Steinar Larssen (red.)

Nyhetsengstelse eller «Weltschmertz»?

Cappelen Damm/IJ-forlaget, 2014

Når nyheter skaper engstelse

Vi betrakter andres lidelse, for å sitere Susan Sontag, på storskjermen i HD-kvalitet fra sofakroken. Avkappede barnelik, halshugging for åpen scene, massegraver og sønderskutte ruiner som en gang var et hjem. Hva gjør slike nyheter med oss og hvordan bør media formidle slike bilder til oss seere? Dette er noen av spørsmålene som redaktør Steinar Larsen i sin antologi søker å finne svar på.

En antologi er en krevende sjanger: Enkeltbidragene skaper ikke nødvendigvis synergieffekt, og en ujevn komposisjon kan lede til at leseren mister den overordnede ideen for boken. Dette gjelder ikke Larsens bok. Sammensetningen av kapitlene er dekkende for det valgte temaet, boken er godt strukturert, selv om nivået i kapitlene riktignok varierer. Bidragene er ført i pennen av kompetente forskere som står i førersete på sitt fagområde, men jeg savner flere ferske navn. Og: Hvor er kvinnene? I Larsens bok finnes det det sju mannlige forfattere, men kun én kvinnelig skribent – fra Sverige.

Innledningen lover at boken bidrar med ny kunnskap om norske mediers nyhetsformidling knyttet til kriminalitet, krig, katastrofer og terror. Det er et vidt spekter av menneskelige udåder som skal dekkes, og bokens koherens lider litt på grunn av det. Jeg er også litt i tvil om hvor mye ny kunnskap som bringes til torgs ved å kaste blikket på bokens referanselister. Mange kilder er forholdsvis gamle. Det må likevel påpekes at det er skrevet overraskende lite om temaet, og derfor er boken velkommen til å utfylle litteraturgapet. Boken lover også å løfte frem de moralske og etiske dilemmaer knyttet til denne type nyhetsformidling og journalistenes profesjonsutøvelse. Her har boken lykkes; det er prisverdig trukket fram ulike vinklinger rundt etikk og moral i nyhetsformidlingen.

Det er ett kapittel som hever seg over andre: Morten Rostrups og Nils Petter Mørks Journalistikk på liv og død. Har media et humanitært ansvar? Kapitlet er analytisk, godt skrevet, tankevekkende og det bringer ny innsikt om «journalistiske dødvinkler». Forfatterne representerer interesseorganisasjonen Leger uten grenser og er således stemmer utenfor journalistenes og forskernes rekker. Hvis jeg skulle peke på en svakhet i kapitlet, er det referanselisten. De fleste referansene er nettbaserte, fra Wikipedia, pressekonferanser eller lignende kilder. Fordelen er at leseren selv kan sjekke kildene umiddelbart på skjermen, men kildekritikken blir krevende.

Trond Idås sitt kapittel Medienes samfunnsoppdrag – samfunnets pris gir en nyttig overblikk over pressens samfunnsrolle og yrkesetikk. Han har strukturert medienes samfunnsoppdrag under tre faser: umiddelbart etter katastrofen, under den konsoliderende seremonifasen og den kritiske vaktbikkjerollen etter hendelsen. Han presenterer også aktuelle eksempler for å illustrere rollekonflikter som oppstår mellom de ulike aktørene i en katastrofesituasjon. Kapitlet er godt strukturert og temaet belyses med aktuelle eksempler.

Jeg stusset litt på hvorfor Einar Øverengets kapittel Budbringerens etiske ansvar var med i antologien. Siden Idås i sitt kapittel har skrevet grundig om moral og etikk i journalistikken, virker Øverengets kapittel unødvendig. Rostrup og Mørk har på en utmerket måte også gjort rede for nettopp det etiske ansvaret i praksis. Øverenget har nok undervurdert bokens målgruppe. Teksten har mange avsporinger og virker tabloidisert med utallige spørsmål og udokumenterte påstander. Et strammere grep om stoffet hadde vært på sin plass. Kapitlet er også uten kildehenvisninger og leseren har ingen verifiseringsmuligheter. Det er nevnt kun en teoretiker – Aristoteles. Forfatteren burde ha anstrengt seg med å tilby flere teoretikere til leserne, siden det er et stort behov for et bredere filosofisk og vitenskapsteoretisk grunnlag for forskere innen medieetikk.

All ære til den dyktige, svenske forskeren innen krisekommunikasjon, Gunilla Jarlbo, men hennes bidrag Krisejournalistikk eller bare vanlig journalistikk? representerer argumenter som var toneangivende fra 1990-tallet til det tidlige 2000-tallet, lenge før de sosiale mediene var aktører i nyhetsformidlingen. Med et par unntak viser hennes referanseliste til denne perioden. Jeg savner nyere forskning på området. Det finnes kvinnelige forskere både i Norge og i Sverige som har skrevet om krisekommunikasjon og katastrofenyheter i de siste årene. Likevel er Jarlbos artikkel nyttig, ikke minst på grunn av de grundige definisjonene av sentrale begrep innen krise- og katastrofekommunikasjon.

Videre tilbyr Jarlbos presentasjon av det sosiokulturelle perspektivet en nødvendig motvekt til sosiologiske medieteorier i Steinar Larssens og Frank H. Aarebrots kapittel Engstelse og nyhetsformidling. Den mediesosiologiske tilnærmingen med tostegshypotesen, opinionsledere og dagsordenfunksjonen som nøkkelbegrep virker litt rigid og instrumentalistisk i dag. Det har vært et par paradigmeskifter siden Lazarsfeld lanserte sin teori. Kapitlet er likevel interessant pga. sammenlignende data mellom årene 2004 og 2013, etter at de sosiale mediene er kommet på nyhetsarenaen. Jeg savner også begrepsavklaring når det gjelder uttrykkene engstelse, redsel, frykt og vold. Forskningen tyder på at publikum tolker disse begrepene ulikt. Begrepet vold oppfattes for eksempel ofte både av forskere og informanter for snevert som fysisk vold. Det utvidede voldsbegrepet omfatter også psykisk og strukturell vold, slik som medieforsker W. James Potter har påpekt.

Bjarne Kristiansens kapittel Nyheter og engstelse i norske medier presenterer det norske nyhetslandskapet i tabellform. Som det første kapitlet i boken er dette kanskje ikke det klokeste valg. Leseren mister litt interessen i en skog av tabeller – 11 i alt, noe som bryter for mye med fortellingsstrukturen. Hadde det vært en idé å samle tabellene i slutten av kapitlet? Kapitlet tar for seg også sosiale medier, noe som er et pluss, men det mangler kildehenvisninger som bør være obligatoriske i en tiltenkt lærebok.

Steinar Larssen har selv skrevet kapitlet Nyheter på TV, påvirkning og kulturelt felleseie. Her har han prisverdig tatt med hvordan de unge opplever opprivende nyheter på skjermen. Det er et stort behov for denne type forskning, siden barn og ungdom opplever nyheter forskjellig fra de voksne. Vi mangler data i Norge om hvordan de sosiale mediene spiller inn i de unges virkelighetsoppfatninger rundt katastrofer, spesielt siden de har tilgang til nyheter døgnet rundt, uten de voksne som veivisere. Her savner jeg nyere kilder, f.eks. NORDICOMs publikasjoner.

Larsens bok er grei og ryddig som innføringsbok i krise- og katastrofekommunikasjon. Boken bør også anbefales spesielt for offentlige myndigheter som altfor ofte har for liten forståelse for de journalistiske vilkårene i en krisesituasjon.

Nyhetsengstelse er et mer komplisert fenomen enn bekymring for angstskapende nyheter. Min erfaring som journalist og forsker i katastrofekommunikasjon tyder på at publikums engstelse har en mer eksistensiell karakter. Utover angsten for å bli rammet, miste liv og helse, er man engstelig for noe udefinerbart, karakterisert ved det moderne menneskets «verdenssmerte». Det grunnleggende spørsmålet er: Er det galt at vi blir engstelige av å se nyheter? Alternativet er verre – likegyldighet, handlingslammelse eller medlidenhets-utmattelse som Susan Moeller kaller det.