Kathrin Fahlenbrach, Erling Sivertsen, Rolf Werenskjold (red.)

Så virkelig som på kino

Berghahn Books, 2014

Media and Revolt. Strategies and Performances from the 1960s to the Present

I 1968 studerte jeg ved School of Oriental and African Studies i London. Det var en periode med demonstrasjoner over hele verden. London School of Economics ble okkupert. Den store Vietnamdemonstrasjonen i London, som for øvrig er omtalt i Media and Revolt, fant sted 27. oktober med mer enn 200.000 deltakere. En dag spiste jeg lunsj med min venn Jon Halliday, som da hadde begynt sitt virke som Asiakjenner. Vi snakket blant annet om demonstrasjonene rundt om verden. Jon spurte om jeg hadde sett nyhetene på fjernsynet kvelden før, jeg svarte ja. Så sa han: «Did you see the footage from Japan of Zengakuren battling the police at Tokyo University?» Det bekreftet jeg, og han utbrøt: «It was so real. It was just like in the movies.» Det var en treffende replikk. Den revolusjonære japanske studentorganisasjon Zengakuren var på 60-tallet stadig i kamp med politiet med sine køller og skjold. Studentene hadde bambusstokker og motorsykkelhjelmer. Kampene liknet på et slående vis de mesterlige samuraifilmene til Akira Kurosawa.

Denne samtalen kom jeg i hug da jeg leste boken Media and Revolt redigert av Kathrin Fahlenbrach, Erling Sivertsen og Rolf Werenskjold. Bokens til sammen 22 bidrag i tillegg til en presenterende innledning er 417 tette sider og tar for seg demonstrasjoner, opprørsbevegelser, protester av mange slag fra sekstitallet og framover. Tre fjerdedeler av boken handler om bevegelser fram til omtrent årtusenskiftet. Noen av dem inneholder overraskende og interessante perspektiver. Blant annet ett av Bert Klandermans om Romania og Ceaușescus fall. Problemet med utvalget er at det eneste som later til å holde det hele sammen er at de ulike fenomenene på en eller annen måte kan sies å ha noe med «revolt» å gjøre. Praktisk talt alle de opprørsbevegelsene som diskuteres i boken, tilhører det som bredt sett kan kalles venstresiden. Unntaket er en analyse av motstanden mot et asylmottak i Belgia av Baldwin van Gorp. Det er en av bokens mest interessante artikler.

Problemet er jo at det er mange revolter som kjennetegnes av å være en del av et populistisk høyreopprør. Ikke minst har dette vært tilfellet i de siste tiårene. Det kunne vært interessant å få et komparativt innspill til hvordan dekningen og mediestrategiene til disse bevegelsene er sett i lys av venstreopprørene. Som videreføring av en slik tankegang er det interessant å lese den presise analysen som Hanno Balz foretar av mediestrategien til Rote Arme Fraktion (RAF) i Tyskland. Der er det et poeng at moderne terrorisme i stor grad utgjør en form for iscenesettelser og bygger på klare mediestrategier. Der det ofte finnes et dobbelt perspektiv – terroristene som avantgarde for et større idealistisk mål og samtidig som ofre. Det kan altså trekkes klare paralleller mellom RAF og andre venstreterrorgrupper og islamistiske terrororganisasjoner.

Boken er delt inn i fire. Første del kalles «Systematic Approaches to Protest and the Media.» Som mange andre bidrag presenterer de fire artiklene ’framing’-analyser. Det er ikke helt klart hvorfor disse bidragene finnes under denne overskriften og ikke innenfor del 2; «Protest in the Mass Media around 1968: Print, Film and Television.» Det gjelder for eksempel Dieter Ruchts historiske framstilling av protestbevegelser i Tyskland. Det kan tenkes at det skyldes at del 2 allerede er bokens langt største med åtte bidrag.

Mens storparten av analysene tar for seg journalistiske medier, utvides dette perspektivet, som tittelen viser, i del 2. Her finnes blant annet Stefan Eichingers «Taking the Revolution to the Big Screen.» Artikkelen er et velkomment taksonomisk forsøk på å analysere film og opprør på 60- og 70-tallet – ikke bare i Europa og USA. Artikkelen er et unntak på flere måter. Ikke bare fordi den dreier seg om film, men også fordi den omhandler bevegelser i Sør.

Del 3 bærer tittelen «Professional Strategies of Protest across the Media after 1968» og spriker fra en framstilling av Black Panthers (som vel i stor grad må betraktes som et sekstitalls-fenomen) til Greenpeace-kampanjen mot hvalfangst i Norge av Juliane Riese. Artikkelen er en kompetent framing-analyse, og heter da også med en presis og svært lang tittel «On Dynamic Processes of Framing, Counterframing, and Reframing: The Case of the Greeanpeace Whale Campaign in Norway.» Artikkelen av Craig J. Peariso om panterne viser noe av det som er problemet med flere av bidragene. Skriver forfatterne om begivenhetene og bevegelsene historisk eller om mediedekningen? Når det gjelder Pearisos artikkel, er det lite om medienes dekning av panterne, men mye om partiet selv. Man må ha god kjennskap til det historiske forløpet for å forstå hva artikkelen egentlig handler om. Når det gjelder The Panthers, er det en svært innfløkt historie med mye infighting og gjensidig vold i tillegg til den politivolden de ble utsatt for.

Den siste fjerdedelen av hele bindet tar for seg «Protest in the Digital Age», og virker svært fragmentarisk. De ulike bidragene holdes knapt sammen av annet enn at det foregår i «the digital age», og spenner fra Roy Krøvels artikkel om zapatistene i Mexico til Hendrik Storstein Spilkers bidrag om punkere i Trondheim. Luca Rossi og Giovanni Boccia Artieri skriver imidlertid interessant om «Cyperprotest. Protest in the Digital Age,» blant annet med utgangspunkt i Bebbe Grillo og fem stjerners bevegelsen på en måte som gir både teoretiske oppslag og konkrete pekepinner mot en analytisk praksis.

Som påpekt enkelte steder i Media and Revolt, har store demonstrasjoner, og mange av dem fra 1968, noe rituelt og iscenesatt over seg. De er så virkelige at de er akkurat som på film, som min venn Jon Halliday sa. Nå er dette aspektet om forholdet mellom fiksjon og virkelighet i mediedekningen av store demonstrasjoner og revolter ikke noen sentral del av boken, selv om det nevnes her og der. Det ville imidlertid kunne vært et interessant tema. Hvordan er for eksempel 1968 og årene rundt blitt dekket i ettertid i mange filmer?

Siden Media and Revolt stort sett tar for seg journalistiske medier, er min etterlysning kanskje ikke helt rettferdig, men den peker likevel på noe av det jeg savner i boken, nemlig hva den kulturelle betydningen av sosiale opprørsbevegelser har vært. Å bare undersøke, over mer enn 400 sider, hvordan disse dekkes i samtidige og ettertidige journalistiske medier, kan bli litt nærsynt og innskrenkende i forhold til at sosiale bevegelser og opprør ofte har et etterliv i minner og kulturelle erfaringer.

Med unntak av noen få bidrag – Eichingers og Roy Krøvels er nevnt – er boken blottet for ikke-vestlige perspektiver. Det er noen bevegelser som nesten ber om bli inkludert i en slik stor bok om medier og opprør – anti-apartheid-motstanden i Sør-Afrika, prodemokratibevegelsene i Afrika på 90-tallet, men også opprørene mot diktaturene i Latin Amerika eller motstanden mot generalene i Thailand. Særlig når utgangspunktet er opprøret i 1968, som behandles side opp og side ned, som jo hadde sin bakgrunn i den anti-imperialistiske kampen først og fremst i Vietnam, er dette hullet påfallende. Men dette behandles altså ikke.

Media and Revolt er en omfattende bok. Det er ikke mulig innenfor denne rammen å yte rettferdig til alle enkeltbidrag, derfor blir denne anmeldelsen et forsøk på å tenke både med og mot boken. Redaktørene skriver i innledningen at de har til hensikt å presentere

[…] current studies reflecting the complex interrelation between media and protest from different disciplinary perspectives: sociology, social psychology, history and media studies. While analysis of media and protest has for a long time been isolated in single disciplinary discourses, we aim to foster interdisciplinary exchange between multiple discourses (s. 3).

Nå er det grunn til å stille spørsmål ved om det er sant at studier av medier og protest har vært isolert i enkeltdisipliner. Uten å kjenne litteraturen inngående, stiller jeg spørsmål ved dette, særlig fordi den mest kjente boken om fenomenet, som det også refereres til i artikkel etter artikkel, er Todd Gitlins kjente The Whole World is Watching (1980/2003). Den er jo nettopp preget av flerfaglighet i analysen – sosiologi, tekstanalyse, politisk drøftelse. At denne påstanden fremmes så sterkt, virker som en markering som redaktørene ikke har grunnlag for å foreta. Enda mer påfallende blir dette fordi en del av enkeltbidragene i boken faktisk ikke er særlig interdisiplinære i sin tilnærming. Mange av dem utgjøres av svært basale framinganalyser uten noe videre historisk, sosialpsykologisk eller sosiologisk perspektiv.

Mange artikler dreier seg om pressen, men det er også flere om fjernsyn. Av bidragene har seks av totalt tjueto kapitler framing eller frame i tittelen, og ganske mange andre benytter seg av framinganalyse. Dette har ført til at det om igjen og om igjen forekommer de samme referansene til denne metoden. Det virker ikke som redaktørene har tatt seg bryet med å sjekke for gjentakelser, eller har ikke de enkelte bidragsyterne kjent til hverandres artikler? Denne stadige repetisjonen forsterkes av at praktisk talt alle viser til Gitlin. Det gjør at den mangfoldige tilgangen som redaktørene påstår at finnes i boken i sitatet ovenfor, nettopp ikke blir stående som noe annet enn en påstand. En framinganalyse av bidragene kunne vært på sin plass for å påvise likhet og sneverhet. I det hele tatt er det nå kanskje grunn til å stille spørsmål ved hvor fruktbare mer eller mindre elementære framinganalyser er for å forstå medieteksters mer komplekse egenskaper. Nå skal det sies at flere av bidragene hver for seg gjennomfører metoden på en svært instruktiv måte. I tillegg til Riese, Klandermans, og Van Gorp, kan også Sigurd Allerns om Obiora-saken om politivold i Trondheim nevnes. Ralph Negrines bidrag om britiske protestbevegelser i historisk sammenheng – politisk og mediemessig – er både analytisk god og dessuten velskrevet.

Hvilke begivenheter og tidsepoker er det så som boken refererer til? 1968 og de nærmeste årene rundt er ikke bare et utgangspunkt for analysen, det er også et slags mønster for hvordan mange senere protester forstås. Dette perspektivet angis da også i bokens undertittel «Strategies and Performances from the 1960s to the Present.» De bidragene som tar for seg 60- og de tidlige 70-tallsbegivenhetene dreier seg om Frankrike, Tyskland, Italia, Storbritannia og USA og også om dekningen i Norge av studentopprøret. Dette gjelder til sammen halvparten av alle bidragene. Dette innebærer at begivenhetene i sentrale og europeiske land får omfattende plass. Spørsmålet er så om det som skrives om disse nå i ettertid mytiske hendingene, bidrar til økt forståelse og nye synspunkter. Det er dessverre ikke tilfellet. Mye av det som kommer fram, finnes allerede i den svært omfattende litteraturen som opp gjennom årene er kommet om opprørsbevegelsene på seksti- og syttitallet. Nå kan selvfølgelig redaktørene innvende at de analyserer mediene, ikke begivenhetene som sådan.

Men forholdet mellom den historiske bakgrunnen og medieframstillingen er i mange av bidragene uklar. Det er som om den historiske analysen som det jo påstås at skal være sentral i boken, innskrenkes til enten relativt overflatiske og velkjente framstillinger av allmenn medieutvikling, så som fjernsynets økende betydning. Eller at det som elementær bakgrunn for blant annet det tyske 60- og 70-tallet, som er en svært kompleks periode, her blir så forenklet at det til dels ikke er klargjørende.

Jeg skal prøve å illustrere denne innvendingen med noen referanser til Tyskland. Mange av de enkelte bidragene er i og for seg utmerkete nok, og hver for seg gir de innpek til en forståelse av framveksten av det nye tyske venstre. Det er til sammen fire bidrag som helt og holdent handler om Tyskland, og situasjonen der nevnes i flere andre. Når man leser om de tyske erfaringene i sammenheng i så mange artikler som ikke referer til hverandre, som inneholder gjentakelser, og som mangler et overordnet perspektiv, blir imidlertid helheten fragmentarisk. Det tverrfaglige sammenhengende perspektivet som innledningen påberoper seg, finnes ikke fordi tysk sosialpsykologisk bakgrunn, som blant annet er behandlet av Alexander Mitscherlich i hans berømte bok Auf dem Weg zur vaterlosen Gesellschaft (1969), ikke kommer fram. Det gjelder også en mer analytisk påpekning av politiske og sosiale forhold i «das Wirtschaftswunder» under Adenauer og Erhard, som topper seg med den store koalisjon under Kurt Georg Kiesinger. Jeg savner også en henvisning til den såkalte Spiegel-affæren i 1962 da forsvarsminister Franz Josef Strauss gav ordre til ransakelse av redaksjonen av nyhetsmagasinet Der Spiegel og arresterte redaktører og journalister. I et medieperspektiv på tysk 60- og 70-tall er den rolle som den liberale ukepressen ved Der Spiegel og Die Zeit spilte helt essensiell.

Flere av analysene av fjernsynets rolle for tysk sekstitall er imidlertid preget av interessante og viktige perspektiver. Kathrin Fahlenbrach konkluderer blant annet sin artikkel om «Protest in Television. Visual Protest on Screen» med «[…] since 1968, Western television has also adapted to protest discourses and strategies in many ways and helped at least moderate movements to change the established consensus – even if this is partly the result of unintended effects.»

Fahlenbrachs påpekning blir ikke mindre aktuell av at jeg skriver denne anmeldelsen mens studenter i Hong Kong demonstrerer for demokrati mot den Beijingstøttete byregjeringen. Jeg følger dekningen både på BBC og på CCTV. Man skulle ikke tro det var samme begivenhet som disse to store svært profesjonelle nyhetskanalene tok for seg. CCTVs kvinnelige reporter sa blant annet i en sammenheng: «One thing is to be in favour of democracy. Another thing is to be against law and order.» Situasjonen med sekstitallets kulturrevolusjonære kinesiske fyrtårn som forsvarer av lov og orden, viser hvor politisk viktig analysene av sammenhengen mellom demonstrasjoner, opprør og medier kan være.