Elisabeth Eide, Jan Grue og Tonje Vold (red.)

Ut av medieskyggen. Representasjon av funksjonshemmede i media

Fagbokforlaget, 2014

Viktig bok om forsømt samfunnsoppdrag

Ut av medieskyggen er en antologi basert på et forskningsprosjekt om medierepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne utført ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Gjennom ti kapitler belyses medias omtale og involvering av funksjonshemmede gjennom ulike innfallsvinkler. Selv om boken er basert på et forskningsprosjekt der det til dels er utarbeidet egne delrapporter for de ulike temaene, står kapitlene fint alene, og gir ikke inntrykk av å være sammendrag av en tidligere utgivelse. Det er med andre ord duket for en god, og bred leseropplevelse. Like fullt er det ulikt akademisk nivå og grad av teoretisk innslag i kapitlene, uten at dette gjør de enkelte kapitlene bedre eller dårligere enn de andre.

Boken viser at tematikken funksjonshemming og media er marginal både i journalistutdanningene og i redaksjonene. Dette bekreftes også av mangelen på personer som kan si noe om dette feltet ut over de som har bidratt til den foreliggende antologien. Dette er antakeligvis også årsaken til at en ikke-medieviter (som undertegnede) er blitt bedt om å lese og anmelde boken for Norsk medietidsskrift. Min kjennskap til mediefeltet er først og fremst fra en mediebruksundersøkelse blant døve, men tilgjengelighet til nyheter og medieinnhold er ikke tematikk for den foreliggende boken. I Ut av medieskyggen er fokuset på funksjonshemmede i mediene, både som saker, kilder og journalister, og bildet som tegnes er til tross for noen få lyspunkter, ikke videre flatterende for norske medier og redaksjoner.

Redaktørene viser innledningsvis til at forskningsprosjektet og boken tar for seg tre hovedområder, i tillegg til noen få såkalte kvalitative dypdykk. Basert på redaktørenes identifisering av hovedområder, har jeg også sortert bokens kapitler under disse områdene. Denne inndelingen skal ikke forstås rigid, og flere av kapitlene berører flere hovedområder. Temaet marginalisering behandles først og fremst i kapittel 3, der Eide har sett på pressedekningen av funksjonshemmede i et tjueårsperspektiv, i kapittel 9 der Baarøy og Weisser skriver om journalister med nedsatt funksjonsevne i redaksjonene og i kapittel 10, som er basert på intervjuer med personer med nedsatt funksjonsevne som har mye medieerfaring. I kapittel 8 om representasjon av utviklingshemmede i norske medier viser Morlandstø og Sandvin at utviklingshemmede nesten bare brukes som kilde i såkalte hverdagssaker (og da ofte i infantiliserende form med bruk av fornavn alene), mens pårørende opptrer som kilde i saker som handler samfunnsforhold. Disse kapitlene viser at marginaliseringen av funksjonshemmede i media skjer gjennom det som kommer ut (det vil si i form av, eller i mangel på, nyhetsoppslag), gjennom manglende tilgjengelighet og barrierer i redaksjonene og gjennom hvilken vinkling nyhetssakene har. Eides kapitler (3 og 10) og Jacobsen (kapittel 4) peker på noe som ser ut til å være et evig dilemma når det gjelder funksjonshemmede i media; behovet for å løfte frem og diskutere funksjonshemming som et strukturelt og samfunnsskapt problem, parallelt med medienes vektlegging av individuelle enkeltskjebner for å belyse en sak. Gjennom å bruke enkeltskjebner befestes forståelsen av manglende tilgang og deltakelse i samfunnet som en naturlig konsekvens av en nedsatt funksjonsevne, samtidig som funksjonshemmede medieaktører erfarer at enkeltskjebnene er nødvendige for i det hele tatt å få satt diskriminering og utestengelse av funksjonshemmede på pressens dagsorden.

Videre tar boken for seg tre større mediehendelser der funksjonshemmede er sentrale aktører. I kapittel 5 skriver Grue om TV-programmet «Ingen grenser», Vold skriver om medienes framstilling av Paralympics-utøvere i kapittel 6, og Gjervers kapittel 7 handler om pressedekningen av «Stolthetsparaden». Både «Ingen grenser» og Paralympics har nedsatt funksjonsevne som selve premisset for deltakelse, og mediedekningen vektlegger på mange måter hvordan den enkelte deltakeren evner å overvinne eller beseire sin egen kropp. Selv om hendelsene overordnet sett kan bidra til økt oppmerksomhet rundt og positiv forståelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne, utfordrer verken «Ingen grenser», Paralympics eller medieoppslagene bildet av funksjonshemming som en individuell utfordring. Arrangørene bak Stolthetsparaden legger større vekt på de samfunnsskapte holdningene og barrierene personer med nedsatt funksjonsevne møter, og har som formål å sette søkelys på rettigheter og diskriminering. Det ser dessverre ut som prisen de betaler, er marginal interesse fra mediene, ikke minst sammenliknet med Homoparaden, som Stolthetsparaden har hentet mye inspirasjon fra.

Det neste temaet er rekruttering til studier i journalistikk og til arbeidsplasser i medier. Intervjustudien til Baarøy og Weisser viser at bare to av journalistutdanningene ser behovet for en bevisstgjøring av egne studenter. Redaksjonsinformantene peker på de mange strukturelle (fysiske) hindringene mot å ha funksjonshemmede journalister ansatt, men det er også tydelig at det er bevegelseshemmede de har hatt i tankene når de har svart på spørsmålet om muligheten for å ansette funksjonshemmede journalister. Siden undertegnede personlig kjenner flere funksjonshemmede journalister som ikke er bevegelseshemmede, tydeliggjør dette kapittelet noe som til dels også er en utfordring for resten av boken, nemlig hvem som regnes som funksjonshemmede. Det er stort sett de synlige funksjonsnedsettelsene (relatert til bevegelse og/eller syn) som diskuteres av informanter og artikkelforfatterne. De store gruppene med psykiske og mentale utfordringer, personer med muskelrelaterte (men lite synlige) funksjonsnedsettelser og hørselshemmede blir i liten grad diskutert eller behandlet. Dette skal ikke forstås som at problemstillingene som reises ikke er relevante for andre funksjonshemminger enn dem som eksplisitt tas opp i boken, men det er fare for at boken blir et bidrag til noe den selv kritiserer; medias usynliggjøring av funksjonshemmede som de samfunnsaktørene de vitterlig er.

Målgruppen for boken er ifølge redaktørene primært studenter og forskere innenfor journalistikk, retorikk, pressehistorie og medievitenskap, dernest alle som arbeider innen helse- og sosialfeltet og endelig ansatte og tillitsvalgte i funksjonshemmedes egne situasjoner. Etter å ha lest introduksjonen, ble jeg dog usikker på hvem redaktørene så for seg da de skrev innledningen. Er boken for en journalist eller medieviter som i utgangspunktet ikke vet så mye om feltet, og kanskje også (som boken selv er inne på) er lettere uinteressert i funksjonshemmede, eller er det for de som allerede kjenner feltet? Den «sosiale modellen» introduseres tidlig uten at det gis noen forklaring på hva dette er, samtidig som boken viser med all tydelighet at den brede skare av journalister mangler dette perspektivet når de skriver om funksjonshemmede. Det vises også i aller første avsnitt til en debatt om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse, noe som fordrer til dels store forhåndskunnskaper hos leseren for å henge med. Ut av medieskyggen åpner som en bok for de innvidde, til tross for at den (hvis man skal forstå oppramsingen av målgruppene som en liste med prioritert rekkefølge) ønsker å være for studenter og forskere innenfor journalistikk. Har leseren kommet seg gjennom introduksjonen er det heldigvis mer hjelp å få i kapittel 2, der sentrale begreper og perspektiver forklares, og gir et nyttig bakteppe for lesing av resten av boken. De innledende kapitlene kunne med fordel vært samordnet bedre, spesielt med tanke på at dette er tenkt som en bok for en yrkesgruppe som helt tydelig trenger å oppdatere seg på tematikken.

Journalisten Arne Skouen (1913-2003) var sterkt medvirkende til at institusjonene for psykisk utviklingshemmede, og etter hvert også de mange andre ekskluderende ordningene for funksjonshemmede ble bygget ned. Dessverre virker det ikke som om noen redaksjoner eller journalister i dag har samme forståelse for sammenhengen mellom funksjonshemming, diskriminering og menneskerettigheter. Boken er derfor viktig, fordi den viser at norske medier dessverre forsømmer sitt samfunnsoppdrag når de ikke klarer eller ønsker å vise at funksjonshemming er et samfunnsskapt fenomen og dermed noe langt mer og annet enn en samling enkeltskjebner.