Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.)

Stortingets historie 1964–2014

Fagbokforlaget, Bergen 2014

Medienes frigjøring

Da Stortinget fylte hundreogfemti i 1964, ble pressen og mediene knapt dekket i det firebindsverket som markerte jubileet. Det spilte ingen stor rolle for forfatterne den gang at nasjonalforsamlingen i mangt og mye lever gjennom offentligheten, og at definisjonen av denne offentlighet bare kan nås gjennom en dypere forståelse av mediesystemet i dets enkelte epoker. Forståelsen av dette var i hvert fall ikke stor. De rent institusjonelle forhold ble riktig nok sett; Stortingets Presselosje fikk behørig omtale i bind 4 av Vegard Sletten. Men i den løpende historien ble pressen og mediesystemet lite behandlet. Hva Soelvold, Thrane, Friele, Thommessen, Tranmæl eller Skavlan betød for Stortingets anseelse i offentligheten 1814–1964, måtte man derfor vende seg til andre fremstillinger av historien for å se.

Underlig nok gjelder mye av det samme ennå. I det nye bindet om Stortingets historie de siste femti år, som skal omtales her, er forståelsen av offentligheten og dens forandring lite fremskutt. I den løpende tekst skrevet av i alt femten engasjerte statsvitere, de fleste av dem gode navn og vel meriterte fagfolk, er mediesystemet knapt omtalt i det hele tatt. Tore Grønlie nevner så vidt fjernsynet i sitt flotte åpningskapittel om historien fra Elverum til Kings Bay (det tar 1/3 av boka); de øvrige gjør det ikke. Verken rekruttering, valg, eller representasjon; heller ikke lovgivning, kjønn og forfatningssaker, tar opp offentlighetsspørsmålet i noen bredde. I grunnen kan man si om hovedtyngden av dette bindet det samme som man må si om faget allment, at det demonstrerer statsvitenskapens neglekt av mediene og offentlighetsfenomenet. De fanges ikke opp av de teorier som preger faget, behandles lite av klassikerne og omtales derfor stemoderlig om i det hele tatt i den normale statsvitenskapelige litteratur.

Men det finnes jo andre fag, gudskjelov. Statsviterne får i denne boka hjelp av to fagfolk som har til oppgave å legge til en særskilt ’mediedel’ av institusjonen Stortingets historie, nemlig sosiologen Martin Eide og historikeren Gudleiv Forr. Deres bidrag til nasjonalforsamlingens historie gjør denne boka vel verd å lese også for det medieinteresserte publikum, ja egentlig for alle, etter som tingets historie jo egentlig må dreie seg om dets plass i den større offentlighet.

Og de sier det samme, de to tilkalte, enda de bidrar fra ulike ståsted. Martin Eide selvfølgelig som observatør og medieviter, vel beslått med akademiske kunnskaper både om medienes moderne virkemåte og om deres historie helt tilbake til 1814. Gudleiv Forr som politisk journalist i Dagbladet, på plass i Stortinget fra 1960-årene av som ung reporter og i dag senior av tyngste merke. Eide vil være vel kjent blant medieforskere blant annet som forfatter av redaktørhistorien og som bindansvarlig og bidragsyter til den omfattende pressehistorien som kom for noen år siden, Forr som sentral i utviklingen av den analytiske kommentarjournalistikk i Dagbladet under Arve Solstads legendariske regime. Det er litt komisk, kanskje, at professor Eide av de to skriver som en tabloidjournalist med hang til alliterasjoner og kjappe par-uttrykk, mens journalisten Forr snarere fremhever sin akademiske bakgrunn og flagger stolt det som er blitt sagt, at man kunne få grunnfagseksamen i statsvitenskap ved å lese Dagbladets side 2 i de dager. Nå skriver de begge to om Stortinget og mediene, sett fra svært ulike vinkler, men begge ut fra den forståelse at hva som har skjedd med den politiske offentlighet fra 1964 til i dag, er gjennomgripende, både for nasjonalforsamlingen selv og for dens plass i folks bevissthet og derfor i makten og æren – autoriteten – i Norge. Det er ikke lite!

La oss rekapitulere det som har skjedd siden 1960-tallet, slik Eide viser ved å referere egen og andres forskning, og Forr ved å fortelle om erfaringer og opplevelser fra egen praksis:

For det første partipressens fall og avisenes løsrivelse fra partisystemet, uttrykt på mange måter, men fundamentalt i dette at avismedarbeidere ikke lenger er partifunksjonærer med basis og lojalitet i Stortinget.

For det annet fjernsynets tilkomst, og parallelt med dette radiomediets fristilling – det at hverken regjering eller stortingspartier lenger kan stole på NRK som før.

For det tredje utviklingen i journalistikkens selvforståelse og etter hvert også dens høyskole-hamrede profesjonsnorm: at dens fremste oppgave er å tjene som vaktbikkje for vanlig folk, fremme deres interesser overfor makten hvor den enn befinner seg, og være på parti med de svake.

Oppsummerende kan man si at mens medienes oppgave inntil 1960-årene var å smøre regjeringsmakten og hjelpe stortinget i det, er det etter hvert blitt enhver journalists drøm å felle en regjering – enhver regjering. Og dette har da inntruffet de siste 50 år eller så – fra Kings Bay til i dag.

Det er en formidabel omveltning. Både Eide og Forr ser den som en frigjøring. Faktisk bruker de begge dette ordet, og ser prosessen henimot en «uavhengig» journalistikk som en grunnleggende fristilling av noe som før var bundet av autoriteter og normer. At journalistene er blitt «fri» og har forlatt de sterke stortingspartiene, for i stedet å dyrke det svake enkeltmennesket, er kanskje litt naivt sett, og underkjenner både konkurransesituasjon og eierstruktur i mediene, altså de økonomiske vilkår for journalistikken. Men slik må vi altså forstå den forandring som har inntruffet i offentligheten, den som Einar Gerhardsen omtalte som giftig, og som Stortingets eldste anså som frekk og uhøflig. Betydningen for partiene, systemet og Stortinget er i hvert fall grunnleggende.

Man kan lure på hvor den kommer fra. Svaret ligger kanskje i fotografiet. Jens Arup Seip står sentralt i dette bind av Stortingets historie; det første portrettet i boka er av ham; han er nevnt oftere enn Rokkan (8 ganger mot 6) og mye oftere enn statsvitenskapens guruer forøvrig, Christophersen (1) og Wyller (2 ganger). Stortinget var «i eksil fra Elverum til Kings Bay», det kommer tydelig fram av dette bindet. Men Stortinget ble altså hentet ut igjen av mediene, fikk sin kraft i lekkasjene fra Bortens samlingskabinett, gjenvant sitt initiativ i mindretallsregjeringenes samspill med avisene, ble interessante for allmenheten i fjernsynets journaliststyrte valgdueller, og gjenvant sin politiske betydning i kommentarjournalistikkens respektløse dom over personer, kjoler og skandaler, over «vinnere» og «tapere» i politikkens spill. Politikken er blitt medialisert. De to mediekapitlene av Eide og Forr viser det til fulle, i fremstillinger som er både autoritative og slående.

Med tiden vil kanskje statsvitenskapen også lære dette?