Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å jul med din leder - Religion i norske avisledere julaften

Anne Løvland, førsteamanuensis

Universitetet i Agder

E-post: anne.lovland@uia.no

Pål Repstad, professor

Universitetet i Agder

E-post: pal.repstad@uia.no

Abstract

What do Norwegian daily newspapers have to say about Christmas and religion in editorials on Christmas Eve? To find out, we analysed the editorials in 35 newspapers dated 24 December 2011. In this article we present and discuss the results in light of other recent Nordic research on religion in the newspapers, and of theories about civil religion and mediatization of religion. Religion is a more common theme on Christmas Eve than on any other day of the year. The editorials are seen as contributing to a civil religion favouring peaceful, liberal and dialogue-oriented religion, without coming down on the side of any particular faith.

Keywords: Religion in newspapers, Editorials, Civil religion, Mediatization

 

Hva sier norske aviser på lederplass om jul og religion på en julaften? 35 avisers ledere fra julaften 2011 er gjennomgått. Resultatene er fortolket i lys av annen nordisk forskning om religion og aviser, og i lys av to teoretiske perspektiver: teori om sivilreligion og teori om medialisering av religion. Julaftens ledere handler oftere om religion enn ellers, og fredelig, tolerant og samfunnsbyggende religion får velvillig omtale.

Innledning

Hva skriver norske aviser om jul og religion julaften? Det er en økende interesse for å studere religion i media. Det pågår en kontinuerlig diskusjon om hvorvidt media som hovedtendens stereotypiserer religion og polariserer religion, eller bidrar til nyansering og toleranse, og dette temaet preger også nyere forskning om religion i media.1 I vår undersøkelse har vi spesielt tatt for oss lederspaltene i norske aviser, og gjort et tekstnært punktstudium av 35 dagsaviser fra julaften 2011. Her kan vi finne hva avisen som institusjon eventuelt sier om julefeiring og religion. Vår arbeidshypotese er at avisene ikke minst på lederplass uttrykker en form for samlende civil religion, altså en kobling mellom religion og nasjonal selvforståelse. Teoretisk vil vi derfor presentere det religionssosiologiske begrepet sivilreligion som en mulig fortolkningsressurs. Vi velger altså å bruke den noe mekaniske oversettelsen sivilreligion, selv om den ikke har en selvinnlysende betydning. Den danske sosiologen Ole Riis (1985) har brukt samfundsreligion, men vi foretrekker oversettelsen som ligger nærmere opp til den engelske originalen.

Sivilreligion kan forstås som en samlende «fellesreligion» for et samfunn, men som vi skal se nærmere, er det i et mer konfliktorientert perspektiv også mulig å studere hvordan ulike grupper kjemper om hegemoniet for å definere en slik fellesreligion. I et slikt perspektiv blir det naturlig for oss å karakterisere vår tilnærming til avislederne som en kritisk diskursanalyse. Ved siden av å presentere og drøfte disse perspektivene vil vi også se på resultatene opp mot en teori om medialisering av religion, som i de senere år i Norden særlig har vært knyttet til den danske medieforskeren Stig Hjarvard. Her er vår arbeidshypotese at avislederne om religion bare delvis kan karakteriseres som medialisert religion, slik Hjarvard bruker begrepet om at religionen presenteres på medias premisser.

På et generelt plan er både teorier om sivilreligion og medialiseringsteori om religion opptatt av hvordan religionen preges av og preger samfunnet, men ellers har de såpass ulike fokus at vi behandler dem hver for seg.

Etter innledende redegjørelser for teori og metode vil vi sette vår egen studie inn i en bredere empirisk kontekst ved å trekke inn annen nyere nordisk forskning om religion i aviser. Våre forskningsspørsmål kan formuleres slik:

  1. Hvordan representeres jul og religion i norske avisledere på en julaften?

  2. Bidrar avisledernes religionsdiskurs i denne sammenheng til å styrke en form for sivilreligion?

  3. Kan denne religionsdiskursen oppfattes som uttrykk for medialisering av religion?

Sivilreligion som fortolkningsressurs

Sivilreligion kan begrepshistorisk føres tilbake til Rousseau, men i nyere religionssosiologi knyttes det til Robert Bellah (1967), som gjorde en analyse av tiltredelsestaler til amerikanske presidenter, fra George Washington til Lyndon B. Johnson. Han sporet der en sivilreligion, en felles nasjonal religion som overskred grensene til de enkelte religiøse institusjonene, og som satte nasjonal identitet og noen felles verdier inn i en transcendent, men nokså allmenn sammenheng. For å samle både protestanter, katolikker, jøder og muslimer, handlet det mer om God enn om Jesus Christ, og det teologiske presisjonsnivået var lavt.

En slik sivilreligion virker sammenbindende for nasjonens innbyggere, men kan også refse, i alle fall formane, et folk som avviker fra sitt felles og guddommelige kall. Begrepet sivilreligion ble utformet i et USA med atskillig større diversitet, etnisk og religiøst, enn dagens Norge. Norge har tradisjonelt vært sett på som et ganske homogent land, med en institusjon av hvert slag: én sterk sentral statsmakt, én statskirke, én rikskringkasting. På noen tiår har det skjedd en kulturell pluralisering i Norge, dels på grunn av sterkere markedsinnslag, dels på grunn av innvandring. Også religiøst er Norge blitt atskillig mer mangfoldig, i en kombinasjon av sekularisering og pluralisering. Statskirken har en mindre dominerende posisjon enn før. Selv om den i krisetider – som nettopp i 2011, etter 22. juli – kan gå inn og ivareta sivilreligiøse funksjoner, kan det være grunn til å se kritisk på det synspunktet som tidligere har vært hevdet i nordisk religionssosiologi, nemlig at majoritetskirkene, også kalt folkekirkene, er den viktigste leverandør av sivilreligion i de nordiske land (Repstad 2005, 2009). Den danske religionssosiologen Margit Warburg (2005, 2008, 2013) har skrevet mye om hvordan ritualer og seremonier i Danmark kan sies å fungere som sammenbindende sivilreligion ganske uavhengig av statskirken. Hun nevner blant annet sankthansaften, fastelavnsskikker og det vi i Norge ville kalle russetid (2013). Dette aktualiserer hva slags religionsforståelse som knyttes til definisjonen av sivilreligion. Enkelte sosiologer har nevnt eksempler som forutsetter en vid, funksjonell religionsdefinisjon, nærmest i retning av at religion er alle forsøk på å finne mening med livet. Den svenske sosiologen Göran Gustafsson har for eksempel karakterisert svensk folkhemsideologi som en form for sivilreligion. Folkhemsideologi står da for et politisk og sosialt liv der offentlige og private interesser virker sammen for et felles beste (2000: 184). Vi kan også tenke på et utbredt syn på Norges rolle i verden: Et lite land med store fredsskapende oppgaver. En slik jakt på sivilreligion i utvidet forstand kan være spennende, selv om Robert Bellah opprinnelig (1967, 1972) avgrenset sivilreligion fra sekulære legitimeringer av nasjonen. Han forsto religion substansielt, som livstolkninger og praksiser som forutsetter eksistensen av noe transcendent, noe som overskrider dennesidig rasjonalitet. I utgangspunktet forstår vi også religion slik, blant annet fordi det er i samsvar med vanlig språkbruk.

Sosiologen Richard Fenn (1976) har kritisert Bellahs forestillinger om sivilreligion, og hevdet at det i et moderne, pluralistisk samfunn er andre og mer materielle ytelser som sikrer borgernes oppslutning om nasjon og styresmakter. For oss er det et empirisk spørsmål i hvilken grad det eksisterer en sivilreligion i et samfunn. Dermed markerer vi avstand til en funksjonalisme som går ut på at det i alle samfunn nødvendigvis må være en eller annen form for sivilreligion. Vi er også åpne for at sivilreligionen i et samfunn kan analyseres med både harmoniorienterte og konfliktorienterte perspektiver. Sivilreligionen kan binde sammen et samfunn. Men fra en mer konfliktorientert synsvinkel kan vi også studere om og hvordan ulike interesser kjemper om definisjonsmakten over hva som er sivilreligionen, og videre hvordan en hegemonisk sivilreligion kan brukes til å definere ut minoriteter. Disse perspektivene tar vi med oss når vi fortolker avisledernes stoff om religion.

Man kan spørre hvor viktig en sivilreligion er. Den svenske religionssosiologen Göran Gustafssons (2000) svar holder fremdeles mål: Den er kanskje ikke så viktig under normale forhold, men den kan være en inspirasjon i krisetider. Det som kan virke banalt til hverdags, kan være livsviktig under mer dramatiske vilkår. Dette er et relevant synspunkt når vi har studert aviser fra julaften 2011, omtrent fem måneder etter at terroren rammet i Oslo og på Utøya.

Religionens medialisering som fortolkningsressurs

Som nevnt er vi også interessert i å vurdere vårt empiriske materiale opp mot en teori som har inspirert ganske mye nordisk medieforskning i de senere år, ikke minst om religion i media. Medialiseringsbegrepet er eldre, men den danske medieforskeren Stig Hjarvard har presentert en teori om medialisering av religion i flere sammenhenger (2008, 2011, 2012, 2013). Her henter vi noen av hovedtrekkene i teorien særlig fra hans artikkel fra 2011, «The mediatization of religion: Theorizing religion, media and social change». Hjarvard hevder at media blir stadig viktigere som informasjonskilde om religion. Media gir dessuten ikke bare informasjon om religion. Han hevder at media har overtatt mange av den institusjonelle religionens kulturelle og sosiale funksjoner, slike som åndelig og moralsk veiledning, rituelle overganger og det å skape en følelse av å tilhøre et fellesskap.2 Hjarvard hevder videre at presentasjoner av religion i media har sin egen form og logikk: Religion i media formes og konstrueres ut fra medias innarbeidde rammer og sjangerkrav. Religionen kan dukke opp formet som drama, gjerne polariserende eller individualiserende, og den kan presenteres som fortelling eller underholdning. Eksisterende religiøse symboler og praksiser rives løs fra sine tradisjonelle kontekster og blir råmateriale for medias egne fortellinger om både sekulære og hellige emner. Her blandes elementer fra ulike institusjonelle og mer folkereligiøse tradisjoner. Hjarvard sier at det som kommer ut, ofte kan karakteriseres som banal religion:

Banal religion is banal in the sense that it is unnoticable and does not constitute a highly structured proposition about a metaphysical order or the meaning of life, and it is religion in the sense that it evokes cognitions, emotions or actions that imply the existence of a supernatural agency (Hjarvard 2011: 128).

Man kan reagere negativt på ordvalget til Hjarvard her, siden begrepet banal har noe nedvurderende i seg i dagligspråket. Men han avgrenser seg mot en slik fortolkning ved å si at han ikke hevder at banal religion er mindre verd eller mindre viktig enn institusjonaliserte religioner som islam eller kristendom (2011: 129) Uansett begrepsbruk, det viktigste for vår studie er Hjarvards beskrivelse av hvordan media henter religiøse elementer fra flere kilder og smir dem om i sine egne former. Et av hans egne eksempler på banal religion er hvordan filmene om Indiana Jones er fulle av religiøse symboler. Mange er hentet fra kristendommen, men det er også elementer fra islam, buddhisme og folkereligiøse forestillinger. De utgjør ikke noe samlet symbolsystem, og skal ikke tas alvorlig som religion, men bare forsyne historien med eksotisme og mystikk.

Medier med bred appell, mainstream medier, bygger vanligvis på en sekularisert livstolkning og er dessuten opptatt av ikke å gi forrang til noen bestemt religiøs bevegelse eller noe bestemt livssyn, konkluderer Hjarvard. Men det betyr ikke at media er nøytrale når det gjelder religion, noen religioner er mer aksepterte enn andre. Dette poenget skal vi komme tilbake til i analysen av vårt empiriske materiale: Finnes det en favorittreligion i avisledernes diskurs?

Med sin omsmelting og sammensmelting av religiøse elementer virker media i hovedsak sekulariserende, hevder Hjarvard, og begrunner dette med at medialisert religion er lite mobiliserende og lite forpliktende:

..mediatized religion is not governed by an intention to preach a particular religious gospel, but on the contrary sensitive to the various social, cognitive and emotional preferences of media audiences and users. This is the strength of mediatized religion religion compared with the institutionalized religions, but also its Achilles heel: the media facilitate the very multiplication of lifeworlds that challenges religion’s authority to define the social world, and because of this the media will be a very unstable force to ensure the maintenance of coherent and stable religious worlds (Hjarvard 2011: 133).

Hjarvards teori om medialisering kan kritiseres på flere punkter. Kirkesøkningen i Norden er blant de laveste i Europa. To av tre nordmenn går i kirken sjeldnere enn årlig (ISSP 2008). Noen vil hevde at Hjarvard likevel tegner et for dystert bilde av kirkenes sosialiserende kraft, når tross alt nær 7 av 10 15-åringer konfirmerer seg og flere enn 9 av 10 har en kirkelig begravelse. Man kan også kritisere medialiseringsteorien for å ha noen mekaniske og uavvendelige trekk, på samme måte som sterke sekulariseringsteorier er kritisert. Både Herbert (2011) og Lövheim og Lundby (2013) påpeker at graden av medialisering kan variere i tid og rom. Både mediepolitiske forhold, religionens institusjonelle styrke og en rekke kulturelle forhold kan virke inn. Blant annet kan en nyansere forestillingen om at media alltid konstruerer sin egen religion på sine egne premisser. Tross alt slipper media til også representanter for de institusjonelle religionene – med kristne forkynnere som nesten totalt dominerende i Norge. Hjarvard har selv imøtekommet noe av kritikken. Han skiller i et senere arbeid mellom religiøse medier, journalistikk om religion og banal religion. I religiøse medier er det de religiøse institusjonene som selv kommer til orde, som for eksempel i avisandakter. Det er primært de to siste som medfører medialisert religion, sier han (2012).

Som vi skal se i gjennomgangen av empirisk forskning nedenfor, har Hjarvards begreper og perspektiver inspirert mye nyere nordisk forskning om religion i aviser. For vår del vil vi undersøke i hvilken grad avislederne profilerer religion på en måte som samsvarer med Hjarvards teori om medialisering av religion.

Empiriske undersøkelser av religion i aviser

Vår egen empiri er avgrenset. Derfor setter vi den inn i en bredere sammenheng ved å sammenfatte noen nyere nordiske studier av religion i aviser. Mot slutten av artikkelen vil vi se hvordan vårt eget materiale passer i hop med slike liknende studier.

Det har vært produsert mye retorikk – ikke alltid like presis – både i media og i faglig sammenheng i de senere år om religionens tilbakekomst og det postsekulære samfunn. Til tross for at svært mange forskere har forlatt oppfatningen om at Europa og Vesten sekulariseres som en uavvendelig prosess, er det fremdeles mange undersøkelser som tyder på en viss sekularisering, både institusjonelt og individuelt (Bruce 2011, Pollack et al. 2012, Botvar 2010, Schmidt 2010), i alle fall når man i tråd med hverdagslig språkbruk legger en substansiell definisjon av religion til grunn. Samtidig hevder en del samfunnsteoretikere at religionen er blitt mer synlig i offentligheten enn for noen tiår siden (Habermas 2006). Her er det viktig å skille mellom religionens synlighet, dens samfunnsmessige makt og dens betydning for den enkelte. En god del av synligheten består i religionskritiske ytringer, for eksempel overfor retninger innenfor islam. Det er nødvendig å gå til empiriske studier for å få et mer presist grep om dette.

Hvor mye skriver avisene om religion? Hilde Dahlström (2013) har gjort en studie av hvor stor andel av det redaksjonelle stoffet i tre sørlandsaviser (Fædrelandsvennen, Agderposten og Lindesnes) som handlet om religion og livssyn på 18 tilfeldig utvalgte dager i 2011. Styrken i hennes studie er at hun også talte opp det totale antallet redaksjonelle artikler. Eksternt levert stoff som andakter og leserbrev var holdt utenfor. Dermed fant hun at samlet sett hadde 3,3 prosent av artiklene i de tre avisene referanser til religion og livssyn, og i om lag 2 prosent av artiklene var religion og livssyn en viktig del av saken. Funnene må ses i sammenheng med at de tre avisene kommer ut i en region, Sørlandet, der det religiøse engasjement er sterkere enn i andre regioner i Norge (Botvar, Repstad og Aagedal 2010). Men selv langs dette bibelbeltet er altså andelen avisstoff om religion ganske beskjeden.

En gruppe nordiske forskere har studert endringer over tid når det gjelder stoff om religion i flere norske medier. Studiene inngår i et større nordisk prosjekt om endringer i Nordens religiøse liv, med vekt på religionens rolle i offentligheten.3 Her holder vi oss til avisene. Sosiologene Kati Niemelä og Henrik Reintoft Christensen (2013) har sett på endringer i hvordan religion opptrer i nordiske aviser. De har i utvalgte uker og i utvalgte år (1988, 1998 og 2008) søkt etter stikkord om religion, talt opp hvor mange artikler som handler om religion og delt inn artiklene etter ulike kriterier. De norske avisene er Aftenposten, VG, Dagsavisen og Stavanger Aftenblad. I Norge har forskerne analysert i alt 1740 artikler fra hele perioden der religion omtales. Mediesosiologene Mia Lövheim og Knut Lundby (2013) har konsentrert seg om Norge, og har analysert de samme norske avisene fra de samme årene. De følgende konklusjonene om de norske avisene er hentet fra begge studiene.

Det er flest artikler om religion i de norske avisene i 1998, litt flere enn i 2008. Det svekker en hypotese om at religionen er blitt markant mer synlig i avisene over tid. Men her må en være varsom med å trekke slutninger. Det totale tallet på artikler er ikke registrert, og kan selvsagt variere fra år til annet. Derfor er de interne variasjonene i materialet mest interessante.

Det religiøse mangfoldet har blitt sterkere, men fremdeles er stoff om majoritetskirken dominerende, og representerer litt over halvdelen av artiklene i Norge. De mer sekulariserte landene Sverige og Danmark har en langt lavere andel med stoff om sine folkekirker.

Andre kristne trossamfunn holder seg nokså stabilt over tid, med rundt en femtedel av artiklene i Norge i hele perioden. Islams andel har gått opp fra 2 % i 1988 til 13 % i 2008, slik Niemelä og Christensen har talt opp dette. Likevel er andelen islamstoff svært beskjeden i alle de andre nordiske land i forhold til Danmark, der over halvdelen av artiklene handler om islam i 2008. Det inntrykket mange har av at islam er et dominerende diskusjonstema i Danmark, støttes også av annen forskning som en av forfatterne, Henrik Reintoft Christensen (2010), har gjort. I sin doktoravhandling har han også studert aviser, men med et litt annet avismateriale – tre nasjonale aviser i hvert av landene Norge, Sverige og Danmark, i en periode i 2006. I avhandlingen skiller Christensen mellom religion of humanity og religion of difference, som er begreper han låner fra de britiske religionsforskerne Linda Woodhead og Paul Heelas (2000). Dette skillet setter ham i stand til å nyansere et utbredt bilde av at islam omtales negativt og kristendom positivt i media. Omtalene i avisene går på tvers av religionene, ved at både kristendom og islam som markerer forskjeller og oppfattes som autoritære og strenge, får hard medfart i avisene. Det er mange likheter mellom behandlingen av islam og motkulturell kristendom, finner Christensen. Media er mer positive til religion når den påberoper seg en etisk autoritet ved å henvise til noe allmennmenneskelig.

Går vi tilbake til Niemeläs og Christensens studie, ser vi at andre verdensreligioner enn kristendom og islam har svært få oppslag i Norge, 5 % i 2008. Det samme gjelder det som er kalt ikke-institusjonell religion, med 4 % i 2008. Her finner vi noen omtaler av nyreligiøsitet, men de er ikke mange. Innslagene av religionskritiske artikler i norske aviser er heller ikke høyt. 3 % av religionsartiklene kommer i denne kategorien i 2008.

Stavanger Aftenblad skiller seg fra de nasjonale avisene ifølge begge de kvantitative studiene. Denne avisen har mer stoff om Den norske kirke og mindre om islam enn de andre avisene. Aftenbladet har dessuten mest stoff skrevet direkte av religiøse talspersoner som prester og andre forkynnere. Trolig skyldes dette både at regionaviser dekker kirkelig stoff som en del av lokaldekningen, og at Aftenbladet har et nedslagsfelt med høyere kristen aktivitet enn landet som helhet (Botvar, Repstad og Aagedal 2010).

De kvantitative studiene går lite spesifikt inn på lederartikler, bortsett fra at Lövheim og Lundby har sett på hvordan de religiøse artiklene fordeler seg på ulike typer stoff. Andelen ledere holder seg stabilt lav og er lavest i 2008 med 1,9 %. Den største kategorien er nyheter, som holder seg på litt over halvdelen av de religiøse artiklene alle de tre aktuelle årene (Lövheim og Lundby 2013: 34).

Døving og Krafts kvalitative studie av hvordan religion kommer til syne i norsk presse, bekrefter mye fra de kvantitative studiene og gir flere nyanser. Kristendommen omtales i hovedsak med respekt. Det gjelder særlig i dens mer liberale og «snille» former, og som kulturarv, mens konservativ og sekterisk kristendom må finne seg i latterliggjøring og avsky til tider (Døving og Kraft 2012: 75–83, 88–99). Islam får ofte et kritisk søkelys på seg, men bildet er ikke ensidig. Det er snarere polarisert, med Fremskrittspartiet på den ene polen (Døving og Kraft 2012: 123-148). Forfatterne er ellers opptatt av at mens nyreligiøsiteten har en stor plass i populærkulturelle medier som ukeblader, får den langt mindre oppmerksomhet i avisene, og mye av stoffet er kritisk, særlig når slik religiøsitet oppfattes som preget av kommersielle interesser (Døving og Kraft 2012: 23–74).

Dermed har vi tegnet et bilde av nyere forskning om religion i aviser som kan bidra til å skape visse forventninger om hva vi vil finne i lederspaltene til jul – selv om det nok er forskjeller mellom ledere og hele det øvrige diskursive landskapet som avisene utgjør.

Noen bemerkninger til metoden

I denne artikkelen, som har som mål å gi et bidrag til å forstå mer av religiøsiteten i Norge, tar vi utgangspunkt i diskursen rundt avisenes lederartikler. Dette valget er begrunnet i kritisk diskursanalyse som blir brukt for å forstå og forklare hvordan diskurser bidrar til å skape det samfunnet vi lever i. Måten vi oppfatter og snakker om verden rundt oss er viktig for hvordan verden utvikler seg fordi språket er en vesentlig del av det sosiale livet. En av klassikerne innen slike studier, Norman Fairclough, legger vekt på det dialogiske i samspillet mellom tekst og kontekst. Tekstene speiler det samfunnet de er oppstått i, samtidig som de også påvirker den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen. En slik forståelse gjør det relevant å ta utgangspunkt i den tekstlige representasjonen selv om målet er å forstå samfunnet. Fairclough legger også vekt på at medierte tekster danner en form for meningsnettverk eller kjeder som bidrar til sterkere flyt av mening fra en sosial praksis til en annen (Fairclough 2003:30). Nasjonalt basert medialisering av religion kan for eksempel tenkes å jevne ut regionale forskjeller i religiøsitet.

Relasjonen mellom tekst og kontekst kan ifølge Fairclough analyseres på ulike nivå, og konkrete analyser av språklige mønstre i gitte sosiale kontekster er en av de muligheter han nevner (Fairclough 2003:23). Vi har gjort en diskursanalytisk studie i den forstand at vi forsøker å finne noen betydningsmessige mønstre i de foreliggende tekstene, samtidig som vi for det første forsøker å forstå religionsdiskursen i avislederne i lys av avisenes rolle i samfunnet, og for det andre reflekterer over mulige sosiale konsekvenser av denne religionsdiskursen.

Som nevnt inngår 35 norske dagsaviser i utvalget vårt. I 2012 var det i alt 73 dagsaviser i Norge (Medienorge 2013). Alle de store nasjonale avisene er med i vår undersøkelse. Det samme er meningsavisene Dagen, Vårt Land og Klassekampen. De aller fleste av de store regionavisene er med, og så har vi plukket ut en del mer lokale aviser med sikte på å få spredning geografisk og med tanke på politisk profil – selv om denne profilen er atskillig mindre markert enn for noen tiår siden. En liste over avisene er å finne i et vedlegg. Vi kan ikke påstå at utvalget er representativt i noen statistisk forstand, men det utgjør en god bredde.

Noen aviser, som Telemark Arbeiderblad og Demokraten, har et samarbeid om ledere. Om samme leder står i to aviser, teller den to ganger. Noen få aviser bringer to ledere, de fleste nøyer seg med én denne julaften. En form som har blitt vanligere i senere år, er en kort og poengtert annenleder med en intensjon om å more. Slike er det også en del av. For å unngå kompliserte vektinger, bestemte vi oss for å bruke antall aviser, ikke antall ledere, som enhet i de tilfellene vi gjør opptellinger. Det har vi gjort for å vise utbredelsen av en del temaer i materialet. Men vi legger også mye vekt på det kvalitative innholdet, ved å gjengi sitater. Med et såpass begrenset materiale fant vi det hensiktsmessig å gjøre denne analysen manuelt, uten hjelp av programmer for kvalitativ analyse, som NVivo eller andre. I det praktiske analysearbeidet har vi merket oss og notert henvisninger til alle sammenhenger der ord som jul, religion, kirke, kristendom, islam osv. forekommer. Så har vi i neste omgang studert meningsinnholdet i disse avsnittene. Vi har vært særlig opptatt av utsagn om religionens plass og betydning i samfunnet. Ved at vi har lagt vekt på både enkeltutsagn og forsøkt å danne oss et helhetsinntrykk av hver leder, og av det samlede bildet av lederne, kan vi si at vi følger alminnelige hermeneutiske prinsipper. Av det følger selvsagt også en erkjennelse av at det er et subjektivt element i vår fortolkning. Vi har forsøkt å holde det under kontroll ved å diskutere fortolkninger med hverandre, men innser at det også kan innebære en styrking av en eventuell felles fortolkningshorisont.

Vi har altså undersøkt avisenes lederspalter. Man kan selvsagt stille spørsmål om hvor interessant det er. Papiravisene, som praktisk talt alltid har lederspalter, viker i noen grad plassen for nettaviser og gratisaviser, der lederspalter spiller en langt mer perifer rolle. Og som Cora Alexa Døving og Siv Ellen Kraft skriver i boka Religion i pressen (2012:12): «Det er ikke gitt at den redaksjonelle stemmen alltid veier tyngst med hensyn til debattstoff og meningsdannelse.» Likevel har vi ikke bare pragmatiske grunner til å konsentrere oss om ledere, slike som at de representerer en overkommelig stoffmengde og en klart avgrenset stofftype. Selv om lederne neppe er det stoffet som leses først og mest, har de fremdeles trolig en betydelig innvirkning på opinionsdannelsen, særlig i kretser som er innflytelsesrike i samfunnets kulturelle, økonomiske og politiske prosesser. Norske avislederes innhold er dessuten blitt noe mer uforutsigbart i takt med avisenes fristilling fra politiske partier. Det kan ha ført til at ledere får bredere innpass i ulike samfunnsgrupper enn tidligere. Sannsynligvis vil innflytelsen likevel fremdeles oftere være bekreftende og forsterkende på eksisterende synspunkter enn at helt nye tanker vil feste seg hos leseren etter å ha lest en leder. Men forsterkninger er også en form for meningsskaping og meningsvedlikehold.

Lederne er også interessante på en annen måte. Aviser skal selges, og de fleste av dem må balansere den meningsdannende funksjonen med å favne bredt. Derfor kan vi lese ledere om religion som et slags prisme der vi kan få øye på noen trekk ved religionens rolle blant folk flest i dagens samfunn.

Vi har undersøkt aviser utkommet lørdag 24. desember 2011. Hvorfor julaften? Ganske enkelt fordi vi regner med at det er en dag der det er naturlig for avislederne å si noe om religion. Tidspunktet gjør det dessuten mulig å finne ut om jula omtales sekulært eller religiøst, dersom den tematiseres. På vanlige dager er religion ikke noe hovedtema i lederne. Til betraktninger om metode hører også en vurdering av generaliserbarhet. Vi velger å vente med den til etter at vi har presentert vår analyse av det empiriske materialet, slik at det er klarere hva vi vurderer.

Hva sier lederne om jul og religion?

Julaften er en atypisk dag. Lederne handler langt oftere om religion enn ellers i året. Vi finner bare fem aviser uten referanse til jul på lederplass. Bergens Tidende skriver om spenningene mellom statlig styring og lokalt selvstyre. Dagbladet sier ja til proffboksing og Dagens Næringsliv lever opp til sin materialistiske karikatur ved å skrive om Tine og næringspolitikk under tittelen «Fettproblemet». Et par aviser har bare innledende språkspill om jula som når Finansavisen velger overskriften «Julenissen og velgerne» for en julenøytral politisk analyse av Høyres framgang og SVs tilbakegang.

23 av 35 aviser berører religion på lederplass. Det er lite kristen forkynnelse, med unntak av de kristne avisene Dagen og Vårt Land. Dagen minner om at «det i møte med Ham alltid er rom for å starte på nytt». Vårt Land har erstattet lederen med betraktningen «Budskapet til Maria» skrevet av skuespilleren Svein Tindberg. Det er interessant at Vårt Land som den største kristne dagsavisen inviterer inn som lederskribent Svend Tindberg, kjent fra sine teateroppsetninger Markusevangeliet og Apostlenes gjerninger. I 2011 presenterte han også forestillingen Abrahams barn, med vekt på likhetstrekk mellom jødedom, kristendom og islam og med et budskap om religiøs dialog og toleranse. Tindbergs leder er undrende og narrativ snarere enn dogmatisk og postulerende.

Stavanger Aftenblad bekrefter inntrykket fra de kvantitative studiene av å være en mer religiøst preget avis. Lederen nærmer seg en kristen tolkning av jula, med mange kristne referanser, og skriver om «et uskyldsbarn som samler seg i håpet om at freden faktisk kan vinnes bare vi lar barnet, uskylden også få plass i våre hjerterom». En del aviser presenterer en slik nokså allmenngjort forkynnelse med kristne røtter. Sunnmørsposten slår fast at julas budskap handler om fred, håp, og tro, og om menneskeverd og nestekjærlighet. Fædrelandsvennens leder inneholder et teologisk motiv som forkynnes mye i begravelser og ikke så ofte ellers, nemlig at Jesus er et tegn på kampen mot død og kaoskrefter. Det er verd å merke seg at alle disse tre regionavisene som går inn i en kristen teologisk diskurs, befinner seg i regioner med kristen tro og aktivitet over gjennomsnittet: Sør-Vestlandet, Sunnmøre og Sørlandet.

Omsorg og medmenneskelighet anbefales i hele 19 ledere – noen ganger med en religiøs begrunnelse. I en del ledere roses kristne sosiale tiltak. Dette samsvarer med nordiske spørreundersøkelser som viser at sosial og humanitær innsats kommer høyest på listen over hva kirker bør drive med, langt foran forkynnelse og misjon (Høeg et al. 2000; Gustafsson 2000). Kirkens bymisjon – kjent for diakonal innsats og en relativt liberal teologisk profil – framheves spesielt et par ganger. Oftest omtales verdiene uten spesiell livssynsforankring. «Se menneskene rundt deg, vis omsorg og gi støtte», oppfordrer Varden. Firda følger opp: «Vi sender også ei ekstra varm julehelsing til alle dei som på ein eller annen måte, som omsorgspersoner eller gjennom ein byggjande innsats for fellesskapen, har bidrege til kvar på sin måte å skape trivsel og glede for andre.»

Avisledere som aksepterende beskrivelser av livssynsmangfold

Vanligere enn denne etiske forkynnelsen mer eller mindre direkte forankret i den kristne trostradisjonen er nærmest sosiologiske beskrivelser av at folk i Norge feirer jul på mange måter. VG mener at det store flertall ser fram til jula, «enten som en religiøs høytid eller som et kjærkomment avbrekk i en travel hverdag». Også Trønder-Avisa er åpen for flere perspektiver: «For alle som tror ligger håpet i evangeliets julebudskap – for de ikke-troende ligger det i forståelsen av at det ut av julekveldens under ble skapt et mangfold som verden aldri tidligere hadde sett, og som har vist å ha kraft i seg til å forene de mest ytterliggående ytterligheter.» Nordlys er kortere, noen vil nok også si klarere: «Mange av oss oppsøker Guds hus denne ene dagen i året, enten det handler om tro eller tradisjon.» Også Tønsberg Blad bringer inn et religiøst moment, men nærmest som en rekvisitt: «De fleste familier samles til sin tradisjonelle julemiddag. Kirkeklokkene ringer, stearinlysene brenner, barneøynene tindrer og julesangene toner fra radioer og TV-apparater». Avisen Lindesnes helgarderer. Førstelederen gir en beskrivelse av en temmelig sekulær jul: «Julen i 2011 byr på få fridager. Det gjelder å nyte dem», sier avisen, og anbefaler travle nisser å finne roen straks skjegget er pakket bort. Annenlederen fyller det religiøse tomrom, der gjengis hele juleevangeliet.

Noen ganger beskrives ikke bare mangfoldet, det hylles. Aftenposten slår fast at «heldigvis finnes det ingen «riktig» eller «feil» måte å feire på. Enhver kan fylle julen med det som føles mest riktig, for det er menneskenes behov som gir julen innhold». Fædrelandsvennen viser til julas budskap om fred over jorden som et positivt budskap, «om man er en religiøs person eller ikke, og uavhengig av hvilken religion man naturlig måtte sogne til». Trønder-Avisa slutter opp: «Vi trenger å løfte fram budskapet om respekt for mangfold denne julen.» Og Dagsavisen konstaterer med tilfredshet at religioner som tradisjonelt har skapt skiller, har nærmet seg hverandre. Toleranse og dialog oppmuntres i mange ledere. Telemark Arbeiderblad peker også på livssynsmangfoldet, og framhever samtidig «snille» trekk ved mange religioner: «For noen er det fortsatt det kristne budskapet som preger høytiden. Men den vanligste juletradisjonen i vår tid handler nok likevel mest om at vi skal ta vare på hverandre, vise omsorg, støtte og kjærlighet og gi gaver. Gode egenskaper alt sammen, som er like gyldige for alle verdensreligioner og sivilisasjoner som for kristendommen generelt».

Lite om andre religioner enn den kristne, og lite religionskritikk

Det er ikke mye stoff om andre religioner enn den kristne på lederplass. Julaften er ikke dagen for kritikk av islam. Mest utfyllende er Telemark Arbeiderblad og Demokraten. De samarbeider om ledere og skriver: «Når mange norske muslimer, hinduer, jøder og buddhister i kveld feirer jul, gjør de ikke dette fordi de bekjenner seg til julens religiøse innhold, men fordi kvelden framstår som en av få familiekjære og varme begivenheter i vår norske, ofte kalde kalender.» Igjen er det en sekulær og i høyden allmennreligiøs diskurs som preger en leder.

Vi så i de refererte undersøkelsene foran at det var lite stoff om nyreligiøsitet i norske aviser. I avislederne julaften 2011 er en slik religionsform fraværende, om en da ikke utvider begrepet urimelig sterkt og sier at alle avislederne som forsikrer leserne om at det er mange ulike måter å feire jul på, kan sies å være en form for individualisert religiøsitet, løsrevet fra institusjoner. Men dette er nok mer en tankegang i samsvar med nyreligiøsiteten enn at det er rimelig å definere selve synspunktet som nyreligiøsitet. Når lederne refererer eksplisitt til religion, gjør de det med henvisninger til etablerte trostradisjoner som kristendom, islam, buddhisme og så videre. Men leserne tiltales som mennesker med stor frihet til å velge og vrake hvor mye en vil forsyne seg av disse trostradisjonene. Her hersker det toleranse i alle retninger, fredelig samspill mellom «snille» religioner.

Som i de kvantitative studiene av norske aviser støter vi sjelden på religionskritikk i avislederne. Aftenposten tar avstand fra «bokstavtro fundamentalisme», men omtaler samtidig et «vi» som trenger «et minste felles multiplum av verdiforankring». Klassekampen har trykt Hans Børlis dikt Trosbekjennelse på lederplass, om hans tro på Jesus slik han var «før sjølbehagelige prester lespet hans navn over silkedukede alter i katedraler reist til hans ære». Her går avisen inn i en tradisjon med forløpere på venstresiden i norsk presse og politikk (Justvik 2010): Å sette Jesus polemisk opp mot den etablerte kirke. Med andre er ord er dette en etisk-politisk mer enn en rasjonalistisk religionskritikk.

Et år da terroren rammet Norge

Julaften 2011 er det neppe overraskende at 19 av 35 aviser har ledere som tar utgangspunkt i 22. juli. Mange minner om at stoler står tomme under julefeiringen. De fleste av disse lederne oppfordrer til å vise omsorg, noen også til å ta vare på ånden fra rosetogene. Noen få ledere om 22. juli har religiøse referanser. Dagen konstaterer at etter 22. juli havnet det norske folk ikke i hatets felle, og mener at det var «vår kristne arv som her kom opp i dagen». Men også den teologisk konservative avisen Dagen resonnerer sekulært og sosiologisk her. Gud står ikke bak hendelsene 22. juli eller det som fulgte. Subjektene er ikke guddommelige, men norske kvinner og menn i en kristen tradisjon. Her atskiller Dagen seg fra vel den eneste nordmann som seriøst har stått fram og sporet Gud som direkte aktør 22. juli. I et foredrag i et lokallag av Kristelig folkeparti mente Per Haakonsen at det kunne være en sammenheng her. Han forsvarte det senere i et intervju med Dagbladet: «Gud er historiens Gud. Ingenting skjer tilfeldig. Derfor må vi være åpne for den tanke at det kan være en sammenheng mellom Utøya og den politikk Norge fører overfor Israel» (22.1.2012). Haakonsen fikk massiv kritikk for dette synet, ikke minst i avisen Vårt Land. Historiens gang er sekularisert og sosiologisert, også blant omtrent alle konservative kristne.

Sunnmørsposten minner om at kirkerommet ble et viktig samlingssted for trøst og trygghet, og har samtidig en kort teologisk referanse, om at tilgivelsen «må gjerningsmannen først og fremst søke hos Gud. Hos de han forgrep seg mot, vil tilgivelsen sitte langt inne». Nationen håper at «ånden fra rosetogene» vedvarer, og henviser til juleevangeliet: «demokrati, åpenhet og kjærlighet nærmer seg dets budskap». Adresseavisen mener at «julens budskap om fred på jord har fått fornyet betydning for oss alle etter 22. juli». Men alt i alt er koblingene til religion i disse lederne få. De er forankret i allmenn etikk mer enn i religion.

Drøfting: Avisene som bærere av en sivilreligion

Det er karakteristisk for de fleste lederartikler at de på en eller annen måte ønsker å bidra til folks meningsdanning. Nesten alle lederne er seriøse i formen. Nesten alle lederne var henvendelser til politikere eller folk flest om betydningen av å fremme eller holde ved like bestemte verdier og handlemåter. Lederskribentene skal fremme bestemte synspunkter, men de skal samtidig kommunisere med et nokså differensiert publikum. Ledere har generelt en mindre polariserende form enn for eksempel leserbrev. Og så er det jul! Uten å ha gjort empiriske kontrollstudier har vi inntrykk av at akkurat julaften var adressaten mer enn vanlig det norske folk, og ikke politiske beslutningstakere. Og det var fellesverdiene som sto i sentrum. Lederne var i stor grad etiske, og forfektet omsorg, toleranse og raushet som viktige verdier.

Finner vi en sivilreligion? Margit Warburg fant uttrykk for sivilreligion mange steder i det moderne Danmark, og det spørs om ikke norske avisledere kan føyes til rekken av institusjoner og arenaer som leverer en form for sivilreligion i Norge. Det gjelder trolig særlig til jul, da fellesverdiene markeres, og hvor en allmenn religiøs forankring av verdiene noen ganger kommer til uttrykk. Forholdet mellom Norge som et kristent land eller som et flerreligiøst land kan fremstilles polarisert og skape spenninger, men i alle fall i julelederne harmoniseres dette. Det er de «snille» fellestrekkene mellom religionene som betones. Heller ikke mulige spenninger mellom sekulære og religiøse livssyn settes på dagsorden, også her anbefales fred og fordragelighet, og både religiøse og ikke-religiøse forankringer drar i samme humanistiske retning.

De norske avislederne både avspeiler og fremmer bestemte fellesverdier: omsorg, likeverd, medmenneskelighet, toleranse, raushet, dialog. Disse verdiene er allmenne og vage, men ikke uten innhold, heller ikke uten brodd i bestemte situasjoner. En amerikansk sivilreligion – hjemlandet for utviklingen av begrepet – er nok fremdeles mer eksplisitt religiøs enn avislederne i det mer sekulariserte Norge, i den forstand at de etiske påbud og verdimarkeringer oftere forankres religiøst. I de norske avislederne har vi sett at de etiske fellesverdiene i nokså varierende grad forankres religiøst. Når det skjer, er det gjerne i nokså allmenne vendinger. De religiøse forankringene er tydeligst i de regionene der kristendommen tradisjonelt og aktuelt står sterkest. Ikke overraskende er en annen sammenheng enda klarere: Det er avisene med en institusjonell kristen profil, Vårt Land og Dagen, som har de tetteste koblingene mellom kristendom og fellesverdier. Men det er også verd å merke seg at resonnementene også i disse avisene er historiske og sosiologiske, og bringer ikke Gud inn som direkte årsaksfaktor. Også i disse avisene er det kristendommen som kulturarv og aktuell utfordring som bevarer og fremmer det gode samfunn, ikke at Gud holder sin hånd over et kristent land, for å låne fra tradisjonell religiøs retorikk.

Fra en funksjonell synsvinkel er ikke diskusjonen om hvor høy den religiøse faktor er i markeringen av fellesverdiene, så viktig, ettersom avisene fremmer de samme verdier, enten de har religiøse eller allmennetiske begrunnelser.

Når det gjelder religion, synes resultatene i vår begrensede studie å minne om Henrik Reintoft Christensens (2010) funn fra Danmark: Religion som uttrykker utbredte, ofte kalt allmennmenneskelige verdier, får best omtale, og det går ut over hvordan konservativ kristendom og islam presenteres.

Som nevnt i presentasjonen av sivilreligion som forskningsbegrep, kan fenomenet studeres både fra et harmoni- og et konfliktperspektiv. I et konfliktperspektiv vil forskerne skifte ut begrepet allmennmenneskelig med dominerende. Avisene ønsker uten tvil selv å bidra til økt fred og fordragelighet mellom religioner. Noen ganger hylles det religiøse mangfold som en berikelse i seg selv, og det er en god del positive markeringer av samfunnsbyggende, tolerant og fredsæl religiøs virksomhet i avislederne. Men så er det også noen ganske få negative karakteristikker av bestemte typer religion. De er etiske og politiske, ikke rasjonalistiske. Aftenposten er mot bokstavtro fundamentalisme, ikke mot et transcendent verdensbilde generelt. Religionskritikken er nesten fraværende, men det er ikke urimelig å lese en implisitt religionskritikk ut av den ganske massive positive omtalen av «snill» og dialogvennlig religion. Gleden over mangfoldet har sine grenser. Avisledernes hegemoniske favorittreligion er en tolerant, fellesskapsorientert og fleksibel religion, som mest implisitt, i få tilfeller eksplisitt, støter fra seg religioner som søker konflikt og en hegemonisk posisjon i samfunnet. Også de eksplisitt kristne avisene preges av denne hegemoniske forståelsen.

Dette er ikke stedet for en inngående normativ drøfting av mulige implikasjoner av dette liberale sivilreligiøse hegemoniet, men situasjonen aktualiserer det som Hans Skjervheim (1968) i sin tid kalte det liberale dilemma: Hvor langt skal et liberalt samfunn strekke seg for å gi plass til minoriteter og bevegelser som har eller tillegges illiberale trekk? Avisenes favorisering av snill religion kan i neste omgang virke stigmatiserende og radikaliserende på religiøse bevegelser som mener å representere en religiøs sannhet.

Drøfting: Hvor medialisert er religionen i avislederne?

Hvis vi skal holde våre empiriske resultater opp mot Hjarvards medialiseringsteori, må vi først slå fast at den inneholder en del påstander som vi ikke kan si noe om ut fra vårt materiale. Vi kan for det første ikke si noe om endringer over tid, siden vi bare har empiri fra ett tidspunkt – en bestemt dag, faktisk. Selv om vi hadde gjort en diakron studie, kunne vi egentlig heller ikke ha kommet med konklusjoner om i hvilken grad media overtar for religiøse institusjoner når det gjelder å informere om religion i samfunnet, slik Hjarvard hevder. Vi kan heller ikke si så mye noe om et annet element i hans medialiseringsteori, nemlig at media har overtatt mye av de religiøse institusjonenes tradisjonelle oppgaver, nemlig å drive åndelig og moralsk veiledning, og skape følelsen av å tilhøre et fellesskap. Med vårt materiale kan vi ikke si noe empiribasert om medias betydning sammenliknet med religiøse institusjoner. Vi kan imidlertid si noe noe om avisene tar mål av seg til å oppdra og veilede sine lesere. Det gjør de. Vi har sett at avislederne både eksplisitt og implisitt har meninger om hvordan fellesskapet i Norge bør være, og hvilken rolle religionen bør ha i dette fellesskapet.

Religionen er medialisert på den måten at det er avisens folk som skriver om religion i lederspaltene. Med et visst forbehold for de kristne avisene Dagen og Vårt Land er norske aviser i liten grad religiøse medier i Hjarvards forstand, altså medier som styres av religiøse aktører og institusjoner. Med unntak av noen få andaktsspalter og leserinnlegg er stoffet om religion det Hjarvard kaller journalistikk om religion, og det preger innholdet. Norske aviser henvender seg til et religiøst sett blandet publikum, og det avspeiles i lederne julaften. Lederne om religion er skrevet for å favne mange og støte få. Lederne er på ingen måte stedet for brennende appeller til omvendelse og fundamentalistiske markeringer, men heller ikke for bitende religionskritikk, verken mot islam eller konservativ kristendom. I samsvar med Hjarvards teori tar man lite eksplisitt stilling for noen og mot andre konkret foreliggende trossamfunn eller religiøse retninger, men det er en implisitt favorisering av «snill» religion. Når konkrete religiøse organisasjoner nevnes, får de ros for å gjøre en samfunnsnyttig innsats, målt med allmennetiske mål.

Avislederne oppmuntrer en slik utvikling i de religiøse institusjonene og blant folk flest. Avislederne kan likevel neppe sies å stimulere direkte en konstruksjon av religion som underholdning, til det er de for seriøse og formanende i formen. En del andre trekk i Hjarvards beskrivelse av medialisert religion er også fraværende, noe som nok har med lederne som sjanger å gjøre. Det er ikke populærkulturelle referanser i lederne, heller ikke til religion, og vi finner ikke intimisert stoff, altså stoff om enkeltpersoners religiøse syn eller praksis. Lederne er ikke dramatiske i formen, men resonnerende. Innslaget av å presentere religion som drama og underholdning er nok langt sterkere i andre medier og andre sjangre. Hvis avislederne er fortellinger, er de moralske fortellinger.

Hjarvard hevder at medialisert religion som hovedtendens virker sekulariserende. Avislederne er ikke sterkt religiøst appellerende, så slik sett bidrar de neppe til intensivert religiøst engasjement hos leserne. Videre kan vi spørre om vi finner banal religion i Hjarvards betydning. Både og. Som nevnt er referansene til religion i hovedsak til verdensreligionene, med kristendom på klar førsteplass i hyppighet. Samtidig er det noen trekk som kan sies å nærme seg banal og individualisert religion: Religionene sidestilles uten preferanser og rangeringer dem imellom, og den individuelle valgfrihet til hva man vil tro eller ikke tro, er et viktig premiss. Noen feirer jula slik, andre sånn. I den grad det gis uttrykk for preferanser, er det for tolerant og «snill» religion.

Generaliseringsmuligheter?

Har vår studie overføringsmuligheter? Spørsmålet kan stilles i mange retninger. Vi har allerede sagt at avislederne julaften i større grad enn ellers tar opp religion som tema. Vi har også sagt at avislederne har noen særtrekk i forhold til annet stoff i avisen. Bortsett fra de små annenlederne som skal lokke fram smilet, er de svært seriøse. En studie av det øvrige avisstoffet om religion ville ganske sikkert få fram mer av medialisert religion i Hjarvards betydning, religion som drama eller underholdning, og det han kaller banal religion, altså religiøse fragmenter løsrevet fra de etablerte og institusjonaliserte trostradisjonene. En analyse av religion i livsstilsmagasiner og ukeblader viser sterke slike tendenser (Gresaker 2013), og det er all grunn til å tro at avisenes featurestoff i økende grad låner stil og form fra ukebladene. Blant annet derfor burde en studie av det generelle avisstoffet om religion følge opp vår generelle anbefaling om mer samarbeid mellom sosiologer og sosialsemiotikere, og analysere ikke bare verbaltekstene, men den multimodale helheten av bilder, typografi, layout og tekst (Løvland og Repstad 2014). Avislederne lar seg foreløpig analysere med blikk for verbalteksten alene; de illustreres bare helt unntaksvis.

Vi kan også spørre om hvor særegne avisene var julaften 2011, det året terroren rammet Norge 22. juli. Det er noen indikasjoner på at kirkene spilte en sterkere rolle enn vanlig som steder for refleksjon med en viss affinitet til religion sensommeren og høsten dette året. Mange markeringer fant sted i kirker (Aagedal, Botvar og Høeg 2013), og kirketellinger viser at oppslutningene om gudstjenester i Den norske kirke var høyere i 2011 enn både året før og året etter (Brottveit og Holberg 2013). Dette kan tolkes slik at kirkenes, og særlig Den norske kirkes, rolle som leverandør av sivilreligion var særlig betydningsfull i den unntakssituasjonen som hersket noen måneder i 2011. Dette kan også ha medført at avislederne på julaften – en ettertankens og oppsummeringenes dag – har inneholdt sivilreligiøse elementer mer enn andre julaftener. Dette har vi ikke empirisk belegg for å si sikkert, og vi tror på ingen måte at den konstruksjonen av religion som vi finner i avislederne julaften 2011, er særlig forskjellig fra andre år.

Endelig kan vi spørre om avisenes religionsdiskurs støttes opp av eller går på tvers av andre samfunnsinstitusjoners religionsdiskurs. Avisene har større gjennomslagskraft når de trekker i samme retning som andre samfunnsinstitusjoner. I den nasjonale politiske diskursen vil en finne mye av den samme profilen, selv om Fremskrittspartiet – særlig før regjeringsskiftet – har representert en mer polarisende tilnærming. Det er ellers verd å merke seg at mange av de samme tendensene i retning av humanitetsreligion som vi sporer i avisene, kan vi også finne internt i mange religiøse institusjoner, ikke minst i folkekirken. Julekonsertene er vennlige, inkluderende og åpne for et bredt spekter av kulturytringer (Løvland og Repstad 2008). Kristne barnesanger har fjernet mange skiller og formidler bildet av en raus og inkluderende Gud (Trysnes 2013). Det skjer en forskyvning bort fra interesse for teologi og dogmatikk, og over til religion som appellerer til mange sanser, ofte ved hjelp av flertydige symboler som mange kan samles om (Repstad 2013). Vi skal ikke se bort fra at media påvirker de religiøse institusjonene i en i vid forstand estetiserende retning, ved siden av at konkurransesituasjonen for religiøse trossamfunn driver dem til å satse mer multimodalt og forsøksvis mer inkluderende.

En kort konklusjon

Vi introduserte to ulike teoretiske perspektiver, og må konkludere med at sivilreligionsperspektivet hadde større verdi som fortolkningsressurs enn medialiseringsperspektivet. Når det gjelder våre empiribaserte konklusjoner, skal vi forsøke å gi noen korte oppsummerende svar på forskningsspørsmålene vi stilte innledningsvis:

  1. Hvordan representeres jul og religion i norske avisledere på en julaften? Jul omtales i nesten alle avislederne, og religion i et klart flertall. Det er mange oppfordringer til religiøs toleranse og dialog. Det er de etiske, ikke de dogmatiske sidene ved religionen som omtales og oppmuntres. I den grad religionen roses, er det ikke fordi den anses som sann, men fordi den er samfunnsmessig nyttig. I den grad det markeres bekymring og kritikk, er det ikke av rasjonalistiske grunner, men mot religion som kan splitte og skape strid. Dermed blir lederne i avisene julaften et prisme for religionens rolle i det seinmoderne norske samfunn.

  2. Bidrar avisledernes religionsdiskurs i denne sammenheng til å styrke en sivilreligion? Slik vi ser det, kan markeringen av tolerant og «snill» religion, framhevingen av religionens etiske og integrative sider samt anbefalingene av toleranse overfor religiøst mangfold ses på som en sivilreligion. I et konfliktperspektiv betyr det at en tolerant, åpen og «myk» religion får et sivilreligiøst hegemoni.

  3. Kan denne religionsdiskursen oppfattes som uttrykk for medialisering av religion? Her er svaret sammensatt. Avisledernes omtale av religion er medialisert på den måten at den ikke er religiøs forkynnelse, men journalistikk om religion. Videre tar de fleste avisene i liten grad stilling for eller mot bestemte trostradisjoner, men favoriserer tolerant og samarbeidsorientert religion. Dette er i samsvar med Hjarvards beskrivelse av medialisert religion. Derimot finner vi ikke spor i avislederne av en annen indikator på medialisert religion, nemlig at religionen presenteres som drama eller underholdning. Men her regner vi med at en studie av avisene som helhet ville by på en slik religionsdiskurs, særlig dersom vi gjorde en multimodal studie.

Litteratur

Bellah, Robert (1967): Civil Religion in America, i Daedalus årg. 96, nr. 1. S. 1–21.

Botvar, Pål Ketil, Pål Repstad og Olaf Aagedal (2010): «Regionaliseringen av norsk religiøsitet» i Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.): Religion i dagens Norge. Oslo: Universitetsforlaget. S. 44–59.

Brottveit, Aanund og Sunniva Holberg (2013): Tilstandsrapport for Den norske kirke 2013. Kifo-rapport nr 1. Oslo: Kirkeforskning.

Bruce, Steve (2011): Secularization: In Defence of an Unfashionable Theory. Oxford: Oxford University Press.

Christensen, Henrik Reintoft (2010): Religion and Authority in the Public Sphere: Representations of Religion in Scandinavian Parliaments and Media. Aarhus: Aarhus University, PhD Dissertation.

Dahlstrøm, Hilde (2013): «Gud i sørlandsmedia», i Norsk medietidsskrift årg XX nr. 2. S. 124–140.

Døving, Cora Alexa og Siv Ellen Kraft (2012): Religion i pressen. Oslo: Universitetsforlaget.

Fairclough, Norman (2003). Analysing Discourse. London: Routledge.

Gresaker, Ann Kristin (2013). «Making religion relevant? Representations of religion in Nordic popular magazines 1988–2008», i Nordic Journal of Religion and Society årg. 26, nr. 1. S. 65–84.

Gustafsson, Göran (2000): Tro, samfund, samhälle. Sociologiska perspektiv. Örebro: Libris.

Gustafsson, Göran (2000): «Värdegemenskapen kring de nordiska folkkyrkorna», i Göran Gustafsson og Thorleif Pettersson (red.): Folkkyrkor och religiös pluralism – den nordiska religiösa modellen. Stockholm: Verbum. S. 97–133.

Habermas, Jürgen (2006): «Religion in the public sphere», i European Journal of Philosophy årg. 14, nr. 1. S. 1–25.

Herbert, David (2011): «Theorizing religion and media in contemporary societies», i European Journal of Cultural Studies årg. 14, nr. 6. S. 626–648.

Hjarvard, Stig (2008): En verden af medier. Medialiseringen af politik, sprog, religion og leg. Fredriksberg: Samfundslitteratur.

Hjarvard, Stig (2011): «The mediatization of religion: Theorizing religion, media and social change», i Culture and Religion, årg. 12, nr. 2. S. 119–135.

Hjarvard, Stig (2012): «Three forms of mediatized religion: Changing the public face of religion», i Stig Hjarvard og Mia Lövheim (red.): Mediatization and Religion: Nordic Perspectives. Göteborg: Nordicom. S. 21–44.

Hjarvard, Stig (2013): Mediatization of Culture and Society. London: Routledge.

Høeg, Ida Marie, Harald Hegstad og Ole Gunnar Winsnes (2000): Folkekirke 2000. En spørreundersøkelse blant medlemmer av Den norske kirke. Oslo: Kirkeforskning.

ISSP 2008. Spørreundersøkelse om religion 2008. http://www.nsd.uib.no/solr/nsu?rb=u&q=ISSP+2008&fq=&ff=&fl=90&rows=25&_charset_=utf-8 Lest 15.10.2013.

Justvik, Nils Martinius (2010): «Sosialdemokratisk teologi? Kristelig stoff i Tiden, Sørlandet, Rogalands Avis og Hamar Arbeiderblad», i Pål Repstad (red.): Norsk bruksteologi i endring. Trondheim: Tapir Akademisk. S. 189–211.

Lundby, Knut (2010): «Medier som ressurs for religion», i Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.): Religion i dagens Norge. Oslo: Universitetsforlaget. S. 111–131.

Lövheim, Mia og Knut Lundby (2013): «Mediated religion across time and space. A case study of Norwegian newspapers», i Nordic Journal of Religion and Society årg. 26, nr. 1. S. 25–43.

Løvland, Anne og Pål Repstad (2008): Julekonserter. Oslo: Universitetsforlaget.

Løvland, Anne og Pål Repstad (2013): «Vi takker og jubler i tusinde tal ... Publikum på julekonserter», i Pål Repstad og Irene Trysnes (red.): Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. S. 245–259.

Løvland og Repstad (2014): «Sosialsemiotikere og sosiologer – forén dere!», i Tidsskrift for samfunnsforskning årg. 54, nr. 3. S. 347-360.

Medienorge (2013): Antall aviser etter type. http://medienorge.uib.no/?cat=statistikk&medium=avis&queryID=336 Lest 18.11.2013.

Niemelä, Kati og Henrik Reintoft Christensen (2013): «Religion in newspapers in the Nordic countries in 1988–2008», i Nordic Journal of Religion and Society årg. 26, nr. 1. S. 5–24.

Pollack, Detlef, Olaf Müller og Gert Pickel (red.) (2012): The Social Significance of Religion in the Enlarged Europe. Farmham: Ashgate.

Skjervheim, Hans (1968): Det liberale dilemma og andre essays. Oslo: Tanum forlag.

Trysnes, Irene (2013): «Fra «Vær forsiktig, lille øye» til «Takk, min Gud, for hele meg». Endringer i kristne barnesanger», i Pål Repstad og Irene Trysnes (red.): Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. S. 41–65.

Repstad, Pål (2005): «Churches, religion and civil society: A Nordic perspective», i Anders Bäckström (red.): Welfare and Religion. Uppsala: Diakonivetskapliga Institutets skriftserie 10. S. 35–46.

Repstad, Pål (2009): «Civil Religion in an Age of Changing Churches and Societies. A Look at the Nordic Situation», i Annika Hvithamar, Margit Warburg og Brian Arly Jacobsen (red.): Holy Nations and Global Identities. Civil Religion, Nationalism and Globalisation. Leiden: Brill Academic Publishers. S. 199–214

Repstad, Pål (2013): «Fra ordet alene til sanselig populærkultur?», i Pål Repstad og Irene Trysnes (red.): Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. S. 11–40.

Riis, Ole (1985): «Om samfundsreligionen», i Religionsvidenskabeligt tidsskrift nr 6. S. 3–29.

Warburg, Margit (2005): «Gudspåkaldelse i dansk civilreligion», i Morten Thomsen Højsgaard og Hans Raun Iversen (red.): Gudstro i Danmark. København: Anis. S. 125–141.

Warburg, Margit (2008): «Dannebrog. Waving in and out of Danish Civil Religion», i Nordic Journal of Religion and Society årg. 21, nr. 2. S. 165–183.

Warburg, Margit, Signe E. Larsen og Laura M. Scütze (red.) (2013): Civilreligion i Danmark. Ritualer, myter og steder. Højbjerg: Forlaget Univers.

Woodhead, Linda og Paul Heelas (2000): Religion in Modern Times. Oxford: Blackwell.

Aagedal, Olaf, Pål Ketil Botvar og Ida Marie Høeg (red.) (2013): Den offentlige sorgen. Markeringer, ritualer og religion etter 22. juli. Oslo: Universitetsforlaget.

Avisene i undersøkelsen

Agderposten

Avisa Nordland

BA Bergensavisen

Bergens Tidende

Dagbladet

Dagen

Dagens Næringsliv

Dagsavisen

Demokraten

Drammens Tidende

Farsunds Avis

Finansavisen

Finnmarks Dagblad

Firda

Fredrikstad Blad

Fædrelandsvennen

Hamar Arbeiderblad

Klassekampen

Lindesnes

Nationen

Nordlys

Oppland Arbeiderblad

Romsdals Budstikke

Sarpsborg Arbeiderblad

Stavanger Aftenblad

Sunnmørsposten

Telemark Arbeiderblad

Trønder-Avisa

Tønsbergs Blad

Varden

VG

Vårt Land

Østlendingen

1For en del eksempler på studier i begge retninger, se senere i artikkelen.
2På et par punkter her er det et sammenfall mellom teori om sivilreligion og Hjarvards medialiseringsteori: Begge er opptatt av rituelle markeringer og tilhørighet i et samfunn.
3Prosjektet er kalt NOREL, og presenteres på hjemmesiden http://www.kifo.no/index.cfm?id=266100, lest 24.4.2014.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon