Jens E. Kjeldsen

Hva retorikk er

Universitetsforlaget 2014

Hva er retorikk?

I sin «Hva er»-serie har Universitetsforlaget nå gitt ut ei innføringsbok i hva retorikk er. Den er skrevet av Jens Elmelund Kjeldsen, som er professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Universitetet i Bergen.

I et forord framholder Kjeldsen at innsikt i retorikk ikke bare gjør en bedre til å overbevise, men også at den hjelper en til å erkjenne verdien av å la andre overbevise en – i den forstand at en ser svakhetene ved sine egne uholdbare synspunkter. Det er et edelt syn på retorikken, som det nok kan være vanskelig å være seg bevisst i hverdagsargumentasjon. En tredje verdi ved retorikken, som viser seg tydeligere i hverdagsargumentasjon, mener jeg er at retorisk innsikt gjør det lettere å identifisere og gripe fatt i svakheter ved meningsmotstanderens argumentasjon. Det er ikke minst nyttig for journalister, som skal unngå å bli manipulert av sine kilder.

Bokas første kapittel heter «Praksis». Der beskriver Kjeldsen retorikk som handling gjennom kommunikasjon – med andre ord «How to do things with words», for å sitere tittelen på språkfilosofen John L. Austins berømte bok fra 1962, som er fundamental i språkhandlingsteori. Kjeldsen viser ikke til Austin, men poenget får fram hvor sentral retorikken har vært og er som vitenskap. Å bruke språket er å etablere relasjoner til andre personer, og språkbruken gjør relasjonene synlige. Språkbruk etablerer også – og synliggjør – kommunikasjonsdeltakernes forhold til den ytre og den indre verden. Språkbruk er forma av – og etablerer – kontekst, og den påvirker hvordan vi forholder oss til konteksten når vi kommuniserer. Språkbruk er subjektiv og dermed ikke nøytral. Kommunikasjon er grunnleggende prega av argumentasjon – ulikt i ulike sjangrer.

Å undersøke denne hverdagsargumentasjonen og hvordan den kommuniseres i mediene, er retorikkens sentrale oppgave. I den sammenhengen understreker Kjeldsen at språk ikke bare betegner verbalspråk i tale og skrift. Det omfatter også bilder, musikk, film, dataspill og kroppsspråk. Hvilke meninger og oppfatninger formidles, hvordan formidles de, og hva slags overbevisningskraft har de? Jeg kunne ønske at Kjeldsen i større grad hadde analysert eksempler på hvordan retorisk overtalelse rent faktisk foregår i bilder, musikk, film, dataspill og kroppsspråk. Han nevner bare nokså overfladisk at også disse ytringsformene gjør bruk av retorisk kommunikasjon

Som retorikere så sofistene på språket som et middel til overtalelse. I motsetning til Platon mente de at det ikke finnes allmenngyldige sannheter, bare sannheter for det enkelte menneske på det enkelte tidspunkt. Slik kan det se ut til at sofistene foregrep våre dagers postmodernistiske og konstruktivistiske språksyn. Samtidig kan en kanskje si at deres retoriske praksis var strategisk kommunikasjon. Som retoriker skulle en være i stand til å argumentere like godt for ulike standpunkter. Kjeldsen framholder imidlertid at sofistene ikke var relativistiske når han skriver at «hva som er sant eller moralsk riktig, er noe vi diskuterer oss fram til på gjeldende tidspunkt». Gjennom vekta på diskusjon la sofistene grunnlaget for demokratiet. Retorikk er som vi forstår – og som Kjeldsen understreker – ikke bare stilistiske råd om veltalenhet; allerede antikkens retorikklære hadde et språkfilosofisk grunnlag som er forbausende moderne.

Etter kapittelet om praksis følger et historiekapittel der Kjeldsen presenterer retorikken i antikken og trekker linjer fram til vår tid. Dette kapittelet er nokså oppramsende og med enkelte pussige forklaringer – som når han på side 41 beskriver hvordan norske politikere talte «mer som Demosthenes enn som vår tids politikere. Både verdiene (frihet, mot og offervilje) og stilen virker fremmed for oss. Det gjorde den også for allmuens representanter, som holdt seg tilbake i sjenanse». Holdt de seg tilbake i sjenanse, og var det i sjenanse de holdt seg tilbake? Hvor har Kjeldsen det fra?

De fleste av Kjeldsens kapitler i resten av boka handler om det språksynet som er innebygd i retorikken. På den måten får han fram hva som gjør retorikken minst like aktuell, relevant og funksjonell i dag som den var i antikken, hvordan retoriske strategier preger praktisk mediekommunikasjon i dag, og hvorfor den er nyttig i analyse av moderne medietekster. Disse kapitlene om den språkoppfatningen som retorikken bygger på, er perspektivrike og svært interessante. Det gjelder først kapittelet om samfunnsdannelse, der Kjeldsen påviser og underbygger hvordan retorikken og menneskets ferdigheter er avgjørende for å bygge samfunn. Dessuten skaper og gjenskaper retorikken samfunnet som et sammenhengende fellesskap. Kjeldsen skriver på side 72 slående at samfunn krangler seg fram til fellesskap.

Kjeldsen bruker i boka gjennomgående uttrykket retorisk «evne» istedenfor retoriske ferdigheter. Når retorikken presenteres som fag, mener jeg det er mer tale om ferdigheter. Retorikk er ikke bare medfødt; det sentrale i denne sammenhengen (Universitetsforlagets «Hva er»-serie) er at retorikken er et læresystem.

Kapittelet om menneskesyn starter med sofistene og utvikler seg til ei drøfting av grunnlaget for erkjennelse, slik det oppfattes i retorikken. Tanker og fornuft, følelser og erfaringer gjør erkjennelse mulig. Erkjennelse blir imidlertid ikke til før vi taler, ifølge Kjeldsen, men i sjølve talen: «Det er slektskap mellom det å forstå og det å formidle. For å forstå må vi uttrykke, for å uttrykke må vi forstå (…) Vi forstår fordi vi tenker, og vi tenker ved å tale» (s. 83). Poenget virker godt – ikke minst fordi det er godt formulert (retorisk). I ei bok som denne burde imidlertid ikke Kjeldsen ha underbygd poenget med etos-argumentet Jeg har flere med meg når jeg hevder at (…), idet han skriver: «Vi er rett og slett blitt klokere. De fleste er vel enige i dette retoriske poenget.» Hva er Kjeldsens empiriske grunnlag for antakelsen? Finnes en spørreundersøkelse om dette?

I kapittelet om menneskesyn berører Kjeldsen også retorikkens betydning for etablering av doxa, og han presenterer de tre appellformene etos, logos og patos. Retorikken omfatter ikke bare fornuftsargumentasjon. Retorisk argumentasjonsanalyse belyser også hvordan følelsesappell fungerer overbevisende. «Følelsen følger av argumentasjonen, men argumenter kan også følge av følelsen», skriver Kjeldsen: «Det emosjonelle har en rasjonell dimensjon, det rasjonelle en emosjonell» (s. 97).

De to avsluttende kapitlene handler om retorikken som fag og om makt og avmakt. Jeg mener Kjeldsen har disponert boka klokt. Det er ei fin utvikling mellom kapitlene slik han har lagt den opp, og temaet utvikler seg i dybde og perspektivrikdom slik at den er interessant å lese.

Etter litteraturlista følger noter og et stikkordsregister som er svært nyttig. Jeg undres bare over forklaringa i note 3, der Kjeldsen hevder at «stasis» i entall heter «status», for det latinske ordet «status» heter da «status» i både entall og flertall?

Noen få skjønnhetsfeil vil jeg nevne til slutt. På side 33 skriver Kjeldsen at møter i antikken foregikk «på den offentlige talerplassen på Forum Romanum, som i Athen var en stor hevet plass hvor taleren kunne bevege seg fritt». Forum Romanum var vel bare i Roma og ikke i Athen? Språkeksempelet nederst på side 46 kaller Kjeldsen «analytisk», men det er vel syntetisk? Gjennomgående skriver Kjeldsen om å «utføre» en retorisk «funksjon». Jeg mener vi utfører ei handling med språket, og den handlinga har en retorisk funksjon. På side 95 skriver han «ha kjennskap om». Vi har kunnskap om eller kjennskap til noe. På side 132 må det ha gått fort når Kjeldsen skriver at film, litteratur og anekdoter «gir oss myter om hjernevask og overtalelse som skjer uten at du er bevisst på det». Her mangler iallfall et eksempel som kunne ha klargjort hva han mener. For det meste skriver imidlertid Kjeldsen klart, poengtert og interessevekkende, og jeg liker hans aforismer.