Lisbeth Morlandstø og Arne H. Krumsvik (red.)

Et løft for forskningen på innovasjon i lokale aviser

Cappelen Damm Akademisk (IJ-forlaget), 2014

Innovasjon og verdiskaping i lokale medier

Lokalaviser står sterkt i Norge, men opplagene faller. Lokalavisene slipper ikke unna den omstilling som ellers skjer i pressen. Denne boka gjør rede for grep som er tatt i redaksjoner og mediehus rundt om i landet, særlig i Nord-Norge, fram til artikkelsamlingen gikk i trykken mot slutten av 2013. Omstillingspresset er ikke blitt mindre siden.

Boka har utgangspunkt i forskningsprosjektet «Lokaljournalistikkens vilkår og muligheter i et nordnorsk mediemarked», som ble drevet fra det journalistfaglige miljøet ved Universitetet i Nordland. Underveis i arbeidet kom lokalmedieforskere fra andre universiteter og høgskoler i Norge med på laget. Boka har i alt 15 bidragsytere i 14 kapitler, samt en meget lesverdig innledning av Rune Ottosen. Slik viser samlingen stor bredde i norsk forskning om innovasjon i lokale medier. De lokale papiravisenes utfordringer og løsningsforsøk får særlig oppmerksomhet, med mange konkrete eksempler, men boka spenner videre:

For det første samler redaktørene, Lisbeth Morlandstø og Arne H. Krumsvik, de empiriske casestudiene i en fast innovasjonsteoretisk ramme. Det er i seg selv banebrytende å utforske innovasjon i lokale medier, som redaktørene framholder, fordi innovasjonsstudier stort sett handler om store, nasjonale eller internasjonale medieaktører.

For det andre peker studiene av lokale innovasjoner ut over den enkelte avis og mot konsernene og Mediebedriftenes Landsforening, som leter etter veier til innovasjon og verdiskaping ovenfra og i stor grad styrer de forsøkene som finner sted.

For det tredje peker boka ut over lokalavisene ved at digitalisering og konvergens tvinger dem ut på nye plattformer, der konkurransen både fra lokal kringkasting og sosiale medier merkes.

I alle disse tre perspektiver handler det om journalistikkens kår og videreutvikling i de lokale mediene. Med et så stort lerret spent opp, virker det smått at nettbrettet – og enda mer konkret: iPad’en – ble omdreiningspunktet i mange av omstillingsbestrebelsene. Da Steve Jobs lanserte dette nettbrettet i 2010, så mange avisledere det nye teknoproduktet som det store håpet i et fallende marked med krav til digitale tilpasninger. De kapitlene i boka som dreier rundt iPad – det er tre av dem – demonstrerer hvor smaltenkt denne strategien var.

Redaktørene av boka inviterer i stedet til en bredere tilnærming til innovasjon og verdiskaping i de lokale mediene. Morlandstø og Krumsvik lener seg på Francis og Bessant (2005) sine fire P-er for å få fram hva som skjer i en innovasjonsprosess: Det kan være produktinnovasjon, som med nettbrett, nye medietjenester eller nye sjangre og kommunikasjonsmønstre; prosessinnovasjon, med endringer i hvordan produkter og tjenester produseres og leveres; posisjonsinnovasjon, dvs. hvordan produkter og tjenester plasseres i nye kontekster; og paradigmatisk innovasjon, som innebærer endringer i en organisasjons tenkemåte, verdier og forretningsmodeller, slik avisbransjen nå er inne i omstilling. Til disse fire former for medieinnovasjon føyer redaktørene en femte, sosial innovasjon. Dette gjelder eksisterende produkter og tjenester som tas i bruk på nye måter for å fremme sosiale mål.

Den enkelte kapittelforfatter markerer hvilken form for innovasjon han eller hun retter søkelyset mot. Dette gjør det oversiktlig å navigere i boka. Redaktørene bidrar til dette i sin innledning ved tydelig veiledning om hvilke kapitler som belyser hvilke sider ved innovasjon og verdiskaping i lokale medier. Leseren får dermed samlende rammer rundt de enkelte casestudier.

Jeg liker det perspektivet på verdiskaping som anvises. Lokale medier skaper verdier i lokalsamfunnet. Redaktørene og bidragsyterne har øye for mer enn den økonomiske siden av saken. Som redaktørene skriver, verdiskaping tar også form av «demokrati, trivsel, bærekraftige lokalsamfunn og styrking av mellommenneskelige relasjoner.» Flere bidrag i boka handler nettopp om hvordan lokalavisene står i spennet mellom økonomiske realiteter og kulturell verdiskaping, mellom idealet om kritisk journalistikk og positiv støtte til næringsliv og gode krefter i lokalsamfunnet. Jeg liker redaktørenes syn for hvordan den lokale mediebedriften som kulturell og sosial faktor samhandler med andre aktører i lokalsamfunnet.

Flere og flere aviser rapporterer om dette i det årlige «samfunnsregnskapet». Jens Barland påviser at slike årlige rapporter om hvordan avisen ivaretar sitt samfunnsoppdrag, ble utviklet av lokalavisene. Oppland Arbeiderblad var først ute, i år 2000.

Av enkeltkapitlene fester jeg meg ved Astri Marie Holands studie av når og hvordan de 40 avisene som utgjorde den tradisjonelle trykte lokalpressen i de tre nordligste fylkene, har fornyet seg gjennom de to tiårene fra 1990 til 2010. Dette er et fint stykke nær mediehistorie. I denne perioden ble avisene utfordret av digitaliseringen. Den første runden av digitaliseringen foregikk før Internett åpnet nye samhandlingsmuligheter, ved nye miljøforskrifter for håndtering av fotokjemikalier. Særlig de gamle familiebedriftene fikk en tøff overgang. I den undersøkte perioden ble de fleste av avisene nordpå organisert inn i store mediekonserner, Amedia og Polaris. Holand legger vekt på avisenes endringskapasitet, det ytre press de var utsatt for og de betydningsfulle rammebetingelser de måtte forholde seg til, og hva som motiverte dem til endring. Innovasjon består da i nyskaping, nytilpasning og i å finne nye løsninger.

I den videre digitaliseringen, med nettverksløsninger og større datakapasitet, ble den teknologiske terskelen for nyetablering i bransjen senket for nye aktører, påpeker Holand. Det ble startet flere «superlokale» fådagersaviser, i 2013 var det 11 av dem i Nord-Norge. De smetter inn som sosial innovasjon mellom dekningsområdene til de noe større avisene, gjerne i positivt samvirke med det nære næringslivet. I en detaljstudie av den nye superlokale avisa Framtia i Meløy, der Astrid Marie Holand samarbeider med Tarjei Eck Hansen og Lisbeth Morlandstø, ser vi at nykommeren klarte å «skubbe seg inn mellom» de to eksisterende avisene i området ved å appellere til det lokale næringslivet både som lesere og annonsører. Framtia oppleves som næringslivets egen avis, en avis som bidrar til positiv utvikling i lokalsamfunnet på næringslivets premisser. Den nye avisa finner økonomisk fotfeste, men den redaksjonelle tilnærmingen kan «komme i konflikt med journalistiske profesjonsverdier, spesielt idealene om den kritiske og uavhengige journalistikken», som Birgit Røe Mathisen framholder i et kapittel om lokal næringslivsjournalistikk.

Det er umulig å yte alle bidrag i en så rik antologi rettferdighet i en kort omtale. Boka avsluttes med et framtidsrettet utblikk av Lars Nyre. Han har reist tilbake til heimstaden Voss og spurt redaksjonelle medarbeidere i Hordaland om hvordan de kunne klart å lage denne lokalavisa på nett alene. Den dramatiske nedgangen i papiravislesing blant unge, gjør det verd å tenke gjennom det. Svarene Nyre får, antyder at det er mulig å lage lokalavis bare på nett. En av hans informanter sier det slik: «Viss ein tenkjer seg at papiravisa er daud, måtte Gud forby, så trur eg ikkje det ville vera vanskeleg å lage god nyheitsformidling og god kultur- og idrettsformidling på dei nettplattformene vi har no.» Nyre appellerer: «Prøv ut denne redaksjonelle planen!»

Der ender boka. Jeg hadde gjerne sett et konkluderende kapittel fra redaktørene. Denne boka er velskrevet, i et språk og en form som både avispraktikere og akademikere kan finne seg hjemme i. Den foregir i tittelen å dekke «lokale medier». Men ut over studier av lokalaviser er det kun ett kapittel om fagbladet Kommunal Rapport og ett om sjangereksperimentering med lokal-tv i NRK Hedmark-Oppland. Den første av disse to framstilles som «ganske lik en lokalavis», med sin brede dekning av kommunal og fylkeskommunal virksomhet landet rundt. Slik utfyller dette kapitlet bildet av de lokale lokalavisene. Og kapitlet om de lokale fjernsynssendingene diskuterer erfaringene med «folkejournalistikk», som også kan tenkes i lokalavisene. Men dette blir for lite om andre lokalmedier. Etter min mening ville boka stått seg på å holde seg til lokale aviser og til de utfordringer uavhengige og konserneide lokalaviser står overfor. Konsentrert slik, er denne boka et løft for forskningen på innovasjon i lokale aviser.