Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra skjermbrett til skjerm: Litterære forestillinger om fremtidens media

Jon Bing (1944–2014) var forfatter, dr. juris og professor ved Senter for rettsinformatikk.

I denne artikkelen, som opprinnelig sto på trykk i nr 2 1994 av Norsk medietidsskrift, kombinerer Jon Bing sin interesse for science fiction-litteratur med sitt visjonære akademisk-analytiske blikk på medieutviklingen. Bing tar utgangspunkt i historiske, litterære forestillinger om framtidens medier og spør i hvilken grad det finnes snev av realisme i disse forestillingene. Artikkelen ender med et 1994-blikk mot dagens medier, der visjonene om medienes framtidige sosiale dimensjon er særlig interessante å lese 20 år senere.

Hvordan vil fremtidens teknologiske nyvinninger prege oss? Kanskje vi kan få en anelse gjennom å se hva skjønnlitterære forfattere har fabulert seg frem til. Ikke bare telefonen, men også fjernsynet og videoen ble beskrevet litterært lenge før de eksisterte i virkeligheten. Dystre og begeistrede spådommer om fremtidssamfunnet inspirerer til videre tenkning.

Innledning

Denne lille artikkelen trenger – dessverre – en innledende ansvarsfraskrivelse. Den er ikke et resultat av systematiske studier. Den er snarere et resultat av tilfeldig lesning og en vedvarende interesse.1

På grunn av mitt eget arbeid med den rettslige regulering av informasjonsteknologi, og min interesse for fantastisk litteratur, har jeg under min lesning notert eksempler på hvordan man har fremstilt og vurdert teknologisk utvikling, spesielt i science fiction og fabelprosa. Det er min faste overbevisning at en samfunnsvitenskapelig studie som bygger på litteraturens bilde av ulike fenomener kan være verdifull, og fortelle oss mye om krefter bak utviklingen og de interesser som styrer utviklingen. Dessverre må jeg innrømme at denne artikkelen ikke kan pretendere å være resultat av en slik studie – til det er lesningen for lite systematisk og notatene blitt til for tilfeldig.

Likevel håper jeg at eksemplene kan ha en egenverdi som indisier på at en slik mer systematisk utforskning av litteraturen ville være verdifull, og som mer anekdotiske illustrasjoner av litteraturens forhold til informasjonsteknologiens sprangvise fremrykning.

…et meget morsomt leketøy

‘Mr Watson, come here, I want you.’ Ordene ble uttalt 10.3.1876 av Alexander Graham Bell til sin medarbeider TA Watson, og er blitt kalt ‘De syv ordene som forandret verden’.2

Ordene ble uttalt i det rom hvor Bell oppholdt seg, og nådde Watson i et annet rom hvor han arbeidet med det eksperiment som for ettertiden er blitt kjent som verdens første operative telefon.3

Telefonen ble en slags modell for hvordan en kunne tenke seg en utvikling av nye media, forskjellig fra trykt skrift. Allerede året etter oppfinnelsen kom Alexander Bell til Norge, hvor han demonstrerte oppfinnelsen på Børsen i Drammen 14.8.1877. Denne demonstrasjonen er beskrevet av en norsk forfatter, Elias Kræmmer (1936: 61–62):

Vi ventet paa at bankadministrator Borch skulle komme. Han maatte selvfølgelig være den første som lot ‘ordene flyve gjennem luften’. Inde i brandforsikringsselskapets kontor sat direktør Bang, selskapets anseede og fremfor al myndige chef, ogsaa kalt ‘Paven i Norge’ med sit apparat. Han lyttet utaalmodig etter at høre stemmen ifra det fjerne.

Saa kom Borch …

Mr. Bell anmodet ham om at gaa frem til apparatet. Stor stilhet og spænding. Al passiar forstummet. Over Borchs ansigt gled et let smil da han tok røret.

Han stirret paa Mr. Bell, intenst og strengt. Formodentlig spekulerte han paa om manden holdt ham for nar.

‘You must speak, Mr. Borch!’ sa Bell.

Borch rettet ryggen, saa op i taket og sa meget høitidelig: ‘Er – du – der – Bang!’

Det kneppet i kassen.

‘Men gud, det er jo Bang!’

Han la bort røret og saa sig forfærdet omkring.

‘Speak, Mr Borch – please speak!’ Han tok igjen røret,

‘Kan du høre mig, Bang?’

Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleiet. ‘Synes du ikke dette er morsomt?’ ropte Borch.

Nu maa Bang ikke ha vært enig, for Borch la pludselig fra sig røret, vendte sig mot os og sa:

‘Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøi. Men noen praktisk betydning faar det aldrig!’

Dermed bukket han for Mr. Bell, nikket venlig til os og gik over i banken. Men Sorgenfri lo saa det runget over hele børsen og sa:

‘Jagu kan det være nok med det tullepratet vi har i her i byen, om vi ikke ogsaa skal høre paa alle sladrekjærringene baade i Holmestrand og paa Kongsberg. Da ville det bli hyggelig aa leve!’

Det er kuriøst at effektivisering av teknologi for formidling av informasjon synes å vekke reaksjoner hos de som bekymrer seg for at den formidlede informasjonen vil være underlødig og overflødig. Sørensen-Sorgenfri gjorde seg til beste over sladrekjerringene, den noe mer adstadige Ludvig Holberg (jfr Heggelund 1981: 16–20) fryktet boktrykkerkunstens sløvende virkninger. Han observerte at resultatet var ‘Skrifternes store Mængde’ og gjorde seg sine tanker om sin tids mangel på egentlig dannelse: Man så ikke i hans tid

‘… saadanne rare Genier, som i gamle Dage, da studerende Mænd heller skierpede deres Hoveder ved idelig Meditation, end opfyldte dem med vitløftige Læsning og med andres Tanker og Meeninger; Thi, ligesom en kand opfylde sit Huus med saa mange Giester, at han selv ikke faaer Rum til at vende sig, saa kand en og opfylde Hiernen med saa mange fremmede Meeninger, at han intet Rum haver til egne Tanker.’

Denne observasjonen får foreløpig være en assosiasjon. Vi vender tilbake til Elias Kræmmers beretning fra 1890, som skildret en episode som i historisk tid hadde funnet sted 13 år tidligere. Muligens er skildringen representativ for den tidlige mottagelsen av telefonen, men den ble fort trengt til side av erfaringer med hvordan det nye medium utviklet seg i virkeligheten.

I 1885 opprettet Charlie Tilley i Vancouver en slags audiotex-tjeneste4 – abonnentene hans kunne underholdes med musikk, de som ville kunne sitte hjemme og høre ham ved sentralbordet spille gitar og spille Old Folks at Home eller God save the Queen (Dahl 1993: 43).5

Og det var telefonen som et rør inn i fremføring av levende musikk som stimulerte andre forfattere til å se telefonen som et bilde på et nytt massemedium. I 1889 vurderte man et felles telefon- og telegrafanlegg på den 105 km lange strekningen mellom Lillehammer og Bredevangen, og åpningen skjedde 7.9.1889. Samme år publiserte Jules Verne sin novelle Det niogtyvende århundre: En amerikansk journalists arbeidsdag i 2889 (1889). Her skisseres et telefonbasert massemedium:

‘Earth Herald’ blir ikke trykket hver morgen som aviser i antikken, men ‘snakket’. Abonnentene kan få rede på det de vil gjennom en rask replikkveksling med en journalist, politiker eller vitenskapsmann. Og de som kjøper et eksemplar for et par cent, kan pløye gjennom dagens nummer i et av de mange fonografiske kabinettene.

(…)

Telefonen kombinert med telekino er en annen av vår tids triumfer. Overføring av lyd ved hjelp av elektrisitet er i virkeligheten eldgammel. Men først i de senere år har man også kunnet overføre bilder.

(…)

De femten hundre journalistene satt foran like mange telefoner og formidlet nyhetene videre til abonnentene – nyheter som i løpet av natten var strømmet inn fra alle fire verdenshjørner.

Denne enestående organisasjon er blitt beskrevet ofte nok. Hver journalist har foruten telefon, en kommunikator foran seg. Denne setter ham i forbindelse med de telefoniske linjene. Slik får abonnentene ikke bare høre om begivenhetene, men også se dem. Mer likegyldig nyhetsstoff nøyer man seg med å illustrere med fotografier.

Det kan være grunn til å reflektere over de endringene som på dette tidspunkt skjedde i trykte massemedier. Innføringen av den elektriske telegrafen hadde gjort det mulig å formidle nyheter fra fjerntliggende strøk inn til byer hvor avisene ble trykket. Og da rotasjonspressen ble oppfunnet i 1863, førte den til produksjon av billigere trykksaker – mens man tidligere trengte 16–18 personer til å betjene en maskin som produserte 14000 avtrykk på en side pr time, leverte rotasjonspressen med en betjening på bare 2 personer 11000 avtrykk på begge sider.6 I telefonen så man på en måte muligheten til å gjenta på spredningssiden det som var skjedd på innsamlingssiden – men det Verne skildrer, er vel ikke så mye en mulig utnyttelse av telefonen, som en foregripelse av kringkastingen.

I 1891 bevilget Stortinget 43000 kr til den norske andelen av en linje til Stockholm (linjen var på 620 km, fra Kristiania til grensen var den på 136 km). I dette året skrev en norsk forfatter en visjon av fremtidens massemedia – Arne Garborg inkluderte den i romanen Trætte Mænd (1944: 255):

De har f. Ex.,’ sa han, ‘ingen Forestilling om, hvordan et fremtidigt Aftenselskab vil arte sig.’ Og han fortalte, hvorledes Gjæstene, efter at have indtaget et fyrsteligt Aftensmaaltid – à 50 Øre pr. Couvert, Vine iberegnet’ – ved Kaffeen vilde faa ihænde et ‘Program for Aftenens Nydelser’, der oversat til Nutidens Sprog vilde se omtrent saadan ud:

Théâtre français: Den Gjerrige.

Grand Opera: Don juan.

Opera comique: Barberen i Sevilla.

Théâtre d’Eden: Grand Ballet

Cirkus Renz: Festforestilling

St. Peterskirken: Stor Aftenmesse med Processioner.

House of Commons: Aftenmøde; stor Tale af Gladstone.

Philharmonie: Bülow-Concert. ·

osv. osv.

'Saa kommer den elskværdige Vert og spør enhver især: har De truffet Deres Valg? Hvilket Stykke vil De se; hvilken Opera vil De høre? – Hvorpaa en hver indretter sig ved sin Telefon og sit Skjærmbret – De forstaar: det Bret der optager de fotografiske Øiebliksbilleder at ved kommende Stykke, saaledes at man ikke blot hører hvad der siges, men ogsaa ser hvad der foregaar, hver Bevegelse, hvert Minespil … I Mellemakterne spadseres der da og udvexles Indtryk. Den ene jubler over de spanske Danserinder på Edentheateret, mens den ander dør af Begeistring over Gladstone’s Speech … Det blir en Underholdning!

Mediafengselet

Det er fascinerende å lese dette korte utdraget av Garborgs roman. Telefonen er beholdt som forbilde for hvordan massemedia utnyttes, men foregripelsen av kringkasting er enda nærmere enn i Vernes novelle. Enda mer overraskende er Garborgs bruk av skjermbrett til å gjengi ‘øyeblikksbilder’. Det går ikke frem av sitatet hvorvidt Garborg forestilte seg levende bilder, men angivelsen av at de gjengir bevegelser, trekker i alle fall våre moderne assosiasjoner i denne retningen. Fotografiet var på dette tidspunktet fremdeles ikke i helt vanlig bruk. Riktignok hadde de første pressefotografer dokumentert Krimkrigen omkring 1855, men frem til 1870 var fotografiet først og fremst knyttet til studioportretter, og George Eastman lanserte kassettkameraet først i 1885 (jfr Eckerman og Nordqvist 1991: 94).7

Personlig tror jeg det sier noe om fascinasjonen over den nye billedteknologien at Garborg så tidlig som i 1891 gir oss et inntrykk av å forestille seg fjernsynet som et massemedium. Og man kan gjerne reflektere litt over at selv om hans skjermbrett virker daterte, ville vi ikke bli overrasket om fjernsynet i dag til ettermiddagskaffen serverte oss Don Juan eller Barberen i Sevilla

Garborg var heller ikke alene om sine spekulasjoner. I 1895 debuterte H.G. Wells med sin roman The Time Machine, og han skrev en rekke fantastiske og visjonære romaner – litterært sett var nok de første romanene de mest spennende og kraftfulle. I disse romanene spilte imidlertid informasjonsteknologi en underordnet rolle. Men det finnes eksempler.

I novellen A Story of the Days to Come fra 1887, altså to år før Verne skildret den amerikanske journalists hverdag, står Mr. Morris (hvis etternavn i denne fremtid er degenerert til Mwres) opp for å møte sin fremtidige dag. Heller ikke han leser sin avis under sitt toalett, men blir tiltalt av en ‘phonograph machine’ (Wells 1966):

This phonographic machine was the size and shape of a Dutch clock, and down the front of it were electric barometric indicators, and an electric clock and calendar, and automatic engagement reminders, and where the clock would have been was the mouth of a trumpet. When it had news, the trumpet gobbled like a turkey, 'Galloop, galloop,' and then brayed out its message as, let us say, a trumpet might bray. It would tell Mwres in full, rich, throaty tones about the overnight accidents in the omnibus flying-machines that plied around the world, the latest arrivals at the fashionable resorts in Tibet, and of all the great monopolist company meetings of the day before…

Denne første-generasjons klokkeradioen gir oss også eksempel på hva slags stoff Wells mente ville få trompetoppslag i fremtiden: Ulykker, kjendisreportasjer og økonomi – dette er sannsynligvis ikke fremsynte forslag, men en angivelse av hva de dagsavisene som nettopp på dette tidspunktet vokste frem i f.eks. London allerede solgte på.

Men Wells var også flere år etter Garborg i å skildre et slags fjernsynsapparat.8 I When the Sleeper Wakes (1899: 60–61) sover en person seg to hundre år inn i fremtiden.9 Her finner hovedpersonen hyller med sylindre med grønne titler på hvit bakgrunn. I veggen er det satt inn ‘a little apparatus about a yard square and having a white smooth face to the room’. Etter litt nølende eksperimentering, klarer han å sette inn sylinderen i den firkantede kassen, presser en bryter og aktiviserer apparatet:

On the flat surface was now a little picture, very vividly coloured, and in this picture were figures that moved. Not only did they move, but they were conversing in clear small voices. It was exactly like reality viewed through an inverted opera glass and heard through a long tube.

En mer nøyaktig beskrivelse av et fjernsynsapparat (med videogramavspiller) kan man knapt kreve før århundreskiftet. Men Wells unnslipper ikke helt referansene til egen tids teknologi – på samme måte som han kalte klokkeradioen en ‘fonografisk maskin’, lar han avspilleren bruke videogrammer som minner om fonogrammenes voksruller.

I Wells’ romaner forblir imidlertid disse eksemplene på informasjonsteknologi ornamenter, hans diskusjon av teknologisk utvikling som betingelse for sosial forandring konsentrerer seg ikke på media, men mer på håndfast transportteknologi, ikke minst flyene, som nesten hypnotiserte ham.

Men den fremtidsoptimismen som gjennomsyret bøkene hans, vekket diskusjon. I 1905 kom romanen A Modern Utopia, hvor maskiner og teknologi spilte en hovedrolle i å realisere ‘det søte liv’. Romanen er kanskje den første som problematiserer forholdet mellom kontroll av og frihet for personer i et samfunn: Selv om den enkelte er helt fri til å bestemme over seg selv og dra hvor han vil, kan også den enkelte alltid oppspores gjennom et internasjonalt identifikasjonssystem basert på fingeravtrykk. I så måte foregriper Wells tendenser som i dag er svært tydelige, og kan brukes som et innlegg i en moderne personverndebatt.10

Men denne utopien opphisset en annen engelsk forfatter, E.M. Forster, som skrev The Machine Stops (1909).11 Dette var et tilsvar til Vernes teknologioptimistiske visjon, og er i seg selv kanskje enda mer visjonær:

‘Tenk Dem, om De kan, et lite, sekskantet rom som en celle i en bikube. Det mangler både vindu og lampe, men er likevel fylt av bløtt lys. Det er Ingen instrumenter å se, likevel vibrerer rommet av melodiøs musikk. En lenestol står midt på gulvet, ved siden av den et lesebord – andre møbler finnes ikke. Og i lenestolen sitter en innhyllet kjøttklump – en kvinne – omtrent fem fot høy og med et ansikt hvitt som sopp. Det er hun som eier det lille rommet.

En elektrisk klokke kimte.

Kvinnen rørte ved en bryter og musikken stilnet.

‘Jeg får vel se hvem det er,’ tenkte hun og satte stolen i bevegelse. På samme måte som musikken, ble stolen kontrollert av maskiner. Den rullet henne bort til andre siden av rommet hvor klokken fremdeles kimte utålmodig.

‘Hvem er det?’ ropte hun.

Det gikk femten sekunder før den runde platen hun holdt mellom hendene begynte å gløde. Et svakt, blått lys jaget over den, mørknet til purpur, og endelig så hun bildet av sønnen sin som bodde på den andre siden av Jorden. Og han kunne se henne.’

Faktisk ble katodestrålerøret – som fremdeles brukes i fjernsynsapparater og datamaskinbaserte arbeidsstasjoner – oppfunnet i 1906.12 Det er derfor kanskje ikke så overraskende å finne denne skildringen av et fjernsynssystem eller en billedtelefon i en novelle fra begynnelsen av dette århundre. Det som er nesten sjokkerende moderne med denne novellen er bildet den gir av et menneske isolert mellom kommunikasjonssystemer og media – et menneske sperret inne i et mediafengsel.

Og dette er et bilde vi skal forfølge med ytterligere noen eksempler nedenfor.

Omgitt av skjermbilder

I fantastisk litteratur er det en roman som peker seg ut, og som forfølger det bildet som Forster maner frem ved åpningen av sin novelle – det er Ray Bradburys Fahrenheit 451 (1953b). Tittelen forklares på en av tittelsidene: ‘FAHRENHEIT 451: the temperature at which book-paper catches fire and burns’.13 Romanen er en lovprisning til fantasien, spesielt slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Samfunnet som skildres i romanen, forfølger bøker, utrydder dem som mulig kilde til uønskede ideer og tanker – hovedpersonen, Montag, er brannmann: Det vil si at han finner bøker og tenner bokbål. Men Montag blir likevel fanget av de forbudte bøkenes tekst, og blir selv forfulgt. Mot slutten av boken finner vi ham blant en gruppe landstrykere hvor hver og en av dem har lært seg en eller flere bøker utenat – tekster som de gjentar om og om igjen der de vandrer over landet. ‘[B]omser på utsiden, biblioteker på innsiden’, heter det i avslutningen.14 Og i filmversjonen15 blir dette nettopp avslutningsscenen, mennesker som vandrer frem og tilbake mens de mumlende repeterer kjente romaner.

Det er fristende å peke på at denne scenen – som nærmest blir en nostalgisk visjon hos Bradbury – jo er en realisering av Holbergs angst for at folk skulle fylle hodene med andres tanker. Samtidig kan det være at spenningen mellom dem også viser at Holbergs resonnement sviktet på et helt avgjørende punkt: Det er forskjell på møbler og tanker, hvis man fyller hodet med andres tanker, blir det kanskje plass til flere, ikke færre, egne tanker. Man skal være ytterst forsiktig med å sette likhetstegn med vår bruk av og behov for fysiske gjenstander og de immaterielle godene som betegnes som ‘tanker’ eller ‘informasjon’.

Imidlertid er det Bradburys visjon av mediefengselet som først og fremst interesserer i vår sammenheng. Like begeistret som han er for boken, like dypt skeptisk er han til etermedia. Dette er et tema som også dukker opp i mange andre av hans arbeider – den korte, lille novellen The Pedestrian (1951)16 forteller om Leonard Mead som likte å vandre langs gatene om kvelden, når gatene er tomme og folk sitter bak mørke vindu og ser på fjernsyn – han undret seg over hva de kunne se på. Men Mead blir plukket opp av en politipatrulje. Når han oppgir sitt yrke til ‘forfatter’, blir det oppfattet som et synonym for ‘arbeidsledig’. Og når han forteller at hans hjem mangler en ‘viewing screen’, blir han rett og slett tatt med til ‘Psychiatric Center for Research on Regressive Tendencies’. På veien passerer de ett hus hvor alle vinduene r opplyst, square and warm in the cool darkness – Meads eget hus.

Slik blir media noe som skyver samvær mellom mennesker til side, egentlig menneskelig kommunikasjon erstattes av mediakonsum – realiseringen av det samfunn som Stein Bråten kaller ‘se og høre, men ikke røre-samfunnet’ (1983).

I Fahrenheit 451 er det først og fremst Montags kone, Mildred, som er fanget i et mediafengsel. Når Montag kommer hjem, finner han henne i soveværelset:

Hans kone lå utstrakt på sengen, tildekket og kald, som et lik på lokket av en kiste, med øynene festet til taket av usynlige tråder av stål, ubevegelige. Og i ørene hennes de små skjellene, fingerbølstore radioer, og et elektronisk hav av lyd, musikk og prat og musikk og prat som skyller inn, skyller inn på strendene av hennes usovende bevissthet. Rommet var virkelig tomt. Hver natt kom bølgene inn og bar henne avsted på et tidevann av lyd, med store øyne ble hun båret mot dagen. Det hadde ikke vært en eneste natt i de siste to år hvor Mildred ikke hadde svømmet i dette hav, hvor hun ikke med glede hadde dukket under for tredje gang.

Men det er ikke først og fremst disse nattlige prateplatersendingene som fanger Mildred. Det er fjernsynet. I hjemmet deres er fjernsynsskjermene blitt til vegger, de vandrer mellom disse veggene. Og her utspilles det uendelige såpeoperaer som engasjerer og tillater deltagelse på en helt annen måte. Mildred selv blir bokstavelig talt skrevet inn i såpeoperaen:

‘De skriver manuskriptet med en rolle utelatt. Rollen til hun som skaper et hjem, meg altså, er utelatt. Når de kommer til de utelatte replikkene ser de på meg fra alle tre vegger, og jeg leser replikken. Her sier for eksempel mannen: Hva synes du om det, Helen? Og han ser på meg som sitter midt på scenen, skjønner du. Og jeg sier, jeg sier – Hun gjorde en pause og fulgte med fingeren en linje i manuskriptet. – Jeg synes det er fint! Og så fortsetter de med stykket helt til han sier: Er du enig i det, Helen? Og jeg sier: Jamen er jeg det!’

Selv om man i USA nok lå foran fjernsynsvanene i Norge, sniker det seg vel likevel inn en følelse av at Bradbury svært tidlig forsto noe om den rolle som serier som Dallas ville kunne spille i et menneskes liv. I hans visjon ble enkeltmenneskene isolert av media, og det tomrom og behov for menneskelig samvær som slik oppsto, blir fylt av en slags sladreserier. Melkebutikken på hjørnet er blitt borte, men fjernsynet er der – og hver dag kan man der få ‘en porsjon sladder om mennesker man etter hvert kjenner like godt som de man ellers ville baktalt foran disken. Det er kanskje ikke handlingen som egentlig er av betydning, men det mer hverdagslige småpratet og nysgjerrigheten: Nå har herr Nilsen fått ny jakke, mon tro hva det betyr? Krystle virker så anspent i dag, mon tro om hun har kranglet med ektemannen igjen?

Og vi ser at Bradburys visjon med de veggstore fjernsynsflatene på en måte skaper en illusorisk virkelighet – en virtuell virkelighet. Og dermed har vi angitt som stikkord ett av de moteord som er med oss i dagens teknologi og fantasi.

Virtuell virkelighet

En av Bradburys sterkeste noveller om forholdet mellom mediaskapt virkelighet og den ‘egentlige’ virkeligheten, er The Veldt (1951). I denne introduseres et barneværelse utrustet for virtuell virkelighet som de teknologiglade foreldrene George og Lydia Hadley har kjøpt til sine barn:

Barneværelset var stille. Det var øde som en jungelslette en het middagsstund. Veggene var grå og flate. Nå som George og Lydia Hadley stod midt i rommet, begynte veggene å murre og svinne i krystallklare blåner. Til slutt lå en tredimensjonal afrikansk savanne rundt dem på alle kanter, virkelighetstro ned til den minste småsten og stråbit. Taket over dem ble en høy himmel med en varm, gul sol.

George Hadley kjente svetten piple frem på pannen.

Novellen handler tilsynelatende om forholdet mellom foreldre og barn, men egentlig handler det nok igjen om forholdet mellom fantasi og virkelighet – det tema som også er behandlet i de to andre av Bradburys verk sitert ovenfor. Det er igjen som om Bradbury vil konfrontere de litterære eventyrenes verden med den barneskapte, virtuelle virkelighet – den siste er manet frem av barna, som selv kan programmere barneværelset. Faren tenker på hvordan barna har brukt den virtuelle virkelighet til å utforske og leke videre med de litterære eventyrene, men hvordan disse rikere fantasiene har veket for den nådeløse, afrikanske savannen:

Hvor mange ganger det siste året hadde han ikke åpnet denne døren og funnet Eventyrland, Alice og Den forlorne skilpadde, Alladin og hans magiske lampe, eller trollmannen fra Oz eller Askeladden og skipet som kunne gå like godt til lands som til vanns – alle de besnærende figurene fra en liksom-verden. Han hadde sett Pegasus fly over himmelveggen, sett fontenene med rødt fyrverkeri eller hørt englestemmer synge. Men nå – det gule, hete Afrika, en bakerovn med mord i solen.

Og novellen slutter med at en bekymret venn av familien kommer på besøk for å snakke med foreldrene. Huset virket tomt, han finner omsider barna i barneværelsets liksom-Afrika, og de sier de slett ikke vet hvor foreldrene kan være. Men langt borte så han ‘at løvene sloss og klorte hverandre, så slo de seg til ro og spiste i skyggen’…

Naturligvis er ikke virtuell virkelighets teknologi foregrepet i denne novellen. Men den handler likevel om det som har vært en understrøm i eksemplene på litterære reaksjoner på medias muligheter: en nervøsitet, en slags angst for at den fantasi og skapende kraft som formidles og utløses i tradisjonelle media skal gå tapt og erstattes av noe som ødelegger relasjoner mellom mennesker, og forvandler selve menneskene til noe mer destruktivt og mindre reflektert.

Selve den virtuelle virkelighetens teknologi er først og fremst assosiert med den del av moderne science fiction som kalles ‘cyberpunk’ (Bing 1994). En av de fremste representantene for denne retningen – og som regnes som dens grunnlegger – er William Gibson.17 Hans siste roman – Virtual Light (1993)18 – bygges opp omkring jakten på et par ‘solbriller’. Brillene er en mer strømlinjeformet utgave av de klossete hjelmene man i dag må bruke for å tre inn i den virtuelle virkelighets illusjoner. Brillene inneholder en visjon av en plan for en ny by – og slik angir Gibson i og for seg ett av de anvendelsesområder man kan tenke seg for denne nye teknologien: muligheten til å la byplanleggere vandre rundt i en virtuell byfornyelse og virkelig vurdere resultatet virtuelt i første omgang før de tar stilling til å iverksette prosjektet.

Men Gibsons litteratur er gjennomstrømmet av en energisk teknologifascinasjon, og han danner derfor en kontrast til den holdningen som ellers er eksemplifisert i denne lille artikkelen.19 Likevel er det forfattere som har grepet potensialet i den virtuelle virkelighet, og gitt et bilde på den fremtidsvisjon denne teknologien representerer. Et hovedeksempel er Will Worthingtons Plentitude (1960).

I denne novellen skildres ‘De evige gleders palass’. Disse er tårn, fra tårnet henger noe som kan minne om en drueklase ‘rødlige, halvveis gjennomsiktige kuler, omtrent fem meter i diameter, eller kanskje syv’. Gjennom glassveggene kunne man skimte mennesker ‘uklare som vannplanter i et uvasket akvarium’. Kulene var fylt av ‘sirkulerende næringsvæske som trenger sollys og som gjødsles av beboernes avfallsprodukter’. Rør og ledninger fører til årer i armer og ben, noen med næringsstoffer, noen som samler opp avfallsstoffer. Mekaniske tentakler støtter og kjæler i det uendelige, og metallhetter på hodene ‘er deler av en oppfinnelse mer hypnotiserende og ødeleggende enn det gamle fjernsynet – direkte stimulering av hjernen; man vugges bestandig opp og ned skalaen av lykkefølelse, regulert av et slags elektronisk kaleidoskop’:

Jeg vet ikke om de ser evige, bølgende masser av farve eller farvekorn. Eller bades i eksotiske parfymer. Eller hører uendelig, stadig stigende musikk. Jeg tror ikke det. Jeg tviler på at de en gang føler noe så enkelt, men likevel begeistrende, som stigningen og utløsningen i orgasme. Eller takknemlighet over stillet tørst. Det er antagelig en glede uten noe å glede seg over: den absolutte flukt fra virkeligheten.

Flukt eller møte

Worthingtons holdning kjenner vi igjen fra den røde tråden i eksemplene: angsten for medias umenneskeliggjørende virkning. Historisk har vi gitt spredte eksempler fra Holberg frem til i dag. Og hele tiden finner vi angsten om at vi selv skal trenges til side av inntrykkene fra media, at vi på en måte skal miste vår egen identitet og snylte eller trøstesuge på den sukrede, pastellfarvede virkeligheten som anrettes av underholdningsindustrien – i bøker, over telefon, på skjermbrett eller skjermer, og som endelig omslutter oss fullstendig i den virtuelle virkelighet som dagens informasjonsteknologi har bragt innen rekkevidde.

Jeg gjentar gjerne at eksemplene som er presentert, naturligvis ikke pretenderer verken å være fullstendige eller representative – dette er ikke den litteratursosiologiske studien som emnet kanskje kunne rettferdiggjøre. Dette er løsrevede eksempler, men som illustrerer en tilbakevendende frykt for passiviseringen av mennesket gjennom media.

Personlig synes jeg at selve tidsspennet gjør eksemplene enda mer tankevekkende. Hvis vi sammenligner den daglige tiden som man på Holbergs samtid brukte på å lese bøker og andre trykksaker (som foruten dramatiske forestillinger vel var det eneste eksempel på media man hadde) med den tid vi i dag bruker på å lese, lytte til radio eller fonogrammer, se fjernsyn, film eller videogrammer, stirre inn i et datamaskinskapt kybernetisk landskap20 gjennom skjermen på en arbeidsstasjon osv, vil forholdet åpenbart være dramatisk, den gjennomsnittlige tiden brukt daglig må ha økt med en faktor på mange hundre.

Og dette betyr jo at vi har reist inn i den fremtiden som Holberg fryktet. For så vidt er også de andre visjonene nærmest realisert. Fremdeles frykter vi det økte mediakonsum som impliseres av nye fjernsynskanaler, videogram på forespørsel gjennom telenettet, virtuell virkelighet osv. Da kan det være betimelig å spørre seg selv ikke bare hvordan det kommer til å gå med oss i denne utviklingen, men snu oss og spørre: Hvordan er det gått? Hvordan vil vi svare Holberg? Ser vi fremdeles masseproduksjon av litteratur som et problem? Er Ray Bradburys nostalgiske kjærlighet til boken fremfor skjermen identisk med Holbergs prioritering av tanken fremfor boken?

I alle fall kan vi forundres over menneskers helt enorme evne til å konsumere informasjon. Det synes ikke noen grense for hvor mye tid man er villig til å bruke nettopp på dette – og hvis vi tenker tilbake på den usovende Mildred i ektesengen eller Worthingtons drømmende akvarieboere, så bør vi kanskje innse at det er 24 timer i døgnet som er den øvre grense for tid brukt til informasjonskonsum: Fremdeles er søvnen en stor potensiell sendeflate for fremtidens hypnomedia.

I eksemplene finnes det jo mer optimistiske stemmer, den tidligste var Jules Vernes entusiastiske skildring av telefonavisen. Man kan reflektere over at Verne brukte teknologien for å gjøre møter lettere mellom mennesker, i hans tilfelle mellom journalister og ‘lyttere’, han forestilte seg at ‘lytterne’ – lik en samtalepartner i en telefon – stilte spørsmål til journalisten, ba om forklaringer og utdypninger.

Og dette aspektet synes jeg i liten grad er understreket eller fremhevet i litteraturen. Telefonmodellen – slik den fremstår hos Garborg – er fremherskende: Fra et sentralt studio (eller lignende sted) sendes programmer ut til mottagere, som lar denne strømmen av underholdning vaske gjennom seg. Når Bradbury lar Mildred interagere med skjermenes skuespillere, er det en falsk interaksjon på grunnlag av utenatlærte replikker.

I større grad er det kybernetiske landskap en arena for interaksjon. Og i så måte gir den kanskje mulighet for å gjenreise en visjon om samvirke og samhandling gjennom mediene. Kombinerer man virtuell virkelighet med kybernetiske landskap får man en visjon av en mulighet som tillater den enkelte bruker å koble seg til nettet, ikle seg en rollefigur og begi seg ut i landskapet hvor andre mennesker presenterer seg i form av andre rollefigurer. Her vil man kunne samhandle og samtale, det vil være en menneskelig kommunikasjon i sann tid.

Man vil kanskje avvise at dette kan være en arena for erfaringer og intim, menneskelig kommunikasjon. Men man bør i alle fall reflektere over hvorvidt en slik reaksjon er berettiget. Vi har vært fattige på samhandlingsarenaer – hvis vi ikke har vært samtidig og fysisk til stede i et rom, har kommunikasjonsmulighetene vært fattige. Selv om mange kan glede seg over nære og personlige samtaler i telefon eller glede seg over brev (på papir eller skjerm), så er dette trange kanaler for en nær menneskelig kommunikasjon.

Potensialet i virtuell virkelighet gir oss en bredbåndskanal, sammenlignbar med et virkelig møte med andre personer i et rom. Derfor vil kanskje teknologien gjennom sin effektive omvei gi oss tilbake et samvær med andre som har vært truet av den isolerende punkt–multipunkt-modellen til konvensjonelle media, spesielt etermedia.

Mange vil sikkert reagere negativt på tanken på det kybernetiske landskap som et sosialt rom. Personlig smaker jeg på den. Det er jo ikke bare i skog og på jorder man samtaler med andre mennesker, det går også greit i byer og på kneiper – til og med på diskotek gjør man sine erfaringer i menneskelig kommunikasjon.

Og sammenlignet med disse siste alternativene ville kanskje en vandring i en virtuell have med springvann og greske søyler, gjerne iført en rollefigur med kjortel og hvitt skjegg, være et så dårlig alternativ for å møte andre mennesker i kontemplativ samtale?

Referanser

Bing & Bringsværd (red) (1968) Tider skal komme, Oslo: Gyldendal.

Bing & Bringsværd (red) (1969) Østenfor sol, Oslo: Den norske bokklubben.

Bing & Bringsværd (red) (1982) Stella Polaris, Oslo: Den norske bokklubben.

Bing, Jon (1994) ‘Dobbeltgjengere – om maskinlike mennesker og menneskelike maskiner’, i Samtiden 2: 43–53.

Bradbury, Ray (1951) ‘The Veldt’ (først utgitt som ‘The World the Children Made’), i The Illustrated Man, New York: Doubleday, her sitert fra den norske oversettelsen ved Bing & Bringsværd Den illustrerte mannen, Oslo: Gyldendal 1967.

Bradbury, Ray (1953a) The Golden Apples of the Sun, New York: Doubleday.

Bradbury, Ray (1953b) Fahrenheit 451, New York: Ballantine (oversatt av Per Malde og Torstein Bugge Høverstad), Oslo: Pax. Romanen er en bearbeidelse av novellen ‘The Fireman’, Galaxy Science Fiction februar 1951.

Bradbury, Ray (1966) ‘At What Temperature Does Books Burn?’, i New York Times 13.11.1966.

Bråthen, Stein (1983) Dialogens vilkår i datasamfunnet, Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, Tor Edvin (1993) Hallo?! Oslo: Gyldendal.

Eckerman, Pelle og Nordqvist, Sven (1991) Magiske linser og gåtefulle skap, Oslo: Gyldendal.

Foster, EM (1909) ‘When the Machine Stops’, i The Oxford and Cambridge Review.

Garborg, Arne (1944) Skriftir i samling (bd III), Oslo: Aschehoug.

Gibson, William (1984) Neuromancer, London: Victor Gollancz.

Gibson, William (1993) Virtual Light, New York: Bantam Spectra.

Heggelund, Kjell (red) (1982) Epistler, Oslo: Cappelen.

Kræmmer, Elias (1880) Glade ungdom, sitert etter Elias Kræmmers samlede verker Romaner og fortællinger (1936), Oslo: Gyldendal.

McConnell, Frank (1981) The Science Fiction of H.G. Wells, New York: Oxford University Press.

Rafto, Thorolf (uå) Telegrafverkets historie 1855–1955, Bergen: John Grieg.

Scheibler, H (1910) Bogtrykkerkunstens og avisernes historie, Kristiania: Fabritius.

Spinrad, Norman (1969) Bug Jack Barron, London: Panther.

Spinrad, Norman (1987) Little Heroes, New York: Bantam.

Verne, Jules (1889) ‘In the twentyninth Century: The Day of an American Journalist in 2889’ først i Forum februar 1889 (fransk tittel ‘Au XXIX siecle. La journée d’un journaliste américain en 2889’), her sitert etter Bing & Bringsværd 1969: 46–53.

Wells, H.G. (1895) The Time Machine, norsk oversettelse ved Nils Nordberg Tidsmaskinen, Oslo: Gyldendal 1974.

Wells, H.G. (1899) When the Sleeper Wakes, her sitert etter New York: Ace (uå).

Wells, H.G. (1887) ‘A Story of Days to Come’, i Best Stories of H.G. Wells (1966) New York: Ballantine.

Wessel, Johan Herman (1787) Anno 7603: Skuespil i 6 Acter, København.

Worthington, Will: ‘Plentitude’ i The Magazine of Fantasy and Science Fiction, her sitert etter Bing & Bringsværds oversettelse ‘Det søte liv’ i Bing & Bringsværd 1968.

Wymer, Peter: ‘Seven Words that changed the World’, i The Independent, 20.2.1990.

1John Willy Bakke og Håkon Styri har gitt verdifulle kommentarer til essayet.
2Utsagnet er imidlertid gjengitt forskjellig i ulike kilder.
3Ordet ‘telefon’ ble første gang brukt av franskmannen François Sudre i 1828 om et akustisk apparat, jfr Rafto uå:167 n 1.
4‘Audiotex’ er den tekniske betegnelsen på de tjenester som i Norge markedsføres på ‘Teletorget’. Tilley kunne la flere ringe ham opp samtidig fordi han satt ved et sentralbord, men han tok knapt særskilt betalt for sin tjeneste.
5Denne visjonen av telefonen som et massemedium var ikke uvanlig. New Scientist 15.10.1994 har et bilag kalt ‘Future’, som bl.a. gjengir en rekke utsagn fra verdensutstillingen i Chicago 1893 om hvordan man forestilte seg verden om 100 år. En avisredaktør, Octavus Cohen, uttalte f.eks.: ‘Each reasonably well-to-do (and there will be lots of them in 1993) will have a telephone in his residence. By means of this device, the entertainment at any place of amusement in that city may be seen as well as heard.’
6Scheibler 1910: 241. Man kan glede seg over at eksempelet viser til en maskin installert i The Times (London) i 1865 – og H.G. Wells bruker den samme avisen som referanse, jfr. nedenfor i teksten.
7Men forsøk med å virkeliggjøre fotografiet pågikk gjennom nesten hele det 19. århundre. Man sier gjerne at Nicéphore Niépces bilde av gårdsplassen sin april 1826, tatt med et camera obscura med god optikk på et papir med klorsølv, er det første fotografiet.
8Jeg er ikke kjent med noen egentlig tidligere skildring som impliserer fjernsyn – men som antydet, lå det slike tanker i tiden, og noen omfattende, systematisk studie – spesielt av den fantastiske triviallitteraturen – er ikke gjennomført.
9H.G. Wells hadde jo tidligere skrevet The Time Machine (1895), men det var faktisk ikke den første tidreisen. Den første litterære tidreisen jeg kjenner til er faktisk et skuespill av Wessel (1787) som aldri er oppført, og heller ikke tatt med i hans samlede verker. Et utdrag (inklusive en drikkevise for kvinnelige soldater!) finner man imidlertid i Bing & Bringsværd (1982: 152–157).
10Jfr. McConnell (1981: 173). Det indre marked har foranlediget en debatt om politisamarbeid med sikte på lokalisering av personer ved hjelp av internasjonale datamaskinbaserte systemer.
11Sitatet er fra Bing & Bringsværd (1969: 53).
12Uavhengig kom tre beskrivelser av fjernsynssystemer basert på bruk av katodestrålerør, Max Dieckmann (tysk patent 1906), Boris Rosing (engelsk patent 1907) og Campbell-Swinton i en artikkel i Nature 1908.
13Ved en inkurie er dette ikke tatt med i den norske utgaven. En variasjon på tittelen finner vi på et av hans essays i New York Times 13.11.1966: ‘At What Temperature Do Books Burn?’ – samme år som den norske utgaven ble utgitt, og boken ble filmatisert.
14Den norske utgaven, s. 158.
15Regissert av François Truffaut (1966) med Oscar Werner i hovedrollen som Montag.
16Inkludert bl.a. i Bradbury 1953a.
17Det er hans roman Neuromancer (1984) som ga støtet til den utvikling som så fikk navnet ‘cyberpunk’.
18Den norske utgaven, Virtuelt lys, oversatt av Eivind Lorentsen, utkommer på Aschehoug 1994, men var ikke tilgjengelig da denne artikkelen ble skrevet.
19Det bør jo også understrekes at fantastisk litteratur også inneholder spennende eksempler på diskusjoner av moderne massemedia – to sentrale eksempler er Spinrad (1969) om en fjernsynspersonlighets mediamakt, og Spinrad (1987), en bok som tar opp igjen emnet, men med større innsikt i en verden hvor musikkvideoer er mer virkelige enn annet, selv om aktørene er datamaskinbaserte animasjoner, ikke levende mennesker.
20‘Kybernetisk landskap’ er den oversettelsen jeg foretrekker (for tiden) av ‘cyberspace’, et uttrykk først brukt av William Gibson i romanen Neuromancer (1984).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon