Morten Møller Warmedal og Guri Hjeltnes (red.)

Gravende journalistikk. Metode, prosess og etikk.

Gyldendal Akademisk, Oslo 2012.

Hvite riddere

Boken Gravende journalistikk. Metode, prosess og etikk er en artikkelsamling med bidrag fra 16 forskjellige forfattere. Resultatet er blitt en bok på 415 tettskrevne sider, delt i tre deler:

I del 1 gir Guri Hjeltnes et kort overblikk over den norske gravejournalistikken fra 1990 til 2012, og Morten Møller Warmedal beskriver utviklingen i mediene og de endrede vilkårene for den gravende journalistikken i løpet av disse årene. Mens Hjeltnes’ beskrivelse er noe skissemessig og oppramsende, har Møller Warmedal mye på hjertet, og ambisiøst legger han ut både om hvordan mediene og journalistikken utvikler seg og om hvordan nettpublisering av alle slag tvinger fram nye journalistiske arbeidsmetoder.

Del 2 har overskriften Undersøkende metode i rivende utvikling. Denne delen innledes av en artikkel av Rune Ytreberg, som gir en grundig og instruktiv gjennomgang av metoder for hypotesetesting og databasesøking. Dette er bokens lengste kapittel og vel verdt å lese. Her er mye matnyttig kunnskap, blant annet om de mange forskjellige databasene journalisten av i dag har til disposisjon. Gøran Skaalmo skriver om undersøkende næringslivsjournalistikk. Også han understreker de muligheter bruken av avanserte dataverktøy gir for innsamling, systematisering og publisering av informasjon. Frode Nielsen skriver om forholdet til kildene, blant annet om kildekritikk og kildepleie. Kjetil Stormark gir råd om hvordan det gravende arbeidet kan deles inn i ulike faser. Helje Solberg forteller om hvordan det arbeides med gravejournalistikk i VG, og nevner eksempler på vellykkede prosjekter. Hege Moe Eriksen gir eksempler på graveprosjekter knyttet til NRKs generelle nyhetsjournalistikk. De to danske journalistene Morten Crone og Morten Frich forteller om hvordan de rullet opp en sak der et drap viste seg å være kamuflert som en trafikkulykke, uten at politiet gjorde noe større for å komme til bunns i saken. Publiseringen av saken førte til et ras av henvendelser fra hele landet om lignende saker som politiet ikke hadde fulgt opp. Opprullingen endte med at rikspolitisjefen måtte ta sin hatt og gå, og banet veien for en ny politireform. Erling Borgen skriver i sin artikkel om sine erfaringer som subjektiv og gravende journalist, blant annet om sitt arbeid med Aker/Kværners engasjement i Guantanamo-basen.

Bokens tredje del, Presseetikk, rettsanvendelse og motstand, har bidrag av Svein Brurås om avveiningen mellom avsløring og hensynet til saklighet og omtanke, Marit Christiansen om sine vonde opplevelser i medienes søkelys, Jon Wessel-Aas om avveiningen mellom ytringsfriheten og personvernet, Carl-Erik Grimstad om kjendis-journalistikk, og Morten Møller Warmedal om hvordan PR-agentene kan vanskeliggjøre den gravende journalistikken. John O. Egeland setter et punktum for boken. Her tilkjennegir han en noe resignert holdning til den gravende journalistikkens framtid i en tid da kjapphet blir foretrukket framfor langsiktig og systematisk graving, men ser et visst håp om at gravejournalistikken kan overleve hvis den inngår i en allianse med de akademiske miljøene, som også har som oppgave å sette kritisk søkelys på fenomener i sin samtid.

Her har altså mye bra folk stilt opp for å belyse temaet gravende journalistikk. De fleste av bidragsyterne har solid erfaring i faget, og enkelte må regnes som tilhørende A-laget i den gravende sjangeren. Flere har innbrakt seg priser og heder for sin innsats.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke dyder som er viktigst for den gravende journalisten, synes de fleste å dele Karl Poppers kjærlighet til falsifiserbare hypoteser som arbeidsredskap når sannheter skal avdekkes. Rune Ytreberg framhever således verdien av å stille med åpent sinn når gravejournalisten skrider til verket, og advarer mot å opptre som politisk aktivist med fastlåste hypoteser, slik den kontroversielle dokumentarfilm-skaperen Michael Moore har gjort til sitt varemerke. Ytrebergs budskap er å være systematisk og tålmodig, hele tiden ydmyk og villig til å endre favoritthypotesene etter hvert som man graver nye opplysninger fram. Også Frode Nielsen og andre maner til ydmykhet overfor ens favoritthypoteser. «Vi lever i objektivitetens tidsalder i journalistikken. Vår profesjonsetikk er tuftet på balansert formidling. En journalist skal ikke forfekte et standpunkt, men belyse en sak fra flere sider», skriver Hege Moe Eriksen i sin artikkel. Erling Borgen representerer den avvikende stemmen i dette kor, og er vel den mest kontroversielle av bidragsyterne i denne samlingen. Borgen forkaster eksistensen av objektiv journalistikk, og definerer åpenbart sitt avsløringsoppdrag i detalj før han begir seg ut i verden for å få sine hypoteser bekreftet.

Her er mange meget gode, velskrevne og reflekterte enkeltbidrag. Men litt for mange av artiklene er sydd over omtrent samme lest: «Slik gjør vi det hos oss». Det virker som om redaktørene har hatt for vage forestillinger om hva slags bok det skulle bli, kanskje har bidragsyterne ikke fått klare nok bestillinger. Tilsynelatende er lite gjort for å få de ulike bidragene til å spille sammen til et hele. Inndelingen i tre deler virker noe vilkårlig. Jeg stusser over enkelte bidrag. Carl-Erik Grimstad skriver instruktivt og greit om etiske problemer i kjendis-journalistikken, men det meste av det han skriver om har lite med gravende journalistikk å gjøre. Det nærmeste han kommer blinken, er å konstatere at opplysningene om at en bestemt fotballspiller tok ut varer gratis fra en sportsbutikk, kunne ha dannet basis for et oppslag som kunne kvalifisere til betegnelsen gravejournalistikk – såfremt opplysningene var riktige.

Det kan være både inspirerende og spennende å lese om de vellykkede prosjektene som resulterte i heder og ære til journalisten, kanskje endog i samfunnsendringer. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at mange av bidragene preges av vel mye flinkhet og prektighet. Det er den hvite ridderen som rider gjennom store deler av boken, på jakt etter dragen som gjemmer seg i en mørk hule et eller annet sted der ute. Men hva med de gangene ridderen vendte tilbake med uforrettet sak? Eller hva med de gangene da han lot seg tvinne rundt lillefingeren av den vakre jomfruen i tårnet? VGs Helje Solberg gir oss et ørlite glimt av selvkritikk når hun skriver at Maria Amelie-saken burde hatt flere kritiske vinkler, og at både VG og pressekorpset for øvrig i for stor grad lot seg styre av Maria Amelies venner. Morten Møller Warmedal nevner at TV 2s bruk av skjult kamera for å avsløre Frp-politiker Bård Hoksruds sexkjøp i Riga «har skapt debatt». Aftenpostens serie om angivelig feilbehandling ved Bærum sykehus – som fikk helsedirektør Anne Alvik til å gå av, til tross for at hun intet galt hadde gjort – nevnes i forbifarten. Men generelt er det svært lite vi hører om de mindre ærerike saker.

Marit Christensen er tydeligvis utpekt til å ivareta det kritiske perspektivet. Hun ble uskyldig uthengt i den såkalte smykkesaken, og vi føler med henne, der hun virrer rundt, syk og nedbrutt, forlatt av kolleger og venner. Hennes bidrag kan sikkert fungere som en vekker i form av et fortvilt skrik i natten, men som kvalifisert kritikk av gravende journalstikk holder det ikke.

Et kritisk kapittel ville ha fungert atskillig bedre om det på en systematisk og analytisk måte tok for seg de fallgruver som et graveprosjekt kan falle i, belyst ved konkrete eksempler. Vi vet at de finnes! Vi ville gjerne ha visst mer om de sakene som ble sjøsatt før man hadde forsikret seg om at båten bar, om de reporterne som ble ofre for tunnelsyn underveis, om de som gravde iherdig, men i feil retning, om de tilfellene der dramaturgiske grep ble tatt i bruk for å dekke over en svak story, om prosjekter som ble stoppet fordi konsekvensene ble for skremmende, om hvorfor redaksjonen lot seg friste til å løpe etter en bagatell som aldri ble annet enn en bagatell. Boken ville ha virket ærligere og mer fyllestgjørende – og langt mer lærerik – om noen slike eksempler hadde blitt lagt fram og drøftet åpenhjertig. Joda, det sitter langt inne for en journalist å berette om sine nederlag og ydmykende tilbaketog, om sin tvil, smerte og vånde. Men noen burde ha tatt det på seg! Finn Sjue gjør i det minste et tappert forsøk i sin bok Undersøkende journalistikk. En innføring (IJ-forlaget 2011).

Flere av artiklene er godt gjennomarbeidet og korrekturlest. Men noen er skjemt av skrivefeil, enkelte bidrag langt mer enn andre. Totalt inneholder boken et tresifret antall feil – ikke veldig alvorlige, men ikke desto mindre irriterende. Mange av de forfatterne som er oppgitt som kilder, har fått sine navn og boktitler feilskrevet, stundom radbrekt til det ugjenkjennelige. I tillegg kommer flere feilaktige og forvirrende henvisninger. I noteapparatet er det i enkelte av bidragene mye som ikke stemmer. Den slags rusk og rask gjør seg ikke noe særlig i en bok hvor redaktørene i sitt forord understreker at kontroll med detaljene er en viktig del av det ansvaret som hviler på fagets utøvere!