Juhani Wiio (red.)

Den finska televisionens milstolpar. Program och programproduktion under fem årtionden

Nordicom og Svenska social- og kommunalhøgskolan vid Helsingfors universitet, 2014

Finsk TV-historie for første gang mellom to permer

Finsk fjernsynsteater har vært en stående vits i Norge i flere tiår. Men dette uttrykket – med sine for oss tragikomiske assosiasjoner – er egentlig det eneste vi i Norge forbinder med finsk fjernsyn. Etter å ha lest denne boken ser jeg hvorfor: ikke et eneste TV-navn fra vårt fascinerende annerledes naboland i øst er egentlig kjent i Norge. Den store stjernen i finsk TV-underholdning, Spede Pasanen (1930-2001), er for eksempel ukjent for et norsk publikum, selv om han jobbet med TV-underholdning i 37 år. Sammenliknet med hva vi kjenner av svensk og dansk fjernsyn må vi kunne konstatere at finsk TV er det minst kjente i Norden.

Derfor er det interessant at det nå for første gang er utkommet en bok om finsk fjernsyn gjennom femti år. Det fremgår av kolofon og forord at utgivelsen har vært et stort løft og at den har tatt tid. Boken bygger på en finskspråklig original fra 2007, men først i 2014 var alt klart for en svenskspråklig versjon som gjør finsk TV-historie tilgjengelig for fagfolk fra hele Norden.

Å utgi et slikt oversiktsverk om et lands fjernsyn over en lengre tidsperiode er ingen enkel oppgave. Det er mange avveininger som må gjøres. Hvordan er disse løst i denne boken? Tittelen viser den første avgrensningen: den finske televisjonens milstolper. Allerede her ser vi at det kun er milepælene som er emnet, dette er en stram oppsummering og altså ikke en bredt anlagt finsk TV-historie. Undertittelen viser nok en innsnevring: det er programhistorien og dens vilkår som er emnet gjennom de femti årene. TV-mediets institusjonelle forankring faller derfor prinsipielt utenfor. Men selv ikke disse grepene er nok, for hvordan skal man strukturere forholdet mellom tematikk og kronologi i et slikt programhistorisk oversiktsverk?

Bokens redaktør Juhani Wiio har løst dette ved å inndele boken i fire deler. Den første handler om finsk fjernsyns fødsel og strukturer og inneholder i alt fem oversiktsartikler. Andre del inneholder to artikler som fungerer som overgang til det resten av boken handler om: det finske TV-tilbudets programformer behandlet historisk. Dette splittes så mellom del tre om TV som informasjonsformidler og debattmedium, og del fire om underholdning og drama. Proporsjonene mellom delene viser at dette ikke er helt enkelt: de to første delene tar så mye plass at den egentlige programhistorien – som boken jo skulle handle om – først begynner på side 105, og da er det bare ca. 125 sider igjen av boken. Når boken lover programstudier både på omslaget og inni er det derfor litt merkelig at man bruker så mye plass på innledende oversiktsartikler at nesten halve boken er gått med før bidragsyterne endelig kan begynne på de programhistoriske artiklene.

Disse forholdene viser hvor vanskelig det egentlig er å redigere en nasjonal, programhistorisk TV-historie i ett bind. Bokens løsning – antologiens – har den til felles med Stig Hjarvards Dansk TVs historie fra 2006, som undertegnede anmeldte her i NMT (nr. 3/2007). Felles for både den finske og danske løsningen er altså at den lar programhistorien være utgangspunktet. Denne deles så inn etter sjanger. Hver sjanger får så sin artikkel som tar spranget fra pionertiden til i dag. Dermed blir alle TV-mediets faser gjentatt på nytt for hver artikkel. Denne løsningen er absolutt nærliggende og forståelig, men hindrer samtidig at bøkene kan gi en samlet vurdering av TV-mediets samfunnsmessige betydning innenfor de epokene som mediet totalt sett også kunne vært inndelt etter. Altså: TV-mediets rolle i monopoltiden, hva overgangen til konkurranse betød, hva flerkanalsituasjonen betyr under ett osv. Slike overgripende temaer må man lese seg til på tvers av artiklene, for det står ikke samlet noe sted. Dette er noe av svakhetene med den valgte løsningen.

I tillegg til at finsk fjernsyn er det minst kjente i sine nordiske naboland skiller det seg også ut på en annen måte: Finland fikk kommersielt fjernsyn først, deretter public service-tilbudet til YLE. Siden har det kommersielle og det allmennyttige TV-tilbudet levd i merkelige symbioser i tiår etter tiår. Jeg skal spare leseren for å gå i detaljer her, for den finske TV-strukturen fremstår som nokså komplisert sett utenfra, med alle sine oppstarter, funsjoner, navneskifter og omorganiseringer. Poenget er at Finland fikk et langt mer kommersielt TV enn det svenske, danske og norske – helt fra begynnelsen. Finsk TV er det store avviket i Norden – selv om YLEs TV-kanaler også fikk en public service-karakter som vi gjenkjenner fra resten av Norden.

Bokens første del åpner med redaktør Juhani Wiios oversiktsartikkel om finsk fjernsyn fra andre verdenskrig til den digitale TV-alderen. Allerede her ser vi hvordan hver artikkel må oppsummere sitt tema på tvers gjennom alle mediets epoker, på grunn av måten boken er redigert på. Deretter følger Raimo Salokangas, som gir oss et overblikk over det kompliserte forholdet mellom det allmennyttige og kommersielle fjernsynet i Finland. Artikkelen til Minna Aslama m.fl. er særlig interessant i denne delen av boken. Her har flere forskere laget en kvantitativ innholdsanalyse av TV-utbudet basert på en utvalgt uke hvert fjerde år fra 1960 til 2004. De har blant annet målt omfanget av informative programmer mot underholdningens andel. Resultatet er overraskende: Selv om de peker på mange endringer, så finner de at andelen nyheter, fakta og aktualiteter har holdt seg stabil helt fra 1960-tallet og frem til 2000-tallet. Det finske TV-tilbudet på 2000-tallet er faktisk nesten like informativt som i 1960-årene, målt på denne måten. Dette til tross for en økning i total sendetid fra 41 timer i uken i 1960 til 398 i 2004. Martti Soramäki skriver også interessant om hvordan outsourcingsideologien har skapt en bransje med uavhengige TV-produsenter som siden 1990-tallet har spilt en viktig rolle for økningen av den innenlandske programproduksjonen i finsk TV. Dette er en konsekvens av kommersialiseringen og nyliberalismens inntog i TV-sektoren, men uten at Soramäki gir fremstillingen noe preg av forfall. Tvert om peker han på det positive ved fremveksten av de mange uavhengige TV-produsentene. Marina Østerlund-Karinkanta og Tom Moring utfyller bildet ved å skrive om hvordan finsk TV har ivaretatt hensynet til språklig mangfold som svensk, samisk og andre minoriteter.

Artiklene i bokens andre del er ment å fungere som overgang til programanalysene, men kunne antakelig vært plassert i slutten av del I. Da hadde man unngått å lage en slik frittstående «overgangsdel» som denne. Det mest interessante i boken er nemlig selve programartiklene i del tre og fire. Det er her vi kommer tettest inn på hva finsk fjernsyn faktisk har sendt i sine første femti år.

Først ut er artikkelen om de finske TV-nyhetenes opprinnelse i 1957, med overgangen fra filmavis-preget til en mer TV-tilpasset form i de påfølgende årene. Juho-Pekka Rantala skriver om dette og hvordan lokale kontaktfotografer ble rekruttert for at televisjonen skulle dekke begivenheter over hele Finland. Den neste artikkelen behandler etableringen av de første kommersielle TV-nyhetssendingene i 1981, som ble sendt i MTV. Disse skilte seg ut med to nyhetsankere og en enda større vekt enn YLE på det regionale og innenlandske. MTV hadde også et mykere og mer vennlig preg enn YLEs nyhetssendinger. På noen ganske få sider oppsummerer derfor disse to artiklene nyhetenes historie i finsk TV. Deretter skriver Anne Koski om politiske TV-sendinger og valgdekningen. Også dette er interessant. Det fremgår av hennes artikkel at finske politikere har hatt stor innflytelse på den finske TV-utviklingen, ikke bare institusjonelt, men også helt konkret, på selve programmene. Først i 1980-årene begynte TV-journalistene å frigjøre seg fra den lojale og respektfulle holdning de hadde vist overfor politikerne – noe man i NRK gjorde allerede i Åpen post mellom 1966 og 1971. På 90-tallet gikk finsk TV – ifølge forskerne – over til å bli et «medievälde», der makten ikke bare gikk over til journalistene, men også til reklamebyråer og PR-folk. Politikken ble kommersialisert: Politikk ble et produkt, og velgerne ble kunder. Siden har kampen om offentlighetens grenser følget frem og tilbake. I dag er intet tema lenger tabu i finsk fjernsyn. Det er akseptert at TV-redaktørene kan sette spørsmålstegn ved det politikerne gjør.

En av bokens mest interessante artikler handler om den finske TV-dokumentarens utvikling og er skrevet av Silja Lanas Cavada. Hun peker på den dokumentariske skolens opprinnelse i finsk TV i 1965. Før dette ble det mest laget kortfilmer eller primært innholdsorienterte filmer. Men fra 1965 begynte medlemmene av denne skole å skape en ny tradisjon for TV-dokumentarer i Finland. Hun ser derfor 1965 som et vannskille for den finske TV-dokumentaren. Frem til 1974 hadde de laget hele 252 dokumentarfilmer. Det nye var at de forenet filmens form med et journalistisk innhold – og de gikk ut i verden for å filme menneskene der ute. Cavada har her kunnet intervjue pionerene og de forteller at det rådet en fri stemning der de egentlig kunne gjøre hva de ville. Samtidig mottok de sterke impulser fra den nye programpolitikken som Eino S. Repo utviklet som kringkastingssjef i YLE. Repos ideer om en «informativ programpolitikk» var epokegjørende og kom til å gi impulser til finsk radio og TV i flere tiår etterpå, selv om hans epoke som sjef kun varte fra 1965 til 1969. Det var rett og slett i denne tiden at den finske TV-journalistikken og TV-dokumentaren oppstod, heter det på side 151. «Reporadio» er et uttrykk som fortsatt brukes om hans sjefs-tid i YLE. Nær sagt alle programkapitlene kommer inn på virkningene av Repos programpolitikk. Han kan således sees som Finlands parallell til NRKs kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt i tiden 1961-72 og til generaldirektør Hugh Greene i BBC. Det er noe med den liberale og radikale tidsånden som preget disse menn – og gjennom sine posisjoner kom de alle sterkt til å prege radio og TV i sine land. Den finske TV-dokumentaren mottok således sterke impulser som førte den i en langt mer samfunnskritisk retning i disse årene. Og virkningene har vart i flere tiår etterpå, i form av revolverjournalistikk, ønsket om å forbedre verden gjennom TV osv. Selv om Dokumentarredaksjonen ble oppløst i 1989 fortsatte produksjonen under en annen organisering – og siden 1990 har nye finske TV-dokumentarer høstet priser. Historisk sett har dokumentaren derfor stått sterkt i finsk fjernsyn.

I bokens fjerde del handler det om underholdning og drama. Først behandles det finske fjernsynsteateret, som oppviser en interessant parallell til den norske: Det startet med direktesendinger med kunstneriske ambisjoner. Deretter følges utviklingen fremover til teaterkonseptets avslutning 30 år senere – og overgangen til serieproduksjon fra 1990-tallet og fremover. Etter teaterscene-konseptet ble også finsk TV en seriemaskin med industriell masseproduksjon av føljetonger med mange episoder. Mediet endret seg fra å henvende seg til publikum som medborgere til i dag å henvende seg til dem som konsumenter, påpekes det.

En særlig interessant artikkel i denne delen er den til Teemu Palokangas, som skriver underholdningens historie. Han innfører begrepet «faktaunderholdning», som det vesentlige kjennetegnet på TV-underholdningen i Finland. Mange var skeptiske til for mye underholdning i TV og at den skulle bli for eskapistisk. Løsningen var ifølge Palokangas en «faktaunderholdning» som tillot at Repos informative programpolitikk også omfattet underholdningsprogrammene. Begrepet viser til kombinasjonen av fakta og underholdning, og kunne med fordel også vært anvendt på NRK, slik som Palokangas gjør her. Han får mye ut av dette treffende begrepet. Boken avsluttes med en artikkel om den kommersielle TV-underholdningen og en artikkel om den finske TV-sporten gjennom femti år.

Innholdet i alle disse artiklene fremstår som nye i den forstand at de bygger på ny forskning utført av forfatterne selv i de senere år. De har gått til kildene og kaster på den måten nytt lys over finsk fjernsyn. Måten de har gjort dette på er dog inspirert av den anglo-amerikanske medielitteraturen. Vi finner nemlig viktige referanser til John Ellis, Raymond Williams, Brian Winston og remedieringsbegrepet til Bolter og Grusin. Det er tydelig at forskerne har lest seg opp på disse og at de har anvendt deres innsikter når de har tatt for seg Finlands TV-historie.

Etter lesningen sitter jeg igjen med et langt bedre innblikk i det særegne ved finsk fjernsyn – både institusjonelt og programhistorisk. Er det så noe som mangler? Foruten svakhetene ved antologi-formen anvendt på nasjonal TV-historie som jeg nevnte innledningsvis, så kunne boken godt inkludert en samlet vurdering av TV-publikummet. Til tross for en kort epilog gir boken heller ingen samlet analyse av hva TV-mediet har betydd i Finland gjennom sine første 50 år, men det er kanskje for mye å forlange av en slik bok?

Alt i alt kan denne boken likevel anbefales til alle som trenger å kjenne finske forhold for å kunne gi en samlet fremstilling av TV-messige emner i Norden. Den kan derfor brukes av mange. Vær bare forberedt på at du ikke vil møte et eneste TV-navn som du kjenner fra før!