Etikk er viktig i forskning. Forskningen skal være etterrettelig, kilder og informanter skal behandles med respekt og ikke minst er personvernhensyn viktige. Alle er enige om det. Men av og til kan det virke som om forskningsetiske hensyn står i veien for forskningen på en utilbørlig måte. Særlig gjelder dette personvernhensyn relatert til makt- og elitekilder, og det gjelder studentoppgaver. Her har Personvernombudet for forskning en jobb å gjøre.

I Norge forvaltes mye av det forskningsetiske knyttet til innsamling, bearbeiding og publisering av forskningsdata av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og det underliggende Personvernombudet for forskning. Ombudet forhåndsvurderer forskningsprosjekter i henhold til personopplysnings- og helseregisterloven. Alle forskningsprosjekter som på en eller annen måte registrerer personopplysninger, er meldepliktige og skal på forhånd godkjennes av Personvernombudet for forskning.

Dette er i utgangspunktet en bra ordning, som er med på å sikre god kvalitet i forskningen. Problemet er at NSD og Personvernombudet for forskning i liten grad skiller mellom ulike typer informanter og ulike typer forskning. Dersom forskningsprosjektet registrerer personopplysninger så som navn, arbeidssted og lignende, så skal det meldes inn til og godkjennes av Personvernombudet for forskning før datainnsamlingen kan begynne. Disse universelle reglene får noen absurde utslag. La oss se på to ulike typer forskningsprosjekter å illustrere dette:

  • En bachelorstudent i journalistikk intervjuer i forbindelse med sin bacheloroppgave fem avisredaktører om deres syn på egne avisers dekning av en bestemt sak, som alle avisene dekket.

  • En forskergruppe intervjuer ungdommer som overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 om deres mediebruk og -opplevelser under og i etterkant av den traumatiske hendelsen.

Det er opplagt at det siste av disse to prosjektene vil utløse en meldeplikt til Personvernombudet for forskning. Dette prosjektet intervjuer en sårbar gruppe mennesker om personlige og traumatiske forhold. Disse informantene har opplagt krav på personvern og at informasjonen de gir fra seg, blir behandlet på en skånsom og redelig måte. Det er ikke like opplagt at det første prosjektet, bacheloroppgaven, skal være meldepliktig. Men det er det – med mindre studenten velger å anonymisere både redaktørene og avisene de jobber for, i både innsamlingen og publiseringen av dataene, noe som vil svekke oppgaven.

At en bachelorstudents intervjuer med elitekilder som redaktører om profesjonelle, ikke-personlige forhold skal utløse samme meldeplikt som intervjuer med ungdom om personlige forhold, gir liten mening. Det virker som om kravene til meldeplikt Personvernombudet for forskning forholder seg til, er laget utfra en idé om at alle informanter trenger beskyttelse og at all forskning som involverer enkeltpersoner som forskningsobjekter automatisk samler inn og analyserer sensitiv informasjon. Dette gjelder sikkert for det meste av den medisinske og helsefaglige forskningen, det gjelder mye av samfunnsforskningen, men det gjelder ikke i samme grad forskning som forholder seg til elitekilder og deres profesjonsforståelse, enten det er redaktører, journalister, medieledere, stortingspolitikere eller andre offentlige personer. Dette er et problem for disipliner som medie- og journalistikkforskningen, som i stor grad studerer ikke-personlige forhold ved profesjonelle aktører. Personvernombudet for forskning bør vurdere om det i det hele tatt er formålstjenlig at slik forskning skal utløse meldeplikt.

Ombudet burde i større grad differensiere mellom ulike typer informanter og ulike typer personopplysninger på en slik måte at grensen for hva som er meldepliktig dras et annet sted enn det som er praksis i dag. Dessuten bør ombudet vurdere om det er klokt at alle prosjekter må gjennom samme saksbehandlingsprosess, uavhengig av hva slags type informanter det er snakk om og hvilke personopplysninger som samles inn. I dag må bachelorstudenten som skal intervjue avisredaktører fylle ut nøyaktig det samme, omfattende meldeskjemaet som prosjektlederen for forskergruppa som skal intervjue Utøya-ungdom. Begge må også levere utkast til både informasjonsskriv til informantene og intervjuguide. Begge blir dessuten utsatt for den samme saksbehandlingstiden, som varierer fra to til seks uker. For en bachelorstudent som kanskje ikke har mer enn ti uker på å ferdigstille oppgaven, er det selvsagt uholdbart å måtte vente i opptil seks uker på en avklaring om hun kan sette i gang med prosjektet eller ikke.

I dag kan det virke som om mange høyskoler og universiteter omgår hele problemet ved rett og slett ikke å melde inn studentoppgaver som egentlig burde vært meldt inn. Muligens NSD og Personvernombudet for forskning forstår at noe må gjøres dersom alle veiledere av bacheloroppgaver ved alle landets universiteter og høyskoler faktisk begynner å påse at studentene følger reglene for meldeplikt.