Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forskning i media - Forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer

Ingrid Birce Müftüoglu, forsker

Uni Research Rokkansenteret

E-post: Ingrid.Muftuoglu@siu.no

Hanne Riese, førsteamanuensis

Universitetet i Bergen

E-post: hanne.riese@uib.no

Benedicte Carlsen, forsker

Uni Research Rokkansenteret

E-post: benedicte.carlsen@uni.no

Abstract

Research communication: Researchers on motivation and experience with journalistic interviews

It is a conventional truth that Norwegian academics are demotivated to disseminate their research results through the popular press, but there is a lack of empirical knowledge about their motivation and experience in this area. An electronic survey conducted by us among Norwegian academics indicates that Norwegian researchers are highly motivated to interact with journalists and have been generally satisfied with the resulting news reports. However, the survey also suggests a number of challenges in the science–media interface and highlights the need for discussion of quality rather than quantity in research communication.

Keywords: Research dissemination, Science communication, Science–media interaction

 

I det offentlige ordskiftet rundt forskningsformidling blir det ofte vektlagt at forskere mangler motivasjon til å gå ut i media og at dårlige erfaringer med journalister er mange. Disse antagelsene er i liten grad kunnskapsbaserte. Vi har gjennomført en spørreundersøkelse blant norske forskere for å kartlegge hvor mye og hvordan de formidler forskning i media, hva som motiverer og demotiverer dem, og hvilke erfaringer de har gjort seg med medieoppslag. Funnene våre gir et ganske annet bilde av forskernes syn enn det vi forskere selv, journalister og kommunikasjonsarbeiderne ofte antar.

Debatt om media som kunnskapsformidler

I denne artikkelen drøfter vi formidlingsaktivitet som krever popularisering av forskning gjennom kommunikasjon og forhandling med journalister. Analysene bygger på en elektronisk spørreundersøkelse om forskeres erfaringer med forskningsformidling gjennom media. Undersøkelsen omfatter alle de seks fakultetene ved Universitetet i Bergen og alle de syv avdelingene ved oppdragsforskningsinstitusjonen Uni Research AS. Forskernes motivasjoner for og erfaringer med formidling i samspill med journalister er i fokus da det er denne formidlingsaktiviteten som flest forskere nytter både i Norge (Kunnskapsdepartementet 2012) og internasjonalt (Peters 1995, Peters m.fl. 2008b). Det er også denne aktiviteten som i størst grad har blitt kritisert og diskutert i samfunnsdebatten (Nyre 2010). Hovedmotivasjonen for studien er å utvide kunnskapsgrunnlaget om forskningsformidling i dagens Norge, mens et av delmålene er å utfordre «sannheten» om at forskere synes det er vanskelig og umotiverende å la seg intervjue om forskningen sin. Vi har søkt å finne svar på to grunnleggende spørsmål: Hvor mye og hvordan formidler dagens norske forskere i media? Og; hva er forskernes motivasjoner for å formidle?

Et kjennetegn ved de siste tiårenes samfunnsutvikling er en intensivert bruk av media på alle livets arenaer. Hverdagen vår preges av kommunikasjon og informasjonsutveksling gjennom teknologiske plattformer som tv, radio, aviser og internett. En spørreundersøkelse gjort av NIFU STEP i 2004 viser at det nettopp er disse plattformene som er det norske folks viktigste kilder til informasjon om vitenskapelig forskning og kunnskap (Ramberg 2004). I lys av dette er det merkverdig at forskning på forskningsformidling i media1 nærmest er fraværende i Norge. Økt kunnskap om forskningsformidling både som konkret aktivitet i forskernes og journalistenes hverdag og som samfunnsfenomen er viktig for forståelsen av kunnskap i samfunnet. Det er særlig relevant med tanke på at stadig flere samfunnsprosesser, både politiske beslutninger og verdiskaping, benytter seg av vitenskapelig kunnskap.

Interaksjon mellom media og akademia, eller i praksis, mellom journalister og forskere, er en tematikk som interesserer mange, og som jevnlig blir debattert i det offentlige ordskiftet. I de senere årene har temaet fått ny aktualitet i forbindelse med Harald Eias programserie, «Hjernevask», som ble sendt våren 2010. Med en kritisk holdning til deler av norsk samfunnsforskning kastet han, i forskeres øyne, et ureflektert, men også interessant lys på kløften mellom de to kulturene ved universitetet. Eias ensidige driv etter «å avsløre» at samfunnsvitenskapenes teorier og metoder ofte ikke står på like stødig grunn som naturvitenskapene gjorde at enkelte av forskerne følte seg lurt og misbrukt i programmet. Dette hadde også sammenheng med at deler av lengre intervjuer ble tatt ut av kontekst. Programmet avstedkom en intens debatt i media både om forholdet mellom humanistiske og naturvitenskapelige fag og om forholdet mellom forskning og media. En av de som bidro til debatten var professor Lars Nyre, som i et intervju i Dagens Næringsliv hevdet at forskere burde prioritere andre populariseringsformer enn dem som er mediert av journalister (Dagens Næringsliv 23.6.2010). Intervjuet hadde sitt utspring i Nyres lederartikkel (2010) i Norsk Medietidsskrift der han introduserte fem offentlige arenaer for populær forskningsformidling som ikke er avhengig av journalistikk. Disse omfattet blant annet kronikker, ulike sosiale medier og kommersielle foredrag. Nyres begrunnelse for å fremheve forskningens egne offentligheter var det han hevder er en økende kløft mellom journalistenes og forskernes verdisyn og dagsorden. Mens forskerens oppgave er å oppdage ny kunnskap, er journalistens først og fremst å formidle «relevant» informasjon om samtiden. Debatten ruller stadig videre. I forkant av at denne artikkelen går i trykken har Forskerforbundets tidsskrift, Forskerforum, trykket flere kronikker av forskere som enten ønsker å trekke seg fra forskningsformidling i media (Gamlund 2014) eller argumenterer for at forskere bør være aktive i forskjellige typer media, selv om mange sikkert ønsker å slippe (Melvær 2014).

Også fra mediesiden fremmes skeptiske synspunkter og negative erfaringer med journalist–forsker-interaksjonen. Et nylig eksempel er Frøy Gudbrandsens kommentar i Bergens Tidende (30.09.2013), der hun er innom flere av de antatte utfordringene for journalister som skal dekke forskningsstoff; forskere er ofte ikke motiverte til å stille opp i pressen, det tar for mye tid, og de mangler insentiver til å formidle resultater gjennom media. Gudbrandsen beskriver videre en kulturkollisjon mellom journalist og forsker og oppfordrer forskerne til i større grad å respektere journalistenes rolle. Et tilsvarende ståsted i debatten om kulturkollisjon mellom journalister og forskere og det eventuelle kunnskapshierarkiet som her råder, blir også presentert for journaliststudenter av Harald Hornmoen, som underviser i blant annet litterær journalistikk og i «forskning og eksperter i journalistikken» ved Høgskolen i Oslo (1999; 2004; 2009). Hornmoen advarer journalister mot å la seg styre av forskernes agenda og definisjonsmakt. Hans hovedpoeng er at både forskning i seg selv og god formidling av den er avhengig av kritisk og uavhengig journalistikk. I en artikkel om mediering av vitenskap i Norge viser Hornmoen og Elisabeth Kirkeng Andersen utviklingen i forskningsformidling sett fra journalistenes side. Det har skjedd en forskyvning fra representasjon av forskningsresultater tilpasset forskningens egne diskurser til en representasjon mer tilpasset journalistenes krav og storylines. Forfatterne mener likevel at forskningsjournalistikken har utviklingspotensial til å bli mer uavhengig og kritisk til forskning (Andersen og Hornmoen 2011).

Debatten på 2000-tallet som i hovedsak handler om utfordringer i samarbeidet mellom profesjonene journalist og forsker, danner bakgrunnen for en kritikk av forskningsformidling, både når det gjelder omfang, middel og mål. Lignende debatter fantes også på 1980-tallet, men da var kritikken i større grad rettet inn mot mediesamfunnet generelt (Løvhaug 2011). I 1980-årene opplevde forskere at en ny mediekultur med fokus på underholdning og kommersialisme begrenset rommet for fruktbar og saklig debatt. En samtidig studie utført av professor i journalistikk Rune Ottosen, som tar for seg forskere og journalisters oppfatninger av presseoppslag om forskning, finner imidlertid at 93 prosent av forskere som var intervjuet eller omtalt i pressen var delvis eller helt fornøyde med oppslaget (Ottosen 1988). På spørsmål om respons fra kolleger på oppslaget oppgir 36 prosent å få positive tilbakemeldinger, 13 prosent oppgir å få blandede tilbakemeldinger og 46 prosent ingen tilbakemelding. Kun én prosent har fått negative tilbakemeldinger fra kollegaer på oppslaget. Undersøkelsen diskuterer også forskere og journalisters oppfatning av ansvar for oppslagets kvalitet. Ottosen konkluderer undersøkelsen med at det ikke var kultur- eller ideologiforskjeller mellom journalister og forskere som utgjorde utfordringene i forskningsjournalistikken, men snarere prioritering av formidling i forskningsmiljøene, prioritering av forskningsstoff i redaksjonsledelsene og kunnskapsmangel blant journalister.

Akademia i media

For å forstå forskeres motivasjon til å gå ut i media og hvordan møtene mellom forskere og journalister utspiller seg, er det viktig å vite litt om sentrale utviklingstrekk i universitetenes og forskningsinstitusjonenes samfunnsrolle; deres formidlingsoppdrag og formidlingsbehov, dvs. den kulturelle konteksten denne debatten er en del av.

Forskernes bidrag til allmenn formidling er sammensatt, og ifølge professor i sosiologi Ragnvald Kalleberg har akademikeren mange korresponderende roller (Kalleberg 2010; 2012). Hun er først og fremst forsker, videre er hun lærer, formidler og debattant, ekspert og akademisk medborger som gjennom studier og forskning dannes til å ha en kritisk holdning til politisk offentlighet og offentlige institusjoner (Kalleberg 2010). Det finnes en rekke ulike oppfatninger om hva forskningsformidling er og bør være, og vår forståelse har aspekter fra alle de nevnte akademiske rollene. Forskningsformidling omfatter blant annet å publisere i vitenskapelige tidsskrifter, noe som i hovedsak er formidling rettet mot forskningsmiljøet, undervisning, som i hovedsak er formidling rettet mot studenter, og ekspertvirksomhet, der kunnskap formidles til oppdragsgivere. Forskning formidles også gjennom innovasjon og institusjonsforvaltning. Den mest utbredte forståelsen av forskningsformidling bygger på det klassiske idealet om kunnskapsformidling i det offentlige rom (Eide & Ottosen 1994), en aktivitet som blant annet har blitt kalt folkeopplysning (Kyvik 2005).

Ideene om universitetenes samfunnskontrakt har endret seg i løpet av de siste tiårene. Særlig har endringene blitt synlig i kjølvannet av Bolognaprosessen (1999) og Kvalitetsreformen (2001/2003). Kunnskaps- og forskningsformidling kan forstås i lys av den gradvise omformingen av universitetene som i stor grad er preget av en ny offentlig styring – «New Public Management» – der en opererer med belønningssystemer for publisering og utdanning. Dette styringssystemet fordrer etterrettelighet og transparens i virksomheten, slik at brukere og publikum for øvrig kan ha innsyn i både hvordan fellesskapets ressurser brukes og hvilken samfunnsnytte som kommer ut av det.

Som en del av denne utviklingen har kravet om forskningsformidling og kommunikasjon økt i de senere årene, og forskere oppfordres til å registrere populærvitenskapelig aktivitet, inkludert medieintervjuer, i publikasjonsdatabaser som CRIStin. En økende management-tankegang ved universitetene antas å påvirke både den akademiske kulturen og den enkelte forsker. Effektivitetskravene kommer til syne ved gjennomstrømmingsidealer der studentene produserer studiepoeng. Videre kvantifiseres aspekter ved akademisk virksomhet gjennom tellekantsystemet og økende press på vitenskapelig publisering. For å tiltrekke seg de beste studentene og forskerne har forskning på mange måter fått merkevarekarakter (Kjeldstadli 2010). I Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport 2012 er det registret 19 700 ulike formidlingsbidrag fra universiteter og høyskoler i 2011 (Kunnskapsdepartementet 2012: 164). Dette er en økning på 16 prosent fra året før.2 Den hyppigst rapporterte formidlingsaktiviteten utenom undervisning er intervju3, noe som viser at forskere ved norske læresteder er aktive forskningsformidlere i media. I tillegg til formidlingsaktiviteter som intervju med journalister, kronikker og konferansebidrag er det nå også stadig flere som jobber med forskningskommunikasjon i betydning markedsføring av forskningsresultater ved universitetene. Også sett i et internasjonalt perspektiv er norske forskere aktive når det gjelder populærvitenskapelig formidling (Bentley og Kyvik 2010). Det er imidlertid et mindretall av forskerne som står for de fleste populærvitenskapelige bidragene. Den samme gruppen publiserer også mest vitenskapelig (Kyvik 2005; Bentley og Kyvik 2010).

Generelt sett tyder norske og internasjonale studier på at forskernes tilstedeværelse i media har økt siden 1980-tallet og enda mer siden midten av 1990-tallet (for en oversikt se Løvhaug 2011; se også Andersen og Hornmoen 2011). Videre viser Eide og Ottosen (1994) at omfanget av forskningsstoff har økt i norske medier fra 1980- til 1990-tallet, mens Amend og Secko (2012), i en metastudie av journalisters erfaringer med forskningsstoff, viser at forskere gradvis har blitt mer tilgjengelige for journalister og at dette er et internasjonalt fenomen. Man vet imidlertid lite om dynamikken bak økningen, hvordan den avspeiler forskning og kunnskapsproduksjon ved universitetene og hvordan den reflekterer forskernes roller i kunnskapsproduksjonen.

Bildet av et fremvoksende kunnskapssamfunn der utdanningsnivået er høyt og økonomien hviler på avanserte tjenester og innovasjoner, har vært et utviklingstrekk i de fleste industrielle land siden 1980-tallet. I takt med denne utviklingen har også kravene til universitetenes samfunnskontrakt og forskningens nytte økt. Universitetene skal i større grad vende seg utover. Sosiale medier gjør forskningsformidling mer fleksibelt, og stadig flere har tilgang til informasjon om forskning og vitenskap. Disse trendene avspeiles i universitetenes strategier (se UiO strategi 2020; NTNU strategi 2011–2020; UiT strategi 2011–2013) og kan også tydelig spores i de overordnede strategiene og handlingsplanene ved UiB, som utgjør konteksten for denne studien. I strategiplanen for 2011–2015 blir det lagt vekt på at UiBs uavhengige kunnskap er viktig for et levende demokrati og for utvikling av fremtidens kultur-, nærings- og samfunnsliv (UiB 2011:3). UiB har som hovedmål for samfunnsdialogen å formidle innsikt i vitenskapelig tenkning, metoder og resultater for å styrke et fritt, kritisk og åpent offentlig ordskifte og en kunnskapsbasert samfunnsutvikling (UiB 2013).

Universiteter og høyskoler er pålagt ved lov å formidle kunnskap om virksomheten. De skal spre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater gjennom undervisningen av studenter og i formidling rettet mot samfunnet (Kunnskapsdepartementet 2013). Implisitt i universitetenes strategidokumenter finner en minst tre argumenter som forklarer og legitimerer universitetenes «medialiserte» samfunnsrolle; opplysningstanken, nytteargumentet og synliggjøring (Løvhaug 2011). Disse legitimeringsstrategiene er synlige i debatter om forskningsformidling, men også i handlingsplaner som argumenterer for verdien av universitetenes utadrettede virksomhet. Med opplysningstanken knyttes kunnskapsformidling til demokratiargumentet. For at allmennheten skal forstå verden rundt seg og ta stilling til samfunnsprosesser, skal kunnskap formidles til flest mulig. Kunnskap blir betraktet som et ubetinget gode som legger til rette for en rasjonell samfunnsdebatt (Løvhaug 2011: 370). Med nytteargumentet blir forskningsformidling relatert til vår bruk av kunnskap. Brukergrupper i næringsliv, forvaltning og sivilsamfunn skal ha tilgang til innsikter som er nyttige for deres virksomhet. På denne måten sikres god samfunnsutvikling. Synliggjøring er et tredje argument for formidling som handler om å gjøre universitetet synlig for samfunnet generelt, for potensielle studenter og forskere og for de bevilgende myndighetene. «Branding» eller «omdømmebygging» er nye ord på strategier for synliggjøring som det har blitt lagt mer vekt på ved universitetene de siste årene. Forskerens hverdag er altså sannsynligvis preget av legitimeringsstrategier som kan tenkes å komme til syne i vekselvirkning mellom universitetenes omdømmebygging, samfunnets krav til innsyn og forskningens samfunnsoppdrag. Om forskernes motivasjon for og eventuelle opplevde barrierer mot å formidle i media er i tråd med tankegangen som preger institusjonene de er ansatt i, gjenstår å undersøke.

Et element som må forventes å virke forsterkende i medialiseringen av forskning, er styrket kompetanse blant og økning i antall kommunikasjonsrådgivere innad i forskningsinstitusjonene. Vi ser stadig flere tilbud om kurs og internt materiell som skal motivere og hjelpe forskerne til å nå ut i media og å takle samarbeidet med journalistene. I tråd med denne trenden utga nylig Audun Farbrot, som er fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI, den første norskspråklige håndboken om forskningskommunikasjon (Farbrot 2013). Boken har blitt rost for å være praktisk nyttig, men samtidig kritisert for manglende teoretisk forankring og en ureflektert bruk av begrepene «forskningskommunikasjon» og «forskningsformidling» (Uniforum 2013). Et annet, kanskje mer beklagelig aspekt ved denne boken og den forskningspolitiske trenden som den er en del av, er at den i så liten grad er empirisk forankret utover anekdoter om forskere som er skremt vekk fra media eller holder seg for gode til å formidle til allmennheten (2013:83). Farbrot hevder for eksempel i innledningen til sin bok at

«Det er fortsatt en beskjeden andel av våre forskere som aktivt bidrar til å gjøre sin forskning tilgjengelig for allmennheten. […] Altfor mye forsking og faglig innsikt forblir godt bevarte hemmeligheter i vitenskapelige tidsskrifter, doktoravhandlinger og studentoppgaver som leses av de få innvidde, og siteres av enda færre» (2013:13).

Her må forfatterens påstander betraktes som personlige synspunkter. Farbrot er imidlertid ikke alene i å bygge råd og motargumenter på ubekreftede antagelser om hva forskere flest tenker om å gå ut i media. Faktum er at vi mangler systematisk kunnskap om hvem som formidler hva, og hvilke hemmere og fremmere, eller motivasjon og barrierer, som styrer hva forskere populariserer og ikke. Det kan dermed argumenteres for at forskningsinstitusjonene i sin planlegging av strategier for forskningskommunikasjon, forskerne selv og samfunnet for øvrig vil være tjent med en utforsking av hvordan forskningsformidling oppleves fra forskernes side.

I denne studien har vi tatt utgangspunkt i det vi, i tråd med argumentasjonen innledningsvis, oppfatter som de sentrale underliggende premissene og påstandene i debatten om forskere i media. Vi har valgt å undersøke påstandene som oftest blir nevnt eksplisitt, men som også ofte ligger under debatten som allmenngyldige sannheter. Vi mener at disse premissene er viktige å undersøke fordi de er med på å forme forskeres og journalisters syn på formidling, publikums syn på forskningsstoff i media samt hvordan forskningsinstitusjonene og kommunikasjonsavdelingene arbeider med forskningsformidling og rådgir forskerne. I tillegg til kildene nevnt innledningsvis, fremkommer påstandene stadig i veiledningsmateriell til forskere, i programerklæringer fra forskningsinstitusjonene og i nye og gamle innlegg i det offentlige ordskiftet (se for eksempel Farbrots: «Fem barrierer for forskningskommunikasjon» (Farbrot 28.8.2013) eller Seidl 28.2.2014; Nygård 21.3.2012; Nyre 2010; Kristiansen 3.11.2010; Müller 12.4.2010). I det følgende vil vi, med utgangspunkt i respondentenes svar og med støtte i kunnskap fra tidligere norsk og internasjonal forskning, diskutere om følgende påstander er realistiske:

«Altfor mye verdifull forskning blir ikke formidlet gjennom media fordi mange forskere ikke synes forskningsformidling i media er viktig.»

«Forskere synes at ikke all forskning bør formidles i media.»

«Forholdet mellom forskere og journalister er i stor grad preget av misnøye.»

«Medieoppslag gir ikke prestisje i akademia og kan gi negative tilbakemeldinger fra andre forskere.»

«Forskere synes ikke de kan prioritere den tiden det tar å formidle i media, fordi det går på bekostning av viktigere aktiviteter som forskning og undervisning.»

«Forskerne synes journalister tabloidiserer for mye og at dette kan føre til misforståelser blant publikum.»

«Forskere har dårlige erfaringer med journalistisk forskningsformidling.»

«Forskere trenger hjelp til å nå ut i media.»

Metodisk tilnærming

Vi har omformet påstandene over til to hovedtema og noen forskningsspørsmål:

  1. Oversikt over forskningsformidling i media: Hvor mye og hvordan formidler dagens norske forskere i media?

  2. Motivasjon, barrierer og erfaringer: Er forskere flest motiverte for å formidle forskning i media? Hvilke faktorer motiverer og hvilke demotiverer? Hvor tilfredse blir forskerne med sine oppslag i media? Hva er forskernes positive og negative erfaringer med media?

Vi ønsket å kartlegge distribusjonen av de påståtte holdningene og erfaringene hos forskere og gjennomførte derfor en elektronisk spørreundersøkelse. Når det gjelder å registrere generelle holdninger der en allerede har noen forventninger som en kan bygge spørsmålene på, er et anonymisert spørreskjema en velegnet metode for å få oppriktige svar (Schuman og Presser 1996). En begrensning ved metoden er knyttet til at respondenter kan feilrapportere egne handlinger og opplevelser (Paganini-Hill 1993), men ettersom det ikke finnes gode observasjonsdata for forskernes erfaringer, var spørreskjema klart det beste alternativet.

Problemstillingene fremkommer altså på bakgrunn av en anekdotebasert mediesannhet om at forskere formidler for lite i media fordi de er for lite motiverte eller har gjort seg dårlige erfaringer. Også de konkrete spørsmålene og påstandene i spørreskjemaet bygger på premissene og antagelsene som går igjen i det offentlige ordskiftet om forskere i media. I tillegg er de basert på funn fra internasjonale studier av forskeres erfaringer med forskningsformidling gjennom media og å bli intervjuet av journalister (Peters 1995, Peters m.fl. 2008b) samt Ottosens norske studie fra 1988. På denne måten kan vi i noen grad gjøre sammenlikninger med disse studiene og vurdere våre funn både historisk og i et internasjonalt perspektiv.

Spørreskjemaet ble utformet på norsk og engelsk i SurveyXact. Undersøkelsen startet med bakgrunnsspørsmål om ansettelsesforhold og forskerkarriere.

For å få en oversikt, ble forskerne spurt om hvilken type forskningsformidling i media de hadde erfaring med; om de hadde blitt intervjuet av journalist, skrevet kronikk eller debattinnlegg eller om de hadde fått sin forskning omtalt uten intervju (Tabell 1).

For å kartlegge motivasjon og forhold som fremmer eller begrenser forskningsformidling gjennom media, forela vi forskerne en del påstander om viktigheten av å formidle forskning i media, hvilken rolle den medialiserte forskningen spiller i samfunnet og hvilken rolle forskningsformidling har i deres hverdag som forskere. Respondentene skulle indikere enighet eller uenighet med de forskjellige påstandene (Tabell 2).

For å kartlegge forskernes positive eller negative erfaringer med medieoppslag, spurte vi dem i hvilken grad de syntes deres siste intervjuoppslag formidlet forskningsresultatene.

Til slutt i spørreskjemaet oppfordret vi respondentene til å komme med kommentarer i et åpent felt. På denne måten håpet vi å få tilbakemeldinger om noe i spørreskjemaet var uklart eller om synspunkt forskere synes er viktige var utelatt. I tillegg åpnet kommentarfeltet for utdypning av forskernes motivasjon og erfaringer.

I løpet av våren 2013 sendte vi invitasjon til å delta i den elektroniske spørreundersøkelsen via e-post til 2277 vitenskapelig ansatte ved seks fakulteter ved et norsk universitet (Universitet i Bergen) og én oppdragsforskningsinstitusjon (Uni Research AS). Vi la vekt på å inkludere et bredt utvalg av akademiske fag samt forskere fra både universitetssektoren og privat sektor, fordi tidligere forskning indikerer at holdninger og erfaringer variere med slike forhold. Vi hadde ikke kapasitet til å gjennomføre studien nasjonalt og valgte Bergen fremfor Oslo fordi vi antok at forskningsinstitusjonene i hovedstaden har en utypisk nær tilknytning til nasjonale medier, i forhold til det forskningsinstitusjoner i resten av landet har. Forskningsmiljøet i Bergen er også relativt stort og bredt og samtidig mer «gjennomsnittlig» og sammenliknbart med de institusjonene som inngår i de internasjonale studiene på feltet. Vi vektla også at holdninger til media blant forskerne i Bergen ikke har vært undersøkt tidligere.

Vi vil i det følgende presentere funnene i form av deskriptiv statistikk samt oppsummering av frie kommentarer fra respondentene.

Funn

Etter to purringer hadde 848 forskere besvart spørreskjemaet, noe som tilsvarer en svarprosent på 37,2. Til tross for at vi bare har svar fra litt over en tredjedel av forskerne, var svarprosenten faktisk i overkant av hva en kan forvente i elektroniske studier (Braithwaite m.fl. 2003). For eksempel fikk en lignende studie gjennomført ved et universitet i Sveits, 30 % svar (Crettaz von Roten 2011). I forhold til hele utvalget er det blant respondentene litt større andel kvinner (42 % vs. 46 %) og litt større andel i seniorstilling (f.eks. 22 % vs. 27 % professor/seniorforsker). Den fakultetsvise fordelingen av respondentene tilsvarer den faktiske fordelingen i hele utvalget. Til tross for at respondentutvalget ligner på hele utvalget målt etter noen få observerbare kriterier, kan det godt tenkes å være skjevt langs andre dimensjoner. Det er blant annet plausibelt at respondentene kan være mer opptatt av eller ha mer erfaring med forskningsformidling gjennom media enn gjennomsnittsforskeren og dermed for eksempel i større grad enn forskere flest være tilbøyelig til å være enige i at forskeres forskningsformidling i media er et viktig tema. Likevel trenger ikke dette å bety at respondentenes erfaringer er uforholdsmessig positive eller negative i forhold til hele forskerbefolkningen. Vi vurderer det altså som sannsynlig at respondentene er noe mer engasjert i forskningsformidling enn gjennomsnittet, og at våre funn dermed i noen grad kan gi et overdrevet bilde av hvor mye forskere formidler i media. Når det gjelder erfaringer med media, kan respondentene like gjerne være motivert til å besvare spørreundersøkelsen ut fra negative som positive erfaringer, så her vil vi ikke spekulere i hvilken retning dette kan ha påvirket analysen. For øvrig vil denne potensielle skeivheten i utvalget være den samme i vår studie som i de tidligere studiene som vi bygger vår diskusjon av funnene på.

Det var 64 respondenter som hadde lagt inn kommentarer. Noen kommentarer dreide seg om utformingen av spørreskjemaet, men flertallet av kommentarene omhandlet temaet for studien. Ut fra logikken over og innholdet i kommentarene er det grunn til å tro at disse 64 respondentene er blant dem som er mest interesserte i temaet, kanskje fordi de enten har spesielt positive eller negative erfaringer med media.

Tema 1: Hvor mye og hvordan formidler forskerne

Forskerne hadde erfaringer fra forskjellige typer formidling gjennom media; 45 % svarte at de i løpet av karrieren hadde skrevet debattinnlegg eller kronikk, 48 % visste om at de hadde fått et medieoppslag om sin forskning uten intervju, og 66 % hevdet at de hadde blitt intervjuet av journalist, hvorav 48 % i løpet av de siste 12 måneder. Det var betydelig variasjon i hvor aktive forskerne fra forskjellige fagområder var i formidling gjennom media (se Tabell 1).

Tabell 1: Andel forskere med medieerfaring på de ulike fagområdene.

Fagfelt

Intervju

Kronikk / Debattinnlegg

Totalt antall respondenter

Samfunnsvitenskapelige fag

78 %

67 %

175

Humanistiske fag

70 %

54 %

168

Helsefag og psykologi

64 %

35 %

231

Naturvitenskapelige og tekniske fag

55 %

31 %

274

Tabellen viser for det første at det å bli intervjuet av journalist er vanligere enn å skrive egne innlegg i media. Dette stemmer med Kunnskapsdepartementets tall fra 2011 (Kunnskapsdepartementet 2012: 164). Vi ser også at forskere fra de samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagene er mer aktive i media enn forskerne fra helsefag og naturvitenskapelige fag. Dette er i tråd med hva en stor internasjonal metastudie om studier av mediedekning av forskning viser (Schäfer 2012).

Det er ikke overraskende at disse fagene dominerer forskningsstoff i media ettersom de befatter seg med samfunn og sosialt liv som temaområder og at det dermed kan være nærliggende både for forsker og journalist å se nytten av å formidle slik kunnskap til allmennheten. Det er derimot et tankekors at internasjonale studier finner at over nitti prosent av studiene av forskning fokuserer på de naturvitenskapelige fagene, inkludert helsefag, mens under ti prosent av studiene befatter seg med samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag (Schäfer 2012). Dette er kanskje heller ikke så overraskende, gitt at det er samfunnsforskere og humanister som først og fremst utfører denne typen studier. Det understreker like fullt mangelen på kunnskap om hvordan «gjennomsnittsforskeren» opplever forskningsformidling, særlig når samfunnsvitere og humanister formidler relativt mer i media enn andre forskere.

I snitt oppgav respondentene at de hadde blitt intervjuet 2,1 ganger i løpet av de siste tolv månedene. Det var imidlertid stor variasjon i omfanget (fra 0 til 70 ganger), der flertallet hadde 0 eller 1 erfaring med intervju i året. Videre finner vi at 5 % av respondentene sto for over halvparten av intervjuoppslagene som ble rapportert.

Funnet samsvarer med Svein Kyviks undersøkelse av universitetsansattes egeninitierte populærvitenskapelige formidling, som viste at et mindretall av forskerne stod for de fleste bidragene (Kyvik 2005). Vi har gjort en multippel regresjonsanalyse for å finne ut mer om hva som karakteriserer dem som formidler mye. I tillegg til forskjellen mellom fag ser også lang erfaring ut til å spille en rolle, men utvalget er sannsynligvis for lite til at vi klarer å registrere svake predikatorer.

Oppsummert viser disse funnene at norske forskere er på linje med forskere i andre land når det gjelder omfanget av forskningsformidling i media. Det er langt flere som har blitt intervjuet av journalist enn som har skrevet egne innlegg i media. Det er også, som internasjonale studier viser, stor variasjon i hvor mye forskerne blir intervjuet i media. En liten andel står for det meste av medieoppslagene. Det ser altså ut til at det er de mest erfarne forskerne fra samfunnsfag og humaniora som oftest blir intervjuet i media. Fra internasjonale studier vet vi også at forskere som publiserer mye i vitenskapelige fora også er overrepresentert i medieoppslag. Utover dette kan vi ikke svare på hvorfor enkelte forskere blir så mye brukt i media i denne studien. Det kan henge sammen med tradisjoner i disiplinene, aktualitet i forskningsfeltet, personlige egenskaper eller interesser hos forskerne. Eller det kan henge sammen med kjennskap og kompetanse fra journalistenes side, for eksempel at journalister har en tendens til å kontakte de forskerne og fagfeltene de har kjennskap til fra før.

Tema 2: Motivasjon, barrierer og erfaringer

Det store flertallet av informantene (92 %) var enige i den generelle påstanden om at forskningsformidling i intervjuer er viktig (spørsmål 1), noe som skulle indikere at de aller fleste forskere i utgangspunktet er motiverte for å formidle i media. Et stort flertall (72 %) mente at forskningsformidling kan skape aksept for forskningsfeltet (spørsmål 2).

De andre påstandene i tabell 2 indikerer hva som oppleves demotiverende, altså som barrierer for å formidle i media:

Det var et mindretall, rundt en tredjedel, som syntes forskningsformidling i intervjuer er frustrerende (spørsmål 8). Når det gjaldt de spesifikke barrierene, var flertallet skeptisk til at journalistiske fremstillinger blir vinklet som sensasjoner (spørsmål 4), at journalister mangler kompetanse (spørsmål 7), at de ikke tar med forbehold i forskningsresultatene (spørsmål 5) og at denne typen popularisering kan føre til misforståelser blant publikum (spørsmål 3). Det var også et flertall som mente at ikke alle forskningsfelt er like viktige å formidle til allmennheten (spørsmål 6). Det var derimot ikke et flertall som var enige i at kontakt med media er for tidkrevende. Det var heller ikke mange som var usikre på hvordan de kunne nå ut i media.

Forskerne i denne studien er på linje med forskere i andre land som har uttalt seg i tidligere studier når de mener at forskningsformidling i media er viktig. For eksempel viste en stor internasjonal spørreundersøkelse at over 90 % av forskerne på tvers av land var motiverte til å samarbeide med media. Her var forskernes hovedbegrunnelser at de mente at forskningsstoff i media skaper positive holdninger til forskning og at de ønsket å opplyse publikum (Peters 2008a).

Tabell 2: Andel som var enige i forskjellige påstander om motivasjon for å formidle forskning i media.

Respondentene svarte også på hvor godt de syntes deres siste intervju i media hadde formidlet forskningsresultatene. Her svarte 23 % at de var svært godt fornøyde, mens 71 % svarte at oppslaget var greit, og bare 5 % syntes at oppslaget ikke formidlet forskningen godt.

Videre spurte vi om hvordan forskerne opplevde tilbakemeldinger fra kollegaer. Flertallet (56 %) opplevde flest positive tilbakemeldinger, 41 % husket ikke å ha fått tilbakemeldinger og 2 % sa de hadde fått flest negative tilbakemeldinger fra kollegaer. Resultatene viser altså at forskerne er relativt fornøyde med erfaringene de har med intervjuer i media og også med tilbakemeldinger fra kollegaer.

Disse resultatene er på linje med resultatene i en stor internasjonal spørreundersøkelse, der en forskergruppe ledet av Hans Peter Peters (Peters m.fl. 2008a, 2008b) finner at 75 % av forskerne på tvers av land vurderte erfaringene med forskningsformidling gjennom journalister som positive og bare 3 % mente de i hovedsak hadde negative erfaringer. Sammenlikner vi våre funn med den norske studien til Ottosen fra 1988 (Eide og Ottosen 1994), kan det se ut som at forskeres opplevelse av å eksponeres i media ikke har endret seg nevneverdig siden 1980-tallet til tross for at det å bli intervjuet av en journalist er blitt en mye hyppigere erfaring i løpet av denne tiden.

Respondentenes kommentarer om motivasjon og erfaringer

Det var 64 respondenter som hadde gitt en rekke tematiske kommentarer. Kommentarene er interessante fordi de må antas å gjenspeile både hva respondentene legger mest vekt på av spørsmålene vi stilte og hva de mener er viktig i tillegg til disse. Vi tolket 22 utsagn som negative. Disse omhandlet generelle holdninger samt dårlige erfaringer eller andre demotiverende faktorer relatert til samarbeidet med journalister og mediekulturen. Tilsvarende fant vi 8 positive utsagn som blant annet gir et bilde av motivasjonen for å formidle i media og 11 som vektla at erfaringene varierer.

Demotiverende faktorer i forskernes kommentarer handlet i hovedsak om kløften mellom journalister og forskere. Et eksempel er denne forskerens kommentar som utdyper hvorfor mange forskere er enige i vår påstand om at journalister er for opptatt av sensasjoner og hvorfor de mener dette er en viktig innvending:

«Journalister ønsker sensasjon og sette ting på spissen, dette fører etter min mening til mye forvirring blant folk. Særlig gjelder dette forhold som har med helse å gjøre, hva som er farlig, sunt etc.»

Flere trakk også frem at det kan være vanskelig å få tilgang til media fordi journalister er opptatt av dagsaktuelle tema. Når forskningstema- og funn ikke er relevante for popularisering, faller de utenfor medias søkelys (7 kommentarer). En av forskerne formulerer det slik:

«Det er mye snakk om at forskere må formidle mer, men jeg har flere ganger prøvd å formidle til journalister uten å nå gjennom. Dette tar tid og krefter, og resultatet er at en ikke gidder å prøve.»

Andre demotiverende faktorer og negative erfaringer som ble trukket frem, var medias kortvarige påvirkning (4 kommentarer), journalistens bruk av forskere for å bekrefte eller legge tyngde bak egen agenda (4 kommentarer), journalistenes manglende respekt for forskernes tid (3 kommentarer), at medias tabloidisering går utover forskningens kompleksitet (2 kommentarer) og at journalistene ikke forstår forskningen (1 kommentar). En ung forsker påpeker at hun blir påvirket av andres historier om dårlige erfaringer med media (1 kommentar). Flere setter erfaringene i forbindelse med at dårlig formidling kan påvirke enkeltmennesket og samfunnet negativt.

De motiverende faktorene kan oppsummeres i tre punkter. For det første mener forskerne at journalister kan gi god hjelp til å få hovedfunn formidlet på en enkel og forståelig måte fordi de forstår publikum bedre enn forskerne (3 kommentarer), videre mener de at formidling i media er viktig fordi det kan informere og påvirke samfunnet (3 kommentarer), og for det tredje var det et par kommentarer om at åpenhet og god dialog med journalister er en plikt forskere tjener på (2 kommentarer). Denne forskeren har opplevd at evnen til å forhandle kan gi positive erfaringer:

«Det er for få forskere som formidler forskning og resultat i media. De fleste journalister går det fint an å forhandle med, som å få lese manus før det trykkes, eller ta forbehold, etc. Formidling gir ikke bare offentligheten innsyn i forskning og forskerens verden og hverdag, men gir også god læring med hensyn til å formulere dette i et språk for folk flest.»

Det ble også rapportert at samarbeid med journalister varierer ettersom det er stor forskjell mellom journalister (6 kommentarer). Balanse mellom forhandling for å få frem forskningen og aksept for journalistenes vinkling og behov for å forenkle kan skape spenning, men også gi muligheter (5 kommentarer), men en kommer ikke unna at journalistenes og forskernes ulike mål er utfordrende og at utfallet avhenger mye av journalistens kompetanse. Essensen i denne spenningen kommer godt frem i følgende kommentar:

«Journalisten vet bedre hva leseren setter pris på, men har vanskeligheter med å forstå hva forskeren mener. Forskeren tenker at journalistens jobb bare er å formidle, mens journalistens anser sitt arbeid som kreativt og oppslaget som hans/hennes verk. […] En dag har man med en meget god journalist å gjøre og alt går super-fint, den neste dagen kommer man til å utveksle med en dårlig journalist og så går alt feil vei.»

For å oppsummere resultatene og vende tilbake til utgangspunktet vårt, nemlig den stadig pågående debatten om forskeres syn på forskningsformidling i media, er det mest slående funnet i denne studien at vi ikke finner støtte for at forskere er umotiverte eller unngår media. Vi finner heller ikke støtte for påstandene om at medieoppslag kan gi negative tilbakemeldinger fra andre forskere, at forskere synes kontakt med media er for tidkrevende eller at de generelt har dårlige erfaringer med oppslagene de har vært med på. De fleste er heller ikke usikre på hvordan de kan få medieomtale av forskningen sin og ser dermed ikke ut til å trenge hjelp til å nå ut i media.

De påstandene som støttes av våre data, er de som omhandler en kultur- eller rollekollisjon mellom forskere og journalister. Flertallet av forskerne mener at journalister tabloidiserer for mye og at dette kan føre til misforståelser blant publikum. De fleste forskerne er også enige i at ikke all forskning bør formidles i media. Dette funnet vitner imidlertid kanskje mer om kolliderende målsetninger og idealer mellom forskere og institusjonsledelse (inkludert kommunikasjonsrådgiverne) enn mellom forskere og journalister. Noe som også støttes av kommentarene om at journalister ikke nødvendigvis er interessert i å skrive om alle tema som forskerne ønsker å formidle.

Diskusjon

Hovedtema for studien var forskernes motivasjon for og erfaringer med journalistisk forskningsformidling. Det er naturlig at motivasjon og erfaringer henger sammen i en sirkelprosess. Gode erfaringer forsterker positiv motivasjon og omvendt, og det er derfor også nødvendig å drøfte funnene rundt dette i sammenheng. Med utgangspunkt i den pågående debatten om forskeres medieopptreden og utviklingen av de akademiske institusjonenes mediestrategier ville vi undersøke om forskere flest er så lite motiverte til og misfornøyde med sine erfaringer med å formidle i media som en kan få inntrykk av i debatten.

Det er interessant at de aller fleste forskerne i denne studien er motiverte for å delta i journalistisk forskningsformidling, fordi de mener det er viktig. Funnene tyder altså i stor grad på at historien om utilgjengelige forskere som ikke ser behovet for å snakke med journalister, ikke er reell. Flere kommenterer til og med at de ønsker mer pressedekning enn de får, selv om de fleste mener at de vet hvordan de skal gå frem for å få innpass i media. Flertallet er ikke enige i at kontakt med media stjeler tid som burde vært brukt til forskning. I tillegg ser vi at de stort sett er fornøyde med oppslagene de har vært involvert i, og det var bare en svært liten del som var direkte misfornøyde med sitt siste intervju om forskning.

Vi var også interessert i hvilke faktorer som motiverer til kontakt med media og om forskerne er på linje med de akademiske institusjonene som vektlegger opplysningstanken, nytteargumentet og synliggjøring. At over nitti prosent av forskerne stiller seg bak formuleringen at «forskningsformidling i intervjuer er viktig» og at noe over sytti prosent av forskerne var enige i påstanden at «Forskningsformidling gjennom media skaper aksept for forskningsfeltet», kan tolkes som at hovedmotivasjonen ligger innen for opplysnings- og nytteargumentet og at synliggjøring av forskningsfeltet kommer i andre rekke. Respondentenes kommentarer gir også verdifull informasjon om hva som motiverer, og disse støtter inntrykket at både allmenn opplysning og nytte for brukergrupper legitimerer å bruke tid på media. Her forklarer forskerne at medieoppslag er viktig for å informere og påvirke samfunnet og at intervjuer av journalister kan være en god måte å bringe forskningsresultater ut til publikum på slik at de blir forstått. Det ser dermed ut til at det klassiske idealet om folkeopplysning og kunnskapsformidling fremdeles er en viktig motivasjon blant forskere.

Likevel er det verdt å merke seg at det er rom for forbedringer i samarbeidet mellom forskere og journalister. En tredjedel er enig i at forskningsformidling gjennom intervjuer er frustrerende, og et flertall er skeptisk til flere sider ved journalistenes popularisering. Prosessen kan være utfordrende og tidvis frustrerende, og forskerne opplever at både samarbeidet med journalistene og medieoppslagene er av varierende kvalitet og kan demotivere. Av slike barrierer finner vi at den omtalte kulturkollisjonen mellom profesjonene forsker og journalist har en betydning: Forskerne er bekymret for å møte på fordomsfulle journalister som jager etter sensasjoner og dagsaktuelt stoff og som overforenkler eller misforstår og dermed ikke får med forbehold i forskningsresultatene, slik at publikum blir feilinformert. Andre viktige hindre for at forskerne går ut med resultatene sine i media, ser ut til å være at de ikke synes forskningstemaet er viktig å formidle eller at de ikke opplever interesse for temaet blant journalister.

På bakgrunn av dette er det kanskje grunn til å spørre om det er forskningsinstitusjonenes målsetting om synliggjøring som til tider presser forskerne mot å formidle forskningsresultater som i utgangspunktet verken forskere eller journalister ser interessen av å opplyse allmennheten om? I så fall kan det tenkes at en leter på feil sted når en ser etter barrierer mot forskningsformidling i forskernes holdninger og erfaringer.

Det kan være en rekke forklaringer på den tilsynelatende motsetningen i disse funnene; altså at forskerne opplever en kulturkollisjon, men likevel er motiverte og fornøyde med resultatet. Det kan for eksempel tenkes at når forskerne svarer på om de er enige i påstandene om de problematiske sidene ved forskningsformidling i intervjuer, gir de uttrykk for mer generelle holdninger enn når de svarer konkret på hvor fornøyd de var med sitt siste intervju. De generelle holdningene må forventes å være formet av impulser utover egne erfaringer som for eksempel kollegaers fortellinger eller myten om misnøye og motsetninger mellom forskere og journalister. For øvrig kan dette funnet sies å være i tråd med internasjonale studier som har vist at forskere er mer negative til oppslag om andres forskning enn oppslag de selv har vært med på (Peters m.fl. 2008a, 2008b), uten at en så langt har funnet en god forklaring på dette.

Ettersom svarprosenten er lav og utvalget ikke er representativt for alle norske forskere, må resultatene leses med forbehold, men som vi har sett, støtter flere av funnene våre både tidligere norske studier og de nyeste internasjonale studiene som vi har basert våre spørsmål på. Dette styrker vår tillit til funnene. Vi mener derfor det likevel er grunn til å ha tillit til hovedtendensene vi registrerer. Om vi skal antyde en sannsynlig skjevhet i funnene, antar vi at forskerne som har minst erfaring med media og minst interesse av å formidle i media, i mindre grad tar seg tid til å besvare spørreundersøkelser om dette temaet. Vi regner derfor med at funnene reflekterer erfaringene og motivasjon knyttet til egne erfaringer bedre enn de gir en oversikt over forskerbefolkningens generelle holdninger til media. Denne skeivheten vil også høyst sannsynlig gjelde tidligere studier på feltet. Vi vil også understreke at tross i disse begrensningene gir studien oss mye mer velfunderte antagelser om hvordan forskere flest opplever media enn det debatten basert på profilerte enkeltforskere og kommunikasjonsrådgiveres personlige erfaringer kan gi oss.

Hvorfor myte om innadvendte og misfornøyde forskere?

Interessant nok ser det ut til at forskerne hele tiden har vært mer aktive i media, mer motiverte til og mer fornøyde med egne medieoppslag enn det offentlige ordskiftet rundt forskningsformidling skulle tyde på. Våre funn bekrefter det Eide og Ottosen påpekte allerede i 1994, at disse funnene var overraskende sett i lys av den offentlige diskursen der forskernes forhold til media stadig ble portrettert som vanskelig. Som nevnt finnes også tilsvarende resultater i internasjonale studier. Peters’ forskergruppe i Tyskland har publisert flere studier om forskernes opplevelse av samarbeid med journalister (Peters 1995, Peters m.fl. 2008a, 2008b). Gruppen ble i 2008 utfordret til å svare på hva som egentlig er utfordringene i dagens mediedekning av forskning ettersom mange års forskning i sum hadde vist at forsker–journalist-samarbeid blir mye mer positivt vurdert av forskerne (og journalistene) enn den offentlige debatten skulle tilsi (Peters 2008b). Peters foreslår flere mulige forklaringer på misforholdet mellom allmenn oppfattelse av interaksjonen mellom forskere og journalister og forskernes rapporterte opplevelse av dette forholdet. En forklaring er at diskrepansen kan skyldes at den offentlige diskursen ikke er blitt oppdatert etter utviklingen de siste tiårene der det er mer bruk av forskere i mediesaker, mer vekt på mediestrategier og kommunikasjon fra forskningsinstitusjonene og mer erfaring med media blant forskerne. Dette er omstendigheter som kan ha ført til at dagens forskere har mer positive erfaringer. Våre data støtter imidlertid ikke fortellingen om at det har vært en markant endring i forskernes erfaringer siden 1980-tallet, ettersom norske forskere uttalte seg omtrent like positivt i 1988 (Ottosen 1994).

En annen forklaring er tendensen både i forskning og i media til å rette oppmerksomhet mot konflikter og problemer. Dette kan tenkes å føre til at noen få uheldige erfaringer får mye oppmerksomhet i den medierte debatten om forskningsformidling. Vi innser også at våre spørsmål og påstander i spørreskjemaet har vært preget av fokus på barrierer og forventninger om konflikter, noe som et par av respondentene også påpekte i kommentarfeltet til slutt i spørreskjemaet. For øvrig noterer vi oss også at forskerne har flere og sterkere negative enn positive erfaringer på hjertet når de skriver i det åpne feltet. Dette stemmer også med et inntrykk av at relativt få negative erfaringer lettere blir kringkastet og kan gjøre uforholdsmessig sterkt inntrykk på folks vurderinger, hvilket altså kan være en del av forklaringen på at myten opprettholdes.

Implikasjoner

I den moderne kunnskapspolitikken der akademia søker å åpne seg mer opp mot samfunnet og relevante aktører fra samfunnet skal bidra mer inn i forskning, er det flere aspekt som sjelden drøftes: Hvilken forskning bør formidles i media, hvordan bør den formidles, og ikke minst hvorfor bør den formidles; for å opplyse, for å underholde, for å gi oppmerksomhet til enkelte institusjoner eller forskere, eller for å gi publikum mulighet til kritisk innsyn?

På bakgrunn av denne studien stiller vi oss tvilende til klokskapen i det vi oppfatter som forskningsinstitusjonenes og ofte også medias mål om at flere og et bredere utvalg av forskere bør la seg intervjue av pressen. Vi vet fremdeles lite om hvilke konsekvenser økningen i forskningsformidling i media har for hvilken forskning som formidles, kvaliteten på oppslagene, (i betydningen informasjonsverdi for publikum), for forskningens samfunnsrolle (for eksempel for folks syn på og forståelse for forskning) eller for forskningen selv (kvalitet og hvilke tema det blir forsket på). Det kan for eksempel tenkes at den forskningen som ikke formidles, er den som er minst egnet eller nyttig for allmennheten å sette seg inn i. Den kan også tenkes at dårlig forskningsformidling kan gjøre mer skade en gavn.

Selv om forskerne i denne studien generelt mente at forskningsformidling er viktig, var det også et flertall av dem som mente at noen forskningsfelt er mindre viktige å formidle enn andre. I tillegg indikerer funnene at frustrasjon rundt formidlingsprosessen holder enkelte forskere eller miljøer fra å stille opp i media, men dette gjelder ikke nødvendigvis den forskningen som er minst relevant for allmennheten å få innsikt i. Forskernes rapporterte erfaringer og holdninger gir også viktige signaler om nyanser i kvaliteten på forskningsstoffet i media. Vi mener det er grunn til å ta forskerne på alvor når de indikerer at de er betenkte med tanke på hva som formidles og hvordan det formidles; at journalister har en tendens til å unnlate å ta med forbehold i forskningsresultater, at saken blir satt på spissen, og at journalisten har for lite kunnskap eller at medieoppslagene kan føre til misforståelser om viktige felt blant publikum. Dette er signaler som belyser problematiske sider ved forskningsinstitusjonenes nye utadrettede samfunnsrolle. Med utgangspunkt i disse signalene vil vi hevde at samtidig som det sikkert finnes god og viktig forskning som fremdeles ikke formidles til allmennheten, er det trolig en mer alvorlig mangel på gode journalistiske oppslag om forskning, i betydningen forståelige oppslag som samtidig formidler budskapet presist nok og med nødvendige forbehold.

På bakgrunn av studien vil vi oppfordre både journalister i media og kommunikasjonsrådgivere i forskningsinstitusjonene til å fokusere mer på seleksjon og kvalitet i forskningsformidling enn den hittil ensidige vektleggingen av omfang og publisitet.

Litteratur

Amend, Elyse og David M. Secko (2012): «In the face of Critique: A Metasynthesis of Journalists Covering Health and Science» i Science Communication årg. 34, nr. 5. S. 241–282.

Andersen, Elisabeth Kirkeng og Harald Hornmoen (2011): «Mediating science in Norway: Practices and transformations in major newspapers» i Media transformations årg. 5. S 88–104. 

Bentley, Peter og Svein Kyvik (2010): «Academic staff and public communication: a survey of popular science publishing across 13 countries» i Public Understanding of Science årg. 20, nr. 1. S. 48–63.

Braithwaite, Dejana, Jon Emery, Simon de Lusignan og Stephen Sutton (2003): «Using the Internet to conduct surveys of health professionals: a valid alternative?» i Family Practice årg. 20, nr. 5. S. 545–551.

Crettaz von Roten, Fabienne (2011): «Gender Differences in Scientists’ Public Outreach and Engagement Activities» i Science Communication årg. 33, nr 1. S. 52–75.

Dagens Næringsliv. (23.6.2010): «Advarer mot journalister» av Øystein K. Langberg. Hentet fra http://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=05500820100623D2ADFDB5F6A2471B4C559BA6D2A39D58&serviceId=2 20.9.2013

Eide, Martin og Rune Ottosen (1994): «’Science journalism’ without science journalists: notes on a Norwegian media paradox» i Public Understanding of Science årg. 4. S. 425–434.

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Farbrot, Audun (28.08. 2013): «Fem barrierer for forskningskommunikasjon». Forskningskommunikasjon (blogg). Hentet fra http://forskningskommunikasjon.com/2013/08/28/fem-barrierer-for-forskningskommunikasjon/ 20.9.2013.

Gamlund, Espen (2014): «En forskers bekjennelser» i Forskerforum nr. 5. Hentet fra http://www.forskerforum.no/wip4/en-forskers-bekjennelser/d.epl?id=2174307 15.06.2014

Gudbrandsen, Frøy (30.9.2013): «Forskere fra Mars» i Bergens Tidende. Hentet fra http://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=020021201309301454948&serviceId=2 3.10.2013

Hornmoen, Harald (17.12.2009): «Formidling, nei takk!» i Aftenposten. Hentet fra http://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=020002200912170730&serviceId=2 20.9.2013.

Hornmoen, Harald (24.2.2004): «Mediene bør bli mer kritiske i sin omtale av forskning» i Aftenposten. Hentet fra http://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=020002200402240125&serviceId=2 20.9.2013.

Hornmoen, Harald (1999): Vitenskapens vakthunder: innføring I forskningsjournalistikk. Oslo: Tano Aschehoug.

Kalleberg, Ragnvald (2012): «Sociologists as Public Intellectuals and Experts» i Journal of Applied Social Science årg 6. S. 43–52.

Kalleberg, Ragnvald (2010):  «The Ethos of Science and the Ethos of Democracy» i Craig Calhoun (red.), Robert K. Merton: Sociology of Science and Sociology as Science. New York: Columbia University Press. S. 182–213.

Kjeldstadli, Knut (2010): Akademisk kapitalisme. Oslo: Res Publica

Kristiansen, Nina (3.11.2010): «Forsknings-formidlingens kulturkræsj» i forskning.no. Hentet fra http://www.forskning.no/artikler/2010/november/269455 3.10.2013.

Kunnskapsdepartementet (2013): Lange linjer – kunnskap gir muligheter. Stortingsmelding. 18 (2012-2013). Hentet fra http://www.regjeringen.no/pages/38251604/PDFS/STM201220130018000DDDPDFS.pdf 15.6.2013.

Kunnskapsdepartement (2012): Tilstandsrapport høyere utdanning 2012. Hentet fra http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/UH/Rapporter_og_planer/Tilstandsrapport_2012_270612.pdf 16.6.2013.

Kyvik, Svein (2005): «Publisering for allmennheten» i Magnus Gulbrandsen og Jens-Christian Smeby (red.) Forskning ved universitetene. Rammebetingelser, relevans og resultater. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Løvhaug, Johannes W. (2011): «Overlæreren i rampelyset. Universitetet i mediesamfunnet 1970-2011» i John Peter Collet (red.) Universitetet i Oslo 1811-2011, bind 7. Oslo: Unipub. S. 367–509.

Melvær, Knut (2014): «Formidlingskvaler» i Forskerforum nr 6. S. 38–39.

Müller, Olav Brostrup (12.4.2010): «Forskere må møte media» i Klassekampen. Hentet fra http://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=0550102010041238244&serviceId=2 19.6.2014.

NTNU (2011) Kunnskap for en bedre verden, strategi 2011 – 2020. Hentet fra http://www.ntnu.no/info/strategi_ntnu_bm.pdf 14.6.2014.

Nygård, Daniel (21.03.2012): «Innadvendte universiteter» i Studvest. Hentet fra http://studvest.no/meninger/kronikk/innadvendte-universiteter 3.10.2013.

Nyre, Lars (2010): «Offentlege kretsløp utanfor journalistikken» Norsk Medietidsskrift årg. 2. S. 119–120.

Ottosen, Rune (1988): «Forskningsformidling og journalistikk: en undersøkelse av journalistenes bruk av forskere som kilder i 13 norske dagsaviser» Forskningsrapport nr. 4, Oslo: Norsk journalisthøgskole.

Paganini-Hill, Annlia og Ann Chao (1993): «Accuracy of Recall of Hip Fracture, Heart Attack, and Cancer: A Comparison of Postal Survey Data and Medical Records» American Journal of Epidemiology årg. 138, nr. 2. S. 101–106.

Peters, Hans Peter (1995): «The interaction of journalists and scientific experts: co-operation and conflict between two professional cultures» Media, Culture & Society årg. 17, nr. 1. S. 31–48.

Peters, Hans Peter, Dominique Brossard, Suzanne de Cheveigné, Sharon Dunwoody, Monika Kallfass, Steve Miller og Shoji Tsuchida (2008a): «Interactions with the Mass Media» Science nr. 321. S. 204–205.

Peters, Hans Peter, Dominique Brossard, Suzanne de Cheveigné, Sharon Dunwoody, Monika Kallfass, Steve Miller og Shoji Tsuchida (2008b): «Science-Media Interface: It’s time to Reconsider» Science Communication årg. 30, nr. 2. S. 266–276.

Ramberg, Inge (2004): Nordmenns forhold til forskning og teknologi. Skriftserie 21/2004. Oslo: NIFU STEP.

Schäfer, Mike S. (2012): «Taking stock: A meta-analysis of studies on the media’s coverage of science» Public Understanding of Science årg. 21, nr. 6. S. 650–663.

Schuman, Howard og Stanley Presser (1996): Questions and answers in attitude surveys: Experiments on question form, wording, and context. Thousand Oaks: Sage.

Seidl, Sebastian (18.2.2014): «Et arrangert ekteskap mellom media og forskning» i Aftenposten. Hentet fra http://www.aftenposten.no/viten/Et-arrangert-ekteskap-mellom-media-og-forskning--7473085.html. 10.3.2014.

UiB (2013): Rektoratet 2005-2013: Oppsummering. Hentet fra https://www.uib.no/rektoratet/artikler/2013/04/rektoratet-2005-2013-oppsummering 16.6.2013.

UiB (2011): Strategi 2011-2015. Hentet fra http://www.uib.no/filearchive/strategi_2011-15_web_1.pdf 15.6.2013.

UiO (2010) Strategi 2020. Hentet fra http://www.uio.no/om/strategi/ 14.6.2014.

UiT (2009) Strategidokument for Universitetet i Tromsø. Hentet fra http://uit.no/Content/143103/Strategi.pdf 14.6.2014.

Uniforum. (28.08.2013): «Formidling er gammeldags» av Helene Lindqvist. Hentet fra http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2013/08/formidling-er-gammeldags.html 3.10.2013

1Vi bruker i stor grad begrepet «forskningsformidling» i stedet for det mer tidsriktige «forskningskommunikasjon» i denne artikkelen. Dette skyldes at undersøkelsen først og fremst handler om forskernes syn (og blant dem står formidlingsperspektivet sterkt) og at vi hovedsakelig spør om erfaringer med å bli intervjuet om egen forskning og resultatet i form av et medieoppslag og ikke om for eksempel kommunikasjon om forskning i sosiale medier.
2Dette trenger ikke bety at formidlingsaktiviteten har økt. Økningen kan være et resultat av en mer aktiv registrering i publikasjonsdatabasen CRIStin.
3Etter intervju kommer bidrag på seminarer og konferanser.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon