Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Djevelens advokat og «the chilling effect» - Territoriespill med jussen i flytsonen

Odd Raaum, førsteamanuensis (emeritus)

Høgskolen i Oslo og Akershus

E-post: oddraaum@broadpark.no

Abstract

The Devil’s Advocate and the chilling effect: Territorial games with law in the flowzone.

The right of self-regulation has been a fundamentally important goal in the struggle of the Norwegian press for increased freedom. The article describes how self-regulation has established a seemingly robust societal position despite periods of heavy criticism. The author singles out politicians and jurists as the potentially most powerful norm senders, and describes the press freedom game as a tug-of-war between politics, the law and journalism. By the end of the 20th century, attacks from the political branch had been neutralized by the press, seemingly with lasting effect. Since then, international law (Strasbourg) has played an increasingly important role, directly and by way of infiltration of the norms of journalism. The press may be pushed in the direction of a real, if not formal, juridification.

Keywords: Self-regulation, Tug-of-war, Strasbourg, Juridification

Retten til selvregulering har vært et prinsipielt viktig mål i norsk presses arbeid for stadig større frihet. Denne artikkelen beskriver og drøfter hvordan pressens selvjustisapparat har etablert en prominent og tilsynelatende solid samfunnsmessig posisjon, på tross av perioder med kraftig kritikk utenfra. Forfatteren velger ut politikerne og juristene som de potensielt mektigste normsenderne, og beskriver spillet om pressefriheten som en tautrekking mellom to statsmakter og den fjerde, hver for seg eller i allianser ad hoc. Angrep fra politisk hold ble nøytralisert av pressen på slutten av 1900-tallet, tilsynelatende med varig virkning. På 2000-tallet har jussen – ikke minst internasjonal rett (Strasbourg) – spilt en økende rolle, direkte og i form av infiltrasjon i journalistiske normer. Pressen kan bli drevet i retning av en reell, om enn ikke formell, juridifisering.

Våren 1994, i det aller første nummeret av Norsk medietidsskrift, trykte redaktøren en artikkel som jeg hadde titulert Papirtigeren bak speilet: Etikk som mediepolitisk tema. Utgangspunktet var at Åse Kleveland, kulturstatsråd siden 1990 i Gro Harlem Brundtlands tredje ministerium, hadde truet med «andre tiltak» hvis ikke pressen1 i fellesskap klarte å praktisere de idealene den stadig hadde proklamert i plakater og håndhevingsorgan. Truet? Ja, i likhet med enkelte av sine forgjengere, fortrinnsvis justisministere av ulike partifarger, hadde hun reist et ganske synlig ris bak speilet – i verste fall ville politisk regulering bli alternativet til en sviktende selvjustis. Historien viste at politikere hele tiden hadde pekt ut kriminalreportasjen som åsted for pressens verste brudd på god presseskikk. Slik også nå: Enkelte presseorganer hadde falt for fristelsen til å tøye grenser som ikke bare var tradisjonelle, men også allment akseptert i samfunnet, het det.

I dette resonnementet hadde politikerne ofte hatt følge med en god del jurister, ikke ute i politisk ærend, men ut fra omsorg for integriteten til det faglige territoriet som jussen var tildelt og som pressen jevnlig streifet innom. Et vanlig mønster var at uvanlige eller spesielt grove lovbrudd utløste journalistiske eksesser som i sin tur løsnet reaksjoner fra politisk eller juridisk leir.

For å få et visst grep om et slikt historisk forløp uten å fortapes i enkeltepisoder og -personer hadde jeg valgt ut tre faglige grupperinger som innehavere av antagonistroller, nemlig politikerne, juristene og journalistene. Disse grovhugde gruppene behersket hver sitt faglige territorium, og det oppsto ofte grensetvister med tilhørende verbale oppgjør dem imellom. I blant kunne stridighetene minne om profesjonskamp, men mer treffende vil det være å oppfatte dem som oppgjør på institusjonsnivå. Det var for så vidt en ulik kamp i den forstand at to av maktsentrene var konstitusjonelt rotfestet, mens den tredje var en statsmakt i anførselstegn, henvist til å beskrive, innprente og dokumentere sin egen betydning.

Men tro ikke at nummer tre ble stående med lua i handa – i det 20. århundrets tre-fire siste decennier gjennomgikk norsk journalistikk en formidabel faglig frigjøringsprosess, med økende selvbevissthet som slående kjennetegn.2 I tautrekkinger med politikere og jurister var det ofte journalistene som førte an, i blant ved å stille krav på allmennhetens vegne, i blant ved å blokkere politiske initiativ eller ved rett og slett å vende dagsordenen fra politikerpress til tungtveiende krav om økt ytringsfrihet.

Den tenkte arenaen der tautrekkingen mellom de tre maktsentrene utspiller seg, har jeg kalt pressens samfunnskontrakt (heretter: pressekontrakten). Pressekontrakten er ganske visst verken nedskrevet eller underskrevet, den er av tradisjonell art, utviklet gjennom århundrer av praksis og politisk retorikk. Kontrakten er blitt til gjennom forventninger og tolkninger i samspill med allmenne opinionssvingninger, og der framstøt fra én av partene fort kan stemples som provoserende forsøk på å refortolke hevdvunne kontraktsklausuler. Som sorteringsmetafor kan pressekontrakten synes vel så anvendelig som den mer utbredte termen «samfunnsoppdraget». Det begrepet får i blant en biklang av direktiv som det ikke er grunnlag for, knapt nok for journalistikken i statens eget selskap NRK. Oppdraget er ikke gitt i konstitusjon eller presselov, snarere noe pressefolk insisterer på at de har hvilende på seg.

Det juridiske etablissementet fikk en ublid behandling av pressen som institusjon mot slutten av 1980-årene. Det var sentrale juristorganisasjoner som i sin tid initierte og satte et hovedpreg på de detaljerte «Retningslinjer for pressens omtale av rettssaker» (1952). Jurister og journalister inngikk en regulær avtale om denne kodeksen, men det delte opphavet skapte et ubehag i pressen som rimet dårlig med pressepartens allmenne ambisjon om uavhengighet. Uten juridiske formaliteter ble reglene derfor opphevet og fronten mot det som ofte ble kalt «juristeriet», kontant markert i 1987. Men allerede lenge før den tid – og i all ettertid – har pressen arbeidet målbevisst for å få tilgang til dokumenter og andre rettskilder, særlig innen straffeprosessen. I så måte har svenskenes mer avanserte rettighetsregler vært det foretrukne forbildet.

Da kulturminister Kleveland la fram sin varslede første mediemelding, «Media i tida» i 1993, var det beskjeden substans og enda mindre aggresjon igjen overfor pressen. Det danske forbildet medieansvarslov, der selvjustisorganet Pressenævnet var lovhjemlet og ledet av erfarne jurister, var bare lagt til side. Medvirkende motivering var at departementet hadde konsultert presseorganisasjonene, og disse hadde vendt tommelen ned for lovregulering. Selvjustisapparatet Pressens Faglige Utvalg (PFU) ble stående urørt. Norsk Presseforbund (NP) beholdt retten til å utpeke alle PFUs medlemmer, de eksterne medlemmene forble i mindretall (3 av 7), og ingen av disse kunne bli leder. PFU som stedfortredende arena for pressekritikk fra politikere hadde langt på vei utspilt sin rolle.

På lengre sikt bidro Klevelands initiativ indirekte til at den statlige Klagenemnda for kringkastingsprogram ble nedlagt og PFU ble enerådende selvdømmeorgan for hele mediebransjen. En utvikling i den retning var for øvrig påbegynt i 1992, da NP inviterte NRK og andre kringkastere inn som medlemmer.

Det svenske fenomenet presseombudsmann, som i likhet med danskenes hybride selvjustis hadde kastet skygge inn i det norske trusselbildet fram mot 1993, var heller ikke med i mediemeldingen. Også nå hadde departementet forhørt seg med pressen på forhånd, og svaret var igjen nei takk.

Men på dette punktet ville stortingsflertallet vite mer, så kulturministeren ble bedt om å få ombudstemaet nærmere utredet. Resultatet ble NOU 1996:12 Medieombud, avgitt 14. august 1996. Da kom det ikke som noen bombe at pressen ikke ville ha medieombud nå heller. I 1999 sa Ytringsfrihetskommisjonen seg fornøyd med selvjustisapparatet og så ikke behov for noe ombud, etterfulgt i samme spor av Personvernkommisjonen i 2009 og i 2011 av Medieansvarsutvalget – unisont i et utvalg som ellers var dypt splittet.3

Så sent som høsten 2001 skrev for øvrig kulturminister Ellen Horn i regjeringen Stoltenberg (I) at pressens selvregulering ikke var noe mål i seg selv, og fulgte opp i kjent stil: «Dersom bransjens egen regulering ikke evner å ivareta de oppsatte målsetningene, kan det derfor bli behov for andre typer tiltak».4 Under stortingsbehandlingen neste vår var det imidlertid bare Frp som ønsket å få vurdert å erstatte PFU med «en nøytral og uavhengig tilsynsordning».

Til tross for at en idé fra pressehold om å få satt i gang en fullskala utredning av norsk ytringsfrihet ennå ikke hadde slått rot verken i kultur- eller justisdepartementet, var det ved Medietidsskriftets deadline våren 1994 god grunn til å notere en klar poengseier for pressens hjørne. I en senere framstilling5 fant jeg grunn til – med et visst tabloid anstrøk – å gi 1990-tallet betegnelsen «papirtigerens tiår».

Men tiårene går, og dagens redaktør for tidsskriftet ønsket å få tatt opp igjen noen tematiske tråder fra de to som nå er gått.

Etterskjelv i papirtigerens tiår

Og ikke uventet, freden ble ikke langvarig. Pressedekningen av to dramatiske kvinneskjebner utløste kraftige reaksjoner som hver på sin måte illustrerte konflikter om pressekontrakten. Den første saken ble offentlig tidlig i januar 1995 og gjaldt den 39 år gamle «luksusprostituerte» Anita XX (her anonymisert), som ble funnet myrdet i sitt hjem på Grünerløkka i Oslo. Drapssaken er ikke oppklart.6

TV2 var først ute med dødsmeldingen, men det var Dagbladet som utløste en virkelig kritikkstorm med en stort oppslått førstesidesak dagen etter. Både TV2 og Dagbladet hadde fått tak i et kontaktblad der Anita hadde markedsført seg fotografisk, halvt liggende og med overdel i full åpning, men med en hånd foran ansiktet. TV2 hadde filmet en rask og relativt diskré gjennomblaing av den avslørende trykksaken, men Dagbladet la ikke fingrene imellom og fylte på med tekst som bl.a. fortalte at den døde hadde etterlatt seg en åtteårig sønn, riktignok ikke navngitt.

Allerede samme dag blåste det kraftig opp mot Dagbladet, en byge av sjelden styrke og bredde, og der redaktøren, Bjørn Simensen, i løpet av halvannen uke beklaget dekningen i flere omganger og etter hvert ba alle berørte om unnskyldning. For en sjefredaktør må det ha vært særlig tungt å bære at avisens redaksjonsklubb enstemmig vedtok en uttalelse om at tilliten til ledelsen var svekket.7 Reaksjonen fra pressen som institusjon var heller ikke til å misforstå: Norsk Presseforbunds generalsekretær, Gunnar Gran, brukte sin nokså nyetablerte initiativrett (1992) til å klage Dagbladet inn for Pressens Faglige Utvalg. Mindre enn to uker etter det famøse oppslaget avga PFU en knusende kjennelse, der brudd på personvernet til den avdøde og hennes pårørende var det sentrale ankepunktet. Kjennelsen henviste til brudd på seks paragrafer i den nylig reviderte Vær Varsom-plakaten, og det ble slått fast at presentasjonsformen hadde gjort vondt verre.

Norsk Journalistlags etiske utvalg, som ikke hadde for vane å uttale seg offentlig, sluttet seg til kritikerne, i likhet med flere kommentatorer og lederskribenter i pressen. Og i Dagbladet ble avisens etiske husregler skjerpet, bl.a. gjennom «Deskens 7 aktsomhetsbud».

Av politikerne var Erik Solheim (SV) den mest aktive, først som klager til PFU og så i spørsmål til kulturminister Kleveland om tiltak som «kan hindre at media helt fritt kan skjende et menneskes minne». Kulturministeren beroliget med å konstatere at pressens selvkritikk tydeligvis var på riktig vei, bort fra «mediemessig frimureri». Dessuten var temaet medieombud under utredning. I avisutgivernes fagblad Dagspressen skrev redaktøren, Trond Degnes, en lederartikkel med den mindre beroligende tittelen «En førsteside nærmere medieombud».

Anita-saken kan ses som et skoleeksempel på hvordan en historie som i seg selv var funnet på kriminalitetens slagne landevei, utløste et regulært drev mot én avis. Karakteristisk for saken var at de tyngste bidragene til kritikken kom fra pressen selv, uten toneangivende innsats fra politisk hold. Verd å merke seg er også at det ikke var nevneverdige innspill fra det juridiske hjørnet – oppstyret foregikk i alt vesentlig på det presseetiske plan.

Dette ble helt annerledes da historien til hovedpersonen i den andre store etikksaken ble offentlig, i april 1995, og avsluttet i Høyesterett i 1999. I mellomtiden hadde en ny juridisk normsender meldt seg på i tautrekkingen om ytringsfrihet i norsk presse, nemlig den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), som i årenes løp har stemplet flere avgjørelser fra norsk høyesterett som stridende mot den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).8 Etter at Rogalands Avis i Høyesteretts dom 7. mars 1990 ble frifunnet i politikeren Carl I. Hagens injuriesøksmål vedrørende en lederartikkel i avisen, har jussen i EMD vært påberopt med suksess av flere norske medier. I samme periode bidro signalene fra Strasbourg til at pressen årelange kamp mot norsk injurierett vant fram – antallet saker sank drastisk. I den nye norske straffeloven (2005, ennå ikke i kraft) er for øvrig injuriekapitlet fjernet, noe pressen hadde arbeidet lenge for.

Hovedpersonen i denne andre etikksaken snaut fire måneder etter den første var på alder med Anita, 37 år, men ellers kunne ikke kontrasten vært større. Eva Mai Larsen var hjelpepleier ved Landås Menighets Eldresenter i Bergen, og hun ble pågrepet av politiet 28. april, siktet for drap på inntil ti eldre beboere på hjemmet. I en sending samme kveld brakte TV2 denne sensasjonelle nyheten, med navns nevnelse og film åpenbart tatt opp med skjult kamera og dramatisert med langsomt tempo («slowing»). Politiet hadde hatt mistanke til Larsen en tid, så flere redaksjoner hadde funnet mulighet til å fotfølge henne i skjul. Det gjaldt ikke minst Bergens Tidende, som hadde satt av brorparten av førstesiden lørdag 29. april til oppslaget «Nekter massedrap», med frontbilde av Larsen med handlevogn i det fri og friluftsbilde fra ransaking og beslag i hennes hjem. I Bergens Tidende slo etterpåklokskapen fort ned. Sjefredaktør Hans Erik Matre erkjente vurderingssvikt, utstedte en offentlig beklagelse, og avisen betalte Larsen et erstatningsbeløp på 250 000 kroner.

TV2s dekning fikk helt andre konsekvenser, både internt og eksternt. Innad førte historien til det TV2-mannen Gerhard Helskog på en KROM-konferanse i 1996 karakteriserte som «det første opprør i TV2s historie». I følge Aftenpostens referat fortalte Helskog at medarbeidere både i Oslo og Bergen hadde hatt oppvaskmøter, og at ca. 80 prosent var imot måten saken var dekket på, resten var for.9

Redaksjonsledelsen i TV2 insisterte imidlertid på at kanalens dekning av saken var berettiget, og fortsatte å bruke det omstridte filmklippet.10 Eva Mai Larsen satt i varetekt i nesten fire måneder til hun ble sluppet fri – før utløpet av varetektstiden og uten at det ble reist noen tiltale. Fra staten ble hun tilkjent en erstatning på 580 000 kroner for uberettiget siktelse. TV2 ville fortsatt ikke innrømme at kanalen hadde gjort noe galt, og det som i utgangspunktet var et spørsmål om presseetikk, havnet i retten som ærekrenkelsessak.

I 1997 dømte Bergen byrett TV2 til å betale et erstatningsbeløp. Gulating lagmannsrett frikjente kanalen i 1998, og i november 1999 avgjorde Høyesterett saken til TV2s fordel. I dommen, som var enstemmig, sa Høyesterett at «TV2 hadde aktverdig grunn til å formidle videre til sine seere nyheten om at Larsen var pågrepet og siktet for ti drap, og deretter i dagene og ukene som fulgte å lage reportasjer om saken som ga opplysninger om hvem som var siktet». Temaene metoder (skjult kamera) og presentasjonsform («slowing») ble ikke tillagt vekt, for øvrig i tråd med EMDs erklærte linje, nemlig å overlate valget av journalistiske «techniques» til journalistene.11

Rettsprosessen om TV2s dekning av Landås-saken foregikk parallelt med arbeidet i Ytringsfrihetskommisjonen, som i sin tur var åpent influert av den rettsutviklingen som skjedde i EMD. TV2s ledelse – med presserettsguruen Cato Schiøtz som prosessfullmektig – kunne derfor med fortrøstning skjele til Strasbourg og stå på sin rett til å publisere sanne ærekrenkelser når retten fant grunnene aktverdige.

I den samme perioden synes det også å ha skjedd en modning av rettighetstenkningen i pressen. Mens den innledende dekningen av Landås-saken ble møtt med atskillig skepsis på presseetisk grunnlag, ikke bare i Bergens Tidende og TV2 selv, ble det en påtakelig feiring i pressen av TV2s seier over norsk rett i Strasbourg. Det ble satt pris på at pressen hadde fått en forsterkning i sin leir, en relativt fersk, men selvbevisst kanal som var innstilt på å utprøve ytringsfriheten.

Politikere slått på hjemmebane

Landås-saken fikk et kuriøst politisk etterspill, som Ytringsfrihetskommisjonen i en dannet fotnote kalte «den statsrettslige noe spesielle situasjon at en lov vedtatt av Stortinget ikke blir satt i kraft, men tvert om sendt ut på ny høring».12 Det begynte med at Olav Akselsen, sentral justispolitiker i Arbeiderpartiet, våren 1995 foreslo å utvide forbudet mot fotografering i straffesaker og dessuten å innføre forbud mot å offentliggjøre navnet på mistenkte og siktede. Fra før gjaldt forbudet mot fotografering, film- og lydopptak av siktede eller domfelte på vei til og fra rettsmøter og under opphold i rettsbygning, likeså publisering av produktene. Akselsen gikk inn for at forbudet også burde omfatte mistenkte, fornærmede og vitner i følge med politiet.13

Justiskomiteen oversendte forslaget til departementet, og regjeringen Bondevik (I) la fram lovforslag i 1997. Lovteksten inkluderte ikke navneforbud, men innebar likevel en klar innskrenkning av pressens handlingsrom. Stortinget vedtok den nye paragraf 390c i straffeloven 4. juni 1999, men satte den ikke i kraft. Mange høringsuttalelser hadde vært sterkt negative, særlig de fra pressehold, men likeså riksadvokatens votum. Også Ytringsfrihetskommisjonen var sterkt skeptisk.14

Etter kontakt med partilederne i Stortinget bestemte regjeringen at nok en nyrevidert lovtekst skulle sendes ut på høring. Også denne gangen var resultatet overveiende negativt. I 2008 konstaterte regjeringen Stoltenberg (II) at paragraf 390c-utkastene ikke representerte noen «ideell avveining» mellom hensyn til henholdsvis personvern og informasjonsfrihet, og at de siste ti års erfaring ikke hadde avdekket noe stort behov for revisjon av de gamle bestemmelsene.15 Prosessen hadde tatt godt over et tiår, men nå var politikersiden – intet mindre enn et parlament i lovgivningsmodus – påført et nederlag i form av ettertanke og revurdering.

I et sakkyndig vedlegg til utredningen om medieombud i 1996 hadde advokat Cato Schiøtz skrevet at det gamle fotograferingsforbudet hadde «vært praktisert meget lemfeldig, og verken media eller domstolene har i særlig grad vært opptatt av å respektere denne bestemmelsen». Nå var det imidlertid en tendens til å ta bestemmelsen mer alvorlig enn før.16

Straffesaken mot de fire tiltalte i Orderud-saken (1999) skulle bekrefte dette. Kort tid etter fellende dom i Nes herredsrett 22. juni 2001 ble Veronica Orderud – nedbrutt og gråtende – geleidet fra rettsbygningen til den nærliggende parkeringsplassen. Fotografer flokket seg om den domfelte, og både Aftenposten og Dagbladet trykte bilder av henne. Sjefredaktørene Einar Hanseid og John Olav Egeland samt fotografene ble alle frikjent i tingretten, som henviste til sakens særegne karakter. Riksadvokaten anket frifinnelsen av de to redaktørene direkte til Høyesterett, som enstemmig kom til at frifinnelsen i tingretten var bygd på feil lovanvendelse. Begge ble dømt til bøter på 10 000 kroner hver.17

På tross av at Redaktørforeningens generalsekretær og presserettskjenner Nils Øy ikke hadde tilrådet det, klaget de to redaktørene avgjørelsen inn for EMD med påstand om brudd på EMKs artikkel 10 om ytringsfrihet. Domstolen kom i april 2009 til at det ikke forelå brudd. For domfelte hadde det vært et særlig følelsesladet øyeblikk, og statens behov for å beskytte henne i en slik ufrivillig tvangssituasjon veide tyngre enn medienes rett til å formidle situasjonen fotografisk.

Mye bedre gikk det med TV2 i en filmepisode knyttet til den like oppsiktsvekkende Baneheia-saken. Den 13. februar 2002, umiddelbart etter at Agder lagmannsrett hadde avsagt fellende dom mot Viggo Kristiansen, filmet en TV2-fotograf den domfelte inne i rettssalen, idet han var på vei derfra. Noen sekunders opptak ble sendt i nyhetsprogrammer samme kveld. Isolert sett var filmingen og publiseringen klart ulovlig, og sjefredaktør Kåre Valebrokk ble av politiet ilagt en bot på 25 000 kroner. Valebrokk, som selv hadde tatt beslutningen om å publisere, nektet å vedta boten, og saken kom på tingrettens bord. Med henvisning til sakens spesielle omstendigheter og EMKs artikkel 10 frifant retten redaktøren. Også denne gangen hadde Cato Schiøtz tatt saken.

Påtalemyndigheten anket avgjørelsen direkte til Høyesterett, som 13. mai 2003 avsa kjennelse i Valebrokks favør, med tre mot to stemmer, med justitiarius Schei selv i flertallet. Den juridiske utlegningen i domsteksten var overveiende basert på EMDs praksis, med en grundighet som bar bud om at Høyesterett så den som prinsipielt interessant.18

Selve tungen på vektskålen, som dreide seg om domfeltes kroppsspråk på hans vei ut fra rettssalen, var derimot mer lettvektig. Hans opptreden var nemlig det førstvoterende kalte «meget spesiell». Opptaket viste en person som «småflirende og tyggende på tyggegummi» gikk mot utgangen. TV2s sendinger samme kveld inneholdt også intervju med forsvareren, som bl.a. sa at domfelte «var skuffet, det var rimelig klart på hans kroppsspråk».

Flertallet medga at domfeltes opptreden i seg selv neppe ville vært tilstrekkelig til å innrømme kanalen dispensasjon fra forbudet mot filming og publisering, men når kroppsspråket ble sammenholdt med forsvarerens påstand om at domfelte hadde vært skuffet, kom saken i en annen stilling. Førstvoterende: «Når TV 2 hadde filmopptak som i høy grad talte for at kroppsspråket sa noe ganske annet enn det forsvareren ga uttrykk for, måtte det være berettiget å vise opptaket som et korrektiv til forsvarerens argument. Bare på denne måten var det mulig å imøtegå eller kommentere det inntrykket som forsvarerens uttalelser skapte. Det står for meg som selvsagt at offentligheten i en sak som denne har krav på å få tilgang til slik informasjon.»

Annenvoterende så det tvert imot som «en helt uholdbar rettstilstand at en tilsynelatende uberørthet, eller graden av uberørthet, skal være avgjørende for adgangen til å gjøre opptak av den art som det her er tale om». En synlig reaksjon kunne godt være tilgjort og misvisende, og lovbryteren ville kunne slite lenge med ettervirkningene av filmvisningen. Han var også uenig i at visningen skulle være eneste mulighet til å modifisere inntrykket av forsvarerens påstand. Her var man «langt utenfor pressens betydningsfulle oppgave som 'public watchdog'».

Valebrokk-saken etterlater et inntrykk av at Høyesteretts flertall måtte anstrenge seg for å finne den fornødne ryggdekning for sin avgjørelse, og slik sett unngå å bli satt på plass av overdommerne i Strasbourg. Redaktørene Hanseid og Egeland kan på sin side ha vært ansporet av Valebrokks suksess i Høyesterett og eksempler på norske presseseire i Strasbourg. Sammenholdt kan de to sakene gi varsel om at utfall i domstoler ikke kan tas for gitt.

Et nærliggende spørsmål kan være om den presserettslige utviklingen i EMDs kjølvann i løpet av 1990-årene og begynnelsen av det nye hundreåret kan ha forskjøvet presseetikkens forpliktelser mer i retning av pressens rettigheter. Kan det for eksempel tenkes at EMDs berøringsangst vis-à-vis journalistiske «techniques» kan bidra til å alminneliggjøre bruk av skjult kamera og beslektede teknikker som før ikke har vært stuerene? Ser vi i det hele tatt en tendens til infiltrasjon i presseetikken fra juristenes leir? Temaet tas opp igjen avslutningsvis, knyttet til begrepene juridifisering og legalifisering.

Djevelsadvokat søkes

En variant av pressens selvjustis ved århundreskiftet har vært at enkelte opprørende saker har gitt støtet til regulære granskinger. Sakene har vært slike som av ulike grunner ikke egnet seg for vanlig klagebehandling i Pressens Faglige Utvalg, først og fremst fordi flere mediekanaler har bidratt til de antatte etikkbruddene, gjerne i flokk og følge i form av såkalte drev. Men nettopp mengden og tyngden i drevet kan ofte gi kritikere grunnlag for å hevde at det er pressen som sådan som har brutt kontrakten med samfunnet. Gitt den posisjon i offentligheten som PFU har fått, er det derfor nærliggende for kritikere og ofre å kreve inngrep fra den kanten.

Felles for granskinger utenfor PFU-apparatet er at de initieres av én eller flere presseorganisasjoner, og at oppdragene gis til utenforstående eksperter, ofte forskere. Fenomenet kunne godt kalles en ettertankens gransking, men slektskapet med selvjustisapparatets mål betones bedre i begrepet «selvgransking».19

Vi har å gjøre med en variant av PFUs såkalte initiativrett. Historisk sett er dette en særskilt rett for PFU selv, fra 1992 overført til Presseforbundets generalsekretær, til å reise klagesaker for PFU. Selvgranskingene gjelder som oftest pressens håndtering av spesielt grove eller på andre måter ekstraordinære kriminalsaker, som oftest både det publiserte stoffet og de journalistiske metodene som er tatt i bruk. Det har vært saker med stort skadepotensial utad, men som derfor også har kunnet slå tilbake på pressens omdømme. Det er denne risikoen for selvskading det siktes til når raske granskingsinitiativ fra pressens organisasjoner eller redaksjonene selv har vært omtalt som brannslukking. Ordet kan assosieres med begreper som «preemptive strike» og «spoiler».

En annerledes granskingssak, mest til innvortes bruk i pressen, var presseforskeren Gunnar Bodahl-Johansens undersøkelse i 2007 av påstått uetiske eller straffbare metoder i Se og Hør, først framsatt av Håvard Melnæs i boka «En helt vanlig dag på jobben». Saumfaringen førte til at Vær Varsom-plakaten ble utvidet med et punkt om betaling til kilder, deriblant følgende presisering: «Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon» (paragraf 3.11).

To granskingssaker av mer allmenn interesse skal omtales litt mer utførlig.

I august 1999 ble en 12 år gammel jente funnet drept i Hedrum i Vestfold. Det tok noen dager før den døde ble funnet, og i mellomtiden svermet journalister og fotografer til bygda, ikke bare landverts, men også luftveien – seks helikoptre hjemsøkte området i løpet av de to første dagene etter forsvinningen, og en del av fotfolket var innpåslitne. Pressen ble på denne måten svært plagsom, og det oppsto konfrontasjoner mellom pressefolk og naboer som ville verne de pårørende.

I etterhånd engasjerte Norsk Journalistlag medieforskerne Svein Brurås og Lars Arve Røssland til å kartlegge og vurdere medietrykket samlet og diskutable eksempler på enkeltjournalisters jakt på stoff. Forskerne observerte at det var stor kvalitetsforskjell mediene imellom, men generelt konstaterte de at «journalistisk yrkesetikk i praksis synes å ha lite rom for empati». At dette var en periode med mange sommervikarer, bidro kanskje til resultatene, uten at det var noen god unnskyldning.20

Granskerne tok avstand fra det de så som en tendens i pressekretser til å begrense etikkens domene til publiseringen, mens innsamlingsmetodene ofte ble oversett. Det ville i så fall være et tilbakefall til et eldre tenkesett – yrkesdebatten hadde for lengst skapt konsensus om at atferden i felt måtte betraktes som en integrert forutsetning for publiseringen. Dette prinsippet ble likevel for sikkerhets skyld kodifisert i Vær Varsom-plakatens preambel fra 2001: «Presseetikken gjelder hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til presentasjon av det journalistiske materialet.»

Et råd fra granskerne myntet på ofre og pårørende i kommende kriminalsaker var for øvrig å søke assistanse fra en støtteperson som kunne ta seg av kontakten med mediene. Politiet burde bidra til å få opprettet slike kontakter.

Hedrum-rapporten var ukontroversiell i den forstand at den kartla og belyste atferd med helt udiskutable skadevirkninger, sprunget ut av en journalistisk konkurranse som like åpenbart var ute av kontroll. Dette lå for så vidt i sakens natur, siden det ikke fantes – eller skal finnes – noen overredaktør som kan orkestrere et større mediedrev. At pressen selv kunne rammes av rekyl fra sine egne feil, var også åpenbart.

Presseorganisasjonene ga for sin del sluttbidrag av velkjent type, nemlig å revidere Vær Varsom-plakaten (2001), med særlig vekt på hensynsfullhet i arbeidsprosessen og en påminnelse om at mennesker i sorg og sjokk er særlig sårbare (paragraf 4.9). Det sier seg selv at PFU ikke kan behandle en klage rettet mot et samlet pressekorps eller tendenser over tid, men i konkrete klagemål mot enkeltmedier vil den nye formuleringen kunne påberopes. Dessuten kan den tjene som signal utad om forbedringsvilje.

En tragisk historie av en helt annen karakter var Tønne-saken. Tidligere statsråd Tore Tønne ble funnet død for egen hånd like før jul 2002, og det brøt ut en kritikkstorm mot pressen «av en intensitet som vi sjelden har sett», som granskingsutvalget uttrykte det. Kritikken rettet seg særlig mot Dagbladet, som hadde startet og ført an med en serie artikler der det kom mer eller mindre uttalte påstander om økonomiske manipulasjoner og korrupsjonslignende forhold. Én kritiker gikk så langt som til å antyde at avisen hadde tatt livet av Tønne.

Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, innså fort at PFU ikke var rustet til å behandle en sak av slik karakter og med så bred pressepågang. Umiddelbart etter Tønnes død nedsatte han i stedet et uavhengig utvalg til å gjennomgå og analysere dekningen av saken i noen toneangivende medier. Utvalget ble ganske enkelt bedt om «en kritisk gjennomgang av medienes rolle» og fikk frie hender til å undersøke det de selv fant mest interessant og viktig. Medlemmer av utvalget ble medieforskerne Guri Hjeltnes og Svein Brurås samt filosof og seniorforsker Henrik Syse (for øvrig også medlem av PFU). De avga sin rapport 7. mai 2003.21 Utvalget hadde lagt all vekt på de presseetiske aspektene, eventuelle rettslige sider av medienes atferd var ikke berørt. Analysene var frittstående i den forstand at verken Vær Varsom-plakaten eller eventuelle husregler ble brukt som uttrykkelig hjemmelsgrunnlag.

I en rapport preget av grundighet og saklig tyngde pekte utvalget ut en mengde svakheter med hensyn til generelle arbeidsrutiner, kildearbeid, innlevelse i hovedpersonens følelser og allmenn omtrentlighet i flere av de utvalgte mediene. Om Dagbladets dekning, som i kraft av avisens ledende rolle i dekningen måtte tåle mest stryk, het det bl.a. at redaksjonen ikke hadde gjort nok for å informere og møte Tønne underveis. Mer bofast i Dagbladets stil var imidlertid kjennetegnet sterke meninger, her i en serie lederartikler og andre kommentarer som utvalget anså som unødig spekulative og sårende. I det hele tatt led avisens dekning «under manglende distanse mellom reportasje og kommentar». Således fant granskerne det uheldig at både sjefredaktøren (stedfortredende, i Egelands ferie) og politisk redaktør, som sammen ledet reportasjearbeidet, samtidig skrev ledere og andre kommentarer om sakens gang. Et naturlig element av lojalitet og prestisje kom til å prege kommentarer som hadde stått seg på «den noe mer distanserte, analytiske kommentatorstemmen», understrekes det.

Denne observasjonen ledet utvalget fram til forslaget om en ny rollefigur i redaksjoner som koker av journalistisk opphisselse, nemlig en djevelens advokat. Denne saken hadde avdekket et markant behov for kritiske motforestillinger og alternative synspunkter som kunne kjøle ned en tendens til smittsom jaktiver og tidsnød. Det trengtes «en kald hjerne, internt i redaksjonen». Det var altså ikke tale om nyansettelse – man tenkte seg oppdraget ad hoc for en erfaren og sindig medarbeider. Men den samme djevelens advokat skulle også påta seg en viss ombudsfunksjon overfor sakens hovedperson, bl.a. ved å følge med i vedkommendes situasjon og sørge for at han eller hun fikk sin redelige imøtegåelsesrett. Det var med andre ord ikke presseombudet som kom inn bakveien, heller ikke en bona fide advokat.

Granskerne var tydelig klare over at rollen kald hjerne kunne komme til å berøre sjefredaktørens revir, men avviste at redaktøren selv kunne være den rette til å påta seg oppgaven. Som arbeidsleder ville nemlig redaktøren rimeligvis preges av lojalitetsfølelse og forsvare sine medarbeidere.

Dagbladets nyhetsredaktør, John Arne Markussen, tok avstand fra selve normgrunnlaget som granskerne hadde valgt å bygge på. Riktignok hadde utvalget erkjent at pressen hadde vært i sin fulle rett når den hadde satt saken på den journalistiske dagsorden, men de hadde refset flere av Dagbladets meningsartikler på altfor løst grunnlag. Men framfor alt hadde det vært galt av Presseforbundet å gå utenom «det organ som skal være det autoritative i presseetiske spørsmål», nemlig PFU. Derved hadde granskerne følt seg fri til å overse den presseetiske kodeksen og hadde levert en rapport «sterkt preget av alminnelig synsing». Han oppfordret PFU til å komme på banen og vurdere journalistikken i saken på ny. I motsatt fall fryktet han for at utvalgets rapport skulle bli stående som «vårt nye styringsredskap». Da «kan ikke resultatet bli noe annet enn en mer servil presse».22 Hans syn vant ikke fram i presseorganisasjonene.23

Nettopp spillerommet for «meningsjournalistikken» sto sentralt også i ambulansesjåføren Erik Schjenkens injuriesak mot Dagbladet, der avisen tapte i tingretten i 2011, likeså i ankesaken for lagmannsretten i 2013 og til slutt i Høyesterett 5. mars 2014 (med dissens 4 – 1).24 Høyesterett la særlig vekt på to kommentarartikler og en lederartikkel i august 2007, som etter rettens vurdering inneholdt udokumenterte, rettsstridige beskyldninger om at Schjenken hadde hatt rasistiske motiver for sin atferd overfor en skadet mann i en park i Oslo. Å formidle andres beskyldninger var vernet av ytringsfriheten, men avisen hadde gått over grensen ved å gjøre beskyldningene til sine, uten forbehold.

Kommentarfrihet og «chilling effect»

Når granskerne i Tønne-saken kritiserte mangelfull distanse mellom reportasje og kommentar, gjaldt det ikke bare en mulig rollekonflikt hos enkeltpersoner i redaksjonen eller kravet til sjangerdeklarasjon overfor publikum. I bunnen lå spørsmålet om hvilke krav til faktagrunnlag som måtte stilles til kommentaren som sjanger. Det samme gjaldt i Schjenken-saken.

I et intervju i fagbladet Journalisten25 før saken startet i Høyesterett, ble Markussen, nå sjefredaktør i Dagbladet, sitert med at en rettspraksis i tråd med lagmannsrettens dom ville føre galt av sted: « – Det ville hatt en såkalt 'chilling effect' på meningsjournalistikken, som i sin natur betyr en avgrensning av muligheten til å kommentere på hendelser og løpende nyhetssaker.»

Det kjølige begrepet chilling effect er et husholdningsord i amerikansk presserett, trolig i bruk fra 1950-årene. Det beskriver den fryktens bremsevirkning som kan oppstå i et pressesystem når et lands lovgivere, påtalemyndighet og domstoler slår påpasselig og hardt ned på en journalistisk praksis som yrkesutøvere flest mener bør være lovlig. Termen er etter hvert innlånt til andre land, hos oss kanskje fordi det oppfattes som mer iskaldt enn trauste norske ord som nedkjøling. Også norsk høyesterett har tatt karakteristikken i bruk i en sak om kildevern – for øvrig det området der det er lettest å se at det kan være treffende.26

Et nærliggende spørsmål kan være hva som skiller en chilling effect framkalt av holdninger og handlinger fra offentlige myndigheter, og de forskjellige former for nedkjøling som pressens granskere har slått til lyd for. Den kalde hjerne eller djevelens advokat som Tønne-sakens utredere har beskrevet mest artikulert hittil, minner om beslektede rollefigurer i Hedrum-rapporten og i Dagbladets egen utredning etter Tønne-saken. Begrunnelsene avspeiles i oppfølgende vedtak om nye regelpunkter i varsomhetsplakat og internregler. Fellesnevneren er at det tas til orde for mer empati og – ja, nedkjøling i kampens hete.

Den prinsipielle forskjellen som ligger i dagen, er naturligvis hvem som får avkjølingseffekten til å oppstå. I liberale demokratier av vestlig opphav har statens organer ikke bare begrenset rett til å innføre kjøletiltak overfor pressen, men grunnlovsforbud mot den egentlige sensur, nemlig forhåndskontrollen (Grl § 100). Selvgranskernes foreslåtte «kalde hjerner» skal settes inn nettopp i denne fasen, før publiseringen skjer. Men ingen profesjonelle ville falle på å kalle dette sensur, til nød redaksjonell styring, moderering eller rett og slett kvalitetssikring, iverksatt av redaksjonens øverste sjef og således innenfor redigeringsfriheten.

Alle former for styring av pressens ytringsfrihet har i siste instans som mål å optimalisere journalistikkens nytteverdi og minimere skadevirkningene. Om tiltakene for å oppnå dette rettes inn mot det publiserte stoffet eller også den skapende prosessen forut, vil det være en stilltiende forutsetning at de profesjonelle tar inn over seg en passende porsjon selvsensur – eller nedkjøling, om man vil. Hvor mye og i hvilke faser vil måtte avhenge av omstendighetene. Men vi ser altså for oss et klart, men situasjonsbestemt skille mellom det som i en annen sammenheng er kalt «god selvsensur» og en selvsensur som de profesjonelle til enhver tid gjenkjenner som ondartet (Raaum 2003, s. 206).27

At ett av pressens feirede fellesorganer skulle møte beskyldninger – framsatt av aktede journalister – om å kreve selvsensur, virker derimot som en drøy påstand. Men det skjedde i 2014. På samme tid som Høyesterett avgjorde Schjenkens injuriesak mot Dagbladet, utløste kulturredaktøren i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, en faglig debatt der hun hevdet at selveste PFU (av alle) var «i ferd med å kvele norsk meiningsjournalistikk».28 Grunnen var at PFU i flere av sine kjennelser hadde slått fast at Vær Varsom-plakatens paragraf 4.14 om samtidig imøtegåelse gjaldt også for kommentarsjangeren. En person som ble utsatt for «sterke beskyldninger» i en kommentar, skulle altså ha en presseetisk begrunnet rett til å komme med tilsvar av faktisk art i samme utgave eller sending.

Dette ville være i strid med kommentarens tradisjonelle frihet, hevdet Sandvik. Også kommentatorer måtte riktignok praktisere vanlig faktasjekk, men ikke 4.14-regelen. Hennes utspill antente en heftig, men kortvarig debatt der PFUs linje vis-à-vis kommentaren synes å ha overlevd. Norsk Presseforbund hadde nettopp da i en «veileder» om temaet presisert at imøtegåelsesretten bare gjaldt sterke angrep (beskyldninger) av faktisk art, «ikke sterke meninger, karakteristikker eller verdivurderinger».29

Debatten om kommentarfriheten fikk ny næring og celebritet et halvår senere, da Pressens Faglige Utvalg felte Aftenposten for en artikkel30 skrevet av redaktør Harald Stanghelle, prominent kommentator i avisen. I en kommentar som handlet om utsiktene til at Thorbjørn Jagland ville bli gjenoppnevnt som leder for nobelkomiteen, gjenga han «gode, men ubekreftede rykter» om at «kinesiske interesser» hadde leid informasjonsbyrået First House til en kampanje mot Jagland. First House klaget Aftenposten inn for PFU med påstått brudd på Vær Varsom-plakatens paragrafer 3.2 og 4.14 – henholdsvis ryktespredning og ignorering av imøtegåelsesretten. PFU godtok formidlingen av ryktet, men felte avisen for brudd på 4.14.31

Men temaet samtidig imøtegåelse er verken ny eller utdebattert med dette. I en årrekke har brudd på paragraf 4.14 toppet listen over fellende kjennelser i PFU – det er med andre ord betydelig sprik mellom presseeetikkens lære og liv her. Det betyr neppe at noen saboterer normen med fullt overlegg, men det kan være en tikkende uenighet om tolkning og rekkevidde.

Klassekampens sjefredaktør Bjørgulv Braanen har således tatt skarp avstand fra det han mener er en altfor vidtrekkende imøtegåelsesrett. I et intervju i Journalisten siteres han slik: «Personer skal åpenbart ha en slik rett, men jeg er uenig i at eksempelvis institusjoner og offentlige instanser som Helsetilsynet skal ha det når vi kritiserer dem i en allmenn, løpende debatt. De skal selvsagt ha tilsvarsrett i etterkant og slippe til med innlegg dersom de er uenige i kritikken. Men går dette for langt så vil det utfordre en åpen, politisk debatt.»32

Braanens forslag til differensiering har for øvrig en strengere parallell i Sverige, der enhver kan klage til Pressombudsmannen, men klager fra «juridiska personer (företag och liknande) prövas som regel enbart i frågor om rättelse eller genmäle, dvs uppföljande publiceringar».33

At en korrekt praktisering av den berømmelige 4.14 kan ødelegge for avisen selv, fikk for øvrig Dagbladet erfare da den ba Oslos ordfører Fabian Stang kommentere neste dags avsløringssak om at han hadde brukt uregistrert arbeidskraft til å male hytta. Han forklarte seg for Dagbladet og la seg deretter flat på Facebook, lenge før Dagbladet rakk å publisere avsløringen. Presseforbundets generalsekretær, Kjersti Løken Stavrum, beskrev ordførerens «blåsing» av saken som en type irriterende teknikker som skapte problemer for journalistikken.34 Interessant nok antydet hun at sosiale medier på denne måten «vil kunne åpne for en annen rolle for det punktet i Vær varsom-plakaten som kalles 'tilsvar'». Hun siktet til paragraf 4.15, som gir tilsvarsrett – snarest mulig, men i etterhånd – for «de som er blitt utsatt for angrep», altså ikke nødvendigvis «sterke beskyldninger», som i 4.14. Der varslet hun altså en nyorientering som kan få følger for imøtegåelsesretten og kanskje gi støtet både til en mer inviterende versjon av tilsvarsparagrafen og en 4.14 som gir PFU mer rom for skjønn.

Temaet forhåndsvarsling av en forestående avsløringsreportasje ble for øvrig behandlet av Strasbourg-domstolen i 2011, da en famøs britisk kjendis, Max Mosley, ville ha knesatt en plikt for medier til å varsle offeret en viss tid før de publiserte stoff av intim privat karakter. EMD henviste til ytringsfriheten («a chilling effect»), tvilte dessuten på effektiviteten av en slik bestemmelse og avslo Mosleys krav.35 Det må legges til at muligheten for å få stoppet en publisering ved hjelp av midlertidig forføyning er større i Storbritannia enn hos oss, også gjennom såkalte «super injunctions», som holdes hemmelig, forsøksvis.

Pressen møter motstand

Her hjemme ble overgangen fra det første til det andre tiåret av 2000-tallet markert av en lenge etterspurt utredning, NOU 2011:12 Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag. Det var en stor utredning i den forstand at den hadde elleve medlemmer, derav hele fem medieforskere, men bare to redaktører (hvorav én pensjonert, tidligere sentral i pressen). To hadde bakgrunn i politiet, utvalgslederen var advokat. Hovedoppgaven for utvalget var å finne veier fram til en oversiktlig ansvarsplassering i et stadig mer mangfoldig mediefelt der tradisjonelle ordninger ikke strakk til.

Ytringsfrihetskommisjonen hadde understreket behovet for en opprydning og hadde lansert tanken om en egen medieansvarslov.36 Personvernkommisjonen hadde støttet tanken og bidratt med forslag til prinsipper for en slik lov.37 Presseorganisasjonene på sin side, Norsk Redaktørforening framfor alle, hadde lenge før dette arbeidet for en klarere sortering av både straffe- og erstatningsansvar. I det fjerne så redaktørene det svenske systemet med eneansvar for sjefredaktøren som den ideelle løsningen, kombinert med lovfestet anonymitetsrett for kilder, straffesanksjonert taushetsplikt for journalistene om kildeidentitet og forbud mot etterforskning av samme. Også pressens folk sluttet seg til tanken om en medieansvarslov, vel å merke ikke den fryktede danske versjonen med lovfestet klagenemnd av hybrid type.

Utredningen38, som ble avgitt 15. juni 2011, ble en formidabel skuffelse for pressen, primært representert av Redaktørforeningen og Journalistlaget. Utvalgets flertall hadde nemlig ikke sett behov for en egen medieansvarslov, og ville heller ikke opprettholde straffelovens paragraf 431, som hjemler et overordnet, objektivt redaktøransvar for mediets publiseringer. Denne bestemmelsen hadde utspilt sin rolle, mente flertallet. Pressens svenske ønskemodell var heller ikke aktuell som alternativ til å beholde en såkalt naturlig ordning, der ikke bare redaktøren, men også journalister kan stilles til ansvar for stoff de har laget.

Det var altså ingen enstemmighet i utvalget om denne tematikken. Tvert imot var utredningen preget av en dyp splittelse, der et mindretall på tre – to medieforskere og seniorredaktøren – markerte dissens på tema etter tema. De målbar et sammenhengende resonnement som i all hovedsak samsvarte med pressens syn. At temperaturen i utvalget må ha vært høy, ble markert ved at mindretallet allerede på lanseringsdagen fikk publisert en kronikk med argumentasjon for sine standpunkter.39 Dette «konservative mindretallet som klamrer seg til det strafferettslige redaktøransvaret» ble motsagt av to fra flertallet, som framholdt at det var de selv som representerte det mer tidsaktuelle synet.40 To dager senere kom Norsk Redaktørforenings generalsekretær, Arne Jensen, med et motinnlegg til de to der han pekte på en rekke misforståelser og unnlatelser fra flertallets side. Han konkluderte med at utredningen var en fallitterklæring som ikke ga noen «drahjelp i arbeidet med å få på plass en moderne, robust og begripelig ansvarslovgivning i norske medier.»41

Jensens innlegg innvarslet en serie av kritiske høringsuttalelser fra pressehold, anført av Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag og fulgt opp av andre høringsrøster fra pressen. At utvalgets flertall hadde hatt et annet syn enn pressetoppen på omfanget av redaktørens ansvar, på anonymitetsrett, kildevern og etterforskningsforbud, var en sak for seg og ille nok. Det samme flertallet hadde heller ikke skilt tydelig nok mellom journalistiske (redaktørstyrte) medier og sosiale medier som bakgrunn for sine slutninger.

Verre var det at sentrale deler av utredningen var preget av feil, misforståelser og mangler som svekket den sterkt som grunnlag for debatt og beslutninger. Så ille var det at Norsk Redaktørforening avsluttet sin uttalelse med å oppfordre Kulturdepartementet og Justisdepartementet til selv «å forestå nødvendige utredninger for å komme videre med dette lovgivningsarbeidet.»42

Norsk Journalistlag skrev allerede i innledningen til sin uttalelse at utredningens flertall ikke hadde forstått pressens rolle i samfunnet, «og dette bør etter vår oppfatning være et alvorlig tankekors for departementet som nå skal ta fatt på i [sic] det videre arbeidet med disse spørsmålene.»

Mens det formodentlig fortsatt arbeides med tematikken fra NOU 2011:12 i departementene, kan det være interessant å merke seg et par standpunkter fra høyeste hold i påtalemyndigheten, nemlig Riksadvokatens høringsuttalelse. Riksadvokaten er enig med mindretallet i at redaktørens særskilte straffeansvar (straffelovens paragraf 431) bør opprettholdes, men er ikke tilhenger av å innføre eneansvar for redaktøren. Han tar også avstand fra å innføre forbud mot å etterforske hvem som er kilde til en opplysning, og henviser bl.a. til situasjoner der kilden er mistenkt for å ha begått et straffbart forhold. Riksadvokaten tar ikke stilling til spørsmålet om medieansvarslov.

At Norge får en medieansvarslov, synes å ligge i kortene. Teknologinøytralitet vil i så fall bli et gjennomgående mål, men forskjellen mellom redaktørstyrte og redaktørløse medier vil bli tydelig markert. Loven vil gjøre det lettere å finne den eller de ansvarlige for anonyme brukerbidrag i medier som ikke omfattes av pressens selvjustisordning. En slik lov kan innkasseres som en seier for pressen, men bare til nød, siden den som nevnt har solid utredningsstøtte før 2011 og ikke kommer til å bli skrevet som noe partipolitisk kontroversielt manifest.

Den «svenske» ansvarsmodellen, med eneansvar for redaktøren, udiskutabel anonymitetsrett for kilder, straffebelagt taushetsplikt om kildeidentitet for journalister og etterforskningsforbud for offentlig myndighet, kommer derimot ganske sikkert ikke til å slå gjennom. Det ville bety et for klart brudd med norsk rettslig tradisjon og for mange prinsipielle og praktiske motforestillinger. På juridisk hold ville det neppe være noen toneangivende støtte, og neppe heller fra det politiske hjørnet, der mediepolitikken allerede er fullbooket av mer krisepregede temaer. Medievitenskapens folk kan rimeligvis heller ikke enes om et så rettspolitisk emne.

Pressen vil gå på et tap, som det heter i sportsjournalistikken, og man kan spørre hvorfor pressetoppen (og mindretallet) har våget seg på et så dristig forslagsknippe. En mulig forklaring kan være overmot etter mangen seierrik batalje i de foregående tiår, og at det var nå eller aldri.

Om en ser bort fra kontroversene om pressens selvjustisordning i «papirtigerens tiår», har Pressens Faglige Utvalg nærmest cruiset inn til grunnlovsjubileets tid. Selvjustisen som prinsipp er ikke lenger noen sentral stedfortredende arena for kritikk av pressen. Utvalgets sammensetning er fremdeles fire profesjonelle medlemmer og tre fra allmennheten, som det heter. Alle sju oppnevnes av Norsk Presseforbund, som før. Gjennom en seriøs og gjennomgående respektert arbeidsinnsats og stor grad av åpenhet begynner PFU å få karakter av husholdningsord i landet, stadig oftere oppfattet som en domstol light. Vær Varsom-plakaten revideres nokså jevnlig, dels i kjølvannet av kritikk og granskinger, dels i samtale med interessegrupper. Tendensen er at plakaten vokser i omfang og på enkelte punkter blir mer spesifikk, noe som gjør den stadig bedre egnet som klagehjemmel. Men det kan ha en pris.

At det norske apparatet for pressens selvjustis har vært stabilt så lenge, kan virke merkelig i en periode da britenes selvdømmesystem har vært gjenstand for en uhørt politisk turbulens som førte til at deres Press Complaints Commission, tross gjentatte tilpasninger etter kritikk, ble nedlagt i september 2014 og skal erstattes av et organ som i realiteten skal lovfestes.43 Forklaring på en så slående kontrast må søkes både i landenes politiske kultur og framfor alt i den journalistiske kulturtradisjonen – særlig illustrert av nivåforskjellen mellom britisk og norsk underholdningsjournalistikk (Red. anm: Se også Eide i dette nr.). Sammenlignet med deler av britisk tabloidpresse er det alt vesentlige av norske nyhetsmedier som seriøsiteten selv. Systematisk avlytting av telefonsvarere (voicemail), som utløste den offentlige Leveson-utredningen i 2012, som i sin tur førte til nedlegging av søndagsavisen News of the World og skroting av the Press Complaints Commission – er en type scenario som norsk presse bare kjenner av omtale. Skulle lignende forhold dukke opp hos oss, ville det bli månelyst også her, og riset ville bli hentet fram. Det kan også legges til at selvdømmeordningene i Sverige, Danmark og Finland har vært like stabile som vårt system – selv om hver av dem har sine særegenheter. Det er britene som er de store trøbbelmakerne.

Den norske modellen har altså lenge vært stødig, men den kan likevel være inne i en utvikling som ikke er tilsiktet, og apparatet har som nevnt pådratt seg en akutt spenning, foreløpig riktignok bare intern. For at et selvjustisapparat skal oppfattes som troverdig av omverdenen, må det kunne demonstrere at yrkesutøverne og bransjen står godt samlet om sentrale normer og retningslinjer. En langvarig strid om imøtegåelsesretten er egnet til å svekke den allmenne troverdigheten og således anfekte legitimiteten til den fristilling som selvdømmeprinsippet innebærer. Denne kontroversen er selvforskyldt og kan bare avklares innenfor rammene av bransje og yrkesutøvere.

Men den akutte kontroversen kan også ha en viss sammenheng med en lengre og tydeligvis utilsiktet utvikling. Det kan øynes en langsiktig tendens innen selvjustisen som kan knyttes til begreper som juridifisering og legalifisering, og som er i slekt med en mer allmenn rettsliggjøring i samfunnet. Legalifisering kan ytre seg hovedsakelig på to måter. Den ene er den før nevnte tendensen til å skrive stadig flere regelpunkter inn i Vær Varsom-plakaten, den andre er å gi reglene en stadig mer spesifikk og konkret utforming. En spesifikk regel overlater mindre til skjønn omkring standarden «god presseskikk» og er slik sett bedre egnet som klagehjemmel enn en mer abstrakt regel. Dette inviterer klagere – ikke minst jurister og pr-folk – til å belegge klageskriv med nummererte hjemler, noe som igjen tvinger PFU til å hjemle sine begrunnelser tilsvarende. Riktignok er det langt igjen før PFU – i likhet med salig Press Complaints Commission – må henvise både klagere og seg selv til å påberope regelhjemmel i alle saker. Men det er tegn som tyder på at veien går i den retning. I kjølvannet vil plakaten måtte vokse for å fylle regeltomme rom. Så kan det naturligvis diskuteres om det er klagejuristene eller PFU-apparatet selv som er primære pådrivere.

Juridifisering betegner en utvikling som omfatter legalifiseringen og andre aspekter. Etter at menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) begynte å sende ut sine signaler om presseskikk og – ikke minst – statsskikk overfor pressen, oppsto en arena for gjensidig innflytelse mellom presserett og presseetikk. EMD innførte «the ethics of journalism»44 som et tolkningsmoment i vurdering av presseatferd, og i pressen kunne det merkes retoriske spor fra EMD-dommer. Et eksempel på det siste kan være skillet mellom «facts» og «value-judgments», som brukes i norsk versjon bl.a. i PFU-saker om imøtegåelsesretten. Skillet ligner den gamle sondringen fra injurieretten, mellom «beskyldninger» og «forhånelser», men er ikke helt sammenfallende. Definisjonen og håndtering av «offentlige personer» kan være et annet eksempel på innflytelse fra EMD.

At avgjørelser i Strasbourg har fremmet rettighetstenkningen i pressen, noen ganger på bekostning av tradisjonelt personvern, er sannsynlig og kan observeres episodisk. Temaet er imidlertid ikke utforsket.

Likevel, hvis vi avslutningsvis skal minne om trekampen mellom politikken, jussen og journalistikken om selvjustisens rolle, må vi konstatere at jussen tar innpå. Det dreier seg ikke om noen konspirasjon, snarere en stille infiltrasjon. Det får stå åpent om påvirkningen er forsettlig eller bare uaktsom.

1«Pressen» brukes der og nå som betegnelse på journalistiske mediekanaler, på papir så vel som elektroniske.
2Odd Raaum (Oslo 1999), Pressen er løs!.
3NOU 2011:12 Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag, s. 38.
4St.meld. Nr 57 (2000–2001).
5Odd Raaum (1999): Pressen er løs!
6Framstillingen av Anita-saken er vesentlig bygd på Pressen er løs!.
7Pressen er løs!, s. 121.
8Menneskerettighetsloven, som inkorporerer flere internasjonale konvensjoner i norsk lov, gjelder fra 1999.
9«Landås-dekning opprørte TV2-ansatte», Aftenposten 14. januar 1996.
10Klippet ble vist 39 ganger 'utover våren og sommeren 1995', iflg. Marit Moe Disteler, «Kriminaljournalistikk mellom den frie og den kritiske presse», www.jus.uio.no, 22. februar 2011/24. oktober 2013.
11EMD forutsetter at «the ethics of journalism» er fulgt – jf. Anine Kierulf, «Ytringsfrihet: EMDs praksis i saker om ærekrenkelse», i www.jusnytt.no, 16. januar 2006.
12NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted», s. 126 note 309.
13På slutten av 1980-tallet, etter den såkalte Engen-saken (møbelhandleren på Jessheim), tok sentrale Ap-folk, deriblant statsminister Brundtland selv, initiativ til å kriminalisere skjulte opptak av egne telefonsamtaler. Temaet ble fort glemt. Jf. for øvrig Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen (Oslo 1989), Edderkoppen.
14NOU 1999:27, s.125 osv., avsnittet «Forbud mot visse sanne ærekrenkelser».
15Ot.prp. 22 (2008–2009).
16NOU 1996:12 Medieombud, s. 50f.
17Høyesteretts dom 23. april 2004.
18Høyesteretts kjennelse HR-2003-00037a, 13. mai 2003.
19I kjølvannet av noen kontroversielle saker har enkelte mediehus iverksatt interne granskinger.
20Hedrum-rapporten, Full skjæring, utgitt av Norsk Journalistlag i 2000.
21Rapporten, 3 uker i desember, utgitt av Norsk Presseforbund i 2003.
22John Arne Markussen, «Den gode smak», Dagbladet 15. mai 2003.
23Dagbladet nedsatte et eget granskingsutvalg bestående av tre erfarne medarbeidere (ingen av dem direkte involvert i dekningen av saken). De avga rapport 30. januar 2003. Utvalget var gjennomgående godt fornøyd med avisens dekning. Den hadde vært innenfor både Vær Varsom-plakaten og avisens interne regler. Bredden av motforestillinger var mer diskutabel. Utvalget foreslo en viss tilstramming av internreglene og ønsket å få utredet en ordning med leserombud.
24Dagbladet klaget Høyesteretts dom inn for EMD i september 2014.
25«Rettsfinale i Schjenken-saken», journalisten.no 27. januar 2014.
26«Runesteindommen», Høyesteretts kjennelse HR-2010-1945a, 16. november 2010.
27Odd Raaum (Oslo 2003), Dressur i pressen, kapittel 10 «Den gode selvsensur», særlig s. 206 osv.
28Hilde Sandvik, «PFU på ville vegar», bt.no 16. mars 2014.
29«Sliter med problembarn», intervju med Kjersti Løken Stavrum, Journalisten 24. januar 2014.
30«På svertetokt for kineserne?», Aftenposten 17. juni 2014.
31PFU-sak 186/14 First House mot Aftenposten.
32«- Ikke dra det inn i idiotien», intervju med Bjørgulv Braanen, Journalisten 24. januar 2014.
33Pressombudsmannens side, www.po.se.
34Kjersti Løken Stavrum, «Den etiske siden av saken», Aftenposten 2. september 2014.
35Mosley v. The United Kingdom, kjennelse 20. mai 2011.
36NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted», kapittel 5.5.1.
37NOU 2009:1 Individ og integritet, kapittel 13.5.1.
38NOU 2011:12 Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag.
39Guri Hjeltnes, Svein Brurås, Gunnar Flikke: «Ja til medieansvarslov», Aftenposten 15. juni 2011.
40Christine Lie Ulrichsen, Ragna Aarli: «Ubegrunnet redaktørangst», Aftenposten 21. juni 2011.
41Arne Jensen: «Pulverisering av ansvar», Aftenposten 23. juni 2011.
42Alle høringsuttalelser finnes på regjeringen.no, Kulturdepartementet. Søk: Høring 2011:12.
43I mellomtiden har pressen etablert en revidert versjon kalt IPSO (Independent Press Standards Organisation).
44Anine Kierulf, «Ytringsfrihet: EMDs praksis i saker om ærekrenkelse», www.jusnytt.no, 16. januar 2006.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon