Jill Walker Rettberg

Seeing Ourselves Through Technology. How We Use Selfies, Blogs and Wearable Devices to See and Shape Our-selves

Palgrave, 2014

Elegant om «meg selv» i mediene

Forfatteren, Jill Walker Rettberg, er professor ved Universitetet i Bergen på Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Hun forsker og underviser i digital kultur og startet selv å blogge om forskning allerede i 2000. Boken hun her har skrevet, ligger fritt tilgjengelig på nett og er nedlastbar fra bloggen, jill/txt.

Boken består av seks kapitler, som alle kan leses som selvstendige artikler. Forfatteren ønsker å diskutere hvordan digitale medier brukes til selvrepresentasjon. Hun åpner for svært mange og spennende diskusjoner, derfor er det et godt grep hun tar ved å begrense seg til tre vinklinger på selvrepresentasjoner. Den første vinklingen er visuell, hvordan bilder vi tar av oss selv, selfies, kan brukes til å representere selvet. Den andre måten er skriftlig, som uttrykker selvet i tekst og tegn, gjennom blogger og ulike sosiale medier. Den tredje måten er kvantitativ, der selvet representeres gjennom bærbar teknologi som loggfører aktiviteter, både i våken og sovende tilstand.

I det første kapittelet setter forfatteren en historisk ramme for hele boken. Hun innleder og avslutter boken med Parmigianos maleri fra 1524, Self Portrait in a Convex Mirror: «Parmigianio used a convex mirror to see himself; today we use digital technologies». På en elegant måte bruker hun eksempler på tekstlige, visuelle og kvantitative selvrepresentasjoner både fra samtid og fortid. De historiske eksemplene gir gode vinklinger på diskusjonene gjennom hele boken. Augustin (397–8 f. Kr.) skrev sine Bekjennelser og Benjamin Franklin loggførte egne hverdagsaktiviteter. Mennesker har til alle tider søkt å forstå seg selv, presentere seg selv, for seg selv, i verden og for andre. Selvrepresentasjoner er ikke noe nytt, men som forfatteren viser, vi skaper forskjellige selvrepresentasjoner gjennom de ulike mediene vi bruker, og dette forteller mye om samfunnet vi lever i og er med på å skape.

I kapittel 2 tar forfatteren i bruk algoritmer og filtre som analytiske begrep. Filter kan være både teknologiske, men også kulturelle, og algoritmer som skapes er også en del av kulturene de skapes i, både bevisste og ubevisste. I fotodelingstjenester, som for eksempel Instagram, kan du publisere og redigere bilder ved å bruke et knippe gitte filtre. Wordpress har et sett med tema du kan velge, men kan du programmere, da kan du lage tema selv. Kapittelet åpner for viktige spørsmål om hva som filtreres ut og inn. Hvem definerer filtrene? Hvordan og hvorfor? Også i dette kapittelet får du historiske og samtidige eksempler på filtreringer, og eksemplene åpner opp for å reflektere hva vi gjør av bevisste og ubevisste handlinger når vi skaper representasjoner, både av oss selv og andre. Hvilke konsekvenser får det for vår persepsjon av selvet og verden når nyheter vi får presentert på web er det de med størst volum i liker-klikk? Algoritmene på feeden din avgjør, og disse er igjen laget av programmerere.

Kapittel 3 går dypere ned i selfie-sjangeren og viser flere eksempler på hvordan profilbilder, portretter og videoer uttrykker ulike måter mennesker ønsker å fremstå som, eller bruke, i en gitt fortelling, til en gitt tid. Forfatteren bruker flere eksempler fra kunstnere som er med å utvikle nye former for selvrepresentasjoner, og klarer igjen å knytte samtidige digitale eksempler opp mot eksempler fra eldre teknologier, som den nå litt utdaterte fotoboksen. De fire bildene du tidligere fikk ut av fotoboksen etter lange fem minutters venting lot seg ikke dele på samme måte som i dag. Hvilke historier om livet ønsker vi å fortelle? Hvilken kontroll vil du ha over historiene som skapes om deg?

I kapittel 4 diskuterer forfatteren informasjon om dine aktiviteter som loggføres i smarttelefoner. Hva skjer med din selvrepresentasjon når det er algoritmen noen andre har programmert som skal skrive din dagbok? Hva forteller disse loggene om deg, og hva forteller de ikke om deg? Fra din håndholdte datamaskin blir alle samtaler, tekster med andre, bevegelser og interaksjoner registrert. Her bruker forfatteren sine egne erfaringer aktivt, og hun har testet ut en rekke applikasjoner som har gitt positive, men også ubehagelige erfaringer.

Kapittel 5 diskuteres det kvantifiserbare selvet videre. Hva kan vi måle, og hva kan vi ikke måle, og hvordan fortolker vi og bruker dataene? Selv om mennesker har samlet data om seg selv og sine gjøremål i århundrer, har smarttelefoner, applikasjoner, armbånd og klokker nå gjort målinger tilgjengelig for langt flere mennesker, og det samles inn enorme mengder data. Tidligere var det helsesøster som veide og målte babyen din, nå kan du måle det meste om babyen din selv. Dataene som samles kan visualiseres og lagres, og som forfatteren skriver; de gir deg informasjon du ikke engang trodde du ville vite. Diskusjonen om hvordan en applikasjon registrerer penetrasjonsbevegelser for å presentere seksuallivet ditt, viser hvor vanskelig det er å kvantifisere alle deler av menneskers liv. For hva er det en måling av antall penetrasjoner egentlig forteller om rådende normer og forståelser av seksualitet og kjønn? Loggføringer av mat og trening er også et aktuelt og godt eksempel på utfordringer ved loggføringer, for hvem er det egentlig som har kontrollen over kroppen din når alt du gjør og spiser loggføres? Hvem definerer normalen for kropper? Hva slags algoritmer og forventinger til selvet er vi med å skape og skapes vi av?

Det siste kapittelet handler om personvern og overvåkning. Til forskjell fra tidligere lar vi oss i dag mer eller mindre frivillig overvåke, spore og måle. Å ta bilder av seg selv, å være sin egen fotograf gir deg makt og mulighet til å definere og representere ditt eget selv. Men alle bildene du tar, alle dataene du lagrer digitalt er også svært verdifulle for andre. I en diskusjon om overvåking og personvern blir det vanskelig ikke å trekke inn NSA og Snowden, og forfatteren åpner for viktige diskusjoner vi vil ha i lang tid fremover. Igjen klarer hun å løfte diskusjonen om bruk av teknologi ved å trekke inn de historiske perspektivene. Dette setter diskusjonen inn i en kontekst som handler om mennesker og verden vi lever i.

Som en over gjennomsnittet teknologiinteressert idéhistoriker leser jeg boken som et viktig bidrag til teknologidebatter. Altfor ofte er diskusjoner i norske medier om bruk av teknologier, betydninger av teknologibruk og diskusjoner om muligheter og utfordringer, preget av historieløshet. Ved å trekke inn et stort og bredt spekter av historier om hvordan mennesker gjennom alle tider, på ulike måter har presentert seg selv, viser forfatteren at det ikke er teknologien i seg selv dette handler om, men menneskers behov for å forstå seg selv og sin rolle i verden.

Selvrepresentasjoner via bokstaver, malerier, loggbøker, både før og nå, er alle eksempler på teknologier som mennesker bruker, og som mennesker har skapt og skaper. På den måten er gir boken viktige argumenter til diskusjonen om programmering skal innføres som fag i barneskolen. Forfatteren viser hvorfor det er viktig å forstå hva som ligger bak skjermene i teknologiene vi bruker, lære hvordan innholdet der skaper og skapes, forstå hva som skjer med informasjonen som lagres om deg, diskutere de etiske og moralske sidene ved algoritmene som vi lager og bruker. På skolen lærer barn bokstaver, tall, de maler med pensel og synger etter noter. Teknologien som brukes til å måle sportsaktiviteter eller søvn er også laget av tegn og symboler, nemlig programmeringsspråk. Det er dette språket som lager algoritmene og filtrene som definerer digitale selvrepresentasjoner.

Jeg vil anbefale alle, og spesielt de som er interesserte i, og/eller studerer digitale medier og informasjonsteknologi, å lese denne boken. Det ligger mye makt i algoritmene, både i de bevisste og ubevisste filterkulturene. Jeg vil avslutningsvis oppfordre forfatter og forlag til å gå ut av papirbokformatets disiplinering av innholdet i denne boken. Det er flott at den er tilgjengelig på nett, men det ville vært veldig spennende å se en visuell fremstilling av de tre måtene å representere selvet på. Innholdet i boken kunne vært presentert gjennom bruk av tilgjengelig teknologi, på samme kreative måte som mennesker bruker medier for å forstå og fortolke seg selv i verden.