Søren Birkvad

Den klassiske dokumentarfilm. Fra offervilje til offermentalitet i genrens hovedverker 1930–1960

Syddansk Universitetsforlag, 2014

Fra masse til individ

Denne boka har jeg gleda meg til å lese. Endelig kommer en studie som tar for seg offerperspektivet i dokumentarfilm – og som etter min mening har rekkevidde langt ut over filmsjangeren. Akademiske studier av – og praktiske diskusjoner om – medias holdning til offerproblematikk i vid forstand er sjeldne. Det gjør Søren Birkvad noe med. Han har med utgangspunkt i sin egen doktoravhandling (dr.phil) fra 2009 laget en omfattende framstilling og analyse av dokumentarfilmens klassikere i en tretti års-periode fra 1930. Boka er internasjonal i utvalg og innretning, men i norsk og skandinavisk sammenheng er den et rikt tilskudd til f.eks. Bjørn Sørensens dokumentarfilmhistorie. Boka er utgitt på dansk og er et omfattende verk på rundt 500 innbundne, illustrerte og påkosta sider. Og for å foregripe konklusjonen må jeg allerede her si at det da er ekstra gledelig å kunne konstatere at det er den virkelig verd.

Søren Birkvad, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer, gir en grundig gjennomgang av dokumentarfilmhistorien i den aktuelle perioden og av ulike teoretiske perspektiver på film og samfunn. Som filmhistorie karakteriserer Birkvad selv boka som en blanding av den estetiske og den sosiale tradisjonen. Han er inspirert av «de retninger inden for filmvidenskaben som kaldes neoformalisme og historisk poetik». Men ikke minst knytter han dokumentarfilmen til et større bilde; hvordan samfunnets mentalitet endres og påvirker filmskaperne og publikum. Dokumentarfilmer blir ikke til i et vakuum, de speiler både konforme og avantgarde strømninger i Europa og USA. Filmen som sjanger er et massemedium, men som ideologisk og samfunnsmessig ideal sliter den med forholdet til nettopp massen, hevder Birkvad.

Sentralt i hans analyse er et mentalitetshistorisk hovedpremiss; «Man kan ikke tale om offervilje og offermentalitet i perioden 1930-60 uden samtidig at tale om henholdsvis kollektivisme og konsensus på den ene side og individualisme og konfliktorientering på den anden». Den andre verdenskrig er på mange måter vannskillet i synet på massen og individet, eller på offervilje og offermentalitet. Birkvads framstilling er også på et vis modernitetens historie, filmene er «stadier på modernitetens vej». Han lener seg her særlig på boken «Ofrets århundre» av den danske historikeren Henrik Jensen, der begrepsparet «nomos» og «anomi» er sentrale. Nomos-begrepet er gresk og handler om de nedarvede lover og ritualer som er dominerende i samfunnet, som skaper orden og trygghet. Anomi (fra Durkheim) er det motsatte; oppløsningen av de felles verdiene og den blinde tiltroen til samfunnsordenen, «tingene som de er» – med den usikkerhet det skaper i menneskene. I tidsperioden har det foregått en renomisering, en forskyvning fra masse til individ, fra vilje til og mål om å ofre seg for fellesskapet til å være offer for det samfunnet man før skulle tjene. Offermentaliteten har dermed også med moderniteten og usikkerheten å gjøre.

Birkvad går grundig gjennom modernitetsteoretiske perspektiver, en gjennomgang jeg anbefaler sterkt. Så bruker han dette på analyse av konkrete filmer. Tematisk er boken videre inndelt i tidsepoker; 1929-40, 1940-45 og 1948-59. Birkvad gjør både brede og dype analyser av hele 18 dokumentarfilmer. Han starter med John Griersons «Drifters» og går videre gjennom europeiske og amerikanske klassikere i perioden. Her er blant annet «Night Mail» og «The Plow that Broke the Plains» fra trettiårenes Storbritannia og USA. Leni Riefenstahls «Viljens triumf» er selvsagt med i materialet. Det samme er Frank Capras filmserie «Why We Fight» laget for den amerikanske hæren i perioden 1942-45. I etterkrigsmaterialet kommer også Frankrike med i utvalget, deriblant Alan Resnais’ berømte «Natt og tåke» fra 1955.

Men mest sentralt i analysematerialet er to filmer fra fredsåret 1945, nemlig Humphrey Jennings «A Diary for Timothy» og «Let There Be Light» av John Huston. Begge filmene handler om krigen og konsekvensene av dem. Britiske Jennings bygger sin film opp som en dagbok fortalt til en nyfødt baby om krigens effekter på det britiske samfunnet, et samfunn der alle må bidra til gjenoppbygging, for å hindre at dette skjer igjen. Amerikanske Huston forteller historien om soldater som er blitt psykisk sjuke av krigen og hvordan de jobber seg tilbake til samfunnet ved hjelp av terapeuter, av vitenskap. Birkvad kaller kapitlet for selve hjertet i framstillingen. Her blir hovedresonnementet og skillet mellom den gamle og den nye ideologi konkretisert i detalj fra tema (å ofre seg hos Jennings og å være offer hos Huston) til perspektiver på individ og samfunn (individets ansvar for samfunnet vs. samfunnets ansvar for individet).

Du skal ikke ha snust mye på dokumentarfilm før du kommer innom de fleste av filmene som Birkvad analyserer. Mange vil nikke gjenkjennende til materialet. Dette er kremtoppene fra storhetstida, det er avantgarde-filmene. Det er positivt i den forstand at det er filmer mange kjenner og dermed kan en bedre følge analysene og selv ta stilling. På den annen side kan det innvendes at materialet er for kjent, at dette er filmer som for eksempel studenter i dokumentarfilm har sett og analysert til det kjedsommelige. Jeg vil hevde at Birkvad med sitt utgangspunkt og sin analyseinnretning tilfører noe nytt og ikke minst nyttig til det kjente. Med offer-perspektivet får analysene – og filmene – nye lag og fasetter. Det er også langt flere enn de 18 hovedfilmene som trekkes inn og drøftes, flere nærmer seg de 18 utvalgte i omfang og bredde. Du får så å si hele bildet.

Hvem er denne boka for? Forfatteren sier selv at boka kan leses som en fortløpende og helhetlig framstilling, men at den også kan leses kapittelvis etter interesse og utgangspunkt. Jeg deler denne anbefalingen. Boka har stor verdi som referanseverk for studenter, for lærere, filmskapere og alle som måtte interessere seg for dokumentarfilm. Men den har også en verdi for lesere langt utenfor de tradisjonelle målgruppene – selv om dette ikke er en populærvitenskapelig framstilling. La meg trekke fram den gruppen jeg selv kommer fra, journalistene. Journalister generelt og ikke minst dokumentarister og gravejournalister kan ha stor nytte av perspektivene i boka. Journalistikkens oppdrag og innretning med vekt på forsvar av «den lille mann» slik den blant annet kommer til uttrykk i Vær Varsom-plakatens § 1.5 («Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre»), preger journalisters selvforståelse og kan etter min mening føre til manglende kildekritikk overfor dem vi oppfatter som svake, som «ofre». Det kan også gi en tilsvarende overprioritering av journalistikk som skal avsløre overgrep mot enkeltgrupper og enkeltpersoner som oppfattes som «ofre». Både (grave-)journalister og dokumentarskapere kan i hvert fall ha stor nytte av en slik debatt – ikke minst hvis debatten forankres i teori og empiri slik Birkvads bok legger grunnlaget for. Å få offerforståelsen inn i en historisk og ideologisk ramme, vil kunne sette i gang nødvendige diskusjoner i mange redaksjoner. At Søren Birkvads bok i tillegg bør gå rett inn i pensum på mange universiteter og høgskoler er opplagt.