Kritiker Jenny McCartney i Storbritannias Daily Telegraph, svarer bekreftende på spørsmålet om Breaking Bad er den beste fjernsynsserien hun noen sinne har sett1. Serien handler om en kreftsyk kjemilærer som begynner å produsere metamfetamin i New Mexico, USA. Flere anmeldere spør om Hollywood er i ferd med å miste grepet. Ny, spennende bildefiksjon finner ikke lenger først og fremst sted på kino, men møtes i fjernsynets serieformater. David Carr erklærer i New York Times at med alle disse nye kvalitetsseriene, har han nesten ikke tid til å lese bøker lenger.2

Denne artikkelen ser på fjernsynsserien Breaking Bad, og ikke bare som et vellykket estetisk uttrykk. Vi kaster noen blikk på produksjonen av serien, og på mottakelsen av den i ulike grupper av tilskuere, ikke minst i seriens eget nærmiljø: Albuquerque, New Mexico.

Vince Gilligan (født i USA i 1967) er mannen bak Breaking Bad. Serien ble sendt i perioden 2008–2013, med totalt 62 episoder, fordelt på 5 sesonger. Gilligan har skrevet serien og er dens produsent. Han studerte film ved New York University, vant en manuskonkurranse som ung og fikk filmatisert et par manus, men gjennombruddet kom med Foxs fjernsynsserie X Files, hvor Gilligan kom inn i 1997, i seriens 3. sesong. Gilligan arbeidet med denne serien i syv år, som manusforfatter og produsent. I 2004 var han imidlertid uten arbeid, i likhet med sin kollega Thomas Schnauz. I fellesskap fablet de fram en historie om narkotikaproduksjon i en gammel husvogn. Gilligan bestemte seg for å ta denne ideen videre3.

Gillians manuskript til TV-serien Breaking Bad slo an hos kabelfjernsynskanalen AMC. Der var man i ferd med å endre konsept fra visning av klassiske filmer til mer samtidsstoff, etter råd fra annonsørene. AMC hadde allerede hatt suksess med Mad Men, vist fra 2007, og kanalen var på jakt etter en ny serie lagt til samtida, ved siden av denne. Selskapet hadde fornyet sitt slagord til «story matters here», og likte handlingen i Breaking Bad. Det ble bestemt at Sony Television Productions, et selskap under Sony Entertainment, skulle stå sentralt i produksjonen.4

Hva handler Breaking Bad om?

Kjemilærer Walther White, ansatt ved en videregående skole i Albuquerque, New Mexico, får vite at han har lungekreft. Kreften har spredd seg, og den kan ikke opereres. Serien dekker to år av Walters liv. Walts kone, Skyler, er gravid med parets datter. Fra før har de sønnen Walt jr., 15 år gammel, som har cerebral parese og går med krykker. Dessverre er familiens helseforsikring ikke egnet til å dekke kostbar kreftbehandling hos ledende spesialister. Skyler og Walt jr., samt Skylers søster Marie og hennes ektemann Frank Schrader, som arbeider i narkotikapolitiet (DEA), mener imidlertid at alt skal settes inn for å redde Walts liv. Walt vil ikke motta veldedighetspenger fra andre, og han vil at familien hans skal ha nok å leve av hvis/når han dør. Han vet fra sin svoger at det er store penger i narkotikaproduksjon, og han begynner å produsere meth, metamfetamin. Han trenger en partner med kjennskap til denne virksomheten, og går i team med sin tidligere elev, Jesse Pinkman, en småfisk innen narkotikabransjen. Jesse selger litt, produserer litt, og bruker en del. Walt er en dyktig kjemiker, så hans produkt vekker begeistring på markedet med sin høye renhetsgrad. Walt har imidlertid lite kjennskap til narkotikabransjen. Han erfarer fort at narkotikabusinessen er rå og farlig. Her er vold og kamp om delmarkeder med mildt sagt ufine midler. Walt må også holde produksjonen hemmelig for sin nærmeste familie. Hans sykdom gjør hele familien sårbar, og det blir ikke enklere for kona Skyler og Walt jr. at Walt har hemmeligheter. Han lyver og trekker seg unna familien. Alt dette akselererer gjennom serien. Walt må gå i kompaniskap med stadig større og mer brutale, hensynsløse typer i narkotikabransjen, eller han må bekjempe dem. Når hans familie skjønner hva som foregår, tar de avstand fra ham. Walt selv, som kanskje trodde at han kunne gjøre et innhopp i narkobransjen, tjene gode penger og så trekke seg ut, erfarer at så lett er det ikke, og han blir etter hvert ikke et hår bedre enn andre narkotikaforbrytere.

Produksjonen av Breaking Bad

I Gilligans manus var serien lagt til California. Imidlertid hadde New Mexico nylig innført støtteordninger for å stimulere til økt filmproduksjon. Ordningens sentrale element ligger i at produksjonsselskapet får tilbakebetalt 25% av alle produksjonskostnader som er skattepliktige i New Mexico. Dermed insisterte Sony på at produksjonen skulle legges til New Mexico, og manus ble tilpasset New Mexicos særpreg og hovedstaden Albuquerques utseende. Også California har støtteordninger for film/fjernsynsproduksjon, men da arbeidet med Breaking Bad startet opp ultimo 2006, dreide Californias ordning seg om et fast beløp på 100.000 dollars i støtte. For en såpass dyr serie som Breaking Bad, hvor episodene kan koste 3 millioner dollars, var den californiske ordningen ikke interessant nok for Sony. Senere har andre amerikanske stater innført støtteordninger som likner den i New Mexico. Louisiana tilbakebetaler hele 30 prosent. Slike ordninger har den fordelen at produsenten inspireres til i størst mulig grad å benytte lokale tjenester og lokal kompetanse. I Albuquerque har det offentlige bygd opp et filmkontor som i tillegg til å orientere om produksjonsstøtteordningen, også bistår med å finne egnete locations. Men, som New Mexico -filmkontorets leder Ann Lerner understreket: «Alt måtte godkjennes av Vince Gilligan.»5

Vincent Gillian selv har kalt serien for en samtidswestern. En av ideene hans da han begynte arbeidet med Breaking Bad, var at hovedkarakteren skulle bevege seg fra protagonist til antagonist. 6 Breaking Bad er også omtalt som thriller, crime drama, og black comedy. 7

Breaking Bad og publikum

Serien synes ikke å ha trukket et stort publikum i starten, verken i USA eller i Storbritannia. Begge steder økte tilstrømmingen i sesong 4, for å bli rekordhøy i den avsluttende sesong 5. Den siste sesongen ble for øvrig produsert i to deler. Første del med sine åtte episoder ble vist på TV fra og med 15. juli 2012, mens de siste åtte episodene startet 11. august 2013. Denne oppdelingen skal skyldes uenigheter mellom Sony og AMC. Sony syntes produksjonen ble for dyr og ville ha endringer. AMC ville avslutte serien i tråd med det opprinnelige manuskriptet, slik også Vince Gilligan ønsket. AMC var i kontakt med mulige andre produksjonsselskaper, men resultatet ble at Sony ga etter8. Breaking Bad-episodene i sesong 1 trakk i gjennomsnitt 1,3 millioner seere per episode, for så å stige jevnt og trutt i tilskuertall. Både Mad Men og Homeland hadde liknende tilskuerkurver på sitt hjemmemarked. Den avsluttende Breaking Bad-episoden ble sett av hele 10,3 millioner, mens gjennomsnittet for siste sesong lå på 8 millioner9 per episode, basert på målingene til ratingfirmaet Nielsen. Sopranos hadde flere seere i sin siste episode, hele 11,9 millioner. Også AMC-serien The Walking Dead har hatt tilskuertall på over 10 millioner i USA.

Breaking Bad dokumenterer hvordan fjernsynsseing endrer seg, også for mer etablerte og eldre seersegment10. Undersøkelser viser at gjennomsnittsalderen for publikum lå på litt over 40 år, noe som betyr at serien har seere i alle voksne aldersgrupper. Binge watching var tidligere en mer alternativ form for serieseing, som ble praktisert blant yngre seere. Nå er seing av fjernsynsserier løsrevet fra fjernsynskanalenes sendeskjema også for eldre seere. Man ser Breaking Bad på DVD, eller streamet, via for eksempel Netflix eller Amazon, og gjerne flere episoder ad gangen, flere dager i strekk. Breaking Bad egner seg godt for et slikt seermønster, ettersom komposisjonen er stram, med set ups og pay offs, og meget få løse tråder. Selv om denne serien dokumenterer at seingen i stor grad foregår uavhengig av fjernsynsprogrammet, var det allikevel slik at den helgen den siste Breaking Bad-episoden skulle vises på AMC, den 23. september 2013, dedikerte fjernsynskanalen nær sagt hele helgen til Breaking Bad. Man sendte intervjuer med de sentrale karakterene, reportasjer fra opptakene, diskusjoner om seriens kvalitet og mulige avslutninger, kort sagt mengder av innslag om Breaking Bad før siste episode endelig ble vist. Dette var en stor nyhet også på CNN, og det ble sagt at mange seere binge watched for å komme a jour, slik at de kunne se den siste episoden sammen med resten av nasjonen.

Fandom og næringsliv

Southwest Popular/American Association’s årlige konferanse gikk av stabelen i Albuquerque i 2014, og flere presentasjoner omhandlet Breaking Bad. Et par forskere, ikke minst Miguel Jaramillo fra Albuquerque, drev selv Breaking Bad blogger. Her ble for eksempel seriens opptakssteder dokumentert, her fortolket man enkeltepisoder og hendelser, man la ut varsel hvis stjernene var ute på byen, og arrangerte felles visning av siste Breaking Bad-episode i et stort telt. Fans av serien fløy inn fra nordlige stater i USA og Canada for å delta på denne begivenheten. Som vanlig for fan-fellesskap presenterer også Jaramillos blogg opplysninger om Breaking Bad-produkter og hvor de kan kjøpes. Foreløpig lever bloggen i beste velgående selv om fjernsynsserienserien er avsluttet. På konferansen oppfordret Jaramillo næringslivet og offentlige instanser i Albuquerque og omegn til å samarbeide med seriens fans, og dra nytte av det engasjementet som serien har skapt, også i forhold til næringsvirksomhet. Selv hadde han arrangert en minnestund for Walther White, som samlet mange mennesker. Planen var egentlig en begravelse, men den lot seg ikke realisere av etiske årsaker. Lokalavisen trykket imidlertid en fin Walter White nekrolog, med et smakfullt bilde og omtale av avdøde som «loving husband, father and entrepreneur».11 I et konferansepanel deltok også to entreprenører, som etter noe diskusjon med Sony, hadde sikret seg rett til merkenavnet Breaking Bad, og produserte varer som blå muffins, blått, krystallisert badesalt i små plastposer, og annet som kunne knytte an til fjernsynsserien. New York Times diskuterte 27. september 2013 hvorvidt næringslivet i Albuquerque hadde fått et oppsving som resultat av Breaking Bad. Journalisten møtte turoperatører, som frakter turister til seriens opptakssteder. Journalisten snakket også med en produsent av blått sukkertøy og en lokal ølbrygger, som selger flasker med både Walt’s White Lie og Heisenberg’s Dark12 . Alle disse representantene for lokalt næringsliv hadde opplevd et betydelig oppsving for virksomheten. Næringslivsrepresentantene uttrykte usikkerhet om hvorvidt oppturen ville vare, men de så muligheter for det, ettersom fjernsynsseriene nå har en mye lenger levetid enn tidligere, da fjernsynsseriene var avhengige av fjernsynets sendeskjema.

Hvorfor se på Breaking Bad?

For mange anmeldere, inkludert denne kommentatoren, er Breaking Bad særlig interessant som et moralsk drama. Serien handler om rett og galt, og konsekvenser av moralske valg. Tematikken er slett ikke ny, men den er aktualisert ved en spennende historie hvor en konsekvent gjennomført hovedkarakter driver handlingen framover ved sine valg. Gilligan ville beskrive en protagonist som ble en antagonist, og dermed bryte en anerkjent tommelfingerregel i amerikanske TV-serieproduksjon: hovedpersonen forandrer seg ikke. Slik serien er lagt opp, inviteres publikum til å innta en grunnleggende sympatisk holdning overfor Walther. Han er hovedkarakter, vi ser med hans øyne og opplever gjennom ham. Sympatien har å gjøre med det tragiske i at Walther, 50 år gammel, blir diagnostisert med fatal lungekreft. Walther er faglig dyktig. Han skal snart bli far for andre gang, og han er svært glad i familien sin. Hans sønn har cerebral parese og trenger mer omsorg enn vanlig er for en 15-åring. Voldshandlingene Walther begår, er heller ikke noe han gjør med lett hjerte. Han gråter, han nøler, han må verne familien sin, han ser ingen annen utvei. Men handlingene hans har allikevel negative konsekvenser for mange mennesker, også for ham selv. Han har valgt sin vei og må møte konsekvensene. Walther forråes vesentlig gjennom seriens gang. Til slutt blir han stående alene, uten nære, positive relasjoner.

Hovedkarakteren og framstillingen av ham er definitivt en vesentlig faktor i engasjementet for denne fjernsynsserien. Hvor lenge er seeren villig til å opprettholde sympati og forståelse for Walther White, når vold, drap og løgn blir konsekvensene av den vei han har slått inn på? Å følge hovedpersonen på denne reisen er spennende, ikke minst på grunn av de moralske dilemmaene og det faktum at vår sympati utfordres stadig sterkere.

Bryan Cranston framstiller Walther White. Vince Gilligan ønsket Cranston i hovedrollen, noe som vakte forbauselse hos AMC, ettersom de kjente Cranston best fra familiekomedien Malcolm in the Middle, en variant av Cosbyserien fra 1980-tallet, som gikk på Fox fra 2000 –2006. Her spilte Bryan Cranston faren i familien. Imidlertid hadde Gilligan flere år tidligere arbeidet med Cranston i en episode av X Files. Episoden dreide seg om en kidnapper, en negativ karakter, som publikum allikevel skulle synes synd på, når han døde. Gilligan observerte Cranston løse denne oppgaven perfekt, og visste at han trengte denne mannen som Walther White. 13 Valget av Bryan Cranston som Walther White var vellykket, og han er den eneste ved siden av Bill Cosby som har mottatt Emmy-prisen for «outstanding lead» tre år på rad. Det fortelles at Bryan Cranston som person er så ulik Walther White som overhodet mulig. Han er munter og spøkefull i en slik grad at medspiller Aaron Paul, Jesse Pinkman, i Breaking Bad-serien, karakteriserer ham som «en tiåring fanget i en voksen manns kropp», mens Anna Gunn, seriens Skyler White og Walther Whites hustru, forteller at «she has never seen an adult more amused by stuffing fruit down his pants»14. Cranston skal ha modellert Walther White etter sin 83 år gamle far, og laget en nedtynget og sammenbitt karakter. Cranston arbeider innen method acting-tradisjonen og søker høy grad av identifikasjon med karakteren han framstiller. For sin egen del bygde han ut en mer helhetlig beskrivelse av Walther White, når han synes seriemanuset ikke ga nok svar. Når Bryan Cranston mente at Walther Whites replikker ikke falt naturlig i munnen, kom han med endringsforslag. Skulle episodens forfatter eller regissør være uenige, forlangte Cranston at man ringte Vince Gilligan, hvis han ikke var på settet. Gilligan var for det aller meste enig med Cranston.15

Tematikk

Sentral tematikk i serien Breaking Bad kretser som sagt rundt moralske valg, rett og galt, og at de valgene en gjør, har konsekvenser. Når man ser serien, kan den oppleves som temmelig maskulin. Rett nok har den kvinnelige karakterer, med Walthers hustru Skyler og hennes søster Marie, gift med narkotikapolitimannen Hank Schrader, som de mest sentrale. På sett og vis er det lite flukt over disse karakterene. De holder hjemmene sammen, de er opptatt av hverdagens oppgaver, av barnas ve og vel, de er støttende og forståelsesfulle, men også kontrollerende og grensesettende. Walther White er en meget dyktig kjemiker som stort sett har brukt tid og krefter på å undervise motvillige high school-elever for så dårlig betaling at han må ha en tilleggsjobb på et bilvaskeri. Hans helseforsikring er på langt nær tilstrekkelig for kompetent kreftbehandling. Walther framhever gjennom serien at han produserer metamfetamin for å betale for kreftbehandling og etterlate penger til kone og barn, men produksjonen medfører også selvrealisering i forhold til tradisjonelle maskuline verdier. Walt får brukt sin eminente fagkunnskap i produksjonen, og hans produkt overgår i kvalitet alt som finnes på markedet. Dette markedet er som kjent ikke regulert som andre varemarkeder, men krever en særegen type handlekraft. Skal man lykkes her, kreves mot, styrke, hensynsløshet og sluhet. Walt mobiliserer alt dette i seg selv, på en helt annen måte enn det var rom for i lærerjobben. Som flere andre populære amerikanske filmer for tiden, for eksempel American Hustle og Wolf on Wall Street, handler også Breaking Bad om at den amerikanske drømmen er løpt løpsk. Walther White innrømmer også overfor sin kone mot slutten av serien at dette ikke først og fremst handlet om å skaffe penger til familien, men var noe han gjorde for sin egen del, for å føle seg levende og handlende, for å få brukt seg selv og sine evner.

Dette er tydeligvis noe mange har kunnet identifisere seg med. Anna Gunn, skuespilleren som framstiller Skyler White i serien, tok i New York Times til motmæle mot angrep hun blir utsatt for på nettet16. Hun understreket at Skyler White i seriens manus er en kvinne med ryggrad. Hun finner seg ikke i ektemannens løgner. Hun vil ikke ha penger for enhver pris, men avskyr narkotikavirksomheten, og, etter hvert, Walt fordi han har slått inn på den veien. Hun vil heller ikke leve med at hans handlinger setter hennes og barnas liv i fare. Hun bryter ut av ekteskapet. Karakterens handlinger inspirerte til Facebooksider som «I hate Skyler White», «Fuck Skyler White» og «Kill off Skyler White», hvor hun karakteriseres som en kjeftende trollkjerring, klamp om foten, rasende furie, tispe, hemsko. Det som opprørte Anna Gunn, var imidlertid meldinger som «Kan noen gi meg Anna Gunns adresse så jeg kan få drept henne?». For sikkerhets skyld gjorde hun tiltak i forhold til sin egen sikkerhet, men hun framstår i New York Times-innlegget først og fremst forbauset over reaksjonene, overrasket over at det synes å være såpass mange som provoseres kraftig av en kvinne når hun ikke lider i stillhet og blir hos mannen sin, samme hva.

Lærdommer

Denne kommentatoren skriver om Breaking Bad først og fremst i egenskap av fan av serien, og erfarte på medieforskerkonferansen i Albuquerque, februar 2014, at dette ikke er en uvanlig inngang til nærmere utforskning. I tillegg til en forsterket fan-identitet har også dette arbeidet gitt innsikter som kanskje ikke er nye, men som er aktualisert av gjennomgangen.

For det første: Fjernsynsserier er meget interessante estetiske uttrykk. Dette er kjent og eksemplifisert ved Sopranos (1999–2007) og The Wire (2002–2008). Breaking Bad forener imidlertid det beste fra to verdener. Den gamle formen, spillefilmen, med sin nøye planlagte dramaturgi av spenningskurver, med innledning hvor konflikten presenteres og avslutning hvor den løses, møter såpeoperaen, med sin prinsipielle uavsluttethet og episodiske struktur. I såpeopera sluses noen karakterer ut og andre kommer til, og noen blir hovedpersoner i enkeltepisoder, men seeren presenteres ikke for et stramt, narrativt forløp. Med 62 episoder vist i perioden 2008–2013 har Breaking Bad tid nok til både å følge sidespor og bipersoner, og å underbygge hovedtematikken: Walther Whites utvikling fra hjemmekjær kjemilærer til hans fall som temmelig skruppelløs narkotikaforbryter.

For det andre: Resepsjon synes å være et noe snevert uttrykk for å dekke seeres samhandling med fjernsynsserien. Resepsjon bringer tankene mot de enkelte fjernsynsseerne og deres ulike estetiske opplevelser. Viktig nok, men Breaking Bad framstår i tillegg som en sosial hendelse, en hendelse som setter i gang nye fellesskap og produserer nye varer og tjenester, ikke minst der hvor serien ble filmet. Selv om serieepisodene produseres med en lengde på noen og førti minutter for å gi plass til reklameinnslag, og slik sett er tilpasset fjernsynets sendeflate, tyder mye på at den vanligste tilegnelsen av denne fjernsynsserien skjer i sammenhenger frigjort fra fjernsynets sendeskjema. Dette er selvsagt ikke minst viktig i forhold til å gi serien et publikum utenfor USA. Amerikansk fjernsynskultur, i likhet med filmkultur, er globale kulturuttrykk, og Walther White er kjent over hele verden. Jeg kan diskutere serien med kinesiske studenter, skjønt de er mer opptatt av The Walking Dead.

For det tredje: Ikke bare mottas serien av et globalt publikum, men selve det produksjonsmessige har også globale elementer, i og med at Sony, i utgangspunktet et Japan-basert firma, står såpass sentralt i produksjonen. Fjernsynsserier er varer. Varer er til salgs på et marked, samtidig som fjernsynsseriene synes å være i ferd med å opparbeide seg kunststatus. Hvem er kunstneren? Fra film er vi vant til å tenke at det er regissøren. Ikke slik for Breaking Bad. Her er manusforfatter Vince Gillian den primære skapende kraften. Han er i creditlista også oppført som executive producer samt producer for noen enkeltepisoder, og director for noen andre. Som produsenter krediteres selskapene Gran Via og High Bridge. High Bridge er et lite selskap hvor Vince Gilligan er «president», ifølge hjemmesiden. Men Sony er det selskapet man snakker om, både i Albuquerque filmkontor og for eksempel på Wikipedia, i forhold til Breaking Bad. Hvordan ser kontraktene ut mellom AMC og Sony? Hvilke rettigheter hadde Vince Gilligan sikret seg? Hvordan er forholdet mellom Sony og de små produksjonsselskapene? Hvordan reguleres distribusjonen? Og, videre til andre serier: når for eksempel den danske TV-serien Forbrydelsen importeres til USA og blir til den amerikanske The Killing – hvilke kontrakter regulerer det? Mer forskning trengs når det gjelder fjernsynsserier på det internasjonale markedet.