Martin Engebretsen

Visuelle samtaler

Fagbokforlaget, 2013

Samtaler om digitale bilder

I boken Visuelle samtaler tar Martin Engebretsen utgangspunkt i at kommunikasjonen ved hjelp av digitale medier i økende grad blir visuell. Derfra er målet å forklare de digitale bildemedienes betydning. Vi har alle litt ulike innganger til å forstå tekster i forskjellige medier. Allerede på vaskeseddelen kommer det tydelig til uttrykk at Visuelle samtaler er skrevet i en tradisjon forankret i språkvitenskap. Fra det ståstedet kan en kanskje hevde at vi vet «lite om bildenes virkemåte og effekt, sammenlignet med hva vi vet om verbalspråklig kommunikasjon.» I innledningskapitlet utdypes dette med henvisning til W.J.T. Mitchell: Vi mangler en eksakt forståelse av hva bilder er, hvordan de forholder seg til språk og hvordan de som observerer bilder forstår disse (Mitchell 2005, s. 13). Det er fristende å hevde at jakten på den eksakte forståelsen uansett er fånyttes, uavhengig av hvilke medietyper som undersøkes. Uansett forteller det oss at Engebretsen har til hensikt å gå i klinsj med store spørsmål i Visuelle samtaler.

Medievitenskapens redskap for økt forståelse vil alltid være ulike former for faglig refleksjon gjennom tekst. Visuelle samtaler baserer seg naturlig nok på en skriftliggjøring av disse refleksjonene, og forfatteren gjør dette godt. Som leser setter jeg pris på at Engebretsen redegjør for sin forståelse av de fenomenene han beskriver, uten å pakke analysene inn i vage begreper. Etter min mening er det forbilledlig å snakke om fag på måter som kan forstås av studenter på lavere nivå, samtidig som analysene oppleves som interessante også for presumtivt mer erfarne lesere. Dette betyr selvsagt ikke at Visuelle samtaler ikke benytter fagterminologi. Poenget er snarere at forfatteren også er trygg nok til å bruke et mer alminnelig språk i analysene.

Hovedinntrykket av boken er dermed overveiende positivt, selv om det alltid vil være detaljer en kan være uenig i. I forordet foretar Engebretsen noen avgrensninger, blant annet ved å beskrive det han opplever som en manglende forståelse for bildenes rolle i sosiale samhandlingsprosesser, både blant studenter og forskere. Boken fokuserer dermed på bildemedienes uttrykksside og bruk, og har slik sett ikke som uttalt ambisjon å undersøke de underliggende, teknologiske forholdene som påvirker hvordan de ulike uttrykkene blir skapt, delt og endret. Slik sett står tilnærmingen solid i en humanistisk tradisjon, med hovedvekt på det som lar seg observere direkte. Mange lesere vil være fullt ut tilfredse med denne tilnærmingen. Men i en verden der de digitale applikasjonene forandrer seg raskt, samtidig som de underliggende teknologiene endres noe langsommere, blir det viktigere å se fenomener i lys av de teknologiske forutsetningene. Det kan gi større dybde til analysene, og det gjør det lettere å ha en mening om hvor utviklingen kan komme til å gå. I motsatt fall ender forsk-ningen opp med å være konstant tilbakeskuende. Det er selvsagt viktig å kjenne til og forstå det som har vært, men medievitenskapen blir enda mer relevant dersom forskerne også klarer å ha kvalifiserte synspunkter om fremtidens løsninger.

Om Engebretsen ikke er fremadskuende, så forklarer og belyser han, dels på en utmerket måte, hvordan ulike bildeuttrykk presenteres og hvordan de kan tolkes. Etter innledningen kommer et kapittel viet «Journalistiske lydbildereportasjer.» Fenomenet Engebretsen her tar for seg har mye til felles med det Liv Hausken har kalt stillbildefilm (Hausken 1998) og «slide motion film». Det er interessant å reflektere over disse språklige inngangene til det, i alle fall audiovisuelt sett, samme fenomenet. Engebretsen velger å adoptere VGs begrep «lydbilder», og vektlegger dermed det auditive. Begrepet «stillbildefilm» legger derimot større vekt på den visuelle, nærmest filmatiske sekvensieringen av bildene.

Det eksemplet som Engebretsen tar for seg er laget ved hjelp av programmet Soundslides. Et program som i en periode nærmest var en bransjestandard i nettavisene, og som gjør det mulig å skape kinematografisk kamerabevegelse (pan, tilt, samt zoom), med utgangspunkt i stillbilder. Disse effektene er imidlertid ikke benyttet i «Barn i Kongo» (Nøsterud 2009), som er det eksemplet Engebretsen velger å analysere. Det er kanskje årsaken til at det ikke blir referert til den amerikanske dokumentarfilmskaperen Ken Burns i Visuelle samtaler. Burns har gitt navn til de nevnte effektene (Burns 2012), og jeg vil argumentere for at de er noe av det som tydeligst karakteriserer møtet mellom stillbilder og det temporale. Effektene har fått stor utbredelse etter at de ble implementert i en lang rekke dataprogrammer, men prinsippene er eldre enn digitaliseringen av bilder og video. En filmatisk forløper er La Jetée, Chris Markers banebrytende fotonovelle (Marker 1962), som høsten 2014 kunne oppleves i Kunstnernes hus. Dette er perspektiver som kan synes å mangle i Visuelle samtaler. Men samtidig handler det om å se fenomener fra ulike sider: Engebretsen har dels andre innganger til lydbildereportasjon/stillbildefilm enn de jeg selv ville valgt, noe som for mitt vedkommende bidrar til å gjøre analysene mer lærerike.

I kapitlet «Museale bildesamlinger» tar Engebretsen utgangspunkt i hvordan Roald Amundsen på forskjellige måter brukte fotografier som del av en svært målbevisst iscenesettelse av sin egen person. Engebretsen bruker bildene som en inngang til museenes presentasjoner på web og i ulike bokverk, for dermed å se på hvordan de samme bildene presenteres i ulike sammenhenger. Dette grepet fungerer i og for seg godt, men jeg kan ikke helt fri meg fra at Engebretsen dermed i liten grad diskuterer perspektiver som kunne vært enda mer interessante. Jeg tenker da særlig på forholdene knyttet til direkte manipulasjon av bildenes visuelle innhold. Et begrep som remiksing står sentralt i den digitale bildekulturen. Ordet nevnes bare så vidt mot slutten av kapittelet, og da i forlengelsen av en diskusjon omkring databaser som ytringsform. Med referanse til blant andre Lev Manovich (2001) og databasen som symbolsk form viser Engebretsen leseren hvordan det vi kan kalle en databaselogikk kan påvirke visuelle uttrykk. I dette tilfellet opplever jeg imidlertid det valgte eksempelmaterialet som mindre egnet. Vi får riktignok en diskusjon omkring museenes presentasjon og tilgjengeliggjøring av sine bildesamlinger og måten museene møter sitt publikum på. Igjen med fare for å påtvinge teksten perspektiver som først og fremst er knyttet til min egen forforståelse, savner jeg en diskusjon av eksempler der visualiseringen er tydeligere forankret i databasenes muligheter for å presentere ulike visuelle strukturer. I Visuelle samtaler diskuteres riktignok databaser som et forråd, der tilgang til store informasjonsmengder gir et enormt antall potensielle uttrykk. Her kommer imidlertid eksemplene fra museumssektoren litt til kort, og viser i mindre grad frem hvordan tilgang til informasjon gjennom databaser kan resultere i nye visuelle uttrykk.

Diskusjonen omkring databasenes muligheter fortsetter delvis i kapitlet «Visualisert statistikk», da med utgangspunkt i nettjenesten Gapminder.com. Engebretsen diskuterer flere eksempler på visualisering av mer og mindre strukturerte data, og igjen er det kombinasjonen av forskjellige faglige perspektiver som er tekstens styrke. Visualisering av data er et tema som medievitenskapen med fordel kan vie større oppmerksomhet. Ikke bare fordi denne formen for grafiske fremstillinger synes å bli stadig mer brukt i alle visuelle medier, men også fordi de digitale mediene gjør det relativt enkelt å samle inn store datamengder og benytte tabeller og visualiseringer i formidlingen av forskning. Kapitlet «Visualisert statistikk» kan dermed sees som en ansats til en metodediskusjon, også innad i medievitenskapen.

I kapitlet «Bilder på Facebook» har teksten en litt annen karakter enn i de tidligere kapitlene. Det skinner gjennom at teksten her delvis baserer seg på intervju med vedkommende som står bak Facebooksiden, som er det primære analyseobjektet. Vi får dermed innsyn i hvordan en typisk Facebook-bruker (44 år gammel journalist, dog med en godt over gjennomsnittlig tilstedeværelse på nettet) tenker omkring sin egen bruk av mediet. På sett og vis er det her Engebretsen kommer nærmest bokens tittel. Men hvorfor trekkes ikke trådene tilbake til den ganske omfattende analysen av Roald Amundsens bildebruk? I begge tilfeller er det snakk om å benytte bilder i en aktiv selvfremstilling gjennom iscenesettelse i det som fremstår som naturlige omgivelser, som både har ekshibisjonistiske og kommersielle sider. Her kunne en sammenligning av to fremstillinger med hundre års mellomrom blitt interessant.

En bok som Visuelle samtaler tar naturlig nok opp mange forskjellige temaer. I siste kapittel forsøker Engebretsen å sammenfatte noen av dem, og understre-ker det sosialsemiotiske som en rød tråd gjennom de foregående kapitlene. Her påpeker han at digitaliseringen får konsekvenser for både produksjon, distribusjon og konsum av bilder. Visuelle samtaler er etter min mening en kilde til innsikt på alle disse områdene, selv om jeg kunne ønsket meg noe sterkere fokus på alt det som foregår bak medienes observerbare overflate. Det vil si en større vektlegging av de tekniske premissene, som klart påvirker mange av tekstenes uttrykk. Selv om vi vanskelig kan få innsikt i de enkelte bildeskapernes intensjoner, er det ganske mye som er mulig å si om uttrykkenes form, ut fra de teknologiske betingelsene de er produsert under.

Visuelle samtaler tar i all hovedsak for seg webbaserte uttrykk, og allerede siden boken kom ut i 2013 har mye skjedd. Da Visuelle samtaler ble skrevet var for eksempel Snapchat en perifer tjeneste, mens en i dag kan argumentere for at Snapchat er blant de dominerende mediene for visuelle dialoger. Instagram er også kun sporadisk omtalt. Utviklingen kunne dermed gjort Visuelle samtaler mindre relevant. Forfatteren har imidlertid håndtert dette slik bokformatet krever, og ikke falt for fristelsen med å forsøke å omtale det siste «nye.» På noen områder blir dette selvsagt en svakhet, men det er først og fremst en generell innvending mot fagboken som format.

Innenfor de begrensninger som bokformatet setter, er Visuelle samtaler et vellykket prosjekt. Boken fungerer dels som et tidsbilde, noe som på sett og vis har blitt denne typen medievitenskapelige fagbøkers hovedfunksjon. Bøker beskriver noe som var, gjerne for noen år siden, og ville blitt skrevet annerledes om fenomenene ble analysert i dag. Å skape slike tidsbilder er imidlertid viktig og fortjenestefullt. På medieforskerkonferansen 2014 ble fenomenet mediearkeolologi vektlagt. Noe av det som ble synliggjort er hvor vanskelig det er å analysere digitale tekster i ettertid (Snickars 2011). De aller fleste webtekster blir i økende grad til som en sammenstilling som skjer der og da, i et komplekst samspill mellom server og klient, samt mellom programvare, kontekst og brukere. Skjermfangar og delvis lagret kode evner ikke å fange denne kompleksiteten. Beveger vi oss over mot mobilapplikasjoner blir bildet, bokstavelig talt, enda vanskeligere å fange. Å skriftliggjøre analyser og refleksjoner om fenomenene mens de eksisterer er derfor et vesentlig bidrag, også til fremtidig medieforskning. Derfor håper jeg vi kan få flere analyser og refleksjoner omkring webtekster på det nivået Visuelle samtaler leverer.

Referanser

Burns, Ken (2012) Big Think Interview With Ken Burns http://youtu.be/_8NCZw8ptrA?t=11m20s

Hausken, Liv (1998) Om det utidige : medieanalytiske undersøkelser av fotografi, fortelling og stillbildefilm, Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen, 1998 http://www.nb.no/nbsok/nb/27f47fa2899ed9dad9d3033eed90b6f3?index=0#107

Manovich, Lev (2001) Language of New Media

Marker, Chris (1962) La Jetée http://www.youtube.com/watch?v=yqMEc0oe4yc

Mitchell, W.J.T (2005) What do Pictures Want?: The Lives and Loves of Images. Chicago, IL: Univ. of Chicago Press

Nøsterud, Karin Beate (2009) «Barn i Kongo» http://www.vg.no/lydbilder/forsiden/vis/id/254

Snickars, Pelle (2010) «Minns nätet allt?» Ord&Bild nr. 5, 2010. http://pellesnickars.se/2011/02/minns-naetet-allt/