Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ekspertkilde eller politiker? - Medias bidrag til underskudd på utenrikspolitisk debatt



Norad



NUPI

E-post: hl@nupi.no (korresponderende forfatter Halvard Leira)



Foreningen Norden

This article deals with how the media, in spite of their explicit claim to be the watchdog of politics, help perpetuate a lack of foreign policy debate in Norway. While foreign policy has traditionally been an executive power prerogative, jealously guarded by the executive power, it is now the media that perpetuate such exclusivity. Foreign ministers face less critique than other ministers in the media, and are allowed to claim a role as experts and sages, thus elevated above politics.

Keywords: Foreign policy, Minister of foreign affairs, Public debate, Media coverage

 

Artikkelen presenterer resultatet av en undersøkelse av hvordan utvalgte norske medier møter statsråder med ansvar for utenrikspolitikk, sammenlignet med andre statsråder. Funnene tyder på at disse får bedre anledning til å fremstå som eksperter, og de utfordres i mindre grad enn andre statsråder. Resultatene diskuteres i lys av statsvitenskapelig forskning, som tradisjonelt har forklart utenrikspolitikkens egenart ved at den utøvende makt har krevd eksklusivitet og aktivt skapt konsensus om utenrikspolitikk. Utenriksdepartementet har de siste årene invitert til kritisk debatt, men det kan virke som om media nå reproduserer et skille mellom utenrikspolitikk og annen politikk som tidligere var resultatet av myndighetenes aktive rolle.

Innledning

Forhold utenfor Norge får mye oppmerksomhet i media, og nordmenn viser bredt engasjement og sterke meninger om store og små utfordringer i verden. Statsråder med ansvar for utenriks- og/eller utviklingspolitikk er blant de mest eksponerte i media. Likevel er det relativt lite kritisk debatt om norsk utenrikspolitikk. Denne artikkelen presenterer resultatet av en undersøkelse av en av forutsetningene for kritisk, offentlig debatt om utenrikspolitikken: Medias rolle.

I statsvitenskap har utenrikspolitikkens apolitiske særpreg blitt forklart med vekt på at myndighetene har brukt sin anledning til å unnta store deler av utenrikspolitikken fra offentlig søkelys, og til dels aktivt produsert konsensus i politiske fora (Leira 2011). De siste årene har Utenriksdepartementet praktisert langt større åpenhet, invitert til kritisk debatt og finansiert flere av sine viktigste kritikere.1 En av de historiske forutsetningene for utenrikspolitikkens særpreg er derfor ikke lenger til stede i samme grad. Også noen mer pragmatiske årsaker, slik som avstand og informasjonstilgang, er langt mindre relevante nå enn tidligere.

Utgangspunktet for undersøkelsen var en hypotese, basert på egne observasjoner og erfaring fra utenrikspolitisk debatt, om at media opprettholder en differensiering mellom utenrikspolitikk og andre politikkfelt.2 Om det er riktig, kan det paradoksalt nok være slik at media viderefører og bekrefter en differensiering som opprinnelig ble etablert av myndighetene, etter at sistnevnte har lagt til side sine historiske begrensninger på debatt og kritikk. Vi ville bidra til å teste hypotesen ved gjennomføre en kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse av utvalgte medier for å avdekke eventuelle forskjeller i hvordan redaksjoner møter statsråder med ansvar for utenriks- og/eller utviklingspolitikk, sammenlignet med utvalgte andre statsråder.

Vi innleder med å vise hvordan utenrikspolitikk har blitt forstått og forklart i statsvitenskapen, med vekt på de historiske forutsetninger for debatt. Deretter argumenterer vi for at disse forklaringene ikke har samme gyldighet i dag, før vi presenterer undersøkelsen av medias rolle. Avslutningsvis viser vi til mulige forklaringer på funnene med vekt på muligheter for ny forskning.

Historiske forutsetninger for utenrikspolitisk debatt

Så lenge stater har hatt utenrikspolitikk, har denne blitt opplevd som et annerledes politikkområde. Utenrikspolitikk oppstod som et distinkt fenomen da en gradvis svakere kongemakt ikke kunne kreve full kontroll over all politikk, men måtte tillate andre å ha meninger om statens gjøren og laden. Et område som kongene og deres råd fortsatt krevde full kontroll over, i møte med stadig mer pågående parlamenter og presse, var utenrikspolitikken. Et spesifikt begrep om «utenrikspolitikk» oppstod først i Storbritannia i løpet av 1700-tallet, da utøvende makt brukte det som maktmiddel for å avgrense den frie pressens diskusjon av dette settet med saker. Gradvis ble lignende begrep tatt i bruk i andre land, ofte for å markere et felt som lå utenfor parlamenters og opinionens kompetanse. I Norge dukket begrepet først opp på 1860-tallet mens utenrikspolitikken fortsatt var styrt fra Stockholm.

Begrunnelsen for utenrikspolitikkens særpreg lå i at det i forholdet til andre stater var behov for utstrakt hemmelighold, og at det kunne være skadelig for de nasjonale interessene om andre stater opplevde at det ikke var enighet om den diplomatiske linjen. Innenfor studiet av internasjonal politikk har man sett på dette som et felt der stater ikke har råd til uenighet; man må stå samlet utad. Utenrikspolitikk var dermed ikke noe man diskuterte, det har vært grensemarkøren for hvor debatt ender (Leira 2011).

Dette har ikke vært ukontroversielt. Tette bånd til kongemakt, adel og diplomati, og den sterke vektleggingen av hemmelighold og enighet utad, har lenge blitt sett på som problematisk. Liberalere av alle slag har de siste 250 årene sagt at det ikke bør være noe skille mellom utenrikspolitikk og andre former for politikk, at utenrikspolitikken derfor bør utformes i åpenhet, og at folkenes representanter i parlamentene bør få større innflytelse over utenrikspolitikken. I tråd med dette har de fleste parlamentariske demokratiene i løpet av de siste hundre årene opprettet egne parlamentariske komiteer for utenrikssaker. Like fullt har det vært bred oppfatning i de fleste demokratier om at utenrikspolitikken bør være konsensuspreget. Kort fortalt har utenrikspolitikken langt på vei vært forbeholdt myndighetene og de som myndighetene har funnet det for godt å trekke inn, ofte som legitimeringsgrunnlag for sine beslutninger. «Politics stops at the water’s edge» har ikke bare vært et beskrivende utsagn, men også et normativt ideal. Utenrikspolitikk har historisk markert grensen for hvor offentlig debatt ender, og det er en grense satt av myndighetene (Leira 2011).

Slik har det også vært i Norge. Da det selvstendige Norge skulle skape seg en utenrikspolitikk i 1905, skjedde det i protest mot oppfatningen av utenrikspolitikk som kongenes og adelens maktpolitikk. Utenrikspolitikken ble likevel konstituert som et felt for de spesielt innviede, og i de drøyt hundre år med selvstendig norsk utenrikspolitikk har denne stort sett vært preget av bred enighet (Leira 2011). Under hele den kalde krigen lå det utenrikspolitiske tyngdepunktet fast i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, og etter 1990 har det vært bred enighet om det som etter hvert fikk navnet «engasjementspolitikk». Dette kommer fram i debatter i Stortinget, der mange utenrikspolitiske spørsmål behandles på en annen måte enn øvrige spørsmål, med mindre offentlig debatt og mindre tydelig partipolitisk posisjonering.

I mange tilfeller har denne konsensusen ikke fremkommet organisk, som resultat av ideologisk sammenfall eller politisk debatt, men som en konsekvens av utenrikspolitikkens beslutningsprosess. Konsensus har rett og slett blitt hamret ut i Stortingets utvidede utenrikskomité (Løvold 2002). Også media aksepterte og bekreftet at det gjaldt egne regler for utenrikspolitikken. I to tiår etter den andre verdenskrig pleide for eksempel utenriksminister Halvard Lange å invitere de forskjellige avisenes utenriksredaktører til møter i UD, der opplysninger ble lagt frem, regjeringens posisjon presentert og hint gitt om hva som var ønskelig dekning. Det utenrikspolitiske ordskiftet i media har vært mindre konfronterende enn debatt om mange innenrikspolitiske spørsmål, noe som bidrar til å forsterke inntrykket av bred konsensus.

Det fins riktignok viktige unntak. Med vekslende intensitet har det vært intens debatt om viktige spørsmål som norsk NATO-medlemskap, EU-medlemskap, Israel/Palestina-spørsmålet og synet på militært engasjement i utlandet. Her har konfliktene vært spissede og den politiske posisjoneringen tydelig. Men selv om disse debattene er intense, er de likevel avgrenset til ganske få enkeltspørsmål og saker. Det fins kritiske meningsbærere og interessegrupper, men de mest dominerende blant disse, iallfall i nyere tid, er gjerne saksspesifikke frivillige organisasjoner som etterlyser mer engasjement (eller penger) på ett bestemt område framfor å kreve ny kurs. De som i størst grad kan sies å kreve ny utenrikspolitisk kurs er enkeltpersoner og miljøer knyttet til mer marginale posisjoner i ulike deler av det politiske spekteret.3 Disse gis sjelden særlig plass i det offentlige ordskiftet.

Utenriksministeren har altså kontroll på et politikkfelt som skiller seg fra andre politikkområder. Han (ennå har ingen kvinne hatt denne posten) er hovedperson i et offentlig ordskifte der idealet om å finne og følge den opplyste, felles, nasjonale interessen dominerer over synet på politikk som en arena for kamp mellom interessegrupper (Leira 2011). Statsråden møter derfor forventninger om å være samlende og bidra til bred oppslutning om den utenrikspolitiske kursen.

Ut fra en slik «jobbeskrivelse» er det naturlig å tenke at mye kunnskap er en spesielt viktig forutsetning for å gjøre en god jobb i utenrikspolitikken, kanskje viktigere enn politiske og ideologiske preferanser. Den ideelle kandidat til utenriksministerposten er derfor gjerne mer kjent for sin dyktighet og kunnskap enn som politisk profil (Neumann 2010), og forventes å bruke posten med forsiktighet til partipolitiske markeringer.

Utenrikspolitikkens særpreg har altså klare historiske forutsetninger. Flere av de historiske forutsetningene for utenrikspolitikkens særpreg er imidlertid ikke til stede i samme grad som tidligere. Det er ikke åpenbart at myndighetene fortsatt ønsker å unnta utenrikspolitikken fra et kritisk, offentlig søkelys. Symptomatisk nok står Utenriksdepartementet selv bak det kanskje mest omfattende forsøk på å problematisere norsk utenrikspolitikk de siste årene, gjennom Refleks-prosjektet.4 Prosjektet gikk fra 2006–2013 og involverte en rekke debattmøter og andre arrangementer, samt tilskudd til organisasjoner og forsk-ningsinstitusjoner, inkludert noen av de argeste kritikere av norsk utenrikspolitikk over hele det politiske spekteret.5 I tillegg har det i lang tid blitt gitt støtte til frivillige organisasjoners informasjonsarbeid innen utviklingspolitikken, som ofte også har direkte kritisk brodd mot regjeringen. UD later til å være den aktør som mest aktivt har forsøkt å igangsette kritisk debatt om UDs egen virksomhet de siste årene. Dette signaliserer et historisk skifte iallfall hos den politiske ledelsen i departementet. Det synes ikke lenger å være grunnlag for å forstå utenrikspolitikkens særpreg med vekt på myndighetenes forsøk på å unndra seg kritisk debatt.

Dette var bakgrunnen for vår undersøkelse, gjennomført med støtte fra nettopp Utenriksdepartementets Refleks-prosjekt. På bakgrunn av at statsmaktens forskjellsbehandling av utenrikspolitikken syntes mindre relevant som forklaring på utenrikspolitikkens særpreg, var det naturlig å se nærmere på den fjerde statsmakt. Undersøkelsens begrensninger innebærer at den ikke gir empirisk grunnlag for å konkludere med i hvilken grad medias rolle kan sies å være blant de nyere årsaker til utenrikspolitikkens særpreg, men den demonstrerer et mønster som er vel verdt å se nærmere på.

Metode

Undersøkelsen tok sikte på å undersøke mulige forskjeller i medias håndtering av innenrikspolitikk og utenrikspolitikk slik dette kommer til uttrykk ved hvordan myndighetsrepresentanter med ansvar for ulike politikkområder framstår i media. Ut fra de økonomiske begrensningene var det nødvendig med strenge avgrensninger i utvalget av medier, aktører, saker og tidsperioder. Målet var uansett avgrenset til å generere enkel deskriptiv statistikk som utgangspunkt for å si noe om generelle trender og som inspirasjon for videre forskning. Materialet ble ikke samlet inn med mål om å kunne si noe om generaliserbarhet, og det var derfor ikke grunnlag for mer avansert statistisk analyse.6

Vi tok sikte på et utvalg som kunne gi oss gi muligheter til sammenligning mellom ulike statsråder for å kunne se om det fantes et mønster som kan si noe om forskjellsbehandling basert på hvilket politikkområde statsråden har ansvar for. Hovedvekten ble lagt på å studere hvordan redaksjoner møter statsrådene med ansvar for utenrikspolitikk, altså i hovedsak utenriksministeren og utvik-lingsministeren. Der det var naturlig ville vi også sammenligne med hvordan redaksjonene møter andre statsråder, avgrenset til bestemte perioder og redaksjoner.

Vi valgte å se utelukkende på statsrådene fordi det muliggjorde en klar empirisk avgrensning, med rimelig god sikkerhet mot feilkilder i selve søkestrategien ettersom man kan søke på bestemte navn.7 En mulig feilkilde er at det kan være ulik arbeidsfordeling mellom statsråd, statssekretær og politisk rådgiver og eventuelt andre når det gjelder deltakelse i offentlig debatt, men i det utenrikspolitiske offentlige ordskiftet i den aktuelle perioden kan vi anta at det spiller en begrenset rolle. De aktuelle statsrådene i hoveddelen av de utvalgte periodene var utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Begge var uvanlig aktive i sin bruk av media og delegerte sjelden medieopptredener til sine underordnede.

I valg av medier ønsket vi å se på de store, antatt toneangivende massemedia, og valgte ut NRKs Dagsnytt 18 og de større avisredaksjonene.8 Her identifiserte vi saker (reportasjer, artikler, notiser) der en av de to statsrådene var intervjuet. Vi gjorde også en egen undersøkelse av kronikker og debattinnlegg, der vi gjorde et utvalg fra alle norske aviser. Disse innebærer ikke direkte møter mellom statsråd og redaksjon, men vi antok at de kunne gi et interessant bilde både av statsrådenes eget bruk av media og av redaksjonelle vurderinger. Innenfor hvert av disse mediene måtte vi foreta et utvalg.

Etter innledende oversikt over materialets omfang valgte vi litt ulike strategier for de ulike settene av utvalg med tanke på sammenligning. I Dagsnytt 18 valgte vi å sammenligne utenriks- og utviklingsministerne med alle andre statsråder som var i studio i de samme periodene. I intervjuer med større avisredaksjoner la vi vekt på statsrådens rolle uten bestemt sammenligningsstrategi. Når det gjelder kronikker og debattinnlegg valgte vi å sammenligne med kronikker og debattinnlegg signert av arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Det ble gjort ut fra en vurdering av at hennes arbeidsfelt hadde noe felles med utenrikspolitikken: Det er regnet som viktig og noe de fleste har en mening om, men hvor de politiske spørsmålene likevel har en relativt abstrakt karakter.

Valget av tidsperioder for undersøkelsen ble gjort både med hensyn til mulighet for sammenligning og med ønske om minst mulig «støy». Det innebar at vi valgte 2011 som tidspunkt for hovedutvalget.9 For å muliggjøre et håndterlig utvalg valgte vi ut enkelte måneder med følgende begrunnelse: perioden juni til september ble lagt til side som lite representativ, både fordi mange redaksjoner benytter sommervikarer i denne perioden, og på grunn av 22. juli-tragedien etterfulgt av lokalvalget som kan ha påvirket både mengden og dekningen av utenriksstoff. Vi bestemte oss for tidsrommene januar–mai og oktober–desember, og valgte tilfeldige måneder innen disse periodene.10 Endelig vedtak om tidsperiode samt enkelte vedtak om utvalg ble gjort av artikkelens førsteforfatter på bakgrunn av en oversikt laget av tredjeforfatter over antallet treff i hver tidsperiode og antall treff med ulike utvalg, uten at det var gitt informasjon om innholdet i disse treffene.

Jonas Gahr Støre ble utnevnt til helseminister 21. september 2012, og Espen Barth Eide ble utenriksminister. Vi gjorde derfor et tilleggsutvalg, av praktiske (økonomiske) grunner bare for Dagsnytt 18, for perioden fra statsrådsskiftet til nyttår. Målet var å undersøke om helseminister Støre ble behandlet vesentlig annerledes enn utenriksminister Støre. I kombinasjon med Solheims rolle som dobbeltstatsråd fikk vi dermed en heldig anledning til å kompensere for det faktum at både Solheim og Støre er politikere med helt spesielle personlige egenskaper og kommunikasjonsegenskaper, som uten tvil har relevans for vår undersøkelse. Vi kunne nemlig sammenligne begge med dem selv: Utviklingsminister Solheim med miljøvernminister Solheim, og utenriksminister Støre med helseminister Støre. Vi benyttet også anledningen til å se på hvordan Espen Barth Eide ble behandlet som utenriksminister. Når det gjelder Støre, kunne vi også i noen få tilfeller skille mellom hans rolle som utenriksminister og som Arbeiderparti-representant, særlig i rollen som leder for Arbeiderpartiets integreringsutvalg i 2011.

Endelig gjorde vi også et eget case-studium av mediedekningen i tilknytning til norsk støtte til flyforbudssone over Libya, ettersom dette er et av de få tilfellene i perioden av tydelig politisk debatt der partiene posisjonerte seg og stilte utenriksministeren under press.11

Fremgangsmåten for datainnsamling varierte noe fra utvalg til utvalg. For Dagsnytt 18 er gjennomgangen basert på videoer fra Dagsnytt 18-sendinger hentet fra nettarkiv på nrk.no, i kombinasjon med kjøreplaner innhentet av Leif Gjerstad i fagbladet Journalisten i forbindelse med publikasjonens opptelling av studiogjester i 2011. Samtlige sendinger i de utvalgte månedene der minst en statsråd deltok, ble gjennomgått. Telefonintervjuer er behandlet på lik linje med studiogjester. Der innslaget med statsråden følges opp med «kommentatorrunde» i etterkant, er vedkommende regnet som deltaker. For avisene er data hentet fra A-tekst/Retriever, basert på fritekstsøk etter statsrådenes navn og manuell filtrering av irrelevante treff.

Samlet inngikk 57 innslag på Dagsnytt 18 i hovedutvalget, hvorav 14 inkluderte Støre og 4 Solheim som utviklingsminister. I utvalget av avisintervjuer inngikk 103 intervjuer med Støre, hvorav 96 i rollen som utenriksminister, 38 med utviklingsminister Solheim og 23 med miljøminister Solheim. I utvalget av kronikker/debattinnlegg var 40 signert Støre (31 som utenriksminister), 46 var signert Solheim (19 som utviklingsminister), og 39 var signert Hanne Bjurstrøm. I tilleggsutvalget for Dagsnytt 18 i 2012 inngikk 19 sendinger, hvorav 10 med helseminister Støre og 9 med utenriksminister Barth Eide.

Utvalgene ble undersøkt med tanke på generell kvalitativ vurdering, supplert med en kvantitativ oversikt basert på kategorisering av hver enkelt tekst/innslag. Innen de ulike utvalgene ble hver enkelt enhet12 kodet etter forhåndsbestemte kategorier. Den viktigste gjaldt statsrådenes rolle, der statsrådens rolle ble kategorisert som «ekspert» eller «politiker». «Ekspert» ble benyttet der vår vurdering er at statsrådens formuleringer og budskap like gjerne kunne hatt en fagperson, for eksempel en forsker eller en kommentator i redaksjonen, som avsender. Dette var typisk utsagn som refererer fakta eller der innholdet er rent analytisk. Statsråden ble kategorisert som «politiker» dersom det fremgikk tydelig at statsråden uttaler seg i kraft av å være politiker, for eksempel ved at hovedvekten legges på et politisk argument eller forsvar for en politisk posisjon. Et av kriteriene her var om utsagnene i hovedsak er normative eller deskriptive. Vurderingene var selvsagt i noen grad basert på skjønn, og i mange tilfeller opptrådde statsråden som en kombinasjon av ekspert og politiker. Dette ble da indikert i datamaterialet, men den dominerende egenskapen ble veid tyngst. Innslag og artikler som var vanskelige å kategorisere, ble fjernet fra utvalget.13

En rekke andre kategoriseringer ble benyttet, blant annet for å kartlegge i hvilken grad statsråden møter opposisjon og/eller må svare på kritiske spørsmål fra journalist/programleder. Resultatene ble oppsummert i enkle oversikter for hvert utvalg, som ligger til grunn for funnene presentert i neste seksjon.14

Funn

Innenfor utvalget kom det tydelig fram at møtet mellom statsråd og norske redaksjoner er vesensforskjellig for en utenriks- eller utviklingsminister sammenlignet med øvrige statsråder. Langs alle de analytiske dimensjonene vi hadde lagt til grunn, kunne vi se forskjeller, noen ganger vesentlige, andre ganger marginale. Presentasjonen av funnene nedenfor må forstås i lys av at både den kvalitative vurderingen og kategoriseringen for kvantitative formål langt på vei er skjønnsbasert. Videre er vektlegging i vår presentasjon av funn selektiv i den forstand at vi har valgt ut de funn som tydeligst belyser det fenomenet vi på forhånd hadde bestemt oss for å studere. Presentasjonen må leses som en del av vår argumentasjon og ikke som statistisk evidens eller «bevis».

Utenrikskorrespondent Støre: Politikerne som ekspertkommentatorer

Det mest slående funnet i undersøkelsen er i hvor stor grad utenriksstatsrådene opptrer som eksperter heller enn politikere. Dette gjelder for begge de to statsrådene som er i fokus i undersøkelsen, på tvers av medier, og det står i kontrast til andre statsråder.

Utenriksminister Støre fikk/tok en ekspertrolle fremfor en politikerrolle i ni av 14 besøk (64 %) i Dagsnytt 18. Han kan sies å drive ren argumentasjon (uten nevneverdig innslag av informasjon eller analyse) i kun ett av innslagene i utvalget, og i de andre gir han informasjon eller presenterer sin egen (eller UDs) analyse av et saksfelt. Utviklingsminister Solheim fikk/tok ekspertrollen i tre av fire innslag i samme periode. Under totalt 40 besøk av andre statsråder (samt Støre som Integreringsutvalgets leder) i Dagsnytt 18 i samme periode, inntar statsrådene en ekspertrolle i bare fem av 39 innslag (13 %). Det er verdt å merke seg at to av disse fem innslagene også var utenriksrelatert.

At utenriksministerens ekspertrolle oppfattes som ganske naturlig i redaksjonen, kommer fram i flere situasjoner hvor han også blir invitert til å gi sin analyse langt utover det politiske spørsmålet under diskusjon. Under en sending i NRK P2s nyhetsmorgen (7.9.12) var toppsaken president Obamas tale til det demokratiske landsmøtet natten før. Den ble kommentert og analysert av Tove Bjørgås og Erik Møller Solheim før sendingen gikk over til en ny sak, med Støre i studio. Programleder Hege Holm innledet imidlertid med «du er her for å snakke om noe annet, men jeg må jo spørre deg først da, hva synes du om Barack Obamas tale i natt». Støre startet med å si at han ikke hadde hørt hele talen, men brukte allikevel omtrent halvannet minutt sendetid til å kommentere den, før de kom til saken han var der for å diskutere – Hviterussland.

Avisintervjuene har et lignende preg, men med noe større forskjell mellom statsrådene, og også en interessant forskjell mellom Solheims to roller. Vi finner sitater som først og fremst har preg av analyse, informasjon eller er en ren uttalelse (av typen «Norge fordømmer volden i Libya») i 68 av 96 saker (71 %) hvor Støre er sitert. De resterende bærer preg av politisk argumentasjon. Solheim framstår som ekspert i to av 23 avisintervjuer (9 %) der han har rollen som miljøvernminister, og 17 av 38 saker (45 %) der han er utviklingsminister.

I utvalget av kronikker og leserbrev ser vi for det første en interessant forskjell mellom Solheim/Støre og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm med hensyn til hva slags status innleggene har. For Bjurstrøm er 23 % av tekstene rene utspill, mens Solheim og Støre ligger på 42–44 %. Arbeidsministeren har også høyere andel innlegg som er reaksjoner på opposisjonspolitikeres utspill/kritikk, med 15 % (mot utenriksministerens 3 %), i tillegg til mange tilsvar til interessegrupper, eksperter eller journalister. Mens arbeidsministeren i stor grad agerte reaktivt, var nesten halvparten av innleggene fra utenriksstatsrådene egeninitierte. Enda mer slående er rollene som presenteres i innleggene. Både utenriksministeren og utviklingsministeren inntar en ekspertrolle i rundt 40 % av innleggene. Dette er imidlertid en rolle som nesten ikke forekommer i arbeidsminister Hanne Bjurstrøms tekster, hun framstår nesten konsekvent som politiker. For Erik Solheim er skillet mellom de to rollene også påfallende, han framstår som ekspert i bare 7 % av tekstene skrevet som miljøvernminister, men i hele 42 % av tekstene skrevet som utviklingsminister.

Jonas Gahr Støre er imidlertid i en særstilling i utvalget. Han hadde i sin periode som utenriksminister en posisjon i norsk presse som i mange tilfeller er mer å sammenligne med en journalist enn en politiker og myndighetsrepresentant. Han var stamgjest i Dagsnytt 18, med uovertruffent flere besøk i studio enn noen andre statsråder. Her hadde han ofte en rolle som er sammenlignbar med NRKs egne utenrikskorrespondenter eller kommentatorer. Lignende trekk finner vi i hans tekstproduksjon, der mange bidrag har reportasjepreg. En kronikk fra VG (30.06.11) har tittelen «Afghansk ansvar» og en saklig ingress som lyder «Afghanerne må selv få styre Afghanistan. Spørsmålet er både om de kan og om omverdenen gir dem anledning til det». Deretter går Støre over i rollen som reporter:

Fire dager på rundreise i Afghanistan, som vanlig er inntrykkene sterke; fra historiene til de modige norske soldatene nord i landet, til samtaler med den politiske eliten i Kabuls politiske heksegryte – og kanskje sterkest; blikkene fra den jevne afghaner; familiefaren som trenger seg frem i den støyende Kabul-trafikken; den unge mannen bak dreiebenken på den norsk-støttede yrkesskolen i Meymaneh som drømmer om å starte egen butikk, eller jenta på 7 år som stolt viser oss at hun kan gå med den nye protesen Røde Kors-verkstedet laget til henne.

Støre gir videre en grundig analyse av situasjonen i dagens Afghanistan – i en stil ikke ulikt en utenrikskommentar fra en korrespondent. Konklusjonen på innlegget er nokså lite kontroversiell; at vi må hjelpe afghanerne på deres premisser.

Andre kronikker har mer preg av personlige reisebrev. I Dagsavisen (07.04.11) starter han en «Perspektiv-spalte» med setningen «En uke på reise som utenriksminister byr på mange kontraster», før han forteller om både ministermøte i Helsingfors og brasilianske politikere som er nysgjerrige på nordisk samarbeid. En sak i Aftenposten (13.02.11) om Sentral-Europa begynner med mimring: «Av jobbreiser til utlandet har én brent seg sterkere fast i minnet enn mange andre; besøket til Praha i januar 1990.» Noen kronikker og leserbrev har også preg av å være bestillingsverk, der Støre er gjesteskribent. Saken om Sentral-Europa var en del av en serie «samtaler med tenkere og politikere i Sentral-Europa: Hva skjer politisk og kulturelt i disse landene?». Samtalene blir supplert av kronikker, fordypningsartikler og reportasjer. Ingen av de andre skribentene var norske politikere.15

Uten opposisjon

Utenriksministeren og utviklingsministeren møtte sjelden opposisjonspolitikere, andre meningsmotstandere eller kritiske spørsmål fra journalister. Generelt hadde Dagsnytt 18-innslagene der Støre eller Solheim deltok som utenriks- eller utviklingsminister, oftest form av intervju og analyse snarere enn debatt. I Støres besøk i Dagsnytt 18 ble ni av 14 innslag kategorisert som analyser og to som intervju, mens kun tre fremstod som debatt. For Solheim ble ett av fire innslag karakterisert som debatt. Støre mottok kritiske spørsmål fra programleder i seks av 14 innslag, Solheim i ett av fire. Solheim møtte ikke andre politikere i noen av innslagene i utvalget, mens han møtte en opponent – en journalist fra Minerva – en gang, uten at det framkom stor uenighet.

Utenriksminister Støre møtte reelle meningsmotstandere i kun to av 14 saker, inkludert en sak som egentlig er av innenrikspolitisk karakter ettersom den omhandler mulla Krekar (men Støre møtte i kraft av utenriksminister ettersom det handlet om UDs mulighet til å få navnet fjernet fra FNs terrorliste). I den andre saken var temaet Støres tidligere Hamas-kontakt. Vi finner andre politikere blant gjestene i kun tre av de 14 innslagene der Jonas Gahr Støre var på gjestelisten som utenriksminister. I et av innslagene (20.10.11) møtte han daværende opposisjonspolitiker Erna Solberg. I den anledning fremsto imidlertid Solberg mer som en ekspertkommentator, idet hun ga sin egen analyse av Gaddafis død og veien videre for Libya, også etter at Støre hadde sagt sitt og forlatt studio. At en annen politiker gikk inn i en slik rolle når det var snakk om et utenrikspolitisk tema, er kanskje en indikasjon på at det ikke nødvendigvis var Støres analytiske og kommunikative evner som var avgjørende for den status han ble tillagt i studio.

I de andre tilfellene der statsråder gjestet Dagsnytt 18 i samme periode, inkludert Støre som integreringsutvalgets leder, ser vi helt andre tall. Det ble stilt kritiske spørsmål i 31 av 39 innslag der andre statsråder (samt Støre i rollen som integreringsutvalgets leder) deltok. Av disse ble 27 klassifisert som debatter, fire hadde preg av å være analyser (hvorav to var utenriksrelaterte), seks var intervjuer og to ble kategorisert som «samtale». I 30 av de 39 innslagene møtte statsrådene opponenter av ulike slag, i 19 tilfeller i form av andre politikere.

I avisintervjuene ble det stilt kritiske spørsmål (inkludert oppfølgingsspørsmål) til utenriksministeren i 12 av 96 (13 %) saker der han var sitert. Solheim fikk kritiske spørsmål i 39 % av avisintervjuene der han stilte som miljøvernminister, og 29 % der han stilte som utviklingsminister. Utsagn fra utenriksministeren stilles opp mot politiske meningsmotstander eller andre opposisjonelle i 20 % av avisintervjuene. I dette utvalget har vi ikke sammenlignet med andre statsråder.

Et av få eksempler på ganske bred uttrykt opposisjon mot Støre var i debatten om norsk støtte til flyforbudssone over Libya, hvor mange mente at Støre var for lite proaktiv. Selve saksfeltet ble selvsagt også diskutert, men det ble gitt påfallende mye oppmerksomhet til Støres stil og hans måte å håndtere dilemmaet på. Budskapet var (ifølge NTB) at «Støre er så opphengt i analyser at det hemmer norske bidrag til opprørerne i Libya». Flere aviskommentatorer benyttet også anledningen til å harselere over at Støre brukte tid til å «analysere» framfor å handle. Her ble altså en konkret politisk sak brukt av mange som en anledning til å gi uttrykk for irritasjon over stilen til Støre.

Forskjeller mellom redaksjoner

Utvalget gir ikke noe grunnlag for å slå fast generelle forskjeller mellom redaksjoner, men noen tendenser peker seg ut. For det første er det klart at Dagsnytt 18 gir høy prioritet til utenrikspolitikk og gjør utstrakt bruk av statsrådene i så måte.16 Utenriks- eller utviklingsministeren utgjorde omtrent en tredel av alle statsrådbesøk i tidsperiodene for våre utvalg.

Det er videre påfallende at VG og Dagbladet i langt mindre grad siterer statsrådene enn andre aviser. Våre funn gir ikke grunnlag for å forklare denne forskjellen. Det kan reflektere noen forskjeller i hvilke saksfelter som dekkes under utenrikspolitikk, og en noe annen journalistisk tilnærming med større bruk av reportasjer produsert på stedet der behovet for en norsk statsråd som analytiker ikke er til stede. Muligens er man i disse redaksjonene også noe mer kritisk enn i avisredaksjoner flest til å være «mikrofonstativ» for en statsråd.

Enkelte aviser skiller seg ut med hensyn til kritisk dekning og ønsker om å drive frem en debatt tross manglende opposisjon. Mange av Støres kommentartekster i Aftenposten var en reaksjon mot redaksjonelle utsagn i samme avis. I noen tilfeller gjelder dette presiseringer eller korrigeringer, men flere av innleggene var en reaksjon på at avisens journalister på kommentatorplass hadde kritisert eller kommentert Støres politikk. Ettersom kun én av tekstene i utvalget var Støres tilsvar til et politisk opposisjonsparti, er det fristende å antyde at redaksjonen – i dette tilfellet særlig Aftenpostens utenriksjournalister – tok på seg en jobb som få andre, verken i media eller i opposisjonen, gjorde i særlig utstrekning: De utfordret Støre direkte og offentlig på hans politikk. Det er også verdt å merke seg at statsrådenes svar gjennomgående ikke var avvisende – både Støre og Solheim innledet gjerne sine svar på kritikk med utsagn av typen «det er viktig å ta debatten» eller «debatt rundt utenrikspolitiske spørsmål er viktig». Det kan leses som enda et (svakt) uttrykk for at tiden da det var regjeringen som insisterte på utenrikspolitikkens eksklusivitet, er forbi.

Statsrådsskiftet – et rollebytte?

Tilleggsutvalget fra Dagsnytt 18 i tiden etter at Støre ble utnevnt til helseminister og Espen Barth Eide gikk fra å være forsvarsminister til utenriksminister høsten 2012, ga ytterligere informasjon av interesse. For det første er det klart at Støre var en populær gjest i Dagsnytt 18 også som helseminister. I de tre månedene etter statsrådsskiftet var Støre i studio hele ti ganger. Til sammenligning var daværende helseminister Anne-Grethe Strøm-Eriksen kun med i ett innslag i løpet av våre fire utvalgte måneder i 2011. Vårt utvalg viser også at utenriksminister Espen Barth Eide var oppe i omtrent samme visittfrekvens som sin forgjenger i løpet av sine tre første måneder i utenriksministerstolen.17

Om Støre var like ofte i studio som før, fikk han imidlertid en helt annen rolle. Helseminister Støres innspill bærer preg av argumentasjon langt oftere enn hva vi hørte hos utenriksminister Støre. Innslagene med helseminister Støre bærer oftere preg av å være reelle debatter. Mens han ble kategorisert som «ekspert» i omtrent tre fjerdedeler av Dagsnytt 18-innslagene i vårt utvalg der han var med i som utenriksminister, er han overveiende politiker i samtlige innslag der han deltar som helseminister. I åtte av ti innslag har vi klassifisert retorikken til helseminister Støre som «argumentasjon», mot bare ett av 14 innslag for utenriksminister Støre.

Vi ser også at Espen Barth Eide fremsto som politiker noe oftere enn Jonas Gahr Støre gjorde som utenriksminister (fire av ni tilfeller), og han brukte argumenter av politisk karakter litt oftere enn Støre gjorde (33 % mot 7 %) i vårt utvalg. Begge ble omtrent like ofte møtt med kritiske spørsmål fra journalisten, men Espen Barth Eide møtte politikere og opponenter i studio dobbelt så ofte i sine tre første måneder som utenriksminister som det Støre gjorde i utvalget fra 2011. Det var kanskje lettere å utfordre en fersk utenriksminister enn en mangeårig veteran. Barth Eide måtte likevel møte opponenter vesentlig sjeldnere enn hva andre statsråder måtte i utvalget fra 2011. Utvalget er lite og forskjellene små, så det kan ikke danne grunnlag for en konklusjon, men funnene kan peke i retning av at Støres spesielle rolle i norske medier kan forklares både med stilling og person.

Som en kuriositet kan nevnes et tilfelle da heller ikke utenriksminister Støre gikk fri fra kritikk. I forbindelse med opprøret mot Egypts president Mubarak under den arabiske våren var utenriksminister Jonas Gahr Støre nok en gang i studio i Dagsnytt 18 (31.01.11), denne gang med Anne Grosvold. Her ble han først sittende en liten stund alene med Grosvold og redegjorde for praktiske spørsmål i forbindelse med UDs kriseberedskap. Deretter gikk innslaget over til situasjonen i Egypt, der Odd Karsten Tveit rapporterte fra bakken og Støre kommenterte i studio. Det bare preg av analyse og kommentar, ikke debatt. Innslaget ble etterfulgt av et annet innslag om mobbing. Men så kom Grosvold inn med en korrigert versjon av telefonnummeret som Gahr Støre nylig hadde opplyst om. Hun avsluttet med å si at hun kjente at «det var litt deilig å korrigere utenriksministeren for en gangs skyld».

Så har den norske redaksjonen med størst andel utenrikspolitikk i alle fall korrigert utenriksministeren på én ting, nemlig hans eget departements telefonnummer. Men eksempelet illustrerer at også Grosvold var bevisst på problemstillingen.

Konklusjon: Hvordan og hvorfor videreføres utenriksdebattens egenart i media?

Våre funn tyder på at myndighetsrepresentanter med ansvar for utenrikspolitikk møtes av pressen på en annen måte enn andre myndighetsrepresentanter. Selv om resultatene innenfor hvert utvalg ikke uten videre kan generaliseres, er det interessant at alle utvalgene peker på slik forskjellsbehandling.

Det kan altså virke som om den fjerde statsmakt viderefører og kanskje vedlikeholder en differensiering som er helt i tråd med hva den utøvende makt tidligere insisterte på, der utenrikspolitikken er gjenstand for mer konsensus og mindre kritisk debatt enn andre politikkområder. Med andre ord at utenrikspolitikk egentlig ikke behandles som politikk i vanlig forståelse av ordet. Myndighetsrepresentanter med særansvar for utenrikspolitikken (utenriks- og utviklingspolitikk) får i større grad enn andre myndighetsrepresentanter lov til å sette dagsorden og etablere forståelsesrammene for norsk utenrikspolitikk gjennom norske massemedier, for eksempel ved å presentere generelle analyser framfor først og fremst å presentere sin politikk, og ved at de oftere enn andre myndighetsrepresentanter får taletid eller spalteplass uten å bli motsagt eller på andre måter imøtegått av journalist eller opponent. Heller enn å fungere kritisk kan mediedebatter i så fall bidra til å reprodusere den utøvende makts tolkningsrammer for utenrikspolitikken.

Det empiriske materialet i denne undersøkelsen gir imidlertid ikke grunnlag for å si noe om slike mulige konsekvenser av det som ser ut som medias forskjellsbehandling av politikkområder. Det vil være et område for ytterligere forskning, både med tanke på implikasjonene for det offentlige ordskiftet og eventuelt for selve utenrikspolitikken. Sistnevnte kan ta sikte på å undersøke hva slags (kanskje uutnyttet) mulighet media har til å påvirke utenrikspolitiske avgjørelser, inkludert om Utenriksdepartementets virksomhet kan være mindre sårbar for medieoppmerksomhet enn andre departementer, gitt at rammene for utenrikspolitikken later til å være robuste.

Undersøkelsen var heller ikke utformet for å gi empirisk grunnlag for å si noe om årsakene til denne forskjellsbehandlingen. Her vil vi bare peke på noen aktuelle forhold som kan bidra til å forklare dette.

For det første spiller person og personlighet en rolle. Hovedpersonene i vår undersøkelse, Støre og Solheim, er helt spesielle politikere. Våre funn tyder på at person og personlighet kan forklare litt, men ikke alt. Videre studier med andre utvalg kan gi mer innsikt i dette. Det vil for eksempel være interessant å vurdere hvordan utenrikspolitikere som på ulike måter har helt andre egenskaper, som Thorbjørn Jagland, Jan Petersen eller Heikki Holmås, ble behandlet i media. At de hadde et vesentlig annet omdømme enn Støre og Solheim, trenger ikke nødvendigvis bety at de ble møtt på måter som er mer sammenlignbare med hvordan andre statsråder møtes av pressen.

For det andre er det selvsagt gode praktiske (og økonomiske) grunner til en forskjellsbehandling. De klassiske nyhetskriteriene sier at det nære anses som viktigere enn det fjerne. De som potensielt berøres mest av norsk utenrikspolitikk bor i utlandet og er ikke i målgruppen for norske medier. Utenrikspolitikk omfatter så mange tematiske og geografiske områder at det nesten er umulig for redaksjoner å bygge kompetanse på alt, noe som igjen gjør det vanskelig å innta en kritisk holdning. I en del tilfeller finnes heller ikke kompetansemiljøer i Norge, og det er upraktisk å innhente utsagn fra kilder og opponenter som befinner seg i utlandet. Slike forhold er relevante, men kan ikke fullt ut forklare forskjellsbehandlingen. De fleste praktiske faktorer er dessuten dramatisk redusert i betydning i tråd med økt mobilitet og informasjonsflyt. Det er for eksempel bare marginalt mer brysomt å innhente kilder fra utlandet, og en redaksjon som Dagsnytt 18 benytter seg gjerne av utenlandsktalende personer i studio eller på telefon – men hittil sjelden som en kritisk motvekt til utenriksministeren. Vi kan også anta at opposisjonspolitikere på Stortinget ville vært villige til å stille opp til debatt om de ble invitert, enten de har kompetanse på de aktuelle sakene eller ikke. Det er derfor ikke helt klart i hvilken grad praktiske forhold kan forklare utenrikspolitikkens særpreg i media. Det vil være et naturlig spørsmål for videre forskning, hvor et første naturlig skritt vil være å observere redaksjonell praksis og/eller innhente journalistenes og redaksjonenes egne erfaringer og vurderinger.

For det tredje kan det tenkes at det simpelthen er mer konsensus om utenrikspolitikk, og derfor mindre å debattere. Uavhengig av hva som er kilden til slik konsensus – myndighetenes tidligere aktive strategi for å skape konsensus eller bare sammenfallende verdigrunnlag og verdensbilde – synes det å være svært bred oppslutning om en grunnleggende filosofi bak norsk utenrikspolitikk, bygget på optimisme rundt mulighetene for positiv utvikling i verden og mulighetene for at Norge kan bidra til dette (Leira 2012). Men det trenger ikke i seg selv bety politisk enighet. Både bistand og frihandel er liberale, utviklingsoptimistiske strategier for å skape en bedre verden, men de foreskriver radikalt forskjellige veier til målet. Her kan vi sammenligne med innenrikspolitikken: Den grunnleggende enigheten om de grunnleggende prinsippene bak velferdsstaten («vi er alle sosialdemokratar», som Einar Førde i sin tid formulerte det) hindrer ikke på noen som helst måte heftig politisk debatt om hvordan velferdsstaten best bør organiseres og reformeres. Tross sammenfallende filosofi er det grunnlag for politisk debatt om nær sagt et hvert utenrikspolitisk spørsmål. Men slik debatt synes altså relativt sjelden å komme til uttrykk.

Her kan det spille inn at konsensus i seg selv er selvforsterkende og følgelig konserverende. Ifølge Hallin (1986) er graden av politisk konsensus innen et felt avgjørende for hvilken rolle media inntar. Dersom det foreligger «elite consensus», er det grunn til å tro at media vil bidra til å produsere samtykke for rådende politikk (Robinson 2001), kanskje også etter at de historiske forutsetningene for slik «elite consensus» er borte. Når enkelte kilder har «makt», i dette tilfelle kanskje delvis som følge av noe så enkelt som praktiske begrensninger, kan vi forvente mer énkildejournalistikk og færre kritiske spørsmål (Allern 2001). Hvordan konsensus vedlikeholdes i medias dekning av norsk utenrikspolitikk, er derfor et interessant forskningsspørsmål.

For det fjerde er det klart at de diskursive rammene rundt et felt er seiglivede og videreføres lenge etter at de historiske forutsetningene er borte. Det gjelder uansett definisjon og teoretiske tilnærminger til diskurs, og Entmans versjon av begrepet «framing» kan forklare massemedias rolle her (1993). Thune (2009) argumenterer for at media kan virke konserverende i den utenrikspolitiske diskursen; deres videreføring av doxa kan både implisitt og eksplisitt virke som kritikk på ført politikk hvis politikken oppleves som avvikende fra det etablerte. Det er imidlertid mulig at utenriksministeren, delvis nettopp gjennom sin spesielle rolle, kan bidra til å utvide og endre det diskursive rommet. Støre var sentral i en betydelig redefinering av termene for norsk utenrikspolitisk diskurs, ved sitt tydelige og vedvarende fokus på eksplisitte norske interesser (Leira 2013). Omleggingen ble løpende kritisert og diskutert i og rundt Refleks-programmet. Når redefineringen allikevel ble såpass vellykket som den har vært, synes det nærliggende å anta at det vedvarende, og medieopprettholdte, skillet mellom utenrikspolitikk og annen politikk, kombinert med konstitueringen av Støre som «ekspert», har vært en viktig medvirkende faktor. Et spørsmål for videre forskning er derfor om den ekspertrollen som media gir til utenriksstatsrådene, ikke bare hever dem over kritikk, men også gir dem et rom for kreativ nyskapning og en unik mulighet til faktisk å definere rammene for det politikkfeltet de har ansvar for.

Referanser

Allern, Sigurd (2001): Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Entman, Robert (1993): «Framing: Towards Clarification of a Fractured Paradigm» i Journal of Communication 43(4). S. 51–58.

Hallin, Daniel (1986): The Uncensored War: The Media and Vietnam. Oxford: Oxford University Press.

Leira, Halvard (2011): The Emergence of Foreign Policy: Knowledge, Discourse, History. PhD-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Leira, Halvard (2012): «Drømmen om en ny utenrikspolitikk» i Nytt Norsk Tidsskrift 29(4). S. 382–393.

Leira, Halvard (2013): «Innledning: Arven etter Støre» i Internasjonal Politikk 71(3). S. 371–384.

Løvold, Andreas (2002): Innenriks/Utenriks. Den utvidete utenrikskomiteen som skaper og opprettholder av utenrikspolitisk konsensus. UiO: Hovedoppgave i statsvitenskap

Neumann, Iver B.: «Utenriksministerens spillerom, 1972-2010» i Internasjonal Politikk 68(1). S. 115–130.

Robinson, Piers (2002): The CNN Effect. The myth of news, foreign policy and intervention. London: Routledge.

Støre, Jonas Gahr (2008): Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm.

Thune, Henrik (2009): Beyond the CNN effect: towards a constitutive understanding of media power in international politics. Ph.d.-avhandling. Oslo: Institutt for statsvitenskap.

1Eksempler på dette er Refleksprosjektet under Utenriksdepartementet i perioden 2006–2013, som har finansiert det empiriske forskningsarbeidet bak denne artikkelen.
2Forfatterne av denne artikkelen har eller har hatt roller som gir særlig god anledning til å observere utenrikspolitisk debatt. Leira leder forskningsgruppen for utenrikspolitikk og diplomati ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Ziesler har en MA i journalistikk og har vært leder i Internasjonal Reporter. Eggen har forsket på bistands- og utviklingsdiskurs, og er nå fagdirektør i Norad. Alle forfatterne var ved skrivetidspunktet tilknyttet NUPI.
3For å illustrere at slike stemmer finnes over hele det politiske spekteret, kan det nevnes at krav om ny utenrikspolitisk kurs fins i miljøer et stykke ute på venstresiden, i deler av Senterpartiet, og hos akademikeren Asle Toje, som har vært knyttet til Fremskrittspartiet. Alle kan sies å være noe marginale.
4Det foreligger ingen samlet oversikt, men refleksprosjektet er omtalt i Utenriksdepartementets statsbudsjettproposisjoner (Prop 1 S) for de enkelte budsjettår, tilgjengelig på www.statsbudsjettet.no.
5Norges Sosiale Forum og forskeren Asle Toje, som begge har fått tilskudd fra Refleks-prosjektet, kan brukes som eksempler på at kritikere fra «begge sider» av det politiske spekteret fikk støtte.
6Om målet hadde vært statistisk analyse for å si noe om generaliserbarhet, ville utvalgsstrategien vært annerledes, sannsynligvis på bekostning av andre hensyn: Da ville det vært mer naturlig med et helt avgrenset univers og rent tilfeldig utvalg innenfor dette. Denne undersøkelsen har i stedet lagt til grunn et løst definert (eller flere delvis overlappende) univers i form av medier og tidsrom, og en blanding av tilfeldige og skjønnsbaserte utvalg, forklart her.
7Erik Solheim har navnebrødre som er aktive i offentligheten, disse ble sortert vekk.
8Vi valgte riksaviser og regionsaviser ut fra Retriever/A-teksts definisjoner: A-magasinet, Aftenposten, Dag og Tid, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet, Nationen, VG, Vårt Land, Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Nordlys, Stavanger Aftenblad.
9Undersøkelsen ble påbegynt i siste halvdel av 2012. Store deler av året 2012 var preget av den såkalte Tschudi-saken, som berørte Støre, samt Erik Solheims avgang etterfulgt av en ny utviklingsminister med vesentlig forskjellig karakter, og der sammenligning med samme person som miljøvernminister ikke lenger var mulig. 2013 var et valgår, som også kunne ha hatt innvirkning på resultatene.
10Tidsperioder for Dagsnytt 18: Januar, mars, mai og oktober 2011 (hele kalendermåneder). Tidsperioder for intervjuer i aviser: Januar og oktober 2011. For kronikker/debattinnlegg har vi tatt for oss hele året 2011 (01.01.11–31.12.11)
11Enkelte illustrerende sitater er hentet fra medieopptredener utenfor de systematiske utvalgene.
12En enhet viser her til en artikkel der en av de aktuelle statsrådene siteres, et innslag med statsrådene som gjest i studio eller per telefon, eller kronikk/avisinnlegg signert aktuell statsråd.
13Dette gjaldt først og fremst avisartikler der statsrådene er sitert som representanter for sine respektive partier i helt andre sammenhenger, for eksempel når Solheim bes kommentere partilederstriden i SV.
14De viktigste kategoriene i tillegg til de nevnte var sjanger (debatt/intervju/analyse/samtale på radio, og reportasje/artikkel/notis i avis), om det var en NTB-artikkel, om statsråden møter andre (antall i studio eller antall andre som er sitert i samme avisartikkel) og hvem disse er (interessegruppe/ekspert/opposisjonspolitiker/journalist/etc.), om de framstod som opponenter (ja/nei), og om statsråden måtte svare på kritiske spørsmål fra journalist/programleder (ja/nei). Debattinnlegg ble kategorisert blant annet etter om de kom som reaksjon på andres innspill eller på eget initiativ. Hele oversikten over artikler, innslag og kronikker med kategorisering er tilgjengelig på forespørsel.
15Formen minner ellers mye om den Støre (2008) benyttet i bokform – samtidige inntrykk og selvopplevde anekdoter som ramme omkring en samtidsanalyse av Norges rolle i verden som får preg av naturnødvendighet.
16Denne redaksjonen er derfor ikke representativ for andre etermedier.
17Barth Eide ble forsvarsminister 11. november 2011, og er derfor ikke med i vårt utvalg fra 2011, som inkluderte januar, mars, mai og oktober. Vi kan derfor ikke si om hans besøksfrekvens var like høy i rollen som forsvarsminister.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon