Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bekjennelser og kompromisser - Homofile/lesbiske/skeive medieerfaringer

Elisabeth Eide, professor

Høgskolen i Oslo og Akershus

E-post: elisabeth.eide@hioa.no

Abstract

This article discusses Norwegian media coverage of sexual minorities – mainly lesbians and gays – using in-depth interviews of media actors ‘belonging’ to these minorities as a point of departure. The study reveals interviewee resistance to victim narratives as well as out-of-the closet narratives as privatization/intimization, where rights (and abuses) should be more focused. However, they demonstrate more ambiguity when it comes to essentialism. The interviewees emphasize the need for a pedagogical approach through which journalistic coverage of sexual minorities can improve, and in which recognition of different sexual preferences and practices may take place on an equal level.

Keywords: Journalism, sexual minorities, media actors.

 

Artikkelen er basert på en kvalitativ studie av medieerfaringene til en gruppe lesbiske/homofile/skeive individer med betydelige medieerfaringer. Den avdekker erfaringer med og motstand mot så vel offerfortellingen som bekjennelsesfortellingen, og en viss ambivalens når det gjelder medieessensialisering. Informantene peker også på medienes kommersielle logikk som en viktig premiss, og de understreker behovet for en pedagogisk prosess for å bidra med kunnskap om minoriteter med sikte på bedre dekning av rettigheter og alminneliggjøring av ulike seksualiteter.

I det øyeblikk du eller hvem som helst annen vet hva du er, er du ikke det, du er det du eller hvem som helst annen vet at du er, og fordi alt består i å finne ut hvem du er, er det ekstremt vanskelig ikke å vite hva du er og likevel være akkurat det.

Gertrude Stein (i Åmås 2000: 132)

We are all colonized to some degree by the majority culture.

Larry Gross (Gross 2001)

Innledning: aktørerfaringer

De siste tiårene har det norske samfunnet vært i en rivende utvikling på feltet samliv og seksualitet. Homoseksuelle (og andre seksuelle minoriteter) har utfordret en «entydig heteroseksuell orden» (Andersen 2009: 136). Som en del av kampen mot diskriminering har debatten om hva som er naturlig eller naturgitt, blusset opp, og denne kampen er «kronet med en felles ekteskapslov for heteroseksuelle og homoseksuelle par, mens det fremdeles er forskjeller når det gjelder barn» (Andersen 2009: 136-137). Som en følge (delvis) av den homopolitiske kampen har dekningen av homofile og lesbiske, i stigende grad av hele lhbt-feltet1, i mediene økt, særlig det siste tiåret. Denne utviklingen gjør det naturlig å spørre seg om dekningen av mennesker som tilhører seksuelle minoriteter dermed også er blitt mer mangfoldig (Johansen 2010, Johnsen 2011). Det spørsmålet blir ikke besvart her, derimot belyser artikkelen en del sentrale medieaktørers erfaringer med medienes prioriteringer, vinklinger og tilnærminger.

Sannsynligvis blir svært mange med ikke-heterolegning nå som tidligere representert i mediene uten at legningen deres blir berørt, dels fordi de ikke primært er engasjert i saker som spesielt angår seksuelle minoriteter, men markerer seg som yrkesutøvere, politikere, kunstnere og idrettsutøvere; og dels fordi mange tilhører seksuelle minoriteter uten at det er «kjent» i offentligheten. En tredje forklaring som gjør seg mer gjeldende, er at det å være homofil/lesbisk/skeiv er blitt så gjengs at mange medier ikke finner det naturlig å fokusere på det når de presenterer kjente individer.

Hovedhensikten her er å presentere en undersøkelse av hvordan en gruppe mediekjente og -vante kvinner og menn ser på mediedekningen av dem selv spesielt og av seksuelle minoriteter generelt. Den bygger blant annet på forskningserfaringer fra tilsvarende undersøkelser om andre minoritetsgruppers erfaringer gjennom prosjektet «Minoritetsaktørers medieerfaringer», som var en del av forskningsprogrammet Culcom (2005–2010) ved Universitetet i Oslo.2 Individer med nedsatt funksjonsevne og individer med etnisk minoritetsbakgrunn inngikk også i dette prosjektet.

De andre studiene registrerer en betydelig ambivalens hos flere. På den ene siden er noen av dem aktivister spesielt knyttet til del-identiteten som minoritet, på den andre siden er de lei av å bli essensialisert i mediene.3 For etniske minoritetspersoner har situasjonen etter 11. september 2001 betydd mer religiøst tilknyttet stigmatisering (kulturalisering) med tilskriving av kollektivt ansvar for negative praksiser (Eide 2011, 2010), mens folk med nedsatt funksjonsevne både snakker om usynliggjøring og strever med å bli kvitt medlidenhetstenkning og spørsmål om bakgrunn i form av «trist skjebne»-fortellinger (Eide 2012; Eide et al. 2014).

Marginalisering, skeivhet, synliggjøring

I tidligere analyser av medier og seksuelle minoriteter har marginalisering vært et sentralt punkt. Vi kan regne med at andelen av homoseksuelle i Norges befolkning ikke var noe lavere i 1950-årene enn i dag, men lovforbud og fordommer gjorde omtale av homoseksualitet til et tabuområde. Internasjonal forskning peker på tidlige stereotyper eller arketyper: skurken/den perverse, den tragisk-suicidale, den prangende-komiske, den pedagogiske som skal lære heteroseksuelle om toleranse, og den homofile mannen som den heteroseksuelle kvinnens beste venn (Gibson 2006: 261). Gibson viser også at homofile har fått mer plass i TV-sendinger de seinere årene, og at denne tendensen forsterket seg med utviklingen av HIV og AIDS.

I Norge ser vi at med legalisering, et stort antall «ut-av-skapet»-fortellinger og større grad av vekt på likestilling og anti-diskriminering i samfunnet har dekningen økt kraftig. Marginaliseringen rammer kanskje i sterkere grad nå transepersoner og transseksuelle (som mindre grupper) samt homofile og lesbiske i enkelte minoritetsmiljøer. Ifølge Gibson er utfordringene både at bifile menn og seksuelle minoriteter innen etniske minoriteter er så godt som usynlige i TV-dekningen (Gibson 2006: 272–274). Det siste er tematisert i filmen «Gender me» av Nefise Özkal Lorentzen (2008).

For de homofile og lesbiskes del kom det åpne opprøret mot forbud, fordommer, forfølgelse og undertrykking på 1960-tallet og (i Norge) 1970-tallet. I 1969 gikk homoseksuelle til motangrep mot New York-politiets trakassering, og bevegelsen skapte etter hvert også økt oppmerksomhet rundt ulike teorier om kjønnsidentitet og seksualitet. Parallelt med større interesse for kvinnestudier og studier med utgangspunkt i etniske minoritetserfaringer kom studier av lesbiskhet og homofili ved akademiske institusjoner, der det ble reist spørsmål ved psykoanalysen og teorier om normalitet (Mortensen og Jegerstedt 2008: 288). Mortensen og Jegerstedt skriver at mens mannlige homoforskere stort sett forholder seg til teorier om menn, maskulinitet og seksualitet, er lesbiske forskere mer inkluderende.

Psykologiforskere har utviklet en modell som beskriver stadier i identitetsutviklingen hos homofile som en «bevegelse fra en usikker identitet til en sikker identitet som homofil, som også innebærer å være homopolitisk aktiv» (Vivienne Cass (1979) i Ohnstad 2010: 238). Men modellen har blitt nyansert og videreutviklet til å bli sett på som en prosess der selvet definerer seg i forhold til andre, og der en bearbeider internalisert homofobi (Ohnstad 2010: 239), samtidig som det blir reist spørsmål ved «sikker identitet».

Skeiv teori vokste fram via forskning fra lesbiske og homofile og «skiller seg fra den mer tradisjonelle lesbe- og homseforskningen ved at den ikke tar utgangspunkt i homoseksualitet som mer eller mindre fastlagte identiteter, men som foranderlige og skiftende praksiser» (Mortensen og Jegerstedt 2008: 290). Dette oppgjøret med normativ normalitet og fast (og eventuelt uforanderlig) kjønnsidentitet finnes også representert i denne artikkelens utvalg av informanter. For undersøkelsen som artikkelen hviler på, er et viktig utgangspunkt nettopp mulighetene for å forhandle identitet. Det spesielle er at disse forhandlingene her skjer i interaksjon mellom homofile/lesbiske/skeive medieaktører og journalister.

Et annet aspekt ved skeiv teori er at den stiller spørsmål ved heteronormativiteten eller naturliggjøringen av heteroseksualitet. Heteronormativiteten forutsetter at heteroseksualiteten fremdeles ikke må forklare seg (Annfelt et al. 2007). Det å forklare seg om sin seksuelle legning blir dermed overlatt til «avvikerne», framfor at ulike seksualiteter blir alminneliggjort og likestilt, og at alle må «forklare seg» på lik linje.

Nært knyttet til kritikken av heteronormativitet står kritikken av «homotoleransen» som «et kjennetegn på normativ norskhet» (Røthing og Svendsen 2008: 25). Fraværet av ikke-heteroseksualitet er en sentral del av kritikken, blant annet av lærebøker og klasseromspraksiser. På bakgrunn av studier som denne kan det synes som det offisielle norske selvbildet ennå er et Norge som «tolererer» minoriteter som «andre», mer enn at et større «vi» med et mangfold av seksuelle praksiser blir formidlet. I et slikt perspektiv vil uttrykk som «de homofile» eller «de lesbiske» være essensialiserende og utdaterte for å forstå seksualiteten og dens mangfold. På den annen side er begreper som «homofil» og «lesbisk» for flere av informantene – og i organisasjonslivet – knyttet til en form for identitet de orienterer seg ut fra. Disse begrepene vil derfor også bli brukt i artikkelen.

Siden denne artikkelen inngår i et større prosjekt om minoriteter og medier, er det naturlig å spørre hvordan seksuelle minoriteter skiller seg fra andre minoriteter. Larry Gross skriver at skillet blant annet har å gjøre med at «we are more like ‘fringe’ political or religious groups. Like other social groups defined by forbidden thoughts or deeds, we are rarely born into minority communities in which parents or siblings share our minority status» (Gross 2001: 13). Det er med andre ord snakk om selvdefinerende minoriteter, og denne defineringen skjer som regel først for alvor i ungdommen eller voksen alder. Men «selvdefinerende» bør ikke sees som absolutt, i og med at de fleste mennesker også lar seg definere, det vil si at de til en viss grad internaliserer omverdenens blikk på seg selv (Sartre 1963). Gross skrev at homofile og lesbiske tidligere ble sett på som kontroversielle, som avvikere i mediene eller oversett (Gross 2001). Dette «avviker»-stemplet har også bidratt til en form for negativ identitet. Gross skrev dette for tretten år siden, og det kan være store forskjeller mellom nå og da, og mellom Norge og USA, selv om marginalisering og diskriminering (Grønningsæter og Nuland 2008) fremdeles i høy grad finner sted.

Dybdeintervjuer

Artikkelen er basert på dybdeintervjuer med seks personer (i årene 2009 og 2010) som alle har identifisert seg åpent som homofile, lesbiske eller som «skeive». Kriteriene for utvelgelse var at individene var erfarne medieaktører, og at de var villige til anonymt å dele sine erfaringer og refleksjoner. Kriteriet for å bli identifisert som erfaren medieaktør var at vedkommende hadde vært ofte representert i mediene de siste årene, knyttet til seksuell legning. Noen er mest kjent som aktivister, mens andre har tematisert legningen sin uten at det nødvendigvis har vært hovedsak. 4 Spørsmålene kretser rundt erfaringene de har gjort med å bli framstilt i mediene, oftest som intervjuobjekt, og de er ofte åpne spørsmål av «hvordan»-typen. Av hensyn til anonymitet er verken alder eller geografisk bosted oppgitt, men de seks representerer bredde i begge henseender, og dessuten når det gjelder kjønn. Alle er ikke aktivister innen lhbt-feltet – og det var et viktig poeng under utvelgelsen – men alle er kjent for seksuell minoritetslegning gjennom mediene. Det er noen år siden intervjuene ble foretatt. Likevel anses de som relevante, ikke minst fordi de fleste informantene har mange års medieerfaring og dermed kan fortelle om sine inntrykk av en (nyere) historisk utvikling. Vi møtte stor velvilje og imøtekommenhet hos informantene.5

Alle er dybdeintervjuet ansikt til ansikt. Hensikten har vært å få fram de viktigste medieerfaringene de seks informantene har, og deres synspunkter på hvordan homofile/lesbiske/skeive blir framstilt i journalistikken generelt. Erfaringene som formidles er subjektive og må betraktes som individuelle opplevelser som sammenholdt kan fortelle en del om opplevde journalistiske fortolkningsrammer.

Det er i Norge i dag såpass mange kjente aktører innenfor lhbt-feltet at en lett kan anonymisere et utvalg av dem. Et flertall av de intervjuede har erfaringer som aktivister på et eller annet nivå, men ikke bare knyttet til seksualitet/minoritetsstatus. De er alle intervjuet med den samme semistrukturerte spørreguiden, og dessuten med enkeltspørsmål knyttet til deres kartlagte medieaktivitet. 6 Intervjuene har vart fra knappe to til vel tre timer. Alle de intervjuede har fått tildelt et alias: Edith, Jenny, Wenche, Geir, Torgeir og Vegard. Personlige erfaringer som kan bidra til identifikasjon er utelatt av anonymitetshensyn.7

I det følgende er noen hovedpunkter forsøkt strukturert som rammefortellinger informantene oppfatter at de (ofte eller av og til) blir forsøkt plassert i. Mediemakten består ikke bare av å sette dagsorden, men også av å operere med innarbeidete fortolkningsrammer («framing») for nyheter, samfunnsfenomener (blant dem (minoritets)grupper), der fenomener og problemer blir definert på en spesiell måte, blant annet ved at noen trekk ved situasjonen eller gruppen blir gjort sentrale, mens andre blir underkommuniserte (Entman 1993, 2007). Stephen Reese betrakter fortolkningsrammer som grensedragende strukturer som også danner kategorier, «definerer noen ideer som utenfor og andre innenfor, og generelt kaprer beslektede ideer i nettene sine gjennom en aktiv prosess» (Reese 2007: 149). McCombs kopler agendasetting med fortolkningsrammer og ser sistnevnte som valg av et avgrenset antall tematisk beslektede egenskaper som inkluderes i mediedagsordenen når et bestemt tema blir diskutert (McCombs 1997). Informantene det her er snakk om, kan gjennom formidling av sine møter med journalister fortelle noe om hvordan de blir «rammet inn» og definert og egenskaper vektlagtgjennom forhåndsoppfatninger de opplever at reporterne bærer med seg til møtene dem imellom. Denne artikkelen analyserer medieaktørenes opplevelser av hvordan journalistene ønsker å skape medieutbud med dem som kilder, og deres opplevelser kan dermed til en viss grad betraktes i et fortolkningsrammeperspektiv, beslektet med doxa, det vil si konvensjonene som legger føringer på det som skjer i det journalistiske feltet (Benson & Neveu 2005, Bourdieu 2005).

I denne analysen vil dermed «fortolkningsramme» og «rammefortelling», til dels også «fortelling» blir behandlet som beslektede begreper som beskriver den måten de intervjuede føler seg «vinklet» og «fortolket» av mediene på.

Bakteppe: pressehistorisk utvikling

Medierepresentasjonen av seksuelle minoriteter har gjennomgått en rivende utvikling etter 2. verdenskrig. Retriever-søk fra 1945 i Verdens Gang (eneste avis som er digitalt arkivert så langt tilbake) viser at bruken av ordet homofil var liten de første tiårene. Den første artikkelen om temaet står på trykk i 1954 og omhandler Straffelovutvalgets forslag til endring, der lesbiske, som til da hadde vært fullstendig oversett i lovverket i motsetning til menn, nå blir foreslått innlemmet, dermed skulle det være straffbart for både kvinner og menn å ha et forhold til likekjønnet under 18 år, mens den seksuelle lavalderen ellers var 16 år, som i dag. Ingjald Nissen advarte mot forslaget. På hele 1950-tallet er det bare seks artikler. Ord med lesbisk som grunnstamme finner vi første gang i 1947 i en bokanmeldelse, og dernest i 1952 i en teateranmeldelse. Det dreier seg her med andre ord ikke om levende individer, men om fiksjonslesbiske.

«Homoseksuell» finner vi også for første gang i 1945, i en bokanmeldelse. I og med at Retrievers arkiv ikke strekker seg lenger bakover i tid, må det en større undersøkelse til før vi kan slå fast hvordan ordet ble brukt tidligere i forrige århundre. Det ser altså ut som de tidlige blaffene er knyttet til litteratur, som da forfatter Finn Carling i 1965 ga ut boken «De homofile», mens aktivismen i de homofiles og lesbiskes egne rekker begynner å bli dekket fra 1970-tallet. I VG – en lang periode Norges største avis – skyter dekningen for alvor fart fra slutten av 1990-tallet og i det nye årtusen, da «homoparader» blir et uttrykk for å snu diskriminering til stolthet. Dessuten har juridiske aspekter, som avkriminalisering (1972), partnerskaps- og ekteskapslov, homofile og lesbiskes plass i kirken, samt rett til adopsjon og surrogati, etter hvert fått rikelig plass. En studie av dekningen av spesielle «homohistoriske datoer» i VG og Vårt Land (perioden 1971–2008) viser at VG tidlig tok progressive standpunkter, men også at opinionen var drivende i å bevege journalistikken, også i kristenavisen (Ruud-Johansen 2010).

Den første fagboken om homofili kom i 1957: «Vi som føler annerledes» av Finn Grodal. Før den tid var det «kun i avisinnlegg publisert under Forbundets [Forbundet av 48] navn at homofili ble omtalt i første og ikke i tredje person» (Kristiansen 2008: 192). De fleste som ytret seg i offentligheten, gjorde det under pseudonym, i det Kristiansen kaller «forkledningskunst» (Kristiansen 2008: 193)

Dekningen av homofile og lesbiske har økt de siste ti årene, og nådde et foreløpig toppunkt i 2008.8 Toppåret kan skyldes at den nye ekteskapsloven var på trappene i 2008. Det ser ut som seksuelle minoriteter de siste tiårene har gått fra stor grad av usynliggjøring til å framstå som ressurssterke grupper/individer med stort gjennomslag i mediene.

Seks stemmer, mangfoldige erfaringer

La oss nå se nærmere på hva informantene har å si om den dekningen de har opplevd selv, eller registrert som lesere/lyttere/seere.

Usynliggjøring, markedslogikk

Edith mener Vårt Land «er den beste homodagsavisen i landet […] der får du de ekleste, groveste, fæleste innleggene, og så får du fornuftige kristne. […] Og jeg mener vi alle har lov til å bli hørt.» Men ble alle hørt? Diskriminering av seksuelle minoriteter handlet lenge om usynliggjøring, og denne rammet lesbiske (og bifile og transepersoner) mer enn homofile.9 Vegard forklarer noe om skeivheten:

Homofile er jo per definisjon både lesbiske kvinner og homofile menn. Men grunnen til at vi heter lesbiske og homofile er jo at lesbiske har blitt usynliggjort i mange år. Guttene har tatt all plassen. Det var viktig for oss å synliggjøre eksplisitt at det her også er snakk om kvinner.

En av flere årsaker til usynliggjøringen kan være at få heterofile (politikere) engasjerer seg eksplisitt i de homofile og lesbiskes kamp mot diskriminering. Torgeir nevner Karita Bekkemellem som «den eneste […] som har hatt en helt klar profil innenfor det området, og som ikke selv er homofil». Han savner «mainstream politikere» som tar sakene: «Det ideelle hadde jo vært om det var et mye bredere tilfang av politikere som var opptatt av saken.»

Nyhetskonvensjonene favoriserer ekstremer, konflikt og kaos langt mer enn positive nyheter. Det gjelder ifølge informantenes oppfatninger også i framstillingen av homofile og lesbiske. Geir mener det er nok å være sint i mediene, selv uten særlig substans eller klare meninger: «Det som er trist med mediene og som […] også gjør at folk ikke orker mer av disse avisene, er jo at det er bare konflikt media vil ha. […] De vil ikke skrive om ting som går bra. De er ikke interessert i suksess. De skal bare ha konflikt.» Vegard bekrefter denne tendensen.

Så hvis jeg gikk ut og skrøt av noen […], så var det sjelden at det kom på. Men hvis jeg gikk til frontalangrep, og jeg var jo på et tidspunkt så utrolig lei […] «xxx raser», «xxx er indignert», «xxx er i sjokk og vantro». […] Jeg holdt jo på å spy til slutt. Men det var jo eneste måten å […] få satt dagsorden på. 10

Vegard kommenterer her journalistikkens doxa. Problemet er at som aktivist i en periode hadde han som mål å sette dagsorden, mens journalistene har som mål ikke å la seg styre av kildene (Fossum & Meyer 2008), i tillegg til at de skal forholde seg til redaksjonelle forventninger om visse typer fortellinger.

Privatlivets ressurser: Bekjennelsesfortellingen

Flere av informantene viser til pressens kommersielle verdier og berører dermed kampen i det journalistiske feltet mellom ’høyverdig’ og mer markedsdrevet journalistikk. Som Patrick Champagne skriver, har pressen mindre og mindre av ideen «journalisme pur et dur» (Champagne 2005: 52), ren og hard journalistikk. Som Geir sier det:

Dette var spesielt i starten da det ikke var så mange andre homser som var så åpne som jeg var, så var det virkelig et poeng å komme på forsiden, ikke sant? […] At ordet «homo» [ifølge] avisene og ukebladene fortsatt selger, det synes jeg er trist. […] Jeg vet ikke om de har rett, men de måler jo alle disse tingene, så… De vet antageligvis at hvis de har «homo» på forsiden, så selger det fortsatt.

Geir henviser også til avisenes – spesielt de tabloide – der salg av aviser blir målt med forsideoppslag som viktig bestanddel. Ifølge Liesbet van Zoonen er «emosjonell investering» et ledd i journalistikkens kommersielle logikk, og dessuten beslektet med det hun kaller «feminisering» av journalistikken (van Zoonen 1998, 2006). Større vekt på det intime og seksualitet som en del av det intime, kan være en viktig driver for økt synlighet.

Vegards konklusjon, en smule kynisk, er at det enkleste er å gi journalistene det de vil ha, noe om å stå fram, om foreldrereaksjoner, om vennene. En av de viktigste forhåndsfortellingene ser nettopp ut til å være «ut av skapet»-fortellingen, eller bekjennelsesfortellingen; om den ensomme kampen og overvinnelsen. Helst bør den være rammet inn av en smule dramatikk. Som han uttrykker det:

Altså, når stod du fram? Hvorfor stod du fram, din komme-ut-historie, hvordan tok foreldrene dine det, har du mistet noen venner? […] Det er veldig greit å være personlig, men ikke privat. Og den grensen kan være hårfin enkelte ganger, men jeg følte at det gikk stort sett greit.

Standpunktet «personlig, men ikke privat» deler han med de fleste andre informantene, samtidig som han understreker at han var svært ivrig etter å få fram sitt budskap om rettigheter. Da er veien til kompromisser ikke så lang. «Ut av skapet»-fortellingen var i tidligere faser med større diskriminering helt sentral i offentligheten, ikke minst for å understreke politiske krav. Eller som Torgeir sier det: «Det er veldig mye mer effektivt å være personlig enn det er å være upersonlig, fordi folk flest ikke har noe forhold til menneskerettigheter eller andre abstrakte størrelser. Folk forholder seg til en virkelighet de kan forstå […] gjennom media, og ellers.»

Jenny bekrefter det samme. Hun forteller om en konferanse hun hadde forberedt seg godt til med et klart budskap, og opplevde at hun nesten utelukkende var interessant som lesbisk med «komme ut»-historie og med sin familiebakgrunn.

[De] var nesten ikke interessert i selve saken, eller det som jeg opplevde var selve saken. Og da slo det meg at media har et … Altså, nå er vi kommet litt lenger, men spesielt lokale medier oppfatter jeg som de ennå har et behov for komme-ut-historier og denne personlige vinklingen. […] Hadde det vært opp til dem [mediene], så skulle de omtrent ha visst hvordan jeg har sex.

Jenny opplevde å få mange positive tilbakemeldinger da hun var litt personlig, og hun konkluderte med at det dermed nok var et behov i området hun besøkte, for «komme ut»- historier fremdeles. «Det ga meg en vekker på at jeg kanskje hadde levd i en boble hvor ting var litt enklere enn det de var. […] Altså at nasjonen Norge enda trengte komme-ut-historier.»11

Dilemmaet med bekjennelsesfortellingen – som jo kan understreke det vanskelige ved seksuell minoritetslegning – er at den kan bidra til å bekrefte heteronormativitet. Når et individ arbeider seg ut av skapet, er det jo som «minoritet» hun gjør det, mens muligheten for å framstå som del av et overskridende «vi» kan bli redusert.

Jenny sier hun ofte uttrykker seg følelsesmessig, og at det har å gjøre med engasjement. På spørsmål om ikke dette kan være med på å få journalistene til å insistere på mer intime spørsmål, svarer hun at det er viktig å «tydeliggjøre og synliggjøre at dette handler om mennesker sine følelser. Det handler om mennesker sine liv. […] Og at veldig mange av de tingene som andre mennesker ikke tenker over, blir påvirket av det.»

Politikk og rettigheter er viktig for informantene, som for de andre gruppene i det overordnete prosjektet. Det handler (ennå) om diskriminering, om verdighet og om identitetsarbeid. Men på et område som er intimt knyttet til menneskers følelsesliv, seksualitet og kjærlighet, kan det tenkes at man opplever en særskilt sårbarhet.

I det nye årtusenet har debattene om seksuelle minoritetspersoners rett til å være foreldre bidratt til nye omdreininger i privat/offentlig-motsetningen. Wenche sier at det var lett å få oppmerksomhet om emosjoner knyttet til barn, fordi det var noe alle kunne relatere til.

«Hvordan hadde du opplevd det hvis du da du var liten mistet moren din i en bilulykke, og den andre forelderen din ble fratatt deg på stedet, og du ble flyttet til noen du ikke kjente, og ble tatt fra barnehagen din […]? Er det det beste for barn?» Det er klart det […] er et sånt skrekkscenario som folk kan relatere til. […] Det personlige er politisk, og så enkelt kan det være. Altså, det var jo politikk om veldig, veldig personlige ting. Og vi skjønte at vi kom ingen vei hvis ikke noen orket å stå fram og være personlige […] og dunke inn at her har vi et problem.

Som Wenche viser, kan det være nødvendig å «bruke seg selv» for å få positiv oppmerksomhet. Men bordet kan fange. Geir angrer på en gang han var veldig åpen om personlige forhold, for da økte bare mediepresset: «Det man ikke tenker på, det er at når du gir noe til pressen, så har du gitt bort noe av livet ditt, […] det ligger der for alltid, det er på nettet, […] søkbart […] er der for alltid.» Her viser Geir til medienes rolle som historiske vitnesbyrd – og hvordan lagrede medieinnslag også kan klebe ved personer, uavhengig av hvordan en person utvikler seg.

Helter, rollemodeller og ofre

Et beslektet spørsmål er forholdet mellom individet og gruppetilhørigheten. Torgeir sier: «Du er alltid et individ, og du er alltid representant for en gruppe. […] Jeg opplever at man ikke har valget mellom å være det ene eller det andre.» Han føyer til at han ikke er komfortabel med begrep som «homopolitiker», fordi det begrenser hans engasjement på andre felter av politikken. Han føler seg satt i bås og at han mest blir hørt i disse spørsmålene.

Dette er ingen ny minoritetserfaring. En undersøkelse fra slutten av 1990-tallet viste at politikere med etnisk minoritetsbakgrunn opplevde å bli sett primært som «innvandrerpolitikere» som ikke ble tillagt andre arbeidsområder eller konsultert om andre spørsmål (Ansari & Qureshi 1998). Denne typen reduksjonisme, «du er din minoritetsstatus», rammer mange, og vitner om at «alminneliggjøringen» ikke er så rotfestet.

Journalistenes forventninger, slik informantene opplever dem, kan tidvis oppfattes som reduserende og essensialiserende. Det blir antatt at man som homofil eller lesbisk har et bestemt sett holdninger. Det er «litt på samme måte som om alle blinde skulle mene det samme», sier Geir. Men viktigere og mer grunnleggende er en overordnet forståelse for marginalisering, som Vegard er opptatt av: «Det var snakk om […] det jeg kaller smertens språk, som jeg etter hvert gikk bort i fra. Det her med at en firedel har prøvd å ta sitt eget liv før fylte 26 år.» Vegard sier han forlot dette språket. Offerfortellingen ble for framtredende, men den samsvarer godt med medienes hang til klare fortolkningsrammer og en bestemt dramaturgi.

Jenny er av samme grunn ambivalent til minoritetsidentiteten, siden det lett blir «en minoritet som lider […] Og vi skal gi bilder av hvor synd det er i dem og hvor […] vanskeligstilt eller i det hele tatt. Eller hvor bra det går med dem, alt ettersom hva de finner tak i».

I dekningen av innvandrere og flyktninger har mediene holdt seg med enkelteksempler på «idealtilfeller av vellykket integrasjon» (Koch 1996: 8). Informantene i dette delprosjektet understreker behovet for at mediene løfter fram rollemodeller. Men her handler det ikke om tilpasning til en tenkt normalitet eller et norskhetsideal. Snarere handler det om aksept for en relativ annerledeshet (sett med tradisjonelt majoritetsblikk) som noe alminnelig. Vegard roser både håndballspiller Gro Hammerseng og skiløper Vibeke Skofterud for åpenheten deres om samboerskap og legning, og sier det er viktig at de får vite at dette blir satt pris på. Han setter positive rollemodeller opp som en kontrast til og et botemiddel mot selvmordstanker i homofile og lesbiske miljøer og understreker igjen behovet for å komme bort fra «smertens språk». Torgeir sier det er veldig klassisk homopolitikk å være opptatt av selvmordstall og psykisk sykdom, og at han ikke lenger formidler dette aspektet så mye. Han vil også gjerne ut av det sporet at …

[…] det er fryktelig synd på HIV-smittede; og over i et prinsipielt spor. Vi prøvde for eksempel straffelovens paragraf 155.12 […] Stortinget vedtok jo å videreføre bestemmelsen, på tross av at jeg mener det finnes […] fakta som understøtter at den virker mot sin hensikt.

Han har også opplevd krav om personlig lidelsesberetning fra journalisters side, om enn mindre enn tidligere. Blant annet har han fått spørsmål om han selv er HIV-positiv eller om han kjenner noen som er det eller som har dødd av sykdommen. Han sier han velger ikke å være privat, men ta debatten på prinsipielt grunnlag, men synes det er vanskelig hver gang. Her er vi tilbake ved et viktig omdreiningspunkt i intervjuene, og et sentralt forhandlingsspørsmål mellom kilde og medium.

Skeiv opposisjon

Mediene vil her som på andre felt, ofte ha klare kategorier, og disse blir utfordret av «skeiv» teori og bevegelse, av folk som ikke vil fryse seg selv i kategorier. Jenny sier det slik:

Og media har sin helt klare tydelige vinkling og […] politikk og verdensforståelse eller seksualitetsforståelse eller identitetsforståelse. Så det som jeg har forsøkt, det er jo sånn overordnet å lære opp media. Ja, for [jeg] har jo en annen forståelse av det enn bare homo og lesbe.

I denne uttalelsen fra Jenny forenes det pedagogiske prosjekt og det skeive prosjekt. Agnes Bolsø er inne på noe av det samme i sin artikkel om identitet og homopolitikk «etter queer». Hun er opptatt av en breiere anlagt undervisning om seksualitet i skolen, der skiller blir bygd ned: «Det homoseksuelle er i det heteroseksuelle og omvendt – bygg ned skillene» (Bolsø 2007: 64). Hun peker også på at bifile lett forsvinner som kategori:

Så lenge homobevegelsen har eksistert, har det vært kamper om hvem som kan regnes som homoseksuelle. En har diskutert spørsmål av typen: Hører biseksuelle med i homobevegelsen, er det nødvendig å praktisere homoseksuelt for å være én, er det nok å fantasere eller føle homoseksuell lyst, hva med sadomasochister og transseksuelle? (Bolsø 2007: 63).

Bolsø tar til orde for en «seksualpolitisk bevegelse» for å alminneliggjøre det at seksuell orientering er komplisert. For aktivister som definerer seg klart som homofile eller lesbiske, har dette vært kontroversielt.

Et strategisk spørsmål er i hvilken grad informantene selv er opptatt av å bli framstilt som forskjellige fra – eller «lik alle andre». Edith sier det er greit å ha minoritetsstatus: «Ikke som en slags lidende minoritet, eller […] stakkarslig minoritet. […] Jeg blir hysterisk når annerledeshetene skal fjernes.» Wenche istemmer: «Jeg liker ikke når livsstilen skal puttes under en stol og så skal vi snakke om at vi er lik alle andre, for da glemmer folk at jeg er som jeg er», sier hun. Derfor understreker da også forskere og aktivister på feltet at det ikke er snakk om en «normalisering», men likestilling og alminneliggjøring og «søkelys på både heteroseksualitetens, hvithetens og norskhetens ulike normative og privilegerte posisjoner, men også motstanden mot eller forhandlingene om disse» (Mühleisen, Røthing & Svendsen 2009:17).

Ambivalens

Geir er en av dem som klarest uttrykker motstand mot å bli vinklet med minoritetsstatus, i den forstand at han framhever sine andre del-identiteter som viktig for sin opptreden i offentligheten. Derfor har han med tiden svart stadig mindre på det han kaller «homofile spørsmål». For ham er ikke det å være homofil spesielt, men alminnelig. «For meg er det en av mange ting som er mitt liv» […] så jeg ønsker ikke alt det fokuset jeg sikkert kunne hatt som sånn homouttalelsesperson.» Geir er ikke lukket om legningen, men «merker jo at det at jeg er homofil slås jo litt av og på. Men for meg personlig så synes jeg det er helt greit fordi jeg er ikke homofil hele tiden. […] Ikke sant, det er jo noen som er homofile når de spiser en brødskive.»

Wenche skiller skarpt mellom den tiden hun var homoaktivist, og en annen livsfase hun seinere var inne i: «For nå vil jeg gjerne helt andre ting. Det har ingen ting med homo å gjøre. Så jeg snakker ikke om det». Wenche oppfatter ikke det å være minoritet som en viktig del av identiteten sin: «Det er viktig for meg at jeg er homo, men at det er en minoritet føler jeg ikke er så innmari viktig».

Slik viser både Geir og Wenche til menneskers omfattende rollerepertoar, rikt, og delvis konfliktfylt, mens de problematiserer minoritetsbegrepet. La oss si at Wenche hadde lyst til å gjøre karriere innen billedkunst – som landskapsmaler eller abstrakt skulptør – men ikke som «homokunstner», en kategori hun kanskje ellers kunne ha pådratt seg. For henne som for Geir er det universelle, virketrangen innen ulike felt, til tider overskyggende i forhold til det partikulære som ligger i den seksuelle orienteringen. Eller motstanden mot å bli sett først og fremst ut fra seksuell orientering kan henge sammen med faren for å bli stigmatisert, slik kvinnelige forfattere for eksempel har blitt det, med begrepet «kvinnelitteratur». Her, også, problematiseres essensialiseringen av person som legning.

Strategier

En del av de ovennevnte svarene har (også) å gjøre med mediestrategi. På eksplisitte spørsmål om den enkeltes mediestrategi viser de erfarne medieaktørene gang på gang at de mange forhandlingene de har opplevd har gitt dem høy kompetanse. Som Jenny sier det: «[…] å bruke store ord […] hjelper på i media. Du blir hørt.» Jenny har vært svært klar i sine formål:

Foran hver gang jeg skulle møte journalister så hadde jeg et veldig tydelig budskap. Altså, det var […] en setning jeg skulle ha inn i det intervjuet. Og jeg skulle prøve å få den setningen til å være ingressen.[…] Men når det gjaldt sånne nasjonale medier, så kan man omtrent aldri vite hva som kommer.

Vegard er prinsipiell i sin kamp mot diskriminering. På den annen side sier han: «Du må gi journalistene litt [av] det de vil ha også. For de skal jo lage sine saker.» Torgeir sier at det er et prinsipp at han aldri snakker om samboeren sin, selv om han har erfart at det er en effektiv strategi å «appellere til følelser og forenkle problemstillingen». Det handler om rettigheter, ute som hjemme:

Jeg er ikke privat. For meg handler det ikke om det [sexliv, kjærlighetsliv], men om rettighetspolitikk og identitet, egentlig. […] Man kan godt bruke ordet menneskerettighetsbrudd for eksempel. Men det er helt uvesentlig hvilken del av menneskerettighetene det er et brudd på. […] Og jeg vil mye heller bruke ordet «Drap på homofile» enn «henrettelser». Fordi «drap» er et sterkere ord. Jeg ville aldri si: «Det sårer meg». Eller: «Jeg blir opprørt» eller «lei meg når jeg hører om drap på homofile i Iran». […] Det er ikke mitt subjektive følelsesliv som er det interessante.

Torgeir er her opptatt av at det politiske språket skal ha forrang framfor det emosjonelle. En kan tolke det i retning av en ny omdreining av det gamle opprørske utsagnet om at «det private er politisk», til at om det blir for privat, kan det bli upolitisk intimisering i mediene snarere enn informasjon og vaktbikkje-virksomhet.

Geir er like kategorisk. Hans måte å forholde seg til journalistene på er å si at han godt kan uttale seg om et tema, men da får de klare seg uten «den lille biografien hver gang». Wenche er opptatt av mennesker i Norge som ikke vil ta avstand fra diskriminering av homofile, og har en strategi for hvordan de bør møtes i offentligheten:

Vi snakker ikke om å støte dem fra oss. Vi snakker om å si fra om at vi faktisk ikke finner oss i dette. […] Det er ikke folk jeg noen gang har håp om å vinne over til min side. Men […] hvis en stor majoritet av de debatterende sier at dette ikke er det nivået vi vil føre denne debatten på…

Slik understreker hun at en stor minoritet som kollektiv ikke er nok til å stå mot ekstreme holdninger, men at en større majoritet må til for å møte dem. Dette peker tilbake på Torgeirs uttalelser om hvor få heterofile politikere som har gått offensivt ut til forsvar for homofile og lesbiskes rettigheter, nasjonalt og internasjonalt.

Men «sett utenfra» kan det virke som om publisitet blir vurdert mer positivt. To masteroppgaver fra de siste årene (Ruud-Johansen 2010, Johnsen 2011) konkluderer i sine analyser (av henholdsvis VG og Vårt Land og VG og Se og Hør) med at medieeksponeringen har vært positiv for rettighetskampen, selv med betydelig privatliv- og kjendisfokus. For informantene som ofte må «forhandle» med journalister, er det naturlig at situasjonen fortoner seg noe annerledes. Wenche sier at hun ikke stoler på journalister:

Men det er noen journalister som er flinke og gjør en god jobb […] For det er ikke journalistens ansvar å framstille meg positivt. Det er mitt ansvar å sørge for at jeg kommer godt gjennom. [...] Men det har jo å gjøre med at deres agenda ikke alltid er den samme som min. […] og det må jeg leve med. Og så må vi forhandle om hvordan vi kan prøve å bli fornøyde begge to, da.

Fakta er viktige. Edith kan tidvis opptre som indirekte forskningsformidler: «Når jeg sier at «undersøkelser viser at det er større forbruk av alkohol blant lesbiske kvinner over seksti enn heterofile kvinner over seksti», så sier jeg ikke det fordi jeg tror det. Og jeg er ingen forsker. Men jeg sier det fordi NOVA-instituttet […]». Dette framhever hun for å oppfordre journalister til å søke fakta på dette dekningsfeltet som på alle andre felt, fakta som det beste middelet mot mytespredning.

Torgeir ser også mulighetene for samarbeid: «Jeg oppfatter at med journalister som uttrykker seg i skrift, så blir det ofte et samarbeidsprosjekt mellom kilden og journalisten […] Og jeg inviterer på en måte til den type samarbeid.» Dette utsagnet understreker dobbeltheten i pardansen journalist–kilde: forsøk på symmetri og samarbeid på den ene siden, men samtidig en tillit med reservasjon. Om ømtålige temaer desto mer.

Konklusjon

Hvor viktig er mediene egentlig for folkemeningen om seksuelle minoriteter? Edith framhever hverdagsheltene, de som ikke er mye i mediene, men som forteller om sin legning til mor, far og kolleger, eller «den læreren som sier til klassen: – Nei, jeg bor ikke med en dame, jeg bor med en mann.» Hun mener det bidrar mer til å drive fram rettferdighet «enn hundre kronikker». Om hun har rett, får annen forskning påvise, men mye tyder på at det er med homofile/lesbiske/skeive som det er med innvandrere eller etniske minoritetspersoner: Det er mer frykt og fordommer blant dem som ikke kjenner noen.

En erfaring flere av informantene har, er at å få tilgang til mediene ofte kommer med en prislapp. De intervjuede opplever at mediedekningen av seksuelle minoriteter som avvikere og/eller ofre er på vikende front. Men de mener at det politiske språket ennå langt fra har fortrengt det offerpregete og følelsesladde. Utviklingen er motsigelsesfylt. Et klart funn er at informantene gjennom erfaringene har ervervet seg en viss grad av mediepragmatisme. Pragmatismen betyr forståelse for de uskrevne «spillereglene», les: mediekonvensjonene (doxa), som journalistene i stor grad må rette seg etter. En viss frustrasjon over journalistisk uvitenhet og manglende forberedelser til intervjusituasjoner kan spores, som når Wenche erkjenner at som profilert homofil eller lesbisk må man tidvis innta pedagogens rolle.

Der det oppstår størst motstand, er når informantene blir presset til å være private ut over de grensene de selv har satt seg. I likhet med andre grupper som har erfaringer med å måtte kjempe for rettighetene sine, blir slik «privatisering» gjerne oppfattet som avsporing av det som er viktig å få fram i offentligheten, diskriminering, rettigheter og likestillingskrav. I kontrast kommer medienes kommersielt drevne krav om «godt stoff» med fokus på privatlivet. «Den tapre minoritetspersonen» som kjemper seg ut av skapet, ser ennå ut til å være en rammefortelling journalistene vil vinkle homofile/lesbiske/skeive inn i. Her har vi å gjøre med et delvis asymmetrisk maktforhold og en form for regulert adgang (så sant du spiller med) til offentligheten (Reisigl & Wodak 2009: 88-89). Informantene ser med andre ord betydningen av forhandlinger og kompromiss i møter med journalister, men også betydningen av å «oppdra mediene», kanskje som et ledd i utfordringen av mediemakten.

Med utgangspunkt i intervjuene får vi noen klare inntrykk av hvilke typer fortellinger/fortolkningsrammer informantene helst ikke vil bidra til, men som de erkjenner ennå er viktige for mediene. De seks vil i liten grad bidra til den privatorienterte bekjennelsesfortellingen om hvordan de selv «sto fram» som homofile, og de vil helst ikke ikke ta del i offerfortellingen, ved å stå som representanter for lidende minoriteter. Enkelte problematiserer også hele minoritetsbegrepet. De er opptatt av sine sammensatte identiteter og av ikke å bli essensialisert som «sin legning», selv om denne opptattheten kan variere noe etter hvor aktive de er eller har vært i interessekampen. For essens kan også bety en (midlertidig) form for trygghet og tilhørighet i kampen for visse rettigheter, slik Spivak har tenkt det gjennom begrepet «strategisk essensialisme» (Sanders og Spivak 2006).

Å bli «lik de andre» er ikke noe mål for alle. Som motvekt mot medierammene informantene stiller seg kritiske til, står den pedagogiske tilnærmingen. Informantene mener journalistene har mye å lære før de representerer mennesker som regner seg som homofile/lesbiske/skeive, på basis av kunnskap og respekt for intimitetsgrenser.

Denne undersøkelsen trenger å bli utvidet både i bredden og diakront, og ikke minst trengs flere studier av medierepresentasjon i tradisjonelle nyhetsmedier så vel som i underholdningsmedier og sosiale medier. Feltet er i stadig endring, og bare på de få årene som er gått siden intervjuene ble foretatt, har de sistnevnte drastisk økt sin betydning. Nyere forskning må ta hensyn til denne utviklingen, men kan gjerne fortsette å ivareta aktørperspektivet og utenfra-blikkene på journalistikken som nyttige korrektiv og innspill fra mennesker som ønsker å definere seg selv.

Referanser

Andersen, Arnfinn (2009): «Det norske seksuelle medborgerskap», i Mühleisen & Røthing (red.): Norske seksualiteter, s. 121–136. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Annfelt, Trine et.al. (2007): Når heteroseksualiteten må forklare seg. Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Ansari, Atta & Qureshi Naushad Ali (1998): Kolleger eller alibier. En studie av politikere med minoritetsbakgrunn. HiO-rapport 7/1998. Oslo: Høgskolen i Oslo

Benson, Rodney & Neveu, Eric (2005): «Introduction. Field Theory as a Work in Progress». I Benson, Rodney & Neveu, Eric (red.) Bourdieu and the Journalistic Field, s. 1–29. Cambridge: Polity Press.

Bolsø. Agnes (2007): «Identitet og homopolitikk etter queer» I Tidsskrift for kjønnsforskning 4 (28), s. 50–71. Oslo: Norges forskningsråd, Kilden informasjonssenter for kjønnsforskning.

Bourdieu, Pierre (2005): «The Political Field, the Social Science field, and the Journalistic Field». I Benson & Neveu, op.cit., s. 29–48.

Butler, Judith (1993): «Critically Queer», i GLQ/ Journal of Lesbian and Gay Studies 1 (1), s. 17–32. Durham: Duke University Press

Champagne, Patrick (2005): «The ‘Double Dependency’: The Journalistic Field Between Politics and Markets». I Benson & Neveu op.cit., s. 48–64

Eide, Elisabeth. et.al. (2014): Stort felt – liten dekning. Medierepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Rapport. Oslo: Bufdir.

Eide, Elisabeth (2012): «Offer, hemmet, aktiv, borger. Medieerfaringer blant individer med nedsatt funksjonsevne.» I Norsk Medietidsskrift 1 (19), s. 4–22. Oslo: Universitetsforlaget

Eide, Elisabeth (2010): «Strategic Essentialism and Ethnification. Hand in Glove?» I Nordicom Review 2 (31), s. 63–79. Gøteborg: Nordicom

Eide, Elisabeth (2011): «Being Me, Being Us, Being Them: Experienced Media Actors Negotiating their Minority Backgrounds.» I Eide, E & K. Nikunen (red.) Media in Motion. Cultural Complexity and Migration in the Nordic Region, s. 71-89. Farnham: Ashgate

Entman, Robert (1993): «Framing. Towards a Clarification of a Fractured Paradigm». Journal of Communication 4 (43), s. 51–58

Entman, Robert (2007): «Framing Bias: Media in the Distribution of Power». Journal of Communication, 1 (57), s. 163–173. London: Wiley

Fossum, Egil og Sidsel Meyer: (2008) Kildekritikk. Journalistikk og kildekritikk. Oslo: Cappelen Akademisk

Gibson, Rhonda (2006): «From Zero to 24-7. Images of Sexual Minorities on Television». I Castaneda, Laura og Shannon Campbell (red.): News and Sexuality. Media Portraits of Diversity, s. 257–279. Thousand Oaks: Sage

Gross, Larry (2001): Up from Invisibility. Lesbians, gay men and the media in America. New York: Columbia University Press

Grønningsæter, Arne & Nuland, Bjørn Richard (2008): Diskriminering av lesbiske, homofile og bifile og av hiv-positive. Fafo-notat 4/2008. Oslo: Forskningsstiftelsen FAFO

Hellesund, Tone (2006): «Unge homofile og selvmord. Å ikke få være en selvsagt del av verden – unge homofile og selvmord.» Nettmagasinet Familia. Oslo: BLD. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/kampanjer/familia/familia-42006/diverse-saker/-unge-homofile-og-selvmord.html?id=536567

Johnsen, Jørgen Thune (2011): «Hyllet etter ‘vielse’. En studie av homofile i populærjournalistikken.» Hovedoppgave i medievitenskap ved Universitetet i Bergen

Lorentzen, Nefise Özkal (2010): Gender me. Dokumentarfilm

Koch, Ralf (1996): «Medien mögen's weiss» Rassismus im Nachrichtengeschäft. München: Deutscher Taschenbuch Verlag

Kristiansen, Hans W. (2008): Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920-1970. Oslo: Unipub

McCombs, Maxwell E. (1997): «New frontiers in agenda setting: Agendas of attributes and frames.» Mass Communication Review, 1 & 2 (24), s. 32–52.

Mortensen, Ellen & Kari Jegerstedt (2008): «Seksualitetsteori og skeiv teori», i Mortensen, Ellen et.al (red.): Kjønnsteori, a. 288-292. Oslo: Gyldendal Akademisk

Mühleisen, Wenche, et.al. (2009): «Norske seksualiteter. En innledning.» I Mühleisen, Wenche og Åse Røthing (red.): Norske seksualiteter, s. 11–34. Oslo: Cappelen Akademisk

Ohnstad, Anbjørg (2010): «Holdninger – i et skeivt lys.» I Ekeland, Tor-Johan et.al. (red.) Psykologi for sosial- og helsefag. Oslo: Cappelen Akademisk

Reese, Stephen (2007) «The Framing Project: A Bridging Model for Media Research Revisited.» I Journal of Communication, 1 (57), s. 148–154. London: Wiley

Reisigl, Martin & Wodak, Ruth (2009): «The Discourse-historical Approach (DHA).» I Wodak, Ruth & Meyer, Michael (red.): Methods for Critical Discourse Analysis, s. 87–121. London: Sage

Ruud-Johansen, Petter (2010): «Homo» i journalistikken – fra skap til ekteskap. Masteroppgave i journalistikk, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Røthing, Åse & Svendsen, Stine Helena (2008): «Norske verdier: homotoleranse og heteroseksualitet.» I Leirvik, Oddbjørn & Røthing, Åse (red.) Verdier, s. 31-48. Oslo: Universitetsforlaget.

Sanders, Mark & Gayatri Chakravorty Spivak (2006): Live Theory. London: Continuum

Sandvand, Sigrid (2003): ‘Mannfoldighet’. En studie av maskulinitetskonstruksjoner i Vi menn og Mann. Hovedoppgave til cand.polit.-graden ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Sartre, Jean Paul (1963): Tanker om jødespørsmålet. Oslo: Cappelen

van Zoonen, Liesbet (1998): «One of the girls? The changing gender of journalism.» I Carter, Cynthia. et.al., red.: News, Gender and Power, s. 33–46. London: Routledge

van Zoonen, Liesbet (2006): «The personal, the political and the popular. A woman’s guide to celebrity politics.» I European Journal of Cultural Studies.3 (9), s. 287–301. London: Sage

Åmås, Knut Olav (red. 2000): Elsk meg litt, elsk meg lenge – homofil kjærlighet i hundre år. Oslo: Kagge forlag

1Forkortelse for lesbiske, homofile, biseksuelle og transepersoner.
2Dette overordnete prosjektet var initiert av undertegnede.
3Essensialisme: antakelsen at grupper, kategorier eller klasser har en eller flere definerte trekk som er eksklusive for alle medlemmene av denne kategorien, historisk brukt for å skille kjønn og ‘raser’. I kulturanalyser ofte implisitt antatt at individer deler en essensiell kulturell identitet (Ashcroft et.al. 1998)
4Her brukte vi Atekst/Retriever for å undersøke medie-eksponeringen, utgangspunktet var en liste med navn som tilstrebet kjønns- og aldersvariasjon.
5Artikkelforfatteren retter en varm takk til vitenskapelig assistent Egil G. Skogseth for innsamlingsarbeidet.
6Personene er både valgt ut etter søk i databasen Retriever, og har fått enkeltspørsmål knyttet til spesielle oppslag med dem i mediene, funnet i denne basen.
7Prosjektet er også innmeldt til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
8Basert på søk i Retriever i sammenlignbare aviser, søkeord homofil* og lesbisk*
9Dette prosjektet har ikke eksplisitt undersøkt andelen seksuelle minoriteter som kommer til orde i norske medier, men den større forekomsten av homofil* i forhold til lesbisk* (se vedlegg 1) kan tyde på en klar overvekt av menn, selv om homofil lenge ble (og fremdeles noen ganger blir) oppfattet som å inkludere lesbiske (også).
10Xxx er her satt inn i stedet for statusbetegnelse / navn i medieteksten.
11Forteller Jennys erfaringer noe om forskjellen mellom homofile og lesbiske som søker tilflukt i større urbane miljøer der homoseksuelle praksiser er mer anerkjent – og dem som fortsetter å leve i mindre lokalsamfunn? Sannsynligvis gjør de det, i og med at følelsen av å være «den ene» i store urbansamfunn er mindre utbredt.
12Straffelovens paragraf 155 handler om straff forbundet med å smitte noen med farlig sykdom og sorterer under Smittevernloven. Eksempler er samleie uten bruk av kondom. I forskrifts form definerer departementet hvilke sykdommer som skal regnes for «allmennfarlige», jamfør smittevernloven § 1-3, og til disse hører HIV/AIDS.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon