Olaf Aagedal, Pål Ketil Botvar, Ida Marie Høeg (red.)

Den offentlige sorgen. Markeringer, ritualer og religion etter 22. juli.

Universitetsforlaget, Oslo 2013.

11 bidrag om sorg, ritualer og minnemarkeringer etter 22. juli

I etterkant av terrorhandlingene 22. juli 2011 er det utgitt en rekke bøker. Først kom vitnebeskrivelser av hva som hendte og hvordan det var å oppleve grusomhetene på nært hold. Etter hvert kom bøker med fokus på hvordan dette kunne skje. Noen av dem handlet om systemmangler og samfunnssikkerhet, et tema som jo også ble utførlig behandlet i Gjørvrapporten som ble offentliggjort i august 2012. Andre søkte svar i gjerningsmannens familiære, personlige og psykologiske bakgrunn. Det gjelder blant annet de to siste som ble gitt ut i 2013, henholdsvis Marit Christensens Moren og Åsne Seierstads En av oss.

Den offentlige sorgen. Markeringer, ritualer og religion etter 22. juli befatter seg verken med vitnebeskrivelser eller gjerningsmannens bakgrunn. Den handler om sorguttrykk og ritualer som folk flest ble involvert i etter terroren. Kjente hendelser, som rosetogene, gudstjenesten i Oslo domkirke 24. juli og nasjonal minneseremoni 22. august blir belyst, men også mindre kjente handlinger og aktiviteter trekkes frem. Det dreier seg blant annet om samlinger og seremonier avholdt av religiøse minoriteter og også aktiviteter på sosiale medier. Boken løfter også frem kritiske stemmer og belyser kontroverser både knyttet til de måtene sorgmarkeringene fant sted på i dagene etter 22. juli og når det gjelder diskusjonen omkring offentlige minnesteder. Prosjektet springer ut av forskerfellesskapet KIFO Stiftelsen Kirkeforskning, og boken består av en innledning og 11 kapitler, skrevet av forskjellige forfattere. Fem av dem har tilhørighet til KIFO, deriblant de tre redaktørene. Det empiriske materialet artiklene bygger på er spørreundersøkelser, intervjuer, deltakende observasjon og dokumentstudier.

Et bredt anlagt tilbakeblikk

Den offentlige sorgen er et viktig bidrag til 22. juli-forskningen fordi den tilbyr et empiribasert og bredt anlagt tilbakeblikk som både gir rom for refleksjon og kritikk. Artiklene bringer på hver sin nøkterne og faktabaserte måte inn situasjoner og hendelser som bidrar til å fylle ut et bilde av hvordan mennesker i dette landet reagerte og hvilke uttrykk sorgen fikk i det offentlige rom. Fem av artiklene har fokus på religiøse handlinger eller handling som er knyttet til religiøse ritualer og rom. Bruken av Oslo Domkirke i dagene etter terroren blir tatt opp i Olaf Aagedals Sørgjestad og kampplass. Stortorget og Oslo Domkyrkje etter 22. juli. Her beskrives blant annet hvordan sølvalteret i kirken ble oversvømt av bønnelapper med dels utradisjonelt innhold. I tillegg går forfatteren inn i prosessen «bak kulissene» og belyser spenninger knyttet til hvordan det gikk til at gudstjenesten den 24. juli i praksis ble en nasjonal minneseremoni. Det var nemlig ikke planlagt slik. Samarbeidsrådet for tro og livssynssamfunn (STF) hadde lagt opp til at verken Den norske kirke eller andre religiøse minoritetssamfunn skulle ta initiativ til minneseremonier før det hele var mer samsnakket. Men så skjedde ting som endret denne kursen, ikke minst det at sentrale politikere og kongehuset meldte sin ankomst til gudstjenesten. Dermed ble høymessen til en nasjonal sorgmarkering og også en mediebegivenhet. Dette er viktige biter av historien og bakgrunnen for det faktum at Oslo Domkirke fikk en fremtredende plass i sorgprosessen.

Det er også to andre artikler i boka som fokuserer på aktører og prosesser i Den norske kirke. Men selv om disse er i flertall, synes jeg boka som helhet får godt frem at Norge er et flerreligiøst samfunn og at dette både var og er svært vesentlige aspekter ved den offentlige sorgen etter 22. juli. Inger Furseth og Sivert Skålvoll Urstads artikkel Stedets symbolske betydning. Religiøse minoriteters minnemarkeringer gir innblikk i situasjoner som forteller hvordan reaksjoner på terroren kom konkret til uttrykk i ulike religiøse praksiser og rom. Et eksempel er vietnamesiske buddhister som hedret de drepte på Utøya ved å bygge et alter med lys og røkelse i Utvika. Ritualet er i tråd med en tradisjon hvor det å møte opp på stedet der noen nylig har blitt drept eller mistet livet gjøres for å hjelpe sjelen videre til en ny tilværelse. Vi får også innblikk i en moskè hvor noen av de tradisjonelle normene brøt sammen i dagene etter angrepet. Enkelte menn gikk med kortermet t-skjorte i moskéen og noen kvinner dekket ikke til håret. I tillegg ble ikke skikken med adskilte bønneområder for kvinner og menn strengt overholdt.

Den offentlige sorgen belyser også historier og hendelsesforløp som ikke har å gjøre med religion. To artikler befatter seg spesifikt med medienes rolle og bidrar således til et felt som er i ferd med å vokse seg stort, nemlig møtepunkter mellom medier og uttrykk for både privat og offentlig sorg. Her vil jeg spesielt trekke frem Kyrre Kverndokks Et nettverk av sorg. Sosiale medier og minnekultur etter 22. juli som omhandler den funksjonen sosiale medier fikk etter 22. juli. Det slo meg da jeg leste denne artikkelen at vi har å gjøre med den første gangen sosiale medier i så stor grad har blitt brukt til å dele reaksjoner på sjokk og smerte i en nasjonal sorgprosess. I hvert fall i Norge. Og det er interessant i seg selv. Ved hjelp av et rikt tilfang av empiri gir forfatteren innblikk i hvordan mer eller mindre tradisjonelle uttrykk for sorg ble tilpasset disse nye mediene. Det dreier seg blant annet om at folk tok bilder av tente lys og la dem ut som en virtuell lystenningsaksjon og opprettelsen av gruppen «30 minutters stillhet på Facebook». Artikkelen belyser også godt hvordan sosiale medier bidro til medial konvergens. Forfatteren trekker opp sammenhenger som viser hvordan nyheter om Utøya først gikk via Twitter og kommer også inn på historikken med hvordan rosetogene ble initiert ved hjelp av Facebook. I tillegg settes den velkjente twittermeldingen til AUF’eren Helle Gannestad («Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen») inn i en flermedial sammenheng hvor dette budskapet, blant annet via et CNN-intervju og en grafittivegg som noen tok bilde av, fant veier til en global verden.

Refleksjon og kritikk

Boken tar som nevnt også opp kritiske perspektiver på den offentlige sorgen. Line Grønstads artikkel, Atterhald ved minnemarkeringene. Når den offentlege sorga vert ekskluderande, bringer frem ulike grunner til at folk ikke ønsket, eller opplevde det feil, å delta i markeringene. Dette er en viktig artikkel fordi den dokumenterer forskjellighet. Dermed minner den også, slik jeg ser det, om viktigheten av å ikke bli verken for enige om eller for trygge på hvordan det nasjonale «vi’et» tenkte og følte omkring det som skjedde i dagene etter 22. juli 2011.

Etter at jeg hadde lest meg gjennom de 11 artiklene i Den offentlige sorgen var dette også noe av det jeg opplevde som et underliggende og viktig budskap ved boken som helhet, nemlig hvor sammensatt og kompleks den samfunnsmessige sorgprosessen etter terroranslaget er. En av de siste artiklene i boken tar eksplisitt opp problemet med at vi kan komme til å gå fort frem i denne prosessen. Under tittelen 22. juli-minnesmerker. Hvilke, hvor og hvorfor? behandler Helge Jordheim grundig og kritisk prosessen omkring minnesmerker etter 22. juli så langt den var kommet da boken gikk i trykken (høsten 2013). Han knytter an til diskusjoner om Ground Zero i New York City og Holocaustminnesmerket i Berlin og peker på de spenninger og dilemmaer som aktualiseres knyttet til spørsmål om minnesmerker og herunder behovet for å ta seg nok tid. Når dette skrives, et halvt år senere, er saken med minnestedene igjen i mediene. Og det kan virke som om denne prosessen nettopp har gått for fort. Etter at vinneren av konkurransen om å utforme minnestedene for Utøya og Regjeringskvartalet ble offentliggjort 27. februar 2014, har flere pårørende nemlig reagert negativt, blant annet fordi de først nå blir klar over at minnestedene skal innebære bruk av navnene til de 77 drepte.

Tiden etter 22. juli er ikke forbi. Det har fremdeles gått relativt kort tid. Perspektivene som kommer frem i Den offentlige sorgen er derfor ikke kun et tilbakeblikk på dagene etter drapene og skadene, men peker også mot videre forskning i dette feltet.