Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej

En pokkers skrivesyge. 1700-tallets dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet

Scandinavian Academic Press, 2014

Spennende og relevant om 1700-tallets offentlighet

Hvis det var én ting Eidsvollsmennene i 1814 var enige om da de skulle formulere en egen grunnlov for Norge, så var det at «trykkefrihed bør finde sted». Hvordan kunne en gjeng «fjeldaber» være så avanserte i sitt syn på den offentlige samtale? Var det et konstitusjonelt under som fant sted her ute i Europas ytterste periferi? Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej argumenterer godt for at svaret er nei.

1700-tallet var en annen tid. Offentligheten lå i hendene på en eneveldig konge, innsatt av ingen ringere enn Gud selv. Guds stedfortredere var langt fra forutsigbare. De kunne være nysgjerrige (Frederik 4.), pietistiske (Christian 6.), lidderlige (Fredrik 5.), eller rett og slett gale (Christian 7.). Etter forskrift av 1701 hadde avisene ikke lov til å mene noe politisk, og den som forbrøt seg mot sensurlovene risikerte landsforvisning, eller å bli hengt på torget til allmenn forlystelse. I England så man på det dansk-norske tvillingriket som et despoti. Redningen var på mange måter tidsskriftene, en mangfoldig flora av underholdning, meninger og opplysningsprosjekter. Inspirert særlig av britiske og franske tilskuer-tidsskrifter sprang de opp som paddehatter, med fantastiske titler som «Kiøbehavnske nye Tiender om Lærde og curieuese Sager», «Ugentlige korte Afhandlinger om adskillige og hvær på sin Maade nyttige og opbyggelige Ting» (for øvrig det første tidsskriftet publisert på norsk jord), eller «Den snaksomme bergenser». Levetiden var ofte kort og innholdet sprikte i mange retninger. Tidsskriftene målbar en kakofoni av stemmer, der mange, på ulike nivåer, utforsket sentrale og samtidige ideer fra både England, Tyskland og Frankrike. Og der bøkene var avhengige av kjøpesterke og velutdannete lesere, fløy tidsskriftene som løvetannfrø langt inn i de norske daler. Der nådde de fram til langt flere enn prester og skolemestere. Både bønder og fruentimmere leste tidsskrifter, i alle fall iblant.

Relevant historiefortelling

En pokkers skrivesyge har forfattertrioen Ellen Krefting (idéhistoriker), Aina Nøding (litteraturviter) og Mona Ringvej (historiker) kalt boka om 1700-tallets dansk-norske tidsskrifter som utkom i jubileumsåret 2014. «Skrivesygen» henviser til det ubendige meddelelsesbehovet som vokste fram blant folk i denne perioden, og som ikke noe enevelde kunne stagge. Denne delen av presse- og/eller offentlighetshistorien er relativt forsømt, mye fordi tidsskriftene i liten grad har vært lest av forskere som politiske og/eller ideologiske meningsbærere. Dermed har man oversett en vesentlig kilde til informasjon om en arena der reelle politiske og ideologiske brytninger fant sted. Ofte mellom linjene, ofte gjennom aliaser og falske identiteter, ofte arm i arm med underholdning eller trivia. Som forfatterne ganske riktig påpeker i avslutningskapittelet, verken fantes eller finnes det én folkemening. Dette er et tilsynelatende banalt poeng, men selv om vi vet det er sant at vår egen tid er fragmentarisk og kaotisk, så liker vi å forestille oss at folk var enklere før. Ideen om én borgerlig offentlighet er imidlertid sterkt reduksjonistisk.

En av denne 345 sider tykke studiens virkelig store fortrinn er derfor ikke bare at den opplyser om tidsskriftene som en interessant offentlig arena, men at boka makter å gjøre flere av 1700-tallets dilemmaer relevante for vår tid. Et eksempel er diskusjonen om forfatteraliaser og anonymitet. Her er det lett å se paralleller til dagens debatt om hvordan internett som offentlig arena skal håndteres. Et annet er hvordan nye medieplattformer danner nye markeder og skaper nye relasjoner mellom tanke og formidlingsform, publikum og forfatter.

Teatralske og transnasjonale medier

Forfatterne skal også ha honnør for måten de klarer å tegne opp et bilde av en videre offentlighet, som også inkluderer andre kulturformer enn skrift. Særlig teater vies en kanskje noe overraskende stor plass i en bok om tidsskrifter, men dette har to gode funksjoner. Dels bidrar det til at vi lærer mer om teater som informasjonskanal og politisk diskusjonsforum, men kanskje viktigere i denne sammenhengen er hvordan forfatterne klarer å tydeliggjøre periodika som en slags scene, der det teatralske ved offentlig meningsbrytning trer fram. Et eksempel er diskusjonen om kvinners tilgang til offentligheten, der mannlige redaktører skrev falske leserbrev på vegne av kvinnelige «leserinder». Mange kvinner leste tidsskrifter, men svært få bidro aktivt til dem. For å skape identifikasjon og interesse, formulerte derfor menn det de forestilte seg var kvinnelige posisjoner.

Forfatterne skal videre berømmes for sitt transnasjonale perspektiv. Hovedfokuset ligger, naturlig nok, på den dansk-norske offentligheten, og med en ekstra årvåkenhet overfor det norske bidraget til denne. Likevel har forfatterne unngått den fella nasjonal reduksjonisme ofte kan føre til. Boka setter både temavalg og form inn i et samtidig europeisk perspektiv og peker på likheter og forskjeller. Dermed blir det også lettere å se hvilke av opplysningstidens mange radikale politiske og ideologiske budskap som vandret over landegrensene, til og med inn i de dypeste norske daler der folk verken hadde universiteter, teaterscener eller særlig mange trykkpresser. Ideen om trykkefrihet slo an, og med den en spire til tanker om menneskerettigheter og demokrati.

Samskrivingens problem

Helt feilfri er boka likevel ikke. Med tre forfattere er det ikke lett å samskrive en hel bok, og det er ikke til å komme forbi at det tidvis blir en del gjentakelser. Boka er primært bygget opp tematisk, et valg det er lett å forstå og akseptere. Samtidig er kronologi en vesentlig dramaturgisk faktor når man skal spenne over et helt hundreår, og oppsummert kunne det med fordel vært gjort en noe tøffere redigeringsjobb med tanke på når og hvordan sentrale historiske hendelser brettes ut. For eksempel hadde de ulike kongene svært ulike måter å forvalte eneveldet på, og tidvis er det forvirrende at teksten hopper fram og tilbake mellom dem. Noen steder er det gjentakelser som er problemet, andre steder kunne man ønsket seg en liten rekapitulering av hva det nå var som preget akkurat denne regentperioden. I blant blir det også litt uklart om, og i så fall hvordan, forfatterne mener at ulike utviklingstrekk bygger på hverandre.

Det hjelper imidlertid godt at boka er utstyrt med gode inngangs- og avslutningskapitler, der mange tråder samles. Og gjentakelsene til tross er boka gjennomgående velskrevet og full av anekdoter, sitater, menneskelige drama og småhistorier som rett og slett gjør den morsom å lese.