Dette nummeret av Norsk medietidsskrift kan leses av hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Helt gratis. Tiden med abonnement og papir, og den følelse av eksklusivitet en slik kombinasjon kan frambringe, er forbi. Det eksklusive er byttet ut med allmenn, åpen tilgang. Likevel skal det fortsatt være eksklusivt å publisere i tidsskriftet. Alle kan lese, men terskelen for å få publisert en vitenskapelig artikkel er fortsatt like høy. Den redaksjonelle kvaliteten med grundig fagfellevurdering, redaksjonell kontroll, god korrekturlesing og sikker publisering består.

Slik er det ikke alle steder. Open access, enn så positivt det er, har en stygg bakside, som stadig hyppigere kommer til syne i innboksen vår. For eksempel fra folk som Dr. R. K. Dixit, chief author (hon) ved Global Journals Inc., som håper å inngå en «long-term fruitful association» med deg, fordi han angivelig har lest noe du har publisert og vil ha deg til å publisere i tidsskriftene han representerer. Global Journals Inc. er en av utallige utgivere av angivelige open access tidsskrifter som har dukket opp de siste årene. Selskapet er en såkalt mega journal publisher som utgir over 50 tidsskrifter innenfor alle fagfelt, har adresse i Cambridge, Massachusetts i USA og i London, og gir et seriøst inntrykk på sine nettsider. Men hva er Global journals Inc egentlig, og hvem er denne Dr. R. K. Dixit?

Dixit presenterer seg i eposten som «Fellow of Association of Research in Human Science». Det høres jo bra ut. Problemet er bare at det er umulig å finne spor av denne organisasjonen ved å søke etter den på nett. Det er også vanskelig å finne Dr. Dixit. Han eksisterer i LinkedIn, som chief author at Global Journals, med base i India, men han har bare én forbindelse i det sosiale nettverket. Etter noen googlesøk er det mulig å finne «the renowned astrologer» DR R.K. Dixit i Ghaziabad, India. Via sin egen nettside tilbyr han diverse horoskoper, dersom du for eksempel har bekymringer i kjærlighetslivet. Kanskje ikke den redaktøren du helst vil jobbe med, med andre ord.

Global Journals Inc. profilerer seg på sine egne nettsider som «one of the fastest growing and leading research journals publishing organization (sic!)». De oppgir at de driver med rask og effektiv publisering av høy-kvalitets vitenskapelige artikler etter grundig fagfellevurdering. Fagfellevurderingen skal ikke ta mer enn en uke, og det koster deg mellom 300 og 420 dollar, avhengig av tidsskrift og artikkellengde, å publisere i tidsskriftene. Her ligger selvsagt kjernen til hvorfor Global Journals Inc. har oppstått. Publiseringsavgiften som belastes forfatterne i mange open access-modeller, kan være lukrativ business. Den akademiske verden er full av forskere som er desperate etter å publisere, og stadig flere universiteter og programmer for forskningsfinansiering har egne poster i budsjettet for forfatterbetalingen til open access publisering. Å få kloa i disse pengene, er forretningsideen til Global Journals Inc.

Nå kan det selvsagt hende at mega journals som Global Journals Inc. faktisk leverer kvalitet i både prosess og innhold. Men det virker ikke særlig sannsynlig. Jeffrey Beall, en amerikansk universitetsbibliotekar og forsker har i flere år via sin blog Scholarly Open Access ført en liste over alle useriøse utgivere av open access tidsskrifter – såkalte «predatory publishers». Global Journals Inc. står på Bealls liste. Bakgrunnen er en undersøkelse han gjorde av Global Journals Inc. sine tidsskrifter som blant innebar oppdagelser av mye plagiert innhold. Beall konkluderte med at Global Journals Inc. er et bevis på hvor lav terskelen nå er for å bli en del av den akademiske publiseringsindustrien: «All you need is a website, some pirated pictures of researchers in labs, and the ability to create unique journal titles», skrev Beall, før han konkluderte: «It’s clear that this is a completely bogus, predatory publisher. Most everything about it is false or deceptive».

Dessverre er det ikke bare Global Journals Inc. som har fått en slik dom av Beall. På hans liste over «predatory open access publishers» står per februar 2015 hele 722 forlag og mega journals som Global Journals Inc. oppført, sammen med 547 enkeltstående tidsskrifter. Disse tallene har blitt mangedoblet bare siden 2012, noe som sier noe om hvor lukrativ denne bransjen synes å være. Noen av predatorene som har blitt lansert de siste årene, som for eksempel Academic and Scientific Publishing, har flere enn 300 tidsskrifter i sin portefølje. Blant tidsskriftene og forlagene på Bealls liste finner vi også David Publishing, en annen aktør som ofte fyller mailboksen vår med oppfordringer om å publisere i tidsskriftet Journalism and Mass Communication, som, om man ikke vet bedre, fort kan blandes sammen med det vesentlig mer anerkjente tidsskriftet Journalism & Mass Communication Quarterly.

I denne jungelen av «predatory publishers» kan det være svært vanskelig å navigere. Hvordan kan man vite hvem som er seriøse forlag og tidsskrifter og hvem som ikke er det? Her er noen tips: For det første er det lurt å søke etter tidsskriftnavnet eller navnet på utgiveren på nett for å se om det er omtalt i negative ordelag. For det andre er det alltid lurt å sjekke hvem utgiveren er. Er det et seriøst akademisk forlag eller er det en mer utydelig institusjon som står bak? For det tredje er det lurt å sjekke redaktøren(e) og redaksjonsrådet. Er det kjente navn der, folk fra bra universiteter? For det fjerde er det lurt å sjekke om tidsskriftet er registrert noen steder, for eksempel i Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes liste over tellende publiseringskanaler. Sjekk også gjerne om tidsskriftet står registrert i open access registre som Directory of Open Access Journals (DOAJ). Jeffrey Beall har selv publisert en omfattende liste med sjekkpunkter som det kan være verdt å sette seg inn i.

Forhåpentligvis vil ikke alle de useriøse predatorene i bransjen hindre de seriøse tidsskriftene fra å bli open access. For open access er viktig, ikke bare fordi offentlig finansiert forskning bør være offentlig tilgjengelig, men også fordi det åpner forskningen opp for en større allmennhet, noe som er en kvalitetssikring i seg selv. Når flere har tilgang, kan også flere gå i dialog med, kritisere og etterprøve forskningen. Det håper vi både nye og gamle lesere av Norsk medietidsskrift vil gjøre. Og bare så det er sagt: Norsk medietidsskrift krever ikke forfatterbetaling, selv om vi nå ikke lenger har abonnementsinntekter. Alt redaksjonelt arbeid gjøres fortsatt på dugnad av en engasjert redaksjon og et engasjert fagmiljø, som ser en stor verdi i at norsk medieforskning nå blir mer åpent tilgjengelig.