Norden, Frankrike, Storbritannia og USA, viser økende grad personifisering av politikken i løpet av de siste tiårene (Allern m.fl., 2012; Kuhn, 2011; Stayner, 2013; Van Aelst m.fl., 2012; Van Zoonen, 2005). En konsekvens av økt personifisering er at politikerrollen endres, og at politikere avmystifiseres i relasjonen til velgerne. Meyrowitz (1985, s. 270) hevder at idealtypen ’den store politiske lederen’ har opphørt å eksistere fordi politiske ledere har mistet kontroll over hvordan de blir fremstilt. Avmystifiseringen skjer gjennom at det er umulig for politikere å fremstå som feilfrie med medienes kritiske søkelys rettet mot seg, slik at forholdet mellom for-scenen (front region) og bak-scenen (back region) forrykkes og det ikke finnes noe sted å skjule sine svakheter (Goffman, 1975; Meyrowitz, 1985).

Samtidig er politikerens privatliv ikke lenger er en entydig bak-scene, nettopp fordi den blir eksponert i offentligheten, og dermed heller er en mellom-scene (middle region). I denne mellom-scenen er topp-politikeren ikke forventet å være feilfri, men autentisk og troverdig. Utfordringen for politikeren blir å iscenesette seg selv som autentisk gjennom å vise frem utvalgte scener fra sitt privatliv uten å miste status og autoritet knyttet til rollen. I politikernes selvpresentasjon ligger en mediert autentisitet, der bestemte konvensjoner eller illusjoner benyttes for å fremstå som autentiske (Enli, 2015). I sosiale medier er autentisitetsillusjonene knyttet til relasjonen med velgerne og det personlige i kommunikasjonen, fordi sosiale medier krever en personlig tilstedeværelse og selvpresentasjon (Lüders m.fl., 2007; Haugseth, 2012; Aalen, 2012; Thumim og Enli, 2012; Krogstad, 2013).

I motsetning til redaksjonelle medier representerer nettverksbaserte medier en direktekanal til velgerne, der politikerne har gjenvunnet kontroll over sin selvpresentasjon. I fraværet av et redaksjonelt ledd mellom politikere og publikum blir politikerne og partiapparatet redaktører for eget innhold. Samtidig har topp-politikerne og deres rådgivere overtatt en rekke redaksjonelle dilemmaer knyttet til vektlegging av personfokus versus politisk fokus, og til balansen mellom å fremstå uformelt autentisk og å fremstå med formell autoritet. I den følgende analysedelen vil jeg diskutere hvordan norske partiledere forholder seg til disse dilemmaene, og hvordan dette gir seg utslag i deres statusoppdateringer.

Politikernes strategier og motivasjon

Påstander om at en valgkamp er en første ’valgkamp i sosiale medier’, blir fort utdatert fordi både funksjonaliteten og definisjonen av sosiale medier endrer seg for hver valgkamp. Flere partier benyttet Facebook allerede i stortingsvalgkampen 2009, og tendensen ble forsterket i lokalvalget 2011, men Twitter var først inkludert i partienes valgkampstrategi fra 2013 (Karlsen, 2011; Enli og Skogerbø, 2013; Enjolras, Steen-Johnsen og Karlsen, 2014).

Begrepet ’sosiale medier’ ble velbrukt i norsk vokabular fra 2008, året etter at Facebook hadde oppnådd sitt gjennombrudd og blitt et massefenomen internasjonalt og i Norge (Aalen, 2012). Daterer vi starten på sosiale medier til 2007, hadde norske elitepolitikere – i likhet med befolkningen forøvrig – maksimalt fem års erfaring som brukere av sosiale medier i 2013. De norske partilederne som er intervjuet i denne studien, var i valgåret 2013 mellom 36 år og 55 år – gjennomsnittsalder på 47 år – og tilhører dermed ikke generasjonen av ’digitale innfødte’. Disse politikerne har i stor grad etablert seg i rollen som topp-politikere innenfor en praksis der redaksjonelle medier var nøkkelen til synlighet, og de har følgelig erfaring med å selge inn saker til mediene, tilrettelegge politiske utspill og stille til intervju innenfor en journalistisk logikk.

I 2013 var tilstedeværelse på sosiale medier nærmest obligatorisk for norske topp-politikere, og samtlige partilederne oppga i intervjuene at de vurderte sosiale medier som en viktig arena. De fleste partilederne hevdet også at de prioriterer sosiale medier relativt høyt, med unntak av tidligere leder i Senterpartiet og statsråd Liv Signe Navarsete, som ifølge politisk rådgiver Laila Melkevoll «har sosiale medier et godt stykke ned på prioriteringslisten» (intervju 13.05.13). I motsatt ende av skalaen er leder i Venstre, Trine Skei Grande, som oppgir Twitter som sin følgesvenn gjennom dagen og som en viktig tilbakemeldingskanal:

Twitter er det første jeg sjekker om morgenen og det siste jeg sjekker når jeg legger meg. Politikere er feedback-junkies (Skei Grande 05.06.13).

Selv om vi befinner oss i en fase preget av profesjonalisering av politisk kommunikasjon (se Farrell og Webb, 2000), vil også personlige erfaringer, motivasjoner og prioriteringer avgjøre politikernes bruk av sosiale medier. For det første erfaringer fra etablerte medier, fordi en topp-politiker som regel bygger videre på et allerede eksisterende image, og det er enklere å få gjennomslag på sosiale medier dersom det bekrefter en allerede eksisterende profil, enn å skape en ny profil (Maarek, 2011). For eksempel bygger leder i Venstre Trine Skei Grande videre på medienes allerede etablerte image av henne som en aleneboende katteeier i sosiale medier, selv om hun er delvis kritisk til denne stereotypien (intervju 05.06.13). Videre er leder i KrF Knut Arild Hareides bruk av sosiale medier inspirert av hvordan tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) brukte «sin fotballinteresse og sin sigarrøyking til å skape et mer folkelig image» (intervju 20.06.14). Følgelig har de etablerte medienes sjangre, perspektiver og medielogikk i stor grad påvirket hvordan norske elitepolitikere benytter sosiale medier.

For det andre påvirkes norske elitepolitikeres bruk av sosiale medier av inspirasjon fra politiske forbilder. Et dominerende forbilde for norske partier og politikere, men i særlig grad Arbeiderpartiet, er den amerikanske presidenten Obamas bruk av YouTube, Facebook og Twitter (Karlsen, 2013). Også enkeltpolitikere blir inspirert av internasjonale kollegaer, som da Knut Arild Hareide fikk tips fra en islandsk minister i 2004 om at Internett ga nye muligheter for politikere til eksponering som privatperson og ikke kun i politikerrollen:

Jeg møtte en islandsk minister da jeg var statsråd i 2004, og hun fortalte meg om hvordan hun brukte nettet til å legge ut bilder av familien. Hun fikk utrolig mye respons. Fordelen med Twitter og Facebook er at du kan gi mer helhetsbilde enn det du får gitt via TV-debatter (Hareide 20.06.13).

I valgkampen 2013 ble denne strategien implementert av Hareide, da han markerte seg som den norske elitepolitikeren som gikk lengst i å eksponere privatlivet i sosiale medier; da han ble far våren 2013, valgte han å publisere bilder av både den ventende far med kaffekopp og poser under øynene og av den nyfødte og hennes foreldre på vei ut fra sykehuset.

Bildeillustrasjon 1: Leder i Kristelig Folkeparti (KrF) Knut Arild Hareide i ventefasen før fødsel og på vei ut av sykehuset med sin nyfødte datter. Bildene ble publisert på Hareides Facebook-profil (4. og 7. april 2013).

Dette er motiver som mange familier har i album eller innrammet, og som er karakteristiske for det Stayner (2013, s. 15) og andre forskere definerer som ’den personlige sfære’. Trass i at KrF har familiepolitikk som et sentralt punkt i partiprogrammet, hevder Hareide at det ikke var noe politisk budskap i selveksponeringen, men at hensikten var synlighet.2 I Norge regnes det som et vendepunkt i retning av økt personifisering av politikken da Kristelig Folkeparti (KrF) reklamerte for statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik istedenfor partiets politiske program i kampanjen «Stem på en statsminister» (Karlsen og Narud, 2004). Siden den gang har kandidatenes behov for synlighet i mediene vært en økende tendens i norske valgkamper, blant annet fordi velgermønsteret er mindre stabilt; velgerne er mindre lojale til et parti, bestemmer seg oftere under valgkampen og tillegger personlige egenskaper hos politikerne større vekt (Corner and Pels, 2003; Karlsen, 2011a; Skogerbø og Karlsen, 2014). I forlengelsen av behovet for synlighet finner vi imagebygging, altså konstruksjonen av et image eller en person som velgerne kan gjenkjenne, identifisere seg med og i siste instans stemme på.

Imagebygging gjennom mediert autentisitet

Imagebygging i sosiale medier handler om å fremstå som ’seg selv’ i betydningen genuin og autentisk. Dette gjøres som regel ved å skape en mediert autentisitet gjennom bestemte illusjoner der politikeren isenesetter seg selv som uformell, personlig og spontan gjennom bilder og oppdateringer. Denne iscenesettelsen kan gjøres av politiske rådgivere, eksterne konsulenter, politikerne selv eller i samarbeid mellom flere av disse. I motsetning til blant annet USA og andre land i Europa3 har det i Norge etablert seg en praksis der det forventes at topp-politikere som regel og der ikke annet er oppgitt, oppdaterer profilen sin selv. At ansvaret for oppdateringer ikke er delegert til kommunikasjonsrådgivere, betraktes i seg selv som en identitetsmarkør.

I intervjuene med partilederne kom det frem at ingen av partilederne hadde avsatt tid i arbeidsdagen til å oppdatere profilene sine i sosiale medier i valgåret 2013, og at de ofte brukte tid på sosiale medier på fritiden og på kveldene. Flere av informantene nevnte at det kom i konflikt med familielivet og krav fra andre hjemme om å være til stede i samtaler, men også at de betraktet sosiale medier som en hobby der deres interesser for teknologi, fotografering og journalistikk fikk utløp. Tiden de brukte på sosiale medier ble ofte funnet innimellom andre gjøremål, og typisk på reiser eller mellom oppdrag og møter.

Sosiale medier får en utflytende karakter på den måten at det ikke er noen definert mal eller et standardisert tidskjema, slik som i redaksjonelle medier. I mer standardiserte formater som TV-debatter og kronikker foreligger det relativt klare rammer for hva som forventes av politikeren og deres rådgivere. I TV-debatter vil en politiker ofte fremstå som autentisk ved å vise engasjement, følelser og humor eller trekke frem selvopplevde historier, samtidig som det kan være viktig å ha en gjenkjennelig stil. Denne stilen kan imidlertid være resultat av innspill fra rådgivere og kurs i medieopptreden, slik at politikerens eventuelle autentisitet vil være en blanding av kalkulerte og innøvde fakter, og naturlige egenskaper. På samme måte vil sosiale medier ofte være et blandingsprodukt, der rådgivere og apparatet rundt bidrar, men politikeren selv fremstilles som mest mulig autentisk.

I skriftmedier er det vanlig at politiske rådgivere skriver avisinnlegg og kronikker som er signert topp-politikere, fordi det ville vært for tidkrevende for politisk ledere å forfatte disse innleggene selv. At denne arbeidsdelingen ikke er overførbar til sosiale medier, kan virke som et paradoks, men kan forklares med forventninger om at sosiale medier er personlige medier. Leder i SV Audun Lysbakken har for eksempel ingen problemer med å innrømme at rådgivere skriver innleggene hans i avisen, men er opptatt av å understreke at kun han selv oppdaterer profilene i sosiale medier:

Jeg skriver alt selv, og det er jeg veldig nøye på. Jeg lar ikke andre skrive for meg i de kanalene. Innlegg som jeg har på trykk i tradisjonelle medier, kan jo iblant være skrevet av rådgivere, men i sosiale medier gjør jeg alt selv (Lysbakken 04.04.13).

Topp-politikerne varierer mellom å hevde at de skriver ’alt selv’ og ’nesten alt selv’, og mellom å skille mellom Facebook og Twitter, og å betrakte sosiale medier under ett. Et hovedtrekk er at politikere som leder et større parti i posisjon eller opposisjon, oppdaterer ’nesten alt selv’, og at politikerne anser det som viktigere å oppdatere Twitter selv enn Facebook. Et annet hovedtrekk er at topp-politikerne generelt er svært opptatt av å påpeke og bevise at de oppdaterer sine statusmeldinger selv, blant annet ved å referere til personlige særegenheter, inklusive skrivefeil og spor av dysleksi:

Jeg gjør nesten alt selv. Det er viktig for meg, fordi det må være ekte. Jeg ville aldri vært på Facebook eller Twitter hvis det bare var en rådgiver som satt der og latet som han var meg. Det tror jeg folk ville gjennomskuet (Stoltenberg 03.09.13).

Jeg oppdaterer Facebook i 90 % av tilfellene selv, og jeg er veldig opptatt av at det skal være min stil og språk; en gjenkjennelig stil (Jensen 04.06.13).

På Twitter gjør jeg alt selv. Jeg er jo dyslektiker, så det har jeg bevis for. Hvis folk ser alle skrivefeilene, så skjønner de at jeg faktisk gjør det selv (Grande 05.06.13).

Erna Solberg tvitrer selv, fordi hun synes det er gøy å sitte hjemme på sofaen og tvitre, å diskutere med folk. Det er en hobby for henne (Dagestad 11.04.13).

Figur 1: Statsminister Erna Solberg er opptatt av å bevise for offentligheten at hun skriver oppdateringene sine selv, og at hun – i egen person og ikke via sine rådgivere – deltar i diskusjoner på Twitter.Eksempelet er hentet fra perioden etter valgkampen og inngår ikke i materialet, men er likevel relevant for å belegge poenget til informanten i studien.

Medienes søkelys har gjort det vanskeligere for politiske ledere å skjule sine for velgerne, og politikernes utfordring i mellom-scenen er å opptre personlig og uformelt, men samtidig bevare autoritet og formell status (Meyrowitz, 1985). Likevel blir altså skrivefeil løftet frem som et trumfkort, både overfor forskere, journalister og andre brukere i sosiale medier. Det er paradoksalt at skrivefeil blir løftet frem som et trumfkort av en topp-politiker som er avhengig av autoritet og status overfor velgere, men fordi det er påviste skrivevansker og ikke slurv, blir svakheten til en styrke. Bruddet med idealet om den perfekte ’store politiske lederen’ blir autentisitetens trumfkort, og det ligger større retorisk kraft i å vise svakhet og mangler enn perfeksjon. Dette behovet for å fremstå som autentisk henger sammen med et folkelig politikerideal; der topp-politikere er en del av folket, og ikke en opphøyet elite. Mediert autentisitet er også en forutsetning for at velgerne skal oppleve at de har en personlig relasjon til politikerene, som da Siv Jensen var ute på stand og opplevde at en ukjent kvinne henvendte seg til henne og sa: «Jeg er venn med deg på Facebook!» (intervju 04.04.13).

Ettersom sosiale medier kan oppdateres fra mobile plattformer og til alle tidspunkter, er det ingen grense for når og hvor politikere oppdaterer sine statuser i sosiale medier, noe som bidrar til at grenseoppgangen mot det private utviskes. Etter at hun ble statsminister, deltok for eksempel Erna Solberg i Twitter-debatt mens hun stod ved kjøkkenbenken, i ferd med å lage middag til gjester:

Figur 2: Erna Solberg avslutter en diskusjon på Twitter med politisk kommentator i Dagens Næringsliv Kjetil B. Alstadheim om statsbudsjettet med å referere til behovet for å skrelle poteter fordi hun får gjester.

Statsministeren avslutter Twitter-debatten med den politiske kommentatoren med å forklare at hun har forpliktelser i hjemmet fordi hun venter gjester. Forklaringen kan knapt bli mer hverdagslig og konkret enn potetskrelling, og fungerer som en autentisitetsmarkør.

Hvor høyt topp-politikere vil prioritere å delta i debatter i sosiale medier og å utlevere glimt fra sitt privatliv gjennom bilder og tekst, vil til en viss grad være forankret i partienes kommunikasjonsstrategier og innspill fra rådgivere. Den individuelle politikeren må likevel finne sin form, ikke minst gjennom å definere en grenseoppgang mot det private. Flere politikere har erfart at private oppdateringer genererer mest respons4, men hevder likevel at deres eksponeringsvillighet er klart avgrenset. Grenseoppgangen er inspirert av erfaringer fra vurderinger av tilbud fra redaksjonelle medier om deltakelse i kjendisintervjuer av typen ’hjemme-hos-intervjuer’ eller deltakelse i underholdningsprogram som 4-stjerners middag og Torsdag kveld fra Nydalen. Dette er tilbud som nesten utelukkende gis til topp-politikere, og disse vil følgelig kunne overføre sin grensesetting i tradisjonelle medier til sosiale medier.

I sosiale medier er topp-politikerne likevel uten innflytelse av formatkrav og medielogikken i redaksjonelle produksjoner, og er følgelig enda mer avhengig av egendefinerte rammer. At grensene er relativt individuelle, fremkommer av intervjuene der leder i KrF Knut Arild Hareide, som publiserte et bilde av sin nyfødte baby, tar avstand fra å eksponere eldre barn, fordi de er «så store at de synes at det er artig å være i media» (intervju 20.06.13), mens leder i Venstre Trine Skei Grande ikke vil publisere bilder av barn i sin familie, uavhengig av alder (intervju 05.06.13). Likevel har det etablert seg enkelte konvensjoner for hvordan politikere er private uten å være intime, som bilder av mat, måltider og kulturopplevelser. Utsagnet fra leder i Fremskrittspartiet Siv Jensen om at hun «publiserer bilder av hva jeg spiser til middag, men ikke hvem jeg spiser den sammen med» (intervju 04.06.13), er dekkende for denne praksisen.

Politikernes egen mediekanal

Ser vi nærmere på topp-politikernes motivasjon for å drive valgkamp i sosiale medier, er det i stor grad knyttet til mulighetene for synlighet utenfor de tradisjonelle medienes logikk og redaksjonelle kontroll. Motivasjonene for å ta i bruk sosiale medier i valgkamp var i stor grad knyttet til friheten fra begrensningene ved redaksjonelle massemedier: For det første betrakter topp-politikere sosiale medier som en potensiell motmakt til den journalistiske makten, ved at de har fått en direkte kanal til velgerne der de kan publisere under eget redaktøransvar. Norske topp-politikere verdsetter muligheten til å velge timing, vinkling og tematisk fokus i sosiale medier uten innblanding fra andre enn egne rådgivere (og eventuelle gjeldende regelverk). I forskningsintervjuene påpeker flere av informantene at en fordel med sosiale medier er at de kan omgå tradisjonelle mediers redigering av deres budskap, som for eksempel leder i FrP Siv Jensen, som understreker at hennes Facebook-side gir leserne «usensurert informasjon; det kommer fra meg, usensurert, rett ut!» (Jensen 04.06.13). Langs samme argumentasjonsrekke hevder leder i SV Audun Lysbakken at sosiale medier gir mulighet til å begrense journalistenes makt:

For oss er sosiale medier en anledning til å nå ut til folket utenom massemedienes filter. Journalistene har enormt mye makt over den politiske samtalen. I sosiale medier begrenses deres makt og gir oss større muligheter til å komme ut med et uredigert budskap (Lysbakken 04.04.2013).

Politikerne betrakter altså sosiale medier som en frisone i forhold til journalistiske idealer og metoder som kildekritikk, nøytralitet og balansert saksfremstilling. Audun Lysbakken har i likhet med flere andre norske topp-politikerne bakgrunn som journalist, og når han hevder at sosiale medier gir politikerne muligheter til å publisere ’uredigert budskap’, innebærer det innhold som er redigert av ham selv eller partiets rådgivere. Altså er journalistiske idealer delvis erstattet med markedsføringens idealer, fordi hensikten er å selge et produkt eller en merkevare.

For det andre opplever topp-politikerne og deres rådgivere at sosiale medier muliggjør en effektiv dagsordensetting, fordi politikernes oppdateringer kan fungere som kortfattede og spredningsvennlige pressemeldinger, der politikerne publiserer saker de ønsker at mediene skal dekke. I Norden er særlig den tidligere svenske utenriksministeren Carl Bildt en aktiv bruker av virale pressemeldinger, og han har gjennom disse oppnådd økt makt overfor pressen ved å etablere sin egen agenda uten journalistisk innblanding (Ekman og Widholm, 2014, s. 8). I Norge har særlig tidligere statsminister Stoltenberg (Ap) oppnådd gjennomslag i nyhetsmediene gjennom sosiale medier (Ingebretsen, 2014), og ifølge hans ansvarlige for sosiale medier, Sindre Fossum Beyer, var private bilder eller nyhetsverdige utspill på Stoltenbergs kontoer garantert oppslag i nyhetsmediene:

Twitter er en kanal til offentligheten, og hovedregelen er at en Twitter-melding eller et bilde som viser noe privat eller nyhetsverdi, blir sitert i tradisjonelle medier. Det har aldri skjedd at Stoltenberg har sendt ut en Twitter-melding med nyhetsverdi som ikke også har blitt omtalt i tradisjonelle medier (Fossum Beyer 01.07.2013).

Følgelig er det politikere med mye omtale også i tradisjonelle medier som i størst grad oppnår dagsordeneffekt av utspill i sosiale medier. For det tredje hevder politikerne at sosiale medier er et supplement til etablerte medier, noe som gjør politikernes kommunikasjonsbehov mindre berørt av trender i mediebransjen og befolkningens mediebruk. Leder i FrP Siv Jensen hevder for eksempel at sosiale medier korrigerer for TV-kanalenes manglende sendeflater for politisk debatt etter at flere debattprogrammer ble nedlagt på begynnelsen av 2000-tallet:

Debattarenaene har flyttet seg. Du skal ikke langt tilbake i tid før det var langt flere debattflater på radio og TV. De er nesten borte. Men folks behov for debatt og meningsutveksling er større enn noen gang, og nå kan de delta på helt nye måter (Jensen 04.06.13).

Et annet trekk ved medieutviklingen er at allmennkanalenes nyhets- og aktualitetsprogram i økende grad mister yngre seere, og at seernes gjennomsnittsalder er økende (NRK-analyse 2015). Relatert til denne utviklingen argumenterer Jensen for at hun gjennom Facebook får ut sine budskap til et mer representativt demografisk publikum enn i de tradisjonelle mediene:

Demografien hos meg er interessant! Min Facebook-side leses av alle! Alle aldre, begge kjønn, høyt utdannet, lavt utdannet. Ut fra det jeg klarer å se, er det en salig blanding av alle samfunnsgrupper (Jensen 04.04.13).

Måten Jensen omtaler sin Facebook-profil på som ’hos meg’, viser at hun betrakter profilen som sin egen mediekanal, og at hun i likhet med enhver medieaktør i et konkurransedrevet marked har god oversikt over både hvor mange og hvem som leser hennes oppdateringer i sosiale medier. Jensen vet for eksempel hvor mange tilhengere hun har på Facebook (124 190 per 10.10.14), og hvor mange brukere hennes statusoppdateringer når ut til totalt: «Jeg får ukentlig statistikk, og i de beste ukene har jeg en rekkevidde på 250 000 mennesker. Det er mye! Og det er veldig få aviser som kan konkurrere mot det» (intervju 04.04.13). Jensen er også bevisst på at det er flere påvirkelige velgere blant Facebook-brukere enn Twitter-brukere, og hun prioriterer derfor Facebook (intervju 04.04.14). Dette eksempelet viser at norske topp-politikere i stor grad opptrer som medieprodusenter som publiserer innhold med tanke på å skape engasjement og entusiasme omkring sitt parti og sin person. Vi skulle kanskje forvente at politikerne – i rollen som medieprodusenter – ville vektlegge den politiske logikken høyere og medielogikken lavere enn de redaksjonelle massemediene.

I lys av SV-leder Lysbakkens kritikk av redaksjonelle medier for å fokusere på personer og spill heller enn politikk, er det interessant at politikeren velger å legge ut bilder som han antar har appell, noe som ofte innebærer å bevege seg i retning av det personlige:

Jeg prøver å legge ut bilder som jeg tror folk er interessert i, og som de vil dele. Kjedelige, tradisjonelle politiske ytringer deles ikke så mye på Facebook. Derfor gjelder det å finne en annen vri. På Facebook skal det vært litt uformelt og litt personlig, men jeg foretrekker når det har en politisk spiss (intervju 04.04.13).

Basert på innsikten om at det han definerer som ’kjedelige, tradisjonelle politiske ytringer’, ikke har appell i sosiale medier, har han – i likhet med de øvrige topp-politikere som er inkludert i denne studien – valgt å innrette sin profil i sosiale medier i retning av en medielogikk snarere enn en politisk logikk.

Et eksempel på måten Audun Lysbakken kombinerer det personlige og det politiske på, er da han publiserte et bilde av middagen sin, en boks fiskeboller, ut fra et motiv om å ’snike inn’ et innlegg i oljedebatten, og å være mer personlig enn i tradisjonell politisk kommunikasjon – for å appellere til flere brukere. Til en viss grad benytter politikeren tabloide virkemidler, noe han selv har kritisert de etablerte mediene for, ved å tilpasse seg en medielogikk der det personlige og formelle har større gjennomslagskraft enn det formelle og politiske.

Lysbakken er imidlertid ikke alene om å konkludere med at politiske budskap uten humor, personlig vri eller annen underholdningsverdi har liten appell i sosiale medier. Tidligere statsminister Jens Stoltenbergs rådgiver, Sindre Fossum Beyer, refererer til statistikk som viser at politiske saker oppnår relativt beskjeden deling og spredning på sosiale medier. Det politiske innholdet trumfes igjen av det autentiske; som eksempel på innhold som oppnår høy rekke-vidde gjennom deling i sosiale medier, trekker rådgiveren frem et amatørmessig bilde som viser politikeren i en privat kontekst:

Et dårlig bilde eller et personlig bilde slår mer an enn en politisk sak. I forbindelse med NRK-serien Hurtigruten minutt for minutt publiserte Jens et bilde av seg selv i sofaen mens han så på TV. Dette var det alle på Facebook pratet om, og han oppnådde enorm viral respons med en rekkevidde på 300.000–400.000 (intervju 01.07.13).

Sitatet viser videre at nøkkelen til å oppnå stor spredning i sosiale medier er å koble seg på en dominerende trend eller en populær begivenhet. I dette tilfellet var Stoltenbergs bilde av seg selv mens han så på et TV-program «alle på Facebook pratet om» en måte å inngå i en slags dialog med folket på, uten at det hadde annet politisk budskap enn at statsminister Stoltenberg er folkelig, jordnær og stolt av Norge. På samme måte signaliserte leder i FrP Siv Jensen at hun er en folkelig norgespatriot da hun postet et bilde av at hun så på Melodi Grand Prix med et norsk flagg ved siden av TV-apparatet. Begge eksemplene viser at topp-politikerne linker det personlige til det nasjonale, ved å publisere bilder av egne opplevelser av nasjonale mediebegivenheter.

Topp-politikerne iscenesetter seg som folkelige gjennom stilmessige autentisitetsmarkører som uformelt språk, skrivefeil, amatørbilder etc., og innholdsmessige autentisitetsmarkører som hverdagsmiddager, populærkulturelle begivenheter og sportsaktiviteter. I stor grad er dette teknikker som vi gjenkjenner fra den måten politikere har blitt fremstilt på i populære formater som underholdningsprogrammer og portrettintervjuer. Forskjellen er at topp-politikerne istedenfor å bli iscenesatt for å tilpasse seg redaksjonelle kriterier og medialiseringslogikk, iscenesetter seg selv.

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg valgt å fokusere på topp-politikere fordi disse i utgangspunktet er i en formell maktposisjon og ofte besitter roller og en type status der de formidler autoritet og beslutningskraft. Som jeg har vist gjennom analysen opptrer topp-politikerne i uformelle roller og iscenesetter seg på nivå med folket mer enn som en opphøyet elite i sosiale medier. I sosiale medier kjennetegnes diskursen for selvpresentasjon av en ’middle region behaviour’, der eksponering av feil og svakheter er nødvendig for å fremstå som autentisk, men hvor også autoriteten må beholdes gjennom mer formelle selvpresentasjoner. Med utgangspunkt i dette motsetningsforholdet mellom politisk elite og folkelighet har jeg undersøkt norske topp-politikeres bruk av sosiale medier, og i denne konklusjonen skal jeg peke på sentrale hovedfunn.

For det første har analysen vist at topp-politikernes hovedmotivasjon for å bruke sosiale medier er å oppnå synlighet som politiker, og derigjennom vise sin personlighet på andre måter enn innenfor rammen av redaksjonelle medier. Dette er i tråd med funn i internasjonal forskning og særlig studier av amerikansk valgkamp (Stromer-Galley, 2014). I lys av den økende personifiseringen av norsk politikk i løpet av de siste tiårene bidrar følgelig sosiale medier til en enda tydeligere effekt av denne tendensen, og gjør at det blir mulig for enkelte politikere å kommunisere direkte med velgerne, mer eller mindre avhengig av det strukturelt overgripende partiapparatet. I tillegg er ønsket om å sette dagsorden i etablerte medier og å korrigere redaksjonelt innhold og behovet for tilbakemeldinger fra velgerne sentrale motiver. I sin bruk av sosiale medier er topp-politikerne i stor grad inspirert av sine politiske forbilder, både internasjonalt og nasjonalt, og de utvikler strategier for sosiale medier basert på tips og rådgivning, både av formell og uformell art. Likevel er det verdt å merke seg at strategiene for sosiale medier er mer en forlengelse av erfaringer fra etablerte medier og strategier knyttet til mediedeltakelse generelt, snarere enn helt nye strategier.

Videre har analysen undersøkt kjennetegn ved topp-politikerens imagebygging i sosiale medier og demonstrert at dette er basert hovedsakelig på et ideal om autentisitet. Dette idealet er sterkere i Norge enn internasjonalt, noe som kan forklares med en relativt egalitær politisk kultur, der politikere forventes å opptre folkelig og ikke skjule sine feil og mangler for offentligheten. Sammenlignet med i tradisjonelle medier er kravene til en autentisk avsender høyere i sosiale medier; i betydningen at politikeren selv oppdaterer statusen sin og ikke overlater selvpresentasjon i sosiale medier til kommunikasjonsrådgivere, blant annet fordi innholdet lettere ville kunne avfeies som politisk reklame eller markedsføring, og dermed ville mistet sin relasjonsbyggende kraft overfor velgerne. På samme måte er kravet til en mediert autentisitet tydelig i sosiale medier ved at oppdateringer og bilder som signaliserer uformell spontanitet, har større gjennomslagskraft enn mer formelle og åpenbart planlagte oppdateringer. En konsekvens av at mediert autentisitet fungerer som et trumfkort overfor velgerne, kan være at politikerne som rendyrker denne strategien, kan bli nærmest uangripelige, fordi autentisiteten gir dem et beskyttende lag mot kritikk.

Et tredje fokus i analysen har vært å undersøke i hvilken grad sosiale medier øker politikernes autonomi overfor medielogikken fordi politikerne i utgangspunktet publiserer uavhengig av etablerte massemedier. Politikerne plasserer seg i forlengelsen av en etablert tendens til medialisering av politikken, ved at de overfører medienes logikk i sin befatning med sosiale medier, for eksempel ved å følge med på spredningstall slik journalister følger med på seer- eller klikktall. En kunne kanskje forventet at topp-politikernes tilgang til egne mediekanaler skulle bidra til økt prioritering av politiske budskap og mindre fokus på eksponering av politikerne som privatpersoner. Når det motsatte er tilfelle, at politikerne snarere bruker medielogikken til å utforme strategier for sosiale medier, kan det forklares med motivet om å oppnå synlighet og om imagebygging, og at dette forutsetter en bred appell i en flyktig mediekultur. Analysen har følgelig vist at politikerne kun i beskjeden grad har oppnådd økt autonomi overfor medienes logikk, og dette har mer å gjøre med timing og publiseringsmakt enn en dreining fra en medielogikk til en politisk logikk.

Referanser

Allern, S. og Pollack, E. (red) (2012). Scandalous!: the mediated construction of political scandals in four Nordic countries. Gøteborg: Nordicom.

Bondebjerg, I. (2007). Power and personality: politicians on the World Wibe Web. Northern Lights. Vol. 5. Nr. 1. S. 119–140.

Corner, J. og Pels, D. (2003). Media and the Restyling of Politics: Consumerism, Celebrity and Cynicism. London: Sage Publications Ltd.

Ekman, M. og Widholm, A. (2014). Politicians as Media Producers: Current trajectories in the relation between journalists and politicians in the age of social media. Journalism Practice. Vol. 9. Nr. 1. S. 78–91.

Enjolras, B., Karlsen, R., Steen-Johnsen, K. og Wollebæk, D. (2013). Liker – liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Enli, G. (2015). Mediated Authenticity. How the Media Constructs Reality. New York og London: Peter Lang.

Enli, G. og Moe, H. (red.) (2013). Social Media and Election Campaigns – Key Tendencies and Ways Forward. Information, Communication & Society. Vol. 16,. Nr. 5. S. 637–645.

Enli, G. og Skogerbø, E. (2013). Personalized campaigns in party-centred politics: Twitter and Facebook as arenas for political communication. Information, Communication & Society. Vol. 16. Nr. 5. S. 757–774.

Eide, M. (2000): Den redigerende makt: redaktørrollens norske historie. Kristiansand: IJ-forlaget.

Farrell, D.M. og Webb, P. (2000). Political Parties as Campaign Organizations. I R. Dalton og M. Wattenberg (red.): Parties Without Partisans: Political Change in Advanced Industrial Democracies. Oxford: Oxford University Press. S. 102–129.

Goffman, E. (1959). The Presentation Of Self in Everyday Life. London: Penguin Books.

Graham, T., Broersma, M., Hazelhoff, K., Van Haar, G. (2013). Between broadcasting political messages and interacting with voters. The use of Twitter during the 2010 UK general election campaign. Information, Communication and Society. Vol 16, nr. 5, S. 692–716.

Gustafsson, N. (2012). The Subtle Nature of Facebook Politics: Swedish Social Network Site Users and Political Participation. New Media & Society. Vol. 14, nr. 7. S. 1111–1127.

Hallin, D.C. og Mancini, P. (2004). Comparing media systems: three models of media and politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Harcup, T. (2007). The ethical journalist. London: Sage.

Haugseth, J.F. (2013). Sosiale medier i samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Hedman, U. og Djerf-Pierre, M. (2013). The Social Journalist: Embracing the social media life or creating a new digital divide. Digital Journalism Vol. 1, nr. 2. S. 368–385.

Hernes, G. (1978). Det medievridde samfunn. I G. Hernes (red.): Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Hjarvard, S. (2013). The mediatization of culture and society. Abingdon: Routledge.

Howard, P.N. (2006). New Media Campaigns and the Managed Citizen. New York, NY: Cambridge University Press.

Ingebretsen, T. (2014). Nye medier, gammel portvokter? – En analyse av den intermediale dagsordensettingen fra politikere i sosiale medier til redaksjonelle medier i valgkampen 2013. Masteroppgave i medievitenskap. Oslo: Universitetet i Oslo.

Kammer, A. (2013). The mediatization of journalism. Mediekultur, nr. 54, S. 141–158.

Karlsen, R. og Narud, H.M. (2004). Organisering av valgkampen – ‘tradisjonell’ eller ‘moderne’?. I B. Aardal, A. Krogstad og H.M. Narud (red.): I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. S. 112–140.

Karlsen, R. (2011a). Velgernes valgkamp. I B. Aardal (red.) Det politiske landskap. En studie av stortingsvalget 2009. Oslo: Cappelen Damm. S.41–63.

Karlsen, R. (2011b): A Platform for Individual Campaigning? Social Media and Parliamentary Candidates in the 2009 Norwegian Election Campaign. Policy & Internet, Vol. 3, Nr. 4. S. 1–25.

Karlsen, R. (2015). Followers are opinion leaders: The role of people in the flow of political communication on and beyond social networking sites. European Journal of Communication. Vol. 30. Nr. 3, S. 301–318.

Karlsen, R. og Skogerbø, E. (2013) Candidate campaigning in parliamentary systems: Individualized vs. Localized campaigning. Party Politics. Vol. 21 Nr. 3. S 428–439.

Karlsen, R. (2013). Obama’s Online Success and European Party Organizations: Adoption and Adaption of U.S. Online Practices in the Norwegian Labor Party. Journal of Information Technology and Politics. Vol. 10. Nr. 2. S. 158–170.

Klinger, U. (2013). Mastering the art of social media: Swiss parties, the 2011 national election and digital challenges. Information, Communication and Society. Vol. 16. Nr. 6. S. 717–736.

Kreiss, D. (2014). Seizing the moment: The presidential campaigns’ use of Twitter during the 2012 electoral cycle. New media and Society. S. 1–18.

Krogstad, A. (2013). Avatarpolitikk og visuell retorikk. Profilbilder på Facebook. Tidsskrift for Samfunnsforskning. Vol. 54. Nr. 2. S. 153–186.

Kuhn, R. (2011). The Media in Contemporary France. Maidenhead: Open University Press.

Larsson, A.O. og Kalsnes, K. (2014). 'Of Course We Are On Facebook' – Social Media Adoption in Swedish and Norwegian Parliaments, publisert online, European Journal of Communication.

Larsson, A.O. og Moe, H. (2013). Twitter in Politics and Elections – Insights from Scandinavia. I A. Bruns m.fl. (red.): Twitter and Society. New York: Peter Lang. S. 319–331

Lomborg, S. og Bechmann, A. (2013). Mapping Actor Roles in Social Media: Different Perspectives on Value Creation in Theories of User Participation. New Media & Society, Vol. 15. Nr. 5. S. 765–781.

Lüders, M., Prøitz, L. og Rasmussen, T. (red.) (2007). Personlige medier. Livet mellom skjermene. Oslo: Gyldendal.

Maarek, P. (2011). Campaign Communication and Political Marketing. Chichester: Wiley–Blackwell.

Meyrowitz, J. (1985). No Sence of Place. The Impact of Electronic Media og Social behaviour. New York og Oxford: Oxford University Press.

NRK (2015). Oppsummeringen 2014. Oslo: NRK Marienlyst.

Rogstad, I.D. (2013). Political News Journalists in Social Media. Transforming Political Reporters into Political Pundits? Journalism Practice Vol 8. Nr. 6. S. 688–703.

Stayner, J. (2013). Intimate Politics. Publicity, Privacy, and the Personal Lives of Politicians in Media-Saturnated Democraties. Cambridge og Malden, MA: Polity Press.

Skogerbø, E. og Karlsen, R. (2014). Mediatisation and Regional Campaigning in a Party-Centred System. How and Why Parliamentary Candidates Seek Visibility. Javnost – The Public. Vol. 21. Nr. 2. S. 72–92.

Skogerbø, E. og Moe, H. (2015). Twitter på tvers – koblinger mellom journalister og politikere. Norsk medietidsskrift. Vol. 22. Nr. 3 (dette nummeret).

Skovsgaard, M. og Van Dalen, A. (2013). Dodging the Gatekeepers?: Social media in the campaigning mix during the Danish elections. Information, Communication and Society. Vol. 16. Nr. 15. S. 737–756.

Strandberg, K. (2013). A Social Media Revolution or Juts a Case of History Repeating Itself? – The Use of Social Media in the 2011 Finnish Parliamentary Elections. New Media & Society. Vol. 15. Nr. 8. S. 1329–1347.

Strömbäck, J. og Esser, F. (2014). Mediatization of Politics. Transforming Democracies and Reshaping Politics. I K. Lundby (red.): Mediatization of Communication. Berlin: De Gruyter Mouton.

Stromer-Galley, J. (2014). Presidential Campaigning in the Internet Age. Oxford: Oxford University Press.

Storsul, T., Arnseth, H.C., Bucher, T., Enli, G., Horntvedt, M., Kløvstad, V. og Maasø, A. (2008). Nye nettfenomener. Staten og delekulturen. Oslo: Universitetet i Oslo.

Svensson, J. (2014). The Mediatization of Campaign Organizations: Social Media Practices in the Nina Larsson campaign. i J. Pallas, S. Jonsson og L. Strannegård (red.): Organizations and Media: organizing in a Mediatized world. New York: Routledge. S. 205–219.

Thorbjørnsrud, K. (2007). Nærkamp i Redaksjon En. I A. Todal Jenssen og T. Aalberg (red.): Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget. S. 125–156.

Thumim, N. og Enli, G. (2012). Socializing and Self–Representation online: Exploring Facebook. Observatoria Journal. Vol. 6. Nr. 1. S. 87–105.

Van Aelst, P., Sheafer, T., Stanyer, J. (2012). The personalization of mediated political communication: A review of concepts, operationalizations and key findings. Journalism. Vol. 13. Nr. 2. S. 203–220.

Van Zoonen, L. (2005). Entertaining the citizen: when politics and popular culture converge. Lanham: Rowman and Littlefield.

Aalberg, T. og Curran, J. (red.) (2011): How Media Inform Democracy. A Comparative Approach. Routledge: London.

Aalen, I. (2013). En kort bok om sosiale medier. Fagbokforlaget: Bergen.

Aardal, B., Krogstad, A. og Narud, H.M. (red.) (2004): I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget.

1Informanter: a) Politikere: leder i Kristelig Folkeparti (KrF) Knut Arild Hareide (intervjuet 20.06.13), leder i Venstre (V) Trine Skei Grande (intervjuet 05.06.13), leder i Sosialistisk Venstreparti (SV) Audun Lysbakken (intervjuet 04.04.2013), leder i Fremskrittspartiet (FrP) Siv Jensen (intervjuet 04.04.13) og statsminister Jens Stoltenberg (intervjuet 03.09.13). b) Rådgivere: stabssjef og pressesjef for Erna Solberg, Høyres Stortingsgruppe, Håkon Dagestad (intervjuet 11.04.13), politisk rådgiver for Jens Stoltenberg ved Statsministerens kontor og Arbeiderpartiets kommunikasjonssjef, Sindre Fossum Beyer (intervjuet 01.07.13), politisk rådgiver for statsråd og leder i Senterpartiet (Sp) Liv Signe Navarsete, Laila Melkevoll (intervjuet 13.05.13). Intervjuene ble i hovedsak gjennomført på kontoret til informantene, med unntak av to intervjuer som ble gjennomført på mindre møterom, og ett som ble gjennomført på e-post (Stoltenberg). Samtlige muntlige intervjuer ble tatt opp på lydbånd og transkribert i sin helhet. Alle sitater som er benyttet i denne studien, er godkjent av informantene. Jeg vil takke vitenskapelig assistent Chimen Darbandi for bidrag til artikkelen, blant annet avklaring av intervjuavtaler og transkribering av intervjuer samt assistanse under selve intervjuene.
2Følgelig bygger Hareide videre på tidligere praksis blant partiledere i KrF i retning av å flytte grenser og bidra til økt personifisering i norsk valgkamp.
3Basert på intervju med Sindre Fossum Beyer (2013). Se også rapporten Twiplomacy, Burson-Marseller (2014): http://twiplomacy.com/
4Studier har vist at det er statusoppdateringer fra politikernes personlige liv, som situasjoner med familien eller i fritidssituasjoner, som genererer mest respons i form av retweets, likes og delinger i sosiale medier (Skivenes, 2014; Larsson, 2014; Wictorsen, 2014).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon