Dette nummeret av Norsk medietidsskrift inneholder tre vidt forskjellige artikler som er egnet til å illustrere bredden og mangfoldet i medievitenskapen. Anders Todal Jenssen analyserer forholdet mellom medierte politiske skandaler og opinionens syn på politikere og politiske partier, Arne H. Krumsvik analyserer ulike forretningsmodeller for nettaviser, og Lisbeth P. Wærp analyserer en film som ikke lenger finnes – nemlig den første norske fiksjonsfilmen Fiskerlivets farer.

De tre artiklene rommer altså perspektiver og tilnærmingsmåter fra ulike samfunnsfaglige disipliner (statsvitenskap og økonomi) og fra humaniora (filmvitenskap), noe som også innebærer et metodisk spenn fra statistisk analyse til kvalitativ tekstanalyse. Noen vil hevde at et slikt spenn er et symptom på et lite autonomt fagfelt, som sliter med å finne sin identitet. De britiske sosiologene Tony Becher og Paul Trowler hevder for eksempel i boka Academic Tribes and Territories at en akademisk fagdisiplin kjennetegnes av en felles akademisk kultur der det er enighet om sentrale teorier og metoder. Dette er en oppfatning som lenge har preget kampen mellom ulike fagdisipliner i akademia, men det er samtidig en oppfatning som er i ferd med å miste mye av sin legitimitet. Tverrfaglighet har vokst fram som det nye akademiske idealet. Tverrfaglighet har blitt et forskningspolitisk ideal, både nasjonalt og internasjonalt. I EUs nye forskningsprogram Horizon 2020 er tverrfaglighet framhevet som et overordnet prinsipp. Økt tverrfaglighet er også løftet fram som en ambisjon i forskningsmeldingen Lange linjer fra 2013, noe som har materialisert seg i at det tverrfaglige er innbakt som et kriterium i de fleste forskningsprogrammer utlyst av Forskningsrådet.

Tidsånden jobber altså for å rive ned fagdisiplinære barrierer. Åpenhet og synergieffekter gjennom samarbeid trumfer faglig ensretting. I et slikt perspektiv er medievitenskap en ganske moderne fagdisiplin. Medievitenskapen har dyrket faglig ulikhet og stort spenn i både teorier og metoder i stedet for å forsøke å samle seg om en akademisk kultur som bygger forsvarsverk mot andre disipliner. Det har kanskje ikke vært bevisst, men det har vært klokt. Noen har sikkert fryktet at faget skulle grave sin egen grav ved ikke å etterstrebe autonomi. Men realiteten er at manglende autonomi nå kan framstå som medievitenskapens styrke. Paradoksalt nok kan manglende autonomi vise seg å være nettopp det som skal til for å gjøre faget autonomt. For faglig autonomi, forstått som selvbestemmelse, oppnås ikke lenger best ved å sette opp barrierer mot andre fag – det oppnås best ved å åpne seg opp mot og lære av andre fag. For å si det på en banal måte: Når mediene er overalt, samtidig, må også medievitenskapen være overalt, samtidig. Det betyr ikke at medievitenskapen bør samle alle tilnærminger og metoder innenfor rammene av sitt fag, men det betyr at medievitenskapen bør fortsette å være en åpen fagdisiplin, som både kan påvirke og la seg bli påvirket av andre fag. Medievitenskapen bør være grenseløs og flyktig, akkurat som mediene selv, i sin streben etter faglig autonomi.

Her er det imidlertid en del utfordringer. For det første er det en tendens til at medievitenskapen henfaller til flerfaglighet i stedet for tverrfaglighet, altså at den rommer mange perspektiver og metoder, men at disse i liten grad integreres i helhetlige analyser. Faget bør derfor i større grad integrere de ulike perspektivene og metodene i enkeltstående forskningsprosjekter og i jakten på svar på overordnede problemstillinger. Kun gjennom en slik bevegelse fra det flerfaglige til det tverrfaglige kan medievitenskapen tilfredsstille det forskningspolitiske idealet – og kun slik kan medievitenskapen vise sin relevans i å forstå de komplekse mekanismene som til sammen skaper det gjennommedialiserte samfunnet vi lever i. Fordelen er at for medievitenskapen, går de forskningspolitiske idealene og de faglige utfordringene hånd i hånd.

For det andre er det slik at når man etterstreber tverrfaglighet og mangfold i teorier og metoder, kan man fort bli overfladisk. Når man er grenseløs og flyktig, kan man fort gå i oppløsning. Medievitenskapen er derfor avhengig av å kunne synliggjøre verdien av et medievitenskapelig perspektiv, noe som innebærer å løfte fram medienes rolle, betydning og premisser i en samtidig, framtidig og fortidig kontekst. Dette nummeret av Norsk medietidsskrift er et eksempel på nettopp det. I det tilsynelatende store gapet mellom Todal Jenssens, Krumsviks og Wærps artikler, ligger nettopp et slikt perspektiv, som binder artiklene sammen. Utfordringen for faget i framtiden er å i enda større grad synliggjøre den bindingen. Det er slike bindinger som skaper moderne faglig autonomi. En slik autonomi bør ikke lenger forstås som et fags indre kjerne. Den bør forstås som verdien av mellomrommene man etterlater seg når man hopper høyt og langt i flere retninger samtidig.