Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Har pressen innflytelse på justispolitikken? - En gjennomgang av formell kommunikasjon mellom stortingsrepresentanter og justis- og beredskapsministeren

Justis- og beredskapsdepartmentet

E-post: knut.fosli@jd.dep.no

Abstract

The media's influence on justice policy. A review of formal communication between Members of Parliament and the Minister of Justice and Public Security.

Parliamentary Questions are an important means by which Members of Parliament ensure the accountability of Government to Parliament for its policies and actions and, through Parliament, to the people. In examining the extent to which the media have any influence on Parliamentary Questions, this study shows that they do indeed influence questions put to a minister, while the minister's replies are only to a limited extent influenced by the information that Members of Parliament extract from the media.

Keywords: Media influence, Parliamentary Questions to the Government, Minister of Justice reply to Parliamentary Questions

 

Undersøkelsen hadde som formål å avklare om pressen i sin nyhetsformidling hadde innflytelse på hvilke spørsmål som stortingspolitikere leverte til justis- og beredskapsministeren og om disse igjen hadde innflytelse på politiske beslutninger i departementet eller regjeringen. Funnene viser at stortingspolitikere i sine spørsmål til justis- og beredskapsministeren i betydelig grad var influert av oppslag i pressen i sin spørsmålsstilling. Når det gjelder skriftlige spørsmål, var hele 45 % av temaene for spørsmålene (108) hentet fra pressen samme dag eller rett forut. Men ved å vurdere disse spørsmålene opp mot innholdet i svarene ble det kun i tre av sakene funnet at spørsmålet hadde medført at nye politiske beslutninger ville bli vurdert på bakgrunn av informasjonen. Ingen av disse vurderingene medførte nye beslutninger. Omtale av nyhetssaker i pressen som ble videreformidlet til justis- og beredskapsministeren i skriftlige spørsmål, hadde derfor i undersøkelsesperioden svært begrenset innflytelse på justispolitiske beslutninger. Undersøkelser av muntlige spørsmål, spørretimespørsmål og interpellasjoner underbygget dette funnet.

Innledning

Det er en kjent sak at pressen og etermediene har en betydelig omtale av enkelthendelser i sine publikasjoner/sendinger. De fleste vil nok også hevde at disse mediene har en innflytelse på flere samfunnsnivåer, både generelt og i enkeltsaker. Men å konkretisere en slik innflytelse vil forutsette en analyse av mange faktorer. Det har vært gjennomført en rekke studier både internasjonalt og i Norge som ser på ulike faktorer ved medienes påvirkning. Det har imidlertid aldri vært gjennomført en nærmere analyse på et enkelt saksområde som ser på den enkelte saks omtale i pressen og etermediene, og hvordan denne plukkes opp av for eksempel stortingspolitikere, noe som igjen danner grunnlag for departements- eller regjeringsbehandling. Ved å se en rekke slike saker i sammenheng vil det danne grunnlag for å foreta en analyse av hvordan pressens og etermedienes omtale av politiske saker kan være en avgjørende eller en medvirkende faktor til å endre den politiske dagsordenen og endre eller være grunnlag for politiske beslutninger. Da omtalen av politiske saker er stor, har det vært nødvendig å avgrense undersøkelsene til ett fagområde. Justissektoren og derved justis- og beredskapsministerens ansvarsområde er valgt ut som forskningsområde, både fordi det er en svært omtalt sektor, men også fordi forfatteren har lang arbeidserfaring fra sektoren. Både kommunikasjon til og fra Justis- og beredskapsdepartementet og bruk av tradisjonelle og sosiale medier vil bli vurdert og analysert i det arbeidet.

Denne artikkelen er en del av dette arbeidet, men vil avgrenses til å se på stortingspolitikeres bruk av pressen i sine spørsmål til justis- og beredskapsministeren.

Flere medie- og valgforskere hevder i dag at sentrale politikere fra etablerte partier nærmest er avhengige av pressen og etermediene, og da særlig fjernsynet, for å opprettholde egen politisk karriere (Waldahl 1999, Bjørklund 1991), et «vinn eller forsvinn» i politikken (Thorbjørnsrud 2009), at politikerne i størst mulig grad rydder egen tidsplan for å kunne delta i debattprogrammer på fjernsynet (Thorbjørnsrud 2010), og at journalistene er nærmest kyniske i sin utvelgelse av tema og hvilke politikere som får delta i slike programmer (Thorbjørnsrud 2008). Nærheten til mottakeren minimeres også ved bruk av fjernsynet i forhold til trykte medier (Krogstad 1999). Undersøkelser som er foretatt har også i stor grad vært rettet mot valg (Aalberg og Saur 2007, Thorbjørnsrud 2007, 2010 og 2013, Antonsen 2009 og Allern 2011) og personkonflikter (Thorbjørnsrud 2003 og 2009).

Sigurd Allern uttaler om forholdet mellom politikerne på Stortinget og de politiske journalistene:

Stortinget er, kort sagt, en nyhetsbørs der politiske journalister lett kan fange opp rykter og stemninger og grave etter informasjon. I tillegg er de selv lett tilgjengelige for å bli kontaktet av politikerne og deres rådgivere. Informasjonen er muntlig, og synspunktene flyter lett over kaffekoppene (Allern 2001: 272).

Utgangspunktet for partienes politikkutforming skjer imidlertid opp mot de løpende årsmøtene i partiene. Politikkutformingen skjer etter lokale avklaringer og til slutt debatter og avstemminger på årsmøtene. Selv om pressen dekker årsmøtene og fjernsynet sender nærmest «live» fra møtene og ofte spisser formidlingen inn mot saker som har skapt furore og dermed setter fokus på konfliktsaker, uavhengig av sakens betydning som politikkutvikling i partiet, vil hovedvekten av det som vedtas på årsmøtene ikke bli gjenstand for oppmerksomhet i pressen. Som en parallell formidlingsarena kan journalistikken ha som målsetning via sitt kildenettverk i partiene å «time» nyheter som lager furore på årsmøtet (Thorbjørnsrud 2003), nettopp for å skape overskriftssaker.

Det meste av politikkutformingen i Norge skjer uten interesse fra pressen eller etermediene. Dalende medlemsoppslutning i partiene tyder også på at det skjer uten særlig interesse for de fleste informasjonsmottakere (St.meld. nr. 17 (2004–2005)). Det må imidlertid skilles mellom det å skape engasjement for politiske saker og det å drive politikk. Pressen og etermediene vil ved sin utvelgelse bidra til å skape engasjement om både politiske personer og politiske saker, men i liten grad være styrende for helhetlige politiske retninger, særlig gjelder dette etter at partipressen ble avviklet (Høyer 1995 og Ottosen m.fl. 2002).

De fleste politiske vedtak skjer i lukkede rom. Skal du som privatperson være med på å påvirke politikken direkte, må du være medlem av et parti. Sentrale eller lokale årsmøter vil bare delvis være åpne for journalister. Diskusjoner på «bakrommet» vil ikke journalister kunne overvære. Deltakelse i lokalstyrer og påvirkning der forutsetter at du blir valgt til aktuelle verv/stillinger. Her har journalistene også kun tilgang til åpne møter.

Partimedlemmene på Stortinget er i hovedsak representert i fagkomiteer. Representanter fra de samme partiene har egne gruppemøter og fraksjonsmøter hvor de blir enige om partiets standpunkter. I tillegg er det ved flerpartisammenslutninger storfraksjoner som består av alle representanter fra regjeringspartiene. Saker diskuteres her fram til enighet. Representanter fra en regjering som består av flere partier, vil også forut for at en sak fremmes for Stortinget, legge den fram for storfraksjonen for å «lodde stemningen». Stortinget behandlet i sesjonen 2012–2013 hele 518 saker (stortinget.no). Langt de færreste av disse oppnådde journalistenes interesse.

Siden 1999 har Nordiske Mediedager utarbeidet omfattende opinionsundersøkelser. Undersøkelsene er unike ved at de ser utviklingen i pressen og etermediene med både publikums og mediebransjens øyne. De årlige medieundersøkelsene gir innblikk i hva journalister mener om sitt yrke og innflytelsen journalistikken har. Ikke minst avdekker de hvordan publikum opplever journalistenes arbeid. I tillegg utarbeides det enkelte spesialundersøkelser som ikke gjentas hvert år.

I 2009 (Nordiske Mediedager 2009) ble stortingspolitikere spurt om forholdet til media (i undersøkelsen forstått som pressen og etermediene). Noen aktuelle spørsmål og svar fra undersøkelsen:

På spørsmål om hvilken betydning stortingspolitikerne trodde media hadde i samfunnsdebatten, svarte hele 96 % at de hadde stor betydning.

På spørsmål om hvem som mest satte den politiske dagsordenen i samfunnet i dag, svarte 71 % media og journalistene.

Til sammenligning; som ledd i Makt- og demokratiutredningen (Skjeie 2002) ble det foretatt en undersøkelse med spørsmål til journalister og politikere om medias (også her forstått som pressen og etermediene) innflytelse over den politiske dagsorden:

På spørsmål om innflytelsen var for stor, svarte 89 % av politikerne at de var helt eller delvis enige, mens motsatt svarte 68 % av representantene fra media at de var helt eller delvis uenige.

På spørsmål i Nordiske Mediedager-undersøkelsen fra 2009 om hvor stor tiltro stortingsrepresentantene hadde til det som ble presentert i pressen og etermediene om politikk, svarte kun 4 % at de hadde stor tillit, mens 82 % svarte at de hadde noe tiltro.

På spørsmål om journalister er mer opptatt av original vinkling enn det saken egentlig dreier seg om, svarte hele 75 % at de var enige.

Særlig forholdet mellom at de oppgir at det er pressen/etermediene som styrer den politiske dagsorden, og det at kun 4 % har stor tillit til disse som informasjonskanaler på politiske saker, er interessant i sammenheng med politikernes bruk av media til egen politiformidling.

Peter Aelst og Toril Aalberg har sett på hvor tett kontakten mellom journalister og stortingspolitikere er, og om dette påvirker tiltroen til hverandre. Undersøkelsen viser at et flertall av journalistene og stortingspolitikerne møtes ukentlig eller noe sjeldnere til lunsj. Undersøkelsen viser også at jo lengre fartstid på Stortinget politikerne har, jo oftere avtales lunsjmøter med journalister.

På spørsmål om de anser noen fra den andre gruppen som venner, svarer hele 43 % av politikerne ja, men ganske interessant svarer bare 26 % av journalistene ja.

Undersøkelsen viser også at politikerne er mer skeptiske til journalister enn omvendt, og at større grad av uformell kontakt ikke øker tillitsprosenten. De uttaler: «These results seem to show that love and hate can go hand in hand» (Aelst og Aalberg 2011:85).

Samlet viser undersøkelsene at det er tett kontakt mellom journalistene og politikerne, samtidig som tilliten er tvetydig. Det er liten tillit til det som skrives av journalistene, samtidig som det oppleves i noe grad å være vennskapsbånd mellom journalisten og politikeren. Det erkjennes at journalistene har stor betydning for å sette den politiske dagsordenen. Samtidig som det er uenighet mellom journalistene og politikerne om hvorvidt dette er uheldig.

Undersøkelsen

Det finnes allerede mye forskning på ulike mediers påvirkning på ulike samfunnsområder, og det er utviklet en rekke påvirkningsteorier. Men det har hittil ikke vært sett på pressens innflytelse på politiske beslutninger ved å følge saksprosesser.1 Formålet med denne undersøkelsen er å se på i hvilken grad omtale i pressen har vært styrende for stortingspolitikeres bruk av spørsmål til regjeringen og i dette tilfellet justis- og beredskapsministeren, og om det har vært en mulig faktor for politisk endring hos beslutningstakeren.

Følgende problemstillinger er vurdert:

  1. Har pressen gjennom sine artikler innflytelse på stortingspolitikeres bruk av formelle spørsmål til justis- og beredskapsministeren?

  2. I hvilken grad har pressens enkelthendelsesomtale betydning for stortingspolitikeres formulering av spørsmålet?

  3. I hvilken grad har presserelaterte spørsmål betydning for den videre behandlingen av temaet i departementet/regjeringen?

Artikkelen drøfter ikke i hvilken grad pressen bevisst søker innflytelse i sin formidlingsstrategi, eller hvordan de søker å påvirke gjennom artikler, ledere og kommentarer.

Jeg har i forbindelse med arbeidet foretatt kvalitative undersøkelser av skriftlige spørsmål og svar, muntlige spørsmål/ordinære spørretimespørsmål og svar og interpellasjoner og interpellasjonsdebattinnlegg. I tillegg har jeg foretatt kvantitative undersøkelser om oppslag i pressen, og kvalitative dokumentundersøkelser i medieloggen i Justis- og beredskapsdepartementet, i hovedsak basert på medieovervåkning fra Opoint. Retriever/ATEKST er brukt for ytterligere pressedokumentasjon.

For å underbygge undersøkelsen har jeg foretatt seks intervjuer; tre av medlemmene i justiskomiteen fra samme sesjon som dokumentundersøkelsen og tre representanter fra pressen; Aftenposten, VG og Dagbladet. Hensikten med intervjuene var å få fram om opplevd situasjon var i overensstemmelse med undersøkelsens funn.

Spørsmål2 er en sentral del av Stortingets kontrollvirksomhet, og bidrar dessuten til at Stortinget er en arena for politisk debatt. Spørsmål er stortingsrepresentantenes mulighet til å oppnå formell kontakt med statsministeren eller en statsråd. Spørsmål er et viktig bidrag til å sette saker på den politiske dagsordenen, men også en mulighet for den enkelte stortingsrepresentant til å synliggjøre seg selv i det politiske landskapet.

Det vil være interessant å se om bruken av spørsmål har endret seg over en viss tid, og hvis ja, hvorfor dette har skjedd. Jeg har derfor kvantitativt, både når det gjelder regjeringen samlet og justisministeren særskilt, sett på de ordinære, politiske kommunikasjonslinjene3 over en lengre periode4.

Fra sesjonsperioden 2002–2003 til 2010–2011 økte antall spørsmål samlet til regjeringen fra 1390 til 2529. For justisministeren økte antallet fra 129 til 222. Se figur 1 og 2 nedenfor:

Figur 1: Spørsmål til regjeringen i sesjonsperiodene 2002–2003 til 2010–20115

Figur 2: Spørsmål til justisministeren i sesjonsperiodene 2002–2003 til 2010–20116

Det er særlig bruken av skriftlige spørsmål som har økt. Samlet i perioden økte bruken av skriftlige spørsmål fra 782 til 1968, og for justisministeren fra 83 til 189. Bruken av ordinære spørretimespørsmål har derimot sunket i perioden fra samlet 430 til 298, og for justisministeren fra 39 til 16. De ordinære spørretimespørsmål hvor medlemmet av regjeringen får spørsmålet tilsendt på forhånd med mulighet til å forberede innlegg, har vist seg å være en lite ønsket kommunikasjonsform fra opposisjonens side. Svaret kunne nok i de fleste tilfeller like godt vært sendt skriftlig. Det er nok også noe av forklaringen på økt bruk av skriftlige spørsmål. I tillegg til at det i perioden fra 2005 med en flertallsregjering har vært et økt behov fra opposisjonens side for å synliggjøre sin tilstedeværelse i det politiske landskapet, og at slik synlighet får utslag i flere leverte spørsmål.

Denne undersøkelsen tar utgangspunkt i stortingssesjonen 2012–2013. Justis- og beredskapsministeren mottok i sesjonsperioden 268 spørsmål, fordelt på 240 skriftlige spørsmål, 15 spørretimespørsmål og 13 interpellasjoner. Til sammenligning mottok alle regjeringsmedlemmene samlet 2121 spørsmål, fordelt på 1725 skriftlige spørsmål, 309 spørretimespørsmål og 87 interpellasjoner. Fordelt på 19 statsråder (inklusive ministeren på statsministerens kontor) og statsministeren blir dette i snitt ?106 spørsmål til hver. Justis- og beredskapsministeren lå derfor godt over gjennomsnittet med sine 268 spørsmål.

Jeg har i undersøkelsen gjennomgått samtlige spørsmål rettet til justis- og beredskapsministeren i sesjonsperioden.

Skriftlige spørsmål til justis- og beredskapsministeren sesjonen 2012–20137

Jeg har foretatt en kvalitativ innholdsanalyse av spørsmålene ved å lese samtlige spørsmål og svar. Jeg har undersøkt om det i spørsmålet er oppgitt at opplysninger eller tema er hentet fra pressen. I tillegg har jeg søkt på aktuelt tema i pressen (gjennom søk i Retrievers ATEKST-mediebase) knyttet til den aktuelle dagen eller dager rett forut for den dagen spørsmålet ble innlevert, for å synliggjøre representantenes kilde for informasjonen. Jeg har i tillegg undersøkt hvilke aktuelle tema de enkelte partiene har tatt opp i spørsmålene, og sammenholdt disse med pressehenvendelser til departementet samt undersøkt om det i svaret fra statsråden er gitt åpninger for å endre politisk retning fra statsrådens side.

Det ble i sesjonen 2012–2013 levert 240 skriftlige spørsmål til justis- og beredskapsministeren. Disse fordelte seg på partiene slik:

Tabell 1: Antall spørsmål fordelt på partier

Parti

Antall spørsmål

Fremskrittspartiet

146

Høyre

61

Kristelig folkeparti

24

Venstre

7

Arbeiderpartiet

2

Senterpartiet

0

SV

0

Opposisjonspartiene stod for 238 av de 240 leverte spørsmålene. Det viser klart at de partiene som er i posisjon, ikke har behov for eller ikke blir oppfordret til å sende spørsmål til aktuelle statsråder.

Justiskomiteen bestod i sesjonen 2012–2013 av representanter fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV. Kristelig folkeparti og Venstre var ikke representert i komiteen i perioden. Komiteens arbeidsområder er rettsvesen, kriminalomsorg, politiet, andre justisformål, sivil beredskap, rettferdsvederlag, alminnelig forvaltningslovgivning, straffelovgivning, prosesslovgivning og alminnelig sivillovgivning8. 97 av spørsmålene kom fra 5 medlemmer av komiteen. De øvrige 143 spørsmålene kom fra representanter utenfor komiteen. Det viser at representantenes fagkomitéforankring ikke er avgjørende for hvem som stiller de enkelte spørsmål. I og med at 60 % av spørsmålene kommer fra representanter utenfor komiteen er det lettere å trekke en konklusjon om at komitéforankring har mindre betydning enn den enkelte representants interessefelt. I tillegg var to partier ikke representert i komiteen, enkelte av spørsmålsstillerne er også tidligere medlemmer av justiskomiteen, og partiledere har levert spørsmål.

Jeg har forsøkt å grovgruppere spørsmålene fordelt på partier og tema i tabellen nedenfor:

Tabell 2: Skriftlige spørsmål fordelt på tema og partier

Tema Partier

Politiressurser Politibemanning Politikultur

Sikkerhet og beredskap

Straffegjennomføring*

Øvrige politisaker

Utlendings-saker

Øvrige justispolitiske saker

Fremskritts-partiet

23

36

29

18

17

23

Høyre

17

11

15

11

1

6

Kristelig folkeparti

2

1

5

4

6

6

Venstre

1

2

1

1

2

0

Arbeiderpartiet

0

2

0

0

0

0

Samlet

43

52

50

34

26

35

*Omfatter hele straffesakskjeden, politi, påtalemyndighet og domstol, inklusive soningsforhold og forhold ved fengslene og domstolene.

Partier som ikke har stilt spørsmål, er ikke med i tabellen.

50 av de 240 spørsmålene har et lokalt tema eller et lokalt utgangspunkt for spørsmålet. Spørsmålene er derfor i overveiende grad sentralt forankret. Man skulle nok tro at representantenes fylkestilhørighet skulle vist en større lokal forankring enn kun 21 %.

Fremskrittspartiet med sine 146 stilte spørsmål var det desidert mest aktive partiet på fagområdet i sesjonen og har en topp på temaet sikkerhet og beredskap. For øvrig har partiet hatt en noenlunde jevn spredning på temaene. Høyre på sin side har kun stilt ett spørsmål knyttet til utlendingsforvaltningen, men har for øvrig hatt tilnærmet tilsvarende fordeling som Fremskrittspartiet, men med en høyere andel på ressurser. Venstre har i opposisjon ikke stilt mange spørsmål, men det må også ses opp mot at partiet i perioden 2009–2013 kun hadde to representanter på Stortinget. Samlet er ressurser til politiet, oppfølging av sikkerhets- og beredskapsspørsmål og hele straffesakskjeden de dominerende tema.

Jeg har gått gjennom partiprogrammene til Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Kristelig folkeparti og SV før valget i 2013. Alle partiene hadde fyldig omtale av justispolitikken, med unntak av Senterpartiet som hadde en forholdsvis kort omtale. Men det var kun Fremskrittspartiet som i sine oppgitte kjerneverdier nevnte trygghet, som ifølge programmet også omfatter politi og beredskap. Noe som kan forklare partiets vektlegging av temaet.

Til sammenligning er det registrert 2258 henvendelser fra pressen/etermediene til Justis- og beredskapsdepartementet med registrert oppfølging i perioden 01. juli 2012 til 30. juni 2013.9 Disse fordeler seg etter følgende tema:

Tabell 3: Samlet oversikt over henvendelser fra pressen/etermediene i perioden 1. juli 2012 til 30. juni 2013 fordelt på tema. Kilde: Justis- og beredskapsdepartementets medielogg

Politiressurser Politibemanning Politikultur

Sikkerhet og beredskap

Straffegjennomføring*

Øvrige politisaker

Utlendingssaker

Øvrige justispolitiske saker

140

502

359

427

351

479

*Omfatter hele straffesakskjeden, politi, påtalemyndighet og domstol, inklusive soningsforhold og forhold ved fengslene og domstolene.

Hvis vi sammenligner temaene som stortingsrepresentantene var opptatt av, med temaene som journalistene var opptatt av, ser vi i prosent en stor sammenfallenhet med unntak av ressursspørsmålene. Det må imidlertid kunne legges til grunn at det er naturlig at Stortinget som bevilgende myndighet har større oppmerksomhet på ressursspørsmålene enn journalistene.

Figur 3: En prosentvis sammenligning av leverte spørsmål og mottatte presse-/etermediehenvendelser fordelt på tema.

De leverte spørsmålene er gått gjennom med tanke på å avdekke presseforankring. Jeg har gruppert spørsmålene i fire kategorier:

  1. Kilde er konkret nevnt, enten ved at både mediebedrift og aktuell publiseringsdato er angitt, eller ved at kun mediebedrift er oppgitt som kilde. Sakene er søkt opp og funnet ved søk i Retrievers ATEKST-mediebase.

  2. Kilde er generelt nevnt. Pressen er vist til, men ikke angitt konkret ved navn på mediebedrift. Kilde er søkt opp og funnet ved søk i Retrievers ATEKST-mediebase.

  3. Kilde er ikke nevnt, men funnet som kilde ved søk. Det er ikke vist til pressen som kilde, men etter søk i Retrievers ATEKST-mediebase på samme tema som spørsmålet omhandler, er det funnet at saken var omtalt i pressen samme dag som spørsmålet ble levert, eller rett forut for at spørsmålet ble levert.

  4. Pressen er ikke kilde. Spørsmålet kan ikke ses forankret i pressen som kilde (etter søk i Retrievers ATEKST-mediebase).

Spørsmålene har etter gjennomgangen fordelt seg som følger:

Tabell 4: Skriftlige spørsmål og medieforankring

1. Kilde er konkret nevnt

39

 

2. Kilde er generelt nevnt

8

 

3. Kilde er ikke nevnt, men funnet ved søk

61

 

Sum

108

45 %

4. Pressen er ikke kilde

132

55 %

Samlet antall spørsmål

240

 

39 av spørsmålene nevner pressen konkret som kilde. Eksempler på slik henvisning er: «NN melder …», «ifølge NN …» og «jeg viser til oppslag i NN …». Der mediebedrift ikke konkret er nevnt, blir ofte formuleringer som «ifølge enkelte aviser» og «som omtalt i pressen» brukt. Der pressen ikke er oppgitt i det hele tatt, er formuleringer som «det er fremkommet informasjon om .., «det har blitt kjent at …» og «jeg er blitt gjort oppmerksom på …» brukt. Mens det i andre tilfeller ikke er gitt opplysninger som tilsier kilde i det hele tatt.

Alle omhandlede temaer i spørsmålene er søkt opp, og samlet er det funnet at 45 % av spørsmålene er forankret i pressesaker, mens det for de øvrige 55 % ikke er funnet slik forankring. Tallet for kildeforankring kan være høyere i realiteten, da det ikke kan garanteres at alle saker er funnet ved søk, for eksempel grunnet bruk av feil søkeord. Alle mediebedrifter omfattes heller ikke av Retriever ATEKST-basen, som i hovedsak er en base for pressemedier. Basen inneholder 160 norske medieprodukter og dekker de mest aktuelle, men ikke samtlige som publiseres.

Jeg har videre undersøkt i hvilken grad spørsmålene knytter seg til:

  1. Enkeltsaker10 , herunder om enkeltperson eller enkeltinstitusjoner eller konkrete forhold ved en institusjon;

  2. konkrete områdesaker, hvor saken har et utgangspunkt i sakstypen under nr. 1, eller hvor institusjonene oppgis i flertall, og hvor det er en generell oppfølging som etterspørres og ikke den konkrete saken; og

  3. generelle politiske problemstillinger, som omfatter generelle politikkområder, og hvor retningsendringer synes etterspurt. Gruppen omfatter også lovforståelses- og lovendringsspørsmål.

Fordelingen var som følger:

Tabell 5: Skriftlige spørsmål og enkeltsaksforankring

1. Enkeltsaker

93

 

2. Konkrete områdesaker

90

 

Sum

183

76,3 %

3. Generelle politiske problemstillinger

57

23,7 %

Samlet antall spørsmål

240

 

Undersøkelsen viser at en stor andel av spørsmålene har bakgrunn i enkeltsaker, hvor det enten etterspørres en oppfølging av denne, eller hvor det etterspørres en mer generell oppfølging av saksområdet. Kun i 23,7 % av tilfellene er spørsmålet i større grad rettet mot generelle politiske problemstillinger.

Hvis man ytterligere ser på hvordan den samme fordelingen er når man avgrenser gjennomgangen til de spørsmålene som har en presseforankring, ser man at en betydelig andel av spørsmålene er enkeltsaksorientert:

Tabell 6: Skriftlige spørsmål og presseforankring/enkeltsaksforankring

1. Enkeltsaker

46

 

2. Konkrete områdesaker

49

 

Sum

95

88 %

3. Generelle politiske problemstillinger

13

12 %

Samlet antall spørsmål

108

 

Hele 88 % av sakene som har en presseforankring, er saksrelatert, i motsetning til 76,3 % av sakene når man ser på alle spørsmålene samlet. Dette synliggjør at såfremt sakene har en slik forankring, er det større sannsynlighet for at sakene forblir saksrelatert også etter at stortingspolitikeren plukker opp saken og formulerer et spørsmål til statsråden om temaet.

Selv om stortingspolitikere selvfølgelig må forholde seg til hva som skjer i samfunnet ved generelt å følge med på ulike medier, herunder presse, og det til tider kan være vanskelig å trekke et klart skille mellom saker som pressen referer til, og saker som er skapt av disse selv, vil man kunne argumentere for at en stor andel av de spørsmålene som stortingspolitikerne stiller til justis- og beredskapsministeren, er journalistskapt og ikke politikerskapt. I hvert fall at spørsmålene har en slik forankring. Som det fremkommer vil stortingspolitikeren i mange tilfeller, selv om saken er enkeltsaksrelatert, dreie spørsmålet i en mer generell retning, «hva vil statsråden gjøre med tilsvarende saker», «vil statsråden sørge for at dette ikke skjer igjen» og tilsvarende formuleringer.

Det ligger også i instituttets karakter at skriftlige spørsmål lett vil bli enkeltsaksorienterte. Større politiske veivalg er ikke spesielt egnet for spørsmålsformen, da både krav til spørsmålets lengde og tid til besvarelse setter klare begrensninger for større politiske resonnementer.

En stortingspolitiker som kjenner pressen godt, vil kunne få oppmerksomhet på en sak inntil tre ganger. For det første som en kommentar når saken først publiseres, deretter på oppfølging ved for eksempel å uttale at skriftlig spørsmål nå er sendt den aktuelle statsråden, og for det tredje når svaret fra denne foreligger. Uttalelser fra intervjuobjektene fra justiskomiteen og pressen tilsier at det er større mulighet for å få slik oppmerksomhet i lokalpressen enn i den riksdekkende pressen.

Jeg har videre sett på hvilken oppfølging de 108 spørsmålene som har en forankring i pressen, har fått av statsråden. Jeg har delt og gruppert svarene slik:

  1. Faktasvar, hvor statsråden svarer på et faktaspørsmål, eller besvarer spørsmålet med faktaopplysninger.

  2. Videre oppfølging avvist, hvor statsråden avviser videre oppfølging direkte i svaret.

  3. Vises til allerede vedtatte beslutninger og pågående arbeider, hvor det i svaret vises til allerede vedtatte politiske beslutninger og/eller pågående arbeider.

  4. Nye politiske beslutninger vil bli vurdert, hvor statsråden i svaret angir at nye politiske beslutninger vil bli vurdert.

Svarene grupperte seg som følger:

Tabell 7: Oppfølging av skriftlige spørsmål

1. Faktasvar

59

 

2. Videre oppfølging avvist

6

 

3. Vises til allerede vedtatte beslutninger og pågående arbeider

40

 

4. Nye politiske beslutninger vil bli vurdert

3

2,8 %

Samlet antall spørsmål

108

 

Som oversikten viser har statsråden kun i tre av sine svar (2,8 % av spørsmålene) tilkjennegitt at det vil bli vurdert nye politiske beslutninger. I spørsmål 15:750 (2012–2013) svarte statsråden at hun ville invitere berørte instanser for å diskutere behov for endringer i regelverket om inndragning av kjøretøyer, på bakgrunn av spørsmål forankret i oppslag i Aftenposten 03.02.13. I spørsmål 15:776 (2012–2013) svarte statsråden at hun ville vurdere prosedyrene for avskjedssaker i domstolene, på bakgrunn av spørsmål forankret i oppslag i VG 06.02.13. Og i spørsmål 15:1601 (2012–2013) svarte statsråden at hun ville se nærmere på utfordringer med trafikkovertredelser begått av utenlandske sjåfører, forankret i flere presseoppslag, blant annet Bergens Tidende, Smaalenenes Avis og Hardanger Folkeblad. Det er ikke funnet oppfølging av spørsmålene i offentlige dokumenter. Temaene i spørsmålene er ikke omhandlet i Prop. 1 S (2013–2014) fra regjeringen Stoltenberg II eller i Prop. 13 S (2013–2014) fra regjeringen Solberg. Det er heller ikke fram til mai 2014 blitt sendt ut forslag på høring knyttet til temaene.

Hvis man da ser dette i sammenheng med at hele 45 % av spørsmålene er presseforankret, vil man kunne trekke en konklusjon om at stortingspolitikerne i betydelig grad i sin spørsmålsstilling er påvirket av oppslag i pressen, men at statsråden i sin videre oppfølging etter at spørsmålet er levert og besvart, i svært liten grad er påvirket og tilkjennegir oppfølging fra sin side. Pressen må derfor kunne sies i undersøkelsesperioden å ha hatt en svært begrenset innflytelse på justispolitiske beslutninger via stortingsrepresentantenes skriftlige spørsmål til statsråden.

Det må tas med i vurderingen at undersøkelsen er foretatt i et tidsrom med en flertallsregjering, regjeringen Stoltenberg II. Det er mulig at resultatet ville sett noe annerledes ut ved en sammenlignende undersøkelse under en mindretallsregjering. Etterfølgende regjering, Solberg-regjeringen bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, er en mindretallsregjering, men har en bred samarbeidsavtale med Venstre og Krf, og ville derfor heller ikke vært et godt sammenligningsgrunnlag.

Jeg har i intervjuene med representantene fra justiskomiteen og pressen spurt blant annet om deres syn på om det er media som setter den politiske dagsorden, og hvilken betydning for politikkutviklingen dette har. (Bruk av begrepet media forstås i spørsmålene og i svarene som i hovedsak trykte medier/pressen.)

Alf Bjarne Johnsen i VG:

Jeg tror det i stor grad er sånn [at media har initiativmakten], men det er ikke fordi det tenkes bedre tanker i redaksjoner, men fordi pressen lever i en symbiose med resten av samfunnet og derfor tar opp ting i samfunnsdebatten, eller akutte spørsmål som skjer ute i samfunnet, og fordi media har en rask muskel, må det rimeligvis være sånn (intervju 27.01.14).

Representanten Tove-Lise Torve:

Det er viktig å følge opp vanskelige politiske saker som media omtaler om enkeltpersoner eller enkeltsaker. Jeg mener medias rolle med å løfte og sette saker på dagsorden er viktig. Samtidig kan det medføre at andre saker som også er viktige, men ikke har medieoppmerksomhet, blir nedprioritert (intervju 21.11.13).

Og det var en erkjennelse både blant stortingsrepresentantene og journalistene at pressen har en innflytelse på tema i spørsmål som blir stilt av stortingsrepresentantene til medlemmer av regjeringen.

Representanten Jenny Klinge uttalte:

Den korte versjonen er at initiativmakta har ofte media. Vi blir ofte utfordret på ting vi ikke har tenkt på, eller i hvert fall ikke har tenkt å ta opp der og da. Og det fører til at vi også kommer til å agere politisk og arbeide videre med disse sakene. Spesielt i opposisjon er det lett å sende inn et skriftlig spørsmål, eller ta en interpellasjon eller spørsmål i spørretimen. Da vi satt i flertallsregjering, ble det ikke så synlig når vi tok sakene videre, fordi dette ofte skjedde direkte med egne folk i regjeringa og i gruppa. Vi var oftere avhengig av å få dem til å følge opp i stedet for å fronte sakene i form av spørsmål og representantforslag direkte til Stortinget (intervju 18.10.13).

Tilsvarende representanten Anna Ljunggren:

Det hender at det er media som gjør meg oppmerksom på en sak og gjør meg dermed opptatt av den. Vil da kunne føle meg «presset», men da av lokalmedia i mindre saker, til å engasjere meg i sakene. Det kan også være en enkel måte å komme på i media hvis jeg sier at jeg skal ta den saken videre (intervju 30.10.13).

Noe som Andreas Bakke Foss i Aftenposten også var enig i:

… [D]et som nok media har en innvirkning på, er de spørsmålene som kommer opp i spørretimen eller spørsmål som blir sendt til justisministeren eller til andre fra komiteen. Det merker jeg veldig godt selv, at vi får ofte kopier fra stortingspolitikere som på bakgrunn av oppslag i avisene har sendt spørsmål til justisministeren (intervju 30.01.14).

Og Alf Bjarne Johnsen i VG:

Det media er opptatt av er å sette sin agenda rundt om i redaksjonene. Spontanspørretimen vil ofte være et speil av den agendaen. Så hvis min sak fra forrige uke blir tema i spontanspørretimen, så vil jo min avis være ekstra interessert i den saken. Man blir sitert, man blir kommentert. Nyheten lever fortsatt på onsdag når man trodde at den døde på fredagen før. Det er litt av dynamikken (intervju 27.01.13).

Men når det gjaldt det å ha reell innflytelse på politikkutforming og politiske beslutninger, var det enighet om at pressen i mindre grad hadde innflytelse.

Representanten Tove-Lise Torve:

… [I] forhold til pågående politikkutforming i eget parti, så er det ikke det daglige mediebildet som styrer oss. Vi utvikler selvsagt politikk på områder innen justissektoren som ikke får oppmerksomhet i media (intervju 21.11.13).

Andreas Bakke Foss i Aftenposten uttalte:

Jeg har tenkt mye på det at de viktige avgjørelsene tas i lukkede forum, spesielt når vi hadde en flertallsregjering så var jo det tydelig. Nå har man ofte en reell, politisk debatt i Stortinget i hvert fall. Jeg tenker at de viktige beslutningene blir tatt helt andre steder enn på bakgrunn av hva media skriver … Men man styrer hvilke debatter som skal løftes fram når og hvordan. Det tror jeg på (intervju 31.1.14).

John O. Egeland i Dagbladet sa det slik:

Det ligger i sakens natur. Den som vil være en tydelig røst, vil også påvirke samfunnsutviklingen på det aktuelle området. Men jeg er blant dem som har en nokså dempet forståelse av medias makt. Medias innflytelse blåses opp av forskere og politikere. Media styrer ikke samfunnets dagsorden, selv om de i mellom setter den. Media er best på å oppdage underliggende trender og tendenser og deretter legge disse fram for offentligheten. Slik kan vi forsterke det som rører seg ute blant folk, men i liten grad påvirke viktige politiske valg eller verdivalg. Se bare på hva som skjedde i forbindelse med EU-avstemningene. Storparten av media var for, folket like trassig mot medlemskap i EU. Så ja, vår ambisjon er å påvirke, men å tro at vi har noen avgjørende innflytelse, det er unntakene. Det kan skje i situasjoner der mye står på spill og hvor vi driver fram en statsråds avgang eller stanser en sak. For å nevne en sak fra egen avis, så er det klart at Audun Lysbakkens avgang som statsråd hadde nær sammenheng med våre avsløringer. Men husk at dette er unntakene, ikke regelen (intervju 10.02.14).

Svarene synes i stor grad å underbygge undersøkelsen ovenfor. Det synes å være enighet om at pressen setter dagsorden og derved har initiativmakten i saker som omtales og fanges opp av stortingspolitikerne som grunnlag for spørsmål, men at de i liten grad har reell innflytelse på de politiske beslutningene med hensyn til sakenes utfall.

Spørretimespørsmål til justis- og beredskapsministeren sesjonen 2012–201311

Det ble gjennomført 26 onsdagsmøter på Stortinget i sesjonen 2012–2013 hvor det mellom kl. 10.00 og 11.00 kan stilles muntlige spørsmål enten til statsministeren eller til statsråder. Statsministerens kontor beslutter hvem som møter i den muntlige spørretimen. Såfremt statsministeren møter, møter ingen andre statsråder. Forøvrig er det praksis at tre statsråder møter sammen.

Justis- og beredskapsministeren møtte kun i to muntlige spørretimer i løpet av sesjonen, 20.02.13 og 24.04.13. Begge gangene ble tre spørsmål stilt. Statsministeren møtte til sammenligning åtte ganger alene.

Hvilke statsråder som møter til den ordinære spørretimen, avhenger av hvilke spørsmål som blir stilt. Det er statsråden med fagansvar for saken som skal besvare spørsmålet. Det ble levert samlet ni skriftlige spørsmål til justis- og beredskapsministeren til fem møter, 24.10.12 – ett spørsmål, 07.11.12 – to spørsmål, 14.11.12 – ett spørsmål, 23.01.13 – to spørsmål og 20.02.13 – tre spørsmål.

Tilsvarende som ved skriftlige spørsmål har jeg foretatt en kvalitativ innholdsanalyse av spørsmålene ved å lese samtlige spørsmål og svar. Jeg har undersøkt om det i spørsmålet er oppgitt at opplysninger eller tema er hentet fra pressen. I tillegg har jeg søkt på aktuelt tema i pressen (gjennom søk i Retrievers ATEKST-mediebase) knyttet til den aktuelle dagen eller dager rett forut for at spørsmålet ble innlevert, for derigjennom å synliggjøre representantenes kilde for informasjon. Jeg har også undersøkt om det i svaret fra statsråden er gitt åpninger for å endre politisk retning fra statsrådens side.

Slik spørretimen er organisert, er det ikke rom for å stille mange spørsmål til hver enkelt statsråd i løpet av en sesjonsperiode. En time i uken som fordeles både på skriftlige og muntlige spørsmål, og hvor statsministeren selv møter ca. en gang pr. måned, setter klare begrensninger opp mot den enkelte statsråd. Spørsmålet til den ordinære spørretimen sendes statsråden på forhånd og svar leses for en stor del opp. Spørsmålene kan derfor i like stor grad sendes som skriftlige spørsmål.

I motsetning til skriftlige spørsmål som hadde et omfang hvor det var lettere å kunne trekke konklusjoner, er antall spørsmål i spørretimen for sesjonen 2012–2013 så vidt lavt at det kun kan være en ytterligere begrunnelse sett i sammenheng med analysen av de skriftlige spørsmålene. Spørsmålene fordelte seg på partiene slik:

Tabell 8: Antall spørretimespørsmål fordelt på partier

Parti

Skriftlige spørsmål

Muntlige spørsmål

Fremskrittspartiet

4

2

Høyre

5

2

Kristelig folkeparti

0

2

Venstre

0

0

Arbeiderpartiet

0

0

Senterpartiet

0

0

SV

0

0

Samlet

9

6

Det var kun partier i opposisjon, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig folkeparti, som stilte spørsmål.

Tilsvarende som for skriftlige spørsmål er spørretimespørsmålene gått gjennom med tanke på å avdekke medieforankring. Se nærmere om gruppering under omtalen av skriftlige spørsmål:

Tabell 9: Spørretimespørsmål og medieforankring

 

 

 

 

Skr.

Munt.

 

1. Kilde er konkret nevnt

0

1

 

2. Kilde er generelt nevnt

0

0

 

3. Kilde er ikke nevnt, men funnet ved søk

6

0

 

Sum

7

46,7 %

4. Pressen er ikke kilde

3    (8)    5

53,3 %

Samlet antall spørsmål

15

 

I 46,7 % av spørsmålene er pressen kilde, mens det i 53,3 % av spørsmålene ikke er funnet slik kilde. Dette er funn som er sammenlignbare med funnene for skriftlige spørsmål. Analysen viser også at det er en overvekt hvor pressen er kilde når spørsmålene er forberedt skriftlig, seks av ni spørsmål har en slik forankring, mens ved muntlige spørsmål er pressen som kilde kun funnet i ett av seks spørsmål. Som nevnt over er antall spørsmål lavt og det kan vanskelig trekkes klare konklusjoner ut av dem, med unntak av at samlet prosentvis antall spørsmål med pressen som kilde er sammenlignbart med skriftlige spørsmål. For å få et bedre analysegrunnlag kunne man alternativt sett på alle spørretimespørsmålene stilt regjeringen i hele sesjonen, eller sett på alle spørretimespørsmål til justis- og beredskapsministeren (justisministeren) over flere år. Jeg har imidlertid valgt å se på spørretimespørsmålene som en ytterligere analyse i tilknytning til analysen av de skriftlige spørsmålene.

Jeg har også tilsvarende som ved de skriftlige spørsmålene sett på hvilken mulig oppfølging de syv spørsmålene som har en forankring i pressen har fått av statsråden. I to av spørsmålene ble det kun gitt et faktasvar, og i de øvrige fem ble det vist til allerede vedtatte beslutninger og /eller pågående arbeider. De syv spørsmålene som var forankret i pressen, hadde altså ingen innvirkning på politiske beslutninger hos justis- og beredskapsministeren.

Interpellasjoner rettet til justis- og beredskapsministeren sesjonen 2012–201312

Det ble i sesjonen 2012–2013 samlet levert 86 interpellasjoner, hvorav 13 var rettet til justis- og beredskapsministeren. Interpellasjonene til justis- og beredskapsministeren fordelte seg slik på partiene:

Tabell 10: Antall interpellasjoner fordelt på partier

Parti

Antall interpellasjoner

Fremskrittspartiet

0

Høyre

8

Kristelig folkeparti

1

Venstre

1

Arbeiderpartiet

3

Senterpartiet

0

SV

0

Samlet

13

Ti av interpellasjonene ble stilt av opposisjonen, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre, mens tre ble stilt av Arbeiderpartiet. Her har altså posisjonspartiet Arbeiderpartiet valgt å levere interpellasjoner innenfor saksområdene prostitusjon og økonomisk kriminalitet. Det er også verd å merke seg at Fremskrittspartiet ikke leverte en eneste interpellasjon til justis- og beredskapsministeren i sesjonen, mens de leverte desidert flest skriftlige spørsmål, hele 146 av 240. Tre av interpellasjonene, nr. 67, 82 og 83, ble behandlet i samme debatt.

Jeg har også her gått gjennom spørsmålene med tanke på å avdekke presseforankring:

Tabell 11: Interpellasjonsspørsmål og medieforankring

1. Kilde er konkret nevnt

2

 

2. Kilde er generelt nevnt

0

 

3. Kilde er ikke nevnt, men funnet ved søk

1

 

Sum

3

23 %

4. Pressen er ikke en hovedkilde

10

77 %

Samlet antall spørsmål

13

 

Analysen viste at det var en stor overvekt av saker som ikke var presseforankret, 77 %. Tilsvarende som under spørretimespørsmålene er et slikt lite antall saker, 13 interpellasjoner, ikke et stort antall å trekke konklusjoner på grunnlag av. Men det kan synes som om formen på interpellasjonene i større grad fører til partipolitisk forankring enn presseforankring.

Tilsvarende har jeg som ved de skriftlige spørsmålene og spørretimespørsmålene sett på hvilken mulig oppfølging de tre interpellasjonene som har en forankring i pressen har fått av statsråden. I to av interpellasjonene ble det kun vist til allerede vedtatte beslutninger og/eller pågående arbeider, og i den tredje ble sågar fremlagte forslag direkte avvist i debatten. Tilsvarende som for spørretimespørsmålene førte ingen av interpellasjonene til at statsråden ville vurdere nye politiske beslutninger på bakgrunn av spørsmålene.

Avslutning og oppsummering

Undersøkelsen har sett på stortingsrepresentantenes bruk av pressen som grunnlag for å levere spørsmål til justis- og beredskapsministeren, og om pressen gjennom en slik bruk hadde innflytelse på justispolitiske beslutninger. Undersøkelsen behandler ikke i hvilken grad mediebedriftene bevisst søker innflytelse i sin formidlingsstrategi.

Hvis vi ser på de tre oppgitte problemstillingene igjen:

  1. Har pressen gjennom sine artikler innflytelse på stortingspolitikeres bruk av formelle spørsmål til justis- og beredskapsministeren? Det ble funnet at 45 % av temaene for spørsmålene (108 spørsmål) var hentet fra pressen samme dag eller rett forut. Stortingspolitikere synes derfor i betydelig grad å være påvirket av oppslag i pressen i sin spørsmålsstilling til statsråden.

  2. I hvilken grad har pressens enkelthendelsesomtale betydning for stortingspolitikeres formulering av spørsmålet? Det ble funnet at 76,3 % av de skriftlige spørsmålene (183 spørsmål) var enkeltsaksforankret. Ved kun å vurdere de presseforankrete 108 spørsmålene, var prosentandelen enda høyere, hele 88 %. Dette synliggjør at såfremt sakene har en presseforankring, er det større sannsynlighet for at sakene forblir enkeltsaksrelatert også etter at stortingspolitikeren plukker opp saken og formulerer et spørsmål til statsråden om temaet. Det er partiene i opposisjon som i hovedsak bruker spørsmål til regjeringen, men da det også er uttalelser fra opposisjonen som har størst nyhetsverdi, jf. nyhetskriteriene13, vil disse også i større grad bli gjengitt i pressen, og således ytterligere forsterke enkeltsaksorienteringen.

  3. I hvilken grad har presserelaterte spørsmål betydning for den videre behandlingen av temaet i departementet/regjeringen? Ved å vurdere de 108 skriftlige spørsmålene opp mot innholdet i svarene ble det kun i 3 av sakene funnet at spørsmålet hadde medført at nye politiske beslutninger ville bli vurdert på bakgrunn av informasjonen. Ingen av disse vurderingene medførte nye beslutninger. Omtale i pressen som ble videreformidlet til justis- og beredskapsministeren i skriftlige spørsmål, hadde derfor i undersøkelsesperioden svært begrenset innflytelse på justispolitiske beslutninger.

Tilsvarende funn er også gjort ved undersøkelser av spørretimespørsmål og interpellasjoner, selv om undersøkelsesgrunnlaget her var lavt, bygget de opp under resultatet fra undersøkelsen av de skriftlige spørsmålene. Funnene ble også understøttet av uttalelser fra intervjuobjektene i justiskomiteen og pressen.

En sammenlignende undersøkelse av temaene som stortingsrepresentantene var opptatt av, og de tema som pressen inklusive etermediene henvendte seg til departementet om, viste i hovedsak også en stor sammenfallenhet.

Litteraturliste

Aelst, Peter og Toril Aalberg (2011): «Between trust and suspicion. A comparative study of the relationship between politicians and political journalists in Belgium, Norway and Sweden» i javnost – the public Vol. 18 (2011), No. 4, s. 73–88

Allern, Sigurd (2001): Flokkdyr på Løvebakken, Søkelys på Stortingets presselosje og politikkens medierammer, Oslo, Pax Forlag

Allern, Sigurd (2011): Fjernsynsvalgkampen, Program, deltakere og maktkamp 1961–2009, Oslo, Pax forlag

Antonsen, Therese (2009): Kampen om media – en analyse av hvordan partiene jobber for å få gjennomslag for sin politikk i media, masteroppgave Institutt for statsvitenskap, Tromsø UiT

Bjørklund, Tor (1991): «Election Campaigns in Postwar Norway (1945–1989): From Party Controlled to Media-Driven Campaigns» i Scandinavian Political Studies, Vol. 14 – No. 3

Høyer, Svennik (1995): Pressen mellom teknologi og samfunn, Oslo, Universitetsforlaget

Krogstad, Anne (1999): Image i politikken. Visuelle og retoriske virkemidler. Oslo, Pax Forlag A/S

Nordiske Mediedager (2009): Rapport Medievaner og holdninger Landsomfattende undersøkelse blant norske journalister 23. februar – 17. mars 2009, Respons Analyse prosjekt nr. 20090904 og Rapport Medievaner og holdninger Undersøkelse blant stortingspolitikere 23.–28. februar 2009, Respons Analyse prosjekt nr. 20090906. Hentet fra http://www.nordiskemediedager.no/om-mediedagene/medieundersokelsen/hovedtall-alle-ar/

Ottosen, Rune, Lars Arve Røssland og Helge Østbye (2002): Norsk pressehistorie, Oslo, Det Norske Samlaget

Skjeie, Hege (2002): «Medialisering» i Trygve Gulbrandsen, Fredrik Engelstad, Trond Beldo Klausen, Hege Skjeie, Mari Teigen og Øyvind Østerud: Norske makteliter, Oslo, Gyldendal Akademisk

St.meld. nr. 17 (2004–2005) Makt og demokrati, kap. 2.4.3 Rollen til politiske partier, Statsministerens kontor

Thorbjørnsrud, Kjersti (2003): «Dramaturger og dommere» i Norsk medietidsskrift 10 (3), s. 7–32

Thorbjørnsrud, Kjersti (2007): «Nærkamp i Redaksjon EN» i Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg (red.): Den medialiserte politikken, Oslo, Universitetsforlaget

Thorbjørnsrud, Kjersti (2008): «Inne eller ute? Casting av politikere til valgdebatt» i Tidsskrift for samfunnsforskning, Nr. 4, 2008 s. 481–516

Thorbjørnsrud, Kjersti (2009): Journalistenes valg. Konstruksjon, interaksjon, iscenesettelse, Oslo, Det humanistiske fakultet UiO

Thorbjørnsrud, Kjersti (2010): «Med media som 7. sans. Norsk politikk som ekstremt case» i Sosiologi i dag, årgang 40 Nr. 4/2010 s. 77–91

Thorbjørnsrud, Kjersti (2013): «The Autonomy of Scandinavian Public Service Broadcasters During Election Campaign Periods» i Nordic Review 34 (2013) 1 s. 63–76

Waldahl, Ragnar (1999): «Medier, meningsdannelse og den politiske dagsorden» i Politica: Tidsskrift for politisk videnskab nr. 2 1999. Århus: Institut for Statskundskab, Aarhus Universitet

Aalberg, Toril, Therese Saur (2007): «Politisk reklame, visuelt stemmefiske» i Jenssen, Anders Todal og Toril Aalberg (red.): Den medialiserte politikken. Oslo, Universitetsforlaget

Kilder

Intervju med stortingsrepresentant Jenny Klinge, Senterpartiet, medlem av justiskomiteen sesjonen 2012–2013, 18.10.13

Intervju med stortingsrepresentant Anna Ljunggren, Arbeiderpartiet, medlem av justiskomiteen sesjonen 2012–2013, 30.10.13

Intervju med stortingsrepresentant Tove-Lise Torve, Arbeiderpartiet, medlem av justiskomiteen sesjonen 2012–2013, 21.11.13

Intervju med Alf Bjarne Johnsen, journalist i VG, 27.01.14

Intervju med Andreas Bakke Foss, journalist i Aftenposten 30.01.14

Intervju med John Olav Egeland, journalist i Dagbladet, 10.02.14

1Det pågår imidlertid et flernasjonalt prosjekt kalt «Mediation of Migration» hvor blant annet Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo og Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU deltar. Prosjektet undersøker medias påvirkning på meningsdannelse, innvandringspolitikk og administrativ praksis – hf.uio.no/imk/forskning/prosjekter/mediation-of-migration
2Stortingets forretningsorden Tiende kapittel Interpellasjoner og spørsmål/Stortinget.no
3Hentet fra: stortinget.no/bygger/sporsmalsfordeling
4Perioden er avsluttet med sesjonen 2010–2011 for å kunne sammenligne tilsvarende periode med spørsmål til justisministeren (fra 01.01.2012 justis- og beredskapsministeren). Det medfører også at perioden er avgrenset opp mot 22. juli 2011 og de fleste spørsmål knyttet til angrepet i sesjonen 2011–2012, fordi antall spørsmål i den perioden (310) var unormalt høyt, og slik sett et dårlig sammenligningsgrunnlag.
5Skriftlige spørsmål i perioden: fra 782 til 1968 Muntlige spørsmål i perioden: fra 156 til 139 Spørretimespørsmål i perioden: fra 430 til 298 Interpellasjoner i perioden: fra 22 til 124.
6Skriftlige spørsmål i perioden: fra 83 til 189 Muntlige spørsmål i perioden: Ingen endring, 4 – 4 Spørretimespørsmål i perioden: fra 39 til 16 Interpellasjoner: fra 3 til 13.
7Skriftlige spørsmål er en kort spørsmålsform, og er ikke gjenstand for debatt i Stortinget. Statsråden som spørsmålet er rettet til, skal gi et skriftlig svar innen seks virkedager til stortingsrepresentanten som har stilt spørsmålet. Skriftlige spørsmål bør ikke overstige en A4-side, mens svaret ikke bør overstige to A4-sider, jf. Stortingets forretningsorden § 70/Stortinget.no
8Hentet fra: stortinget.no/Representanter-og-komiteer/Komiteene/Justiskomiteen
9Perioden er valgt da den best mulig avgrenser et arbeidsår i departementet.
10Med enkeltsak menes i denne sammenheng sak som knyttet til et enkeltvedtak, som vil være et vedtak med en eller flere bestemte personer som adressat. Men også en hendelse som kan avgrenses i tid og rom.
11I spørretimen kan stortingsrepresentantene ta opp konkrete saker, høre hva statsråden mener om saken og om departementet har tenkt å gjøre noe med den. Spørretimen er preget av korte replikkvekslinger, og er ikke gjenstand for ordinær debatt. Det skilles mellom muntlig spørretimespørsmål og ordinære skriftlige spørretimespørsmål, jf. Stortingets forretningsorden §§ 71 – 73/Stortinget.no
12En interpellasjon er et mer omfattende spørsmål til regjeringen eller et regjeringsmedlem som er gjenstand for debatt i Stortinget. Den som stiller spørsmålet kalles interpellant. Spørsmålet skal være kort og besvares så raskt som mulig, senest én måned etter at det er stilt. Svaret legges frem for Stortinget under en såkalt interpellasjonsdebatt. En slik debatt skal maksimum ta en time og tretti minutter, jf. Stortingets forretningsorden § 68/Stortinget.no
13Nyhetskriteriene, forkortet kalt VISAK-listen, sier noe om hvilken nyhetsverdi en hendelse/sak har. Vesentlig – Identifikasjon – Sensasjon – Aktuelt – Konflikt, er hovedkriteriene, men også nærhet. personifisering, eksklusivitet og mulig billedbruk er særlig aktuelle.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon