Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

TV og nett – en produksjonsstudie fra norsk fjernsyn

Roel Puijk, professor

Avdeling for samfunnsvitenskap, Høgskolen i Lillehammer

E-post: roel.puijk@hil.no
Engelsk sammendrag

Abstract

The introduction of a new medium leads to adaptation of the existing media, but the relation between the new and the old changes over time. Following different phases in the development of a health and lifestyle programme (PULS), this article analyses changes that have taken place in the relationship between television and the internet in the past decade. While the possibilities of the internet were used in the first phase to enhance the television concept, the internet has gained more independence in the recent phase. Online health and lifestyle journalists are no longer integrated in Puls’s television activity, but with NRK’s general online activity focusing on their front page. This development changes the hierarchical relation between these media that has become more equal.

Keywords: Television production, Internet, Cross media, Norwegian Broadcasting Corporation
Fjernsynets endelikt har blitt annonsert helt siden Internett ble etablert. Seerne synes imidlertid ikke å ville forholde seg til disse spådommene. Fjernsyn og Internett lever i relasjon med hverandre, men en relasjon som stadig utvikler seg. I denne artikkelen bruker jeg en casestudie av helse- og livsstilsprogrammet Puls til å analysere hvordan forholdet mellom fjernsyn og Internett har endret seg de siste ti årene. Utviklingen preges av at man i første omgang prøvde å bruke nettets muligheter til å støtte fjernsynet. Etter hvert har Puls sine nettsider revet seg løs fra fjernsynet og blitt integrert i NRKs generelle online-aktivitet med fokus på deres førsteside.

Innledning

Introduksjonsfasen av nye medier er et interessant tidspunkt å undersøke. Etablerte medier må forholde seg til nykommere i konkurranse om oppmerksomhet, mens nykommeren må lete etter hvordan den nye teknologien kan anvendes. Studier av institusjonalisering av det som den gang var «nye medier», viser at dette er komplekse samfunnsmessige prosesser med både teknologiske, økonomiske, kulturelle og politiske sider (Winston 1998). For fjernsynets vedkommende har f.eks. Williams (1975) vist hvordan fjernsyn som kommunikasjonsform inngikk i samfunnsmessige endringer på 1950-tallet, mens Uricchio (2008) viser hvordan teknologien som muliggjør å se på avstand i sanntid, fikk en helt bestemt kulturell form: et massemedium som vanligvis mottas i husholdninger.

For å forstå hvordan nye medier fungerer er det også viktig å se hvordan de gamle mediene forholder seg til nykommeren. Det er for eksempel en klar sti-avhengighet mellom radio og fjernsyn – fjernsynet ble stort sett utviklet og implementert i bestående radio-strukturer (Paterson & Smith 1998). Utviklingen for Internett er riktignok mer kompleks, men også her spiller bestående medier en viktig rolle, ikke minst fordi de også er blant de største aktørene på Internett.

Artikkelen baserer seg på en produksjonsstudie. Den følger en konkret programserie over en tiårsperiode for å se hvordan både fjernsynsprogrammet og de tilhørende nettsidene har utviklet seg på denne tiden.1 Programmet som er valgt, er et ukentlig helse- og livsstilsprogram, Puls, som har vært på NRKs programskjema siden 1990-tallet. I 2003 ble programmet en spydspiss i bruken av ny teknologi, bl.a. en heldigital produksjonskjede og avanserte tilbud på Internett. Fokus for artikkelen er å se hvordan relasjonen mellom disse mediene har utviklet seg. Artikkelen viser hvordan de første årene var preget av integrasjon på fjern-synets premisser, mens Internett de siste årene har fått en mer selvstendig posisjon.

Fjernsyn og nett

Eksisterende mediebedrifter har vært forholdsvis raske med å bruke Internett for å støtte opp om sin ordinære virksomhet og for å utvide sin produksjon. NRK lanserte sin første hjemmeside i 1995, men det var bare de mest entusiastiske enkeltmedarbeidere som brukte den aktivt (Sommerseth 1999). Det tok noen år før man fikk en mer institusjonell strategi på området og utviklet modeller for samordning av de ulike mediene. Digitalisering av produksjonen i både radio, fjernsyn og på Internett fører til at innhold lett flyter fra det ene mediet til det andre. Denne formen for konvergens gir mulighet for å samordne disse mediene på ulike måter.

En forholdsvis enkel måte er å bruke innhold produsert for ett medium og gjenbruke det i et annet – enten i sin helhet (som når fjernsynsprogrammer gjøres tilgjengelig på nettet) eller i redigert form (for eksempel når innhold fra et faktaprogram i fjernsynet redigeres ned til en radionyhet). Selvsagt vil mediet ha noe å si for innholdets betydning og funksjon (f.eks. er det forskjell på om et program sees på fjernsyn eller på nett-tv – bl.a. er seerkonteksten vanligvis forskjellig), men denne formen for gjenbruk har samme intenderte hovedinnhold.

De forskjellige mediene og plattformene kan imidlertid også brukes til å utfylle hverandre. I den kommersielle fjernsynssektoren blir Big Brother ofte sett som en av de mer vellykkede modellene hvor man kombinerte kontinuerlig streaming på nett og redigerte utdrag på fjernsyn med mobilavstemming. Også Idol-modellen med fjernsynsdekning og mobilavstemming, men også hjemmesider og debattfora har vært en suksess i mange land (Kjus 2009a). I disse tilfellene er fjernsynssendingene det sentrale elementet, og om seerne vil, kan de følge bare disse. Men seerne gis også mulighet til å utvide sin opplevelse og involvering i programmet ved å bruke de andre mediene.

Det er ikke enighet om begrepsbruken på dette området. Engelske og norske begreper som cross-media, flermedial, transmedial og multiplattformproduksjon viser til delvis samme fenomen. Jeg vil her ta utgangspunkt i begrepet cross-media slik Heidi Philipsen definerer det, og oversette det med flermedial produksjon på norsk. Philipsen definerer cross-media som:

Refers to situations when media texts or communication are shown or used in more than one medium; the communication is split up and arranged in several media in order to make sure that users or fans are kept interested, loyal, activated, updated, informed and amused (Philipsen 2010:119).

Flermedial produksjon er dermed noe annet enn gjenbruk av samme innhold i ulike medier, og innebærer at ulike deler av innholdet er samordnet for å utfylle og understøtte hverandre.

Det er stor variasjon i hvordan denne samordningen tar form. Haastrup (2007) snakker i den forbindelse om nettets funksjoner i forhold til fjernsynsprogrammet, hvor hun skiller mellom klubb-, forankrings-, katalog- og oppdateringsfunksjoner. Når det gjelder tidsrekkefølge av publisering på de forskjellige mediene, skiller Kjus (2009a) f.eks. mellom suksessive, alternerende og samlende modeller, mens Villa (2013) skiller mellom «cencentrated», «mixed» og «dispersed» nettverkskoordinering.

Digitaliseringen og bruken av Internett har endret fjernsynskanalenes forhold til seerne. Nettet som en toveiskommunikasjonskanal gjør det mulig for seerne å bidra i programmene – de kan f. eks. bidra i nettdebatter eller med eget stoff som borgerjournalist. Riktig nok kunne brukere gi innspill eller tilbakemelding tidligere også, gjennom å benytte seg av andre kanaler som brev, telefon til sentralbordet, osv., men dette var langt mer tungvinte muligheter som få benyttet seg av. Prosumeren (Toffler 1980), den nye aktive brukeren som ikke bare konsumerer, men også bidrar med å forme innholdet er – i alle fall i teorien – mulig.

Artikkelen vil se på hvordan samordningen av de ulike elementene i Puls sin flermediale produksjon har endret seg over tid og hvilke faktorer som har styrt denne utviklingen.

Produksjonsstudier

De senere årene har det vært en fornyet interesse for produksjonsstudier (jfr. Cottle 2003; Mayer, Banks & Caldwell 2009). Produksjonsstudier omfatter all forskning som tar utgangspunkt i produksjonsprosessen – det være seg generelle analyser av produksjonskultur og organisering eller mer spesifikke studier av utviklinger av enkeltprogram. Innen journalistikkforskning er det en solid tradisjon for analyse av nyhetsproduksjon med klassiske studier fra amerikanske og engelske redaksjoner (Epstein 1973; Schlesinger 1978; Tuchman 1978; Fishman 1980; Gans 1980). Det finnes også en del studier av amerikansk fiksjonsproduksjon og produksjonskulturer (f.eks. Gitlin 1983, Caldwell 2008, Mayer et al. 2009), og britiske studier av enkeltprogram (f.eks. Elliot 1972; Alvarado & Buscombe 1978; Silverstone 1985) og organisasjoner (Burns 1977, Born 2004).

I løpet av de siste ti årene har vi sett en fornyet interesse i produksjonsstudier. Det Cottle (2000) kaller «second wave» av etnografiske produksjonsstudier retter oppmerksomheten særlig mot digitalisering, konvergens og nettjournalistikk (f.eks. Hemmingway 2008; Paterson & Domingo 2008; Domingo & Paterson 2011).

De fleste norske studier er gjort som doktorgradsprosjekter. I den første fasen ble det ikke gjort så mange produksjonsstudier (Klausen 1986; Puijk 1990; Ytreberg 1999), men etter århundreskiftet er det en rekke produksjonsstudier som handler om relasjonene mellom tradisjonelle og nye medier. Noen av disse konsentrerer seg om nye produksjonsformer innen fjernsynet (Enli 2007; Kjus 2009b; Sundet 2012), mens andre tar utgangspunkt i (nyhets)journalistikk (Erdal 2008; Krumsvik 2009; Steensen 2010; Sjøvaag 2011; Barland 2012a).

Det alle disse studiene gjør er å gi et innblikk i de kreftene som styrer tekstenes innhold og utforming – de ofte komplekse relasjonene mellom ideologiske/verdimessige, organisatoriske, økonomiske og politiske hensyn som tas i utformingen av medieinnhold. Samtidig kan de også påvise hvordan tilfeldigheter kan ha avgjørende betydning for utformingen av medieinnhold. For en analyse av hvordan nye medier blir tatt i bruk og påvirker den bestående medieøkologien er det ikke minst interessant å se hvordan oppfatninger om et medium i rask utvikling former de ulike strategiene av produsentene i bestående medier (Sundet & Ytreberg 2009).

Metodisk varierer disse studiene, men i hovedsak brukes enten intervju med produsenter, journalister og andre i produksjonsapparatet eller deltakende observasjon i produksjonsmiljøene. Intervjuer vil kunne dekke et større antall produksjoner og de mer generelle trendene, mens deltakende observasjon i større grad kan gå inn i detaljer og lettere fanger deler av prosessen som de involverte aktørene kanskje ikke er helt klar over.

Den foreliggende studien er basert på en kombinasjon av metoder. Jeg gjorde en to måneders observasjonsstudie av helse- og livsstilsprogrammet Puls høsten 2003, da de startet opp med sitt nye flermediale konsept (se Puijk 2008). I denne tiden fikk jeg være til stede i redaksjonslokalene, på redaksjonsmøter, studioopptak, osv. Jeg holdt meg denne tiden til Marienlyst og var ikke med på reportasje-reiser. Jeg fulgte imidlertid også en annen redaksjon, Store Studio (se Puijk 2007). I tillegg til observasjon i redaksjonen intervjuet jeg hver av de ansatte både i Puls og andre i NRK med tilknytning til programmet – redaktøren for faktaavdelingen, redaksjonssjefen og andre ansatte i utviklingsavdelingen, kringkastingsavdelingen og nettredaksjonen. I de påfølgende årene fulgte jeg programmet på fjernsyn og på nett. I 2007 og 2009/2010 gjennomførte jeg intervjuer med redaktøren og nettansvarlig samt et intervju med redaktøren for NRKs sjangerdesk.

Jeg fikk også tilgang til en del prosjektdokumenter. Disse dokumentene er gode kilder å bruke i forskningen fordi det er produsert først og fremst for intern bruk. Programforslag f.eks. er skrevet for å overbevise ledelsen om konseptets berettigelse og gir uttrykk for tanker og argumenter som – i alle fall om de blir akseptert – passer med organisasjonens målsettinger og strategier. Men de tankene man har i utgangspunktet, blir ofte ikke realisert full ut, og redaksjonens produkter (programmer, nettsider osv.) er også viktige kilder til informasjon om produksjonsprosessen. Utenom disse interne dokumenter har jeg brukt andre tilgjengelige tekster – internettsidene til Puls (senere Helse, forbruk og livsstil) og fjernsynsprogrammene, som også har vært tilgjengelige på NRKs nettsider. Jeg har brukt fjernsynsprogrammene til å lage en oversikt over temaene som ble dekket høsten 2003 og hele 2012. Her klassifiserte jeg hvert innslag i 2003 i kategoriene helse/sykdom, psykisk helse, sosiale relasjoner, slanking/mosjon eller annet. Ettersom programmene for 2012 var temaprogrammer klassifiserte jeg hvert program i samme inndelingen.

Kontekst

NRK har bestandig hatt fjernsynsprogram rettet mot fysisk og psykisk helse. De første programmene var, i tråd med opplysningstanken i monopolperioden, nokså ovenfra og ned. Selve tittelen på et av programmene som gikk på 1970- og 1980-tallet, Fra medisinsk forskning og praksis, antyder at det her var snakk om «professorstyrt opplysning» (Brinch & Iversen 2010; Vik 2008). I tillegg var det også aktivisering av seerne i form av gymnastikkprogram fra studio på dagtid. På 1980-tallet ble spekteret av programmer utvidet med Sosialkanalen – en sosialt engasjert programpost som i stor grad satte kritisk søkelys på samfunnets behandlingsapparat for narkotika, psykisk helsevern, sykehus, osv. Programmet tok utgangspunkt i brukerne og stilte kritiske spørsmål på basis av eksemplene som ble trukket fram.

I 1990 la NRK om hele organisasjonen og sendeskjemaet som svar på konkurranse fra kommersielt fjernsyn (Syvertsen 1997). Et helsemagasin (Helserefleks) ble sendt fast annenhver uke i beste sendetid. Programmet alternerte med forbrukerprogrammet Forbrukerrefleks. I 1999 fikk helsestoffet sin ukentlige plass på sendeskjemaet – rett etter nyhetssendingen på mandager. Det skiftet samtidig navn til Puls.

De siste 20 år har det skjedd endringer i statens styring av underliggende virksomheter i retning New public-management, hvor styringsformer utviklet i det private næringslivet også brukes i statlig eide virksomheter (Christensen & Lægreid 2007). Rent konkret ga dette seg utslag i at NRK ble endret til aksjeselskap (med staten som eneeier) underlagt mål- og resultatstyring og strategisk planlegging. Rundt 2000 førte en ny omorganiseringsrunde med seg at en egen kringkaster-divisjon ble opprettet, med ansvar for sendeskjema og tildeling av produksjonsmidler. Samtidig ble radio, fjernsyn og Internett organisert i felles multimediale avdelinger, selv om ikke nødvendigvis alle redaksjoner ble multimediale. I 2003 ble Puls, under det interne navnet Nye Puls en spydspiss i utprøving av ny teknologi og flermedialitet.

Nye Puls

Det nye konseptet innebar økt profesjonalisering og oppgradering av utstyr. Utstyrspakken besto av et eget, nytt digitalt redigeringssystem i 16:9 samt muligheter til nett-streaming og Internett-redigering. Som én av få redaksjoner fikk de egen fotograf og klipper samt to egne nettjournalister tilknyttet redaksjonen. De gjennomførte også en intern arbeidsdeling hvor de tidligere allround journalistene nå fikk spesifikke oppgaver for deler av programmet. Planene for nettet var ambisiøse:

PULS skal først og fremst være et reportasjebasert helse- og livsstilsmagasin på fjernsyn. Men i tillegg skal redaksjonen nå produsere og sende programstoff kontinuerlig. Nytt stoff skal hver dag legges ut på bredbånd og nett: Fortløpende skal vi fortelle hvilke saker vi jobber med, vise utdrag av opptak vi har gjort og åpne for innspill fra vårt publikum. Dermed vil PULS være et åpent program på en helt annen måte enn tidligere og gi publikum mulighet til en større grad av deltakelse og engasjement. For en pris bare så vidt over dagens, kan man si at PULS går fra å være ukeavis til dagsavis på helse- og livsstilsstoff (NRK Puls 2002:1).

Her uttales forventinger om kontinuerlig og flermedial produksjon, samtidig som man ser for seg at seerne kan være aktive, og redaksjonen skal gi innsikt i hva de holder på med. Nå ble det ikke så ambisiøst i praksis som man tenkte seg – tiden strakk ikke til for å legge ut mye stoff på nett og bredbånd, og publikum fikk heller ikke innsikt i arbeidsprosessen slik som man tenkte seg. I en konkurransesituasjon er det vanskelig å offentliggjøre hvilket tema en jobber med uten at konkurrenten snapper det opp. Men produksjonen var likevel fornyende.

Tabell 1: Flermedial produksjon, Puls 2003
Fjernsyn Nettartikler Andre medier Brukerdeltakelse
Journalistisk reportasje Nettartikler om samme tema Innslag i nyheter på radio  
Livsstilsinnslag Nettartikler om samme tema (Puls magasin)3  
Forbruker innslag Råd fra eksperter Nettmøte Råd fra brukere
Eksperter Eksperter svarer Nettstreaming etter sending Spørsmål fra seere

Fjernsynsprogrammet var et halvtimes magasinprogram bygget opp av fire grunnelementer (jfr. tabell 1):
  1. en kritisk journalistisk reportasje om et aktuelt tema,
  2. et livsstilinnslag,
  3. et forbrukerinnslag med råd fra seerne,
  4. et intervju med en ekspert.
Disse delene ble bundet sammen av programlederen i studio, som også i siste sekvens intervjuet én av de tilknyttete ekspertene. Når fjernynssendingen var avsluttet, fortsatte programleder og eksperten å svare på spørsmål fra seerne i en 20 minutter lang sending som bare ble streamet direkte på Internett.

Redaksjonen skulle være et testlaboratorium for bruk av nye medier. Redaksjonen var spesielt opptatt av to ting:
  1. Flermedial publisering. En konsekvens av digitalisering som ofte blir framhevet, er at innhold lett flyter over fra den ene plattformen til den andre. I praksis innebar dette først og fremst gjenbruk av stoff fra fjernsynet som også ble brukt i artikler på Puls sine nettsider. I tillegg ble nyhetssaken redigert ned til et innslag for radioens nyhetssending. Timingen av publiseringen var nøye planlagt – radioinnslaget og nettartiklene knyttet til fjernsynsprogrammet ble publisert tidlig om morgen samme dag som fjernsynsprogrammet ble sendt. Her håpet man at radio og nettet ville fungere som en appetittvekker – en reklame for kveldens fjernsynssending.
  2. Interaktivitet og brukermedvirkning: I tråd med rådende oppfatninger om at Internett kunne øke seernes mulighet for å bidra med innhold i programmet, la redaksjonen til rette for at seerne kunne komme med innspill til programmet. De kunne stille spørsmål via nettet som i web-sendingen ble besvart umiddelbart av eksperten. I fjernsynssendingen ble seerne dessuten oppfordret av programlederen til å delta i et «nettmøte» neste dag. Der kunne de bidra med egne tips på forholdsvis vanlige helseplager (hodepine, forkjølelse, ryggplager osv.). Disse tipsene ble sjekket med eksperter og dannet basis for forbrukerinnslaget uken etter.
Den praktiske erfaringen viste at begge områdene var problematiske. Web-artik-lene ble ofte laget i siste liten – når fjernsynsreportasjen var ferdig til sending på fredag, var det for noen journalister et ork å sette seg ned og lage gode nettartikler av dette stoffet. Kompetansen i å skrive for nettet var også varierende, og Internett-journalistene opplevde at de hadde mer enn nok med å tilrettelegge for andre og ikke hadde kapasitet til å lage egne saker.

Etter noen års erfaring med dette oppsettet kom det endringer i 2006–2007. Begge de interaktive elementene forsvant. Web-streamingen trakk få seere og ble derfor nedlagt. Også forbrukerinnslaget forsvant. Sistnevnte var ansvarsområdet til to eldre journalister, begge rundt 60 år med en lang karriere innen sentrale fjernsynsprogrammer. Disse opplevde dette arbeidet – hvor de stort sett forholdt seg til innspill på nettet – som en nedgradering. Ettersom de ikke hadde medisinsk utdanning, kunne de bare takke for at innspillet var mottatt og deretter lage enkle visuelle illustrasjoner til neste fjernsynssending.

Tabell 2: Utvikling av Puls over tid
  2003–2005 2006–2009 2010–2012
Fjernsyns-programmene Magasinprogram Magasinprogram ogReality-serie Bedre Puls Temaprogram og Reality-serie Bedre Puls/To buksestørrelser ned
Nettartikler Parallellpublisering med fjernsyn Nyheter parallellpublisering Mer selvstendige nettartikler Uavhengig felles redaksjon med FBI som jobber for Frontside til nrk.no
Video på nett TV-program Nettstreaming TV-programTreningsvideoer TV-program
Brukeraktivitet Bidra til programmetSpørsmål og svar fra ekseperter Individuell bruk av nettet til trening og sunn kosthold Spørsmål om og reaksjon på programmer på Facebook og Twitter

Bedre puls

En ny fase i utviklingen av Puls kom i 2006–2007 (se tabell 2). Som del av vår-sesongen satte redaksjonen i gang Bedre Puls-prosjektet. De valgte ut fire «vanlige» personer med forholdsvis passivt levesett som de utfordret til å komme i bedre form og gå ned i vekt. I løpet av sesongen fikk seerne følge med i deres omlegging til et mer aktivt og sunnere levesett.

Gjennom en periode på et halvt år, med tett oppfølging fra personlig trener og kostholdsekspert er målet at de skal komme i bedre form, få større overskudd og økt livskvalitet og minske forskjellen mellom fysisk og reell alder (NRK Puls 2005:1).

Disse innslagene erstattet konsumentinnslaget og kan karakteriseres som en «make-over» realityserie. Av og til ble hele program viet Bedre Puls-prosjektet. Dette er en form for serialisering (Ellis 1982) som gir programserien en dramaturgisk utvikling gjennom sesongen samtidig som det gir seerne større mulighet til å bli kjent med og identifisere seg med deltakerne.

Også nettsidene ble lagt om. De gamle sidene – og arkivet over saker som var bygget opp – ble borte da NRK sentralt la om sine nettsider, men nettet ble også i langt større grad tilrettelagt for å aktivisere seere fysisk. Det ble lagt ut en rekke treningsvideoer og oppskrifter for sunn mat. Seere kunne abonnere på SMS-tjenesten som sendte ut treningstips, mattips, treningsmusikk og motivasjonsmeldinger til mobilen. På nettet kunne man logge seg inn på egne sider, beregne sin BMI og sin fysiske alder, og få tilpassede treningsprogram. Man kunne kjøpe en skrittteller og delta i en konkurranse hvor man registrerte sine skritt hver dag på nett og sammenligne bl.a. med Bedre Puls-deltakere.

På denne tiden var det mye snakk om ulike nettsamfunn (My Space, Second Life, Vektklubben og det nystartede Facebook), og Puls prøvde å tilby et eget nettsamfunn: Der kunne man starte Puls-grupper, og tanken var at man kunne bruke disse gruppene til å understøtte treningsaktivitet. Om denne kommunikasjonen foregikk på Puls sine nettsider, ville det resultere i flere klikk for NRK.

Den direkte nettstreamingen ble lagt ned i 2004, men ideen om å gi seerne en stemme kom tilbake i en litt annen form. I 2007 hadde NRK fått tre digitale fjernsynskanaler. Kringkasteren ønsket at Puls-redaksjonen også skulle lage fire halv-timers programmer for NRK 2 høsten 2007. Redaksjonen mente de ikke hadde kapasitet til å fylle denne sendetiden med nytt materiale, men fant at de kunne lage temaprogrammer på hovedkanalen NRK1, etterfulgt av en ekspertdebatt på den langt mindre kanalen NRK 2. Ekspertene fra temaprogrammet snakket videre på NRK 2 og svarte på seerspørsmål. Her er det altså snakk om sekvensiell dekning i to ulike fjernsynskanaler.

Den nærmest automatiske koblingen mellom fjernsynsinnslag og nettartikler ble også endret. Riktignok ble nyhetssakene fremdeles gjenbrukt både på radio og på nett, men de mer feature-baserte livsstilsinnslagene ble bare formidlet på fjernsyn. Nettjournalistene brukte heller tid til å søke på nettet etter helse- og livsstilstoff for så å lage egne versjoner av det (f.eks. forskningsnyheter fra utlandet sammen med uttalelser fra en norsk ekspert). Vi ser at nettet og fjernsynet nå ikke lenger oppfattes i forlengelse av hverandre, men man prøver å komme til en arbeidsdeling mellom fjernsyn og nettet. Bedre Puls-prosjektet legges opp til at man utfyller hverandre, dvs. at man går mer i retning av det Jenkins (2006) beskriver preger konvergens – man legger til rette for at fans og nettsamfunn kan bidra og knytte sin interesse til programmet via andre plattformer. Mens et lignende betalingstilbud fra VG (Vektklubb) var en stor suksess (Barland 2012b), var det imidlertid lite interesse blant brukere til å benytte seg av disse tjenestene, og da NRK la om sine nettsider igjen høsten 2010, forsvant disse sidene, sammen med mange nettartikler.

Nett på egne bein

I 2009/2010 skjedde nye organisatoriske endringer – Puls-redaksjonen flyttet fysisk til Oslo sentrum, sammen med redaksjonen for forbrukerprogrammet FBI. De fortsatte å produsere sine egne programmer, men medlemmer fra begge redaksjonene jobbet sammen med å lage en serie programmer, og etter hvert fikk de også ansvar for å lage andre infotainment-serier (Salg, Teenage boss).

Selve fjernsynsprogrammet Puls skiftet mer og mer karakter fra et magasinprogram til et temaprogram, hvor hver sending behandler ett tema, men med forskjellige programelementer (én eller flere reportasjer med berørte, eksperter i studio, og gjerne en humoristisk sekvens). Om temavalg sier redaktøren:

Temavalg – det bør være et bredt tema. Det kan være smalt, men da må det berøre bredt. Og så er det også viktig å tenke aldersgruppe 30–40 år, hva som interesserer dem. Sånn som sykehusreformer – det blir for kjedelig rett og slett. Det er mer det å mestre livet som er temaene nå … mestre stress, mestre hverdagen og mestre foreldreansvaret, mestre kreft (Intervju, redaktør Puls, 19.05.09).

Uttalelsen angir at den ønskede målgruppen for programmene er 30- til 40-åringer, de med barn og en travel hverdag (de fleste i redaksjonen er også i denne aldersgruppen). Dette er en målgruppe som Puls imidlertid i liten grad når ut til. Høsten 2012 var gjennomsnittlig seeroppslutning blant 30–39-åringer 6,2 prosent, blant 40–49-åringer 9,6 prosent, mens den lå på 24,7 prosent for de over 60 år.4 Uttalelsen antyder dessuten et visst urbant fokus – når en ser på hvor stort engasjement det er om spørsmål rundt sentralisering av sykehusene rundt om i Norge vil en tro at mange i regionene er interessert i slike tema.

Programfilosofien har endret seg over tid. Mens man satset på reportasjene som lignet på godt gjennomførte nyhetsreportasjer og bruk av eksperter tilknyttet redaksjonen i første fase, har man de siste årene bare hatt temaprogrammer, og redaktøren understreket at de i stadig større grad var opptatt av å formidle gode historier og komme tett inn på de personene som fremstilles som eksempler.5 I de senere årene har man også sluttet å bruke faste eksperter – delvis fordi temaprogrammene i større grad krever spesialister tilknyttet spesialtemaet, men også fordi de vil at seerne tenker selv:

Vi tenker at vi skal være et public service program. Vi skal gjøre folk litt klokere – men vi skal også inspirere. Vi skal ikke belære. Det er også derfor vi ikke har disse ekspertene lengre – de som sitter og belærer og doserer. Det skal heller være at folk finner ut av det selv (Intervju, redaktør Puls, 4.11.10).

Et godt eksempel på dette er siste programmet i 2012 om livsmot. Her møter vi Bjørn Bjørnstad, som har en dødelig sjukdom (ALS) og sitter i rullestol med respirator. På tross av dette stifter han en pasientorganisasjon for ALS-syke. Bjørn er gjennomgangsfigur og bærer sendingen. Her er det ingen leger eller andre eksperter som forklarer hans tilstand, men heller han selv, familie/venner og programlederen. Programmet har et parallelt innslag om en kunstner som har satt opp en vegg på Tøyensenteret hvor forbipasserende kan skrive opp hva de ønsker å gjøre før de dør. I dette innslaget unngår man ikke helt eksperten når en psykolog blir spurt om å forklare hva de ulike ønskene forteller oss.

Tabell 3 viser at programmet har hatt en klar endring når det gjelder tematikken. Mens helse og sykdom opptok halvparten av temaene høsten 2003, var dette redusert til 4 av totalt 31 program i 2012.6 Programmer eller innslag som handler om slanking/mosjon og psykisk helse har økt og viser tendensen til å inspirere seerne til å ta aktiv grep for å bedre egen livssituasjon. Programmene i hele januar var en fortsettelse av Bedre Puls «To buksestørrelser ned», mens to programmer i starten av høstsesongen ble viet «supermosjonister». Psykiske problemer med mestring av sinne, hvordan å komme seg gjennom traumer o.l. har samme perspektiv og viser fram folk som har klart seg godt på tross av problemene.

De mer livsstilspregete programmer med fokus på sosiale relasjoner og identitet har økt mest. Det handler både om vedvarende tema som forhold mellom kvinnen og svigermor og de nye utfordringer som et stadig mer medialisert samfunn skaper. Her varierer tema fra «eldre og teknologi» og «nettflørting» til «vil vi vite hva genene forteller?».

Tabell 3: Tema i Puls fjernsynsprogrammene
  Høst 2003 2012
Helse/sykdom 55 % 13 %
Psykisk helse 9 % 19 %
Sosiale relasjoner 20 % 39 %
Slanking/mosjon 12 % 29 %
Annet 4 % 0 %
Antall innslag 58 31
Antall sendinger 14 31

Når det gjelder nettsidene, så skjedde det også store endringer. Da jeg høsten 2010 snakket med lederen for nettredaksjonen, svarte hun slik på mitt spørsmål om man fremdeles laget nettsider i tilknytning til fjernsynsprogrammene:

[dette] er egentlig noe som vi går bort fra – at vi er en redaksjon som jobber for Puls og FBI. For nettet i NRK har blitt mer sjølstendig og har beveget seg bort fra tv-redaksjonen. Med den nye Forsiden og lansering som kom i fjor [er] nettjournalisters oppdrag at vi skal levere saker til Forsiden av nrk.no, ikke at vi skal lage saker for tv-redaksjonen nå. Så vi som sitter i den «klynga» som det kalles – det er delt opp i klynger etter ulike fagområder – oppdraget vårt er at vi skal dekke helse, forbruk og livsstilområdet for nrk.no (Intervju, prosjektleder Helse, forbruk og livsstil, internett NRK, 4.11.10)

Prosjektlederen sier tydelig at fjernsyn ikke lenger er hovedsaken, og at nettjournalistenes fremste oppgave er å lage stoff for NRKs Internett-sider.

Høsten 2010 forsvant Puls sine egne nettsider, og nettjournalistene ble innlemmet i en nettredaksjon (også kalt klynge) «Helse, forbruk og livsstil», underordnet sjangerdesken. Sjangerdesken samordner i tillegg klyngene for «Kultur og Underholdning» og «Vitenskap og teknologi». Redaktøren for sjangerdesken forklarer bakgrunnen:

Da vi skulle omorganisere nettet så bestemte vi oss for å sette publikum på toppen, og si at alt vi gjør, gjør vi for dem. Om det så går ut over linjer og divisjoner og alt sånn, det bryr vi oss ikke om akkurat nå hvis vi skal komme inn og kunne ta et marked rent sånn nyhetsmessig – og da snakker jeg nyheter i bred forstand. Ja, så må vi se bort fra organiseringen i NRK, men bare bruke de beste kreftene […] Vi ser at forsiden på nrk.no er den viktigste inngangen for det publikumet vi vil nå, altså 20–40 (Intervju, redaktør sjangerdesken, 22.11.10).

Hun forklarer at den nye sjangerdesken også kan bestille:

Der har vi også bestillingsrett, vi kan si «nei, ikke lag den saken foreslått her, men lag en annen en». Vi tenker oss i utgangspunktet, på papiret så står det at vi har en sånn 70:30 modell, altså de foreslår 70 prosent av det innholdet vi skal ha på helse og forbruk og livsstil i dag og vi kan pålegge dem holdt jeg på å si eller bestille 30 prosent. De må alltid ha kapasitet å ta inn bestillinger fra oss eller fra frontdesken (Intervju, redaktør sjangerdesken, 22.11.10).

Omleggingen har også ført til en ny type journalistikk – i 2003 var fjernsyn utgangspunktet, og vi kan si at nettartiklene var en gjenbruk av innhold på fjernsynet. Etter hvert som nettjournalistikken har utviklet seg, fungerer nettredaksjonen mer som en spesialisert nyhetsredaksjon. Og som andre online nyhetsredaksjoner innebærer det hovedsakelig en resirkulasjon av saker hentet fra nettet: helse- og livsstilsnyhetssaker fra utlandet (f.eks. BBC, DR), fra forskningsportalen, osv. I disse sakene er det gjerne en norsk ekspert eller organisasjon som uttaler seg. På mange måter kan man si at det i dag i stor grad er snakk om en sirkulasjon innenfor Internett.

Puls har hatt Twitter-konto siden mars 2008 og har fram til slutten av 2012 sendt ut tusen meldinger. Før 2012 ble Twitter brukt som et enveis medium – for å annonsere nye programmer og nettsider. Dessuten ble det brukt som middel til å komme i kontakt med potensielle deltakere i programmene. Siden starten av 2012 er aktiviteten mer rettet mot interaksjon og å gi svar på spørsmål. Siden januar 2010 har de også en Facebook-gruppe hvor de annonserer sendinger, og hvor seerne har mulighet å komme med kommentarer og innspill. De blir fulgt av 2500 på Twitter og blir likt av 4500 på Facebook. Disse sosiale mediene har overtatt noen av interaktiviteten som tidligere ble formidlet gjennom Puls sin hjemmeside, men seeraktiviteten er ikke spesielt stor her heller.

Avslutning

Utviklingen av fjernsynsprogrammer og relasjonene mellom fjernsyn og Internett styres av en rekke faktorer. Produksjonsstudier får fram både interne prosesser i redaksjonen og mer generelle utviklinger innen og utenfor bedriften.

Som andre kringkastere har NRK tatt i bruk Internett. De første årene ble det eksperimentert med forskjellige former for samordning og integrasjon. Utviklingen skjedde mest innenfor de enkelte kringkastingsredaksjoner som utvidet sine publikasjoner med programrelaterte nettsider.

Programmer som Puls fikk tildelt ekstra ressurser til å eksperimentere. I eksperimentene tok man utgangspunkt i bestemte ideer om hva teknologien kunne brukes til – blant annet gjenbruk av samme stoff i flere medier og å gi de vanlige brukere en stemme og en viss innflytelse over programmets innhold.

Flerkanalspublisering er en mye brukt strategi innen mediebedrifter. Den innebærer ofte ulike former for krysspromotering som Dailey et al. (2005) ser som det første steg i integrering av flermediale redaksjoner. I kringkastingssammenheng er det interessant at innføring av Internett satte fart ikke bare på gjenbruk fra fjernsyn (et audiovisuelt medium) til Internett (i form av hovedsakelig tekst-baserte artikler), men også fra fjernsyn til radio. Kringkastingsorganisasjonene har drevet med radio og fjernsyn i snart en mannsalder, og det kan ikke sies å være digitaliseringen som gjør denne gjenbruken mulig – analog kopiering av fjernsynslyd har alltid vært en forholdsvis enkel teknisk operasjon. Mer presserende behov for effektivisering og oppmerksomhet synes å være en viktig grunn for gjenbruk og reorganisering i flermediale redaksjoner.

I første fase prøvde man også å bruke nettet på en partisipatorisk måte – å gi brukerne en stemme og en mulighet til å påvirke fjernsynsprogrammets utforming. Hverken denne eller mer individuelle former for brukeraktivitet (treningsdagbok) ble særlig benyttet. Seerne var rett og slett langt mindre aktive i utformingen av programmet enn man forventet. Flere studier av Internett-aktivitet har påpekt at mange vanligvis er «lurkers» – de som bare konsumerer og ikke selv bidrar med innhold. (Nonnecke et al. 2006; Hargittai & Walejko 2008). Dette vil ikke si at folk generelt ikke deltar med aktivitet på Internett – deltakelse rettet mot «venner» i sosiale medier som Facebook er betydelig. Slik sett er det interessant å undersøke nærmere hva slags sosiale sammenhenger som trigger brukerens aktivitet.

Den implisitte mottakeren som ligger til grunn for Puls sine produksjoner har skiftet karakter: fra en som er aktiv bidragsyter (prosumer), til en som er aktiv i mestring av eget liv. Mestring er et sentralt begrep også i mange andre fjernsynsprogrammer for tiden. Ikke minst mange realityprogrammer tematiserer og oppdrar deltakere til å ta ansvar for egen livssituasjon – programmer som Luksusfellen, Sinnasnekker’n, Nanny og Teenage boss handler alle om å vise hvordan deltakerne i programmet under kyndig veiledning kan få ordnet opp i sitt eget liv. Denne utviklingen fra «opplysning» til «aktivitet» og fra «helse» til «kontroll over egen kropp» har Christensen (2010) også beskrevet for dansk fjernsyn. Dermed utvikler Puls seg i retning av veiledningsjournalistikken med sin vektlegging av å være hjelper til den enkelte brukeren (Rasmussen 2012). Den mer samfunnskritiske innfallsvinkelen, derimot, er blitt svekket de siste ti årene (Puijk 2012). Utviklingen mot større grad av individualisering i journalistikken som Barland (2012b) påpeker når det gjelder VGs helsetilbud Vektklubben, så vi konturer av i de første fasene, men den preger ikke den siste fasen. En sannsynlig årsak er at individualiseringen av tilbudet er så pass ressurskrevende at det ikke er gjennomførbart for en institusjon som ikke har anledning til å ta seg ekstra betalt for det.

Utviklingen av relasjonen mellom fjernsyn og Internett i Puls det siste tiåret skifter fra først en konvergerende tendens hvor man prøvde å integrere begge mediene og lage flermediale tilbud, til en divergerende tendens der fjernsyn og nettet skiller lag (se også Storsul & Stuedahl 2007). Denne prosessen går sammen med en oppvurdering av nettet som selvstendig medium. Internt i NRK hadde de ulike mediene en klar rangorden: fjernsyn på toppen, Internett på bunnen og radio i midten (se også Erdal 2008). I løpet av de siste ti årene har Internett bygget seg opp som et fullverdig medium. Mens de første internettjournalistene ble valgt fordi de «kunne data», har man etter hvert bygget kompetanse på journalistisk innholdsproduksjon. En mer generell erfaring er at ulike medier har spesifikke produksjonsprosesser og krever ulike kompetanser, som ofte resulterer i relativ autonomi. Dessuten er tallene for bruk av internettsidene i dag like viktige som seertallene for fjernsynssendingene. Selv om en lisensfinansiert kringkaster som NRK ikke får større inntekter av høye brukertall, så er oppslutning nødvendig for å legitimere lisensordningen.

Internettjournalistikken har hele tiden båret preg av å være en resirkuleringsjournalistikk, men hva som resirkuleres, har endret seg. Fra å bruke fjernsyns-programstoff som råvare benytter man seg stadig mer av det som andre har lagt ut på nett som utgangspunkt for egen produksjon.

Den klareste relasjonen mellom fjernsyn og Internett i dag er gjenbruken av fjernsynsprogrammet i NRKs nett-tv. Her utvides selvsagt bruksmulighetene i og med at seerne nå kan få tilgang til programmet når (og hvor) hun eller han ønsker det selv. I tillegg til dette «video on demand»-tilbudet blir innhold fra fjernsyns-programmet forholdsvis systematisk brukt til å lage korte radioinnslag. Men dette er i hovedsak gjenbruk av samme materialet og ikke noen form for utfylling. Forskjellen fra tidligere er at flermedial produksjon i større grad brukes bare der man ser klare fordeler med det – de teknologiske mulighetene er der, men bruken av dem reguleres av andre faktorer.

Referanser

Alvarado, Manuel, & Buscombe, Edward. (1978). Hazell : the making of a TV series. London: British Film Institute in association with Latimer.

Barland, Jens. (2012a). Journalistikk for markedet. Redaksjonell produktutvikling i VG og Aftonbladet på papir og nett 1995–2010. PhD avhandling, Oslo: Det humanistiske fakultet.

Barland, Jens. (2012b). Fet av slanking: om VGs Vektklubb. i: Eide, Martin, Larsen, Leif Ove og Sjøvaag, Helle(red.) Nytt på nett og brett: journalistikk i forandring. Oso: Universitetsforlaget. pp. 93–213.

Born, Georgina. (2004). Uncertain vision : Birt, Dyke and the reinvention of the BBC. London: Secker & Warburg.

Brinch, Sara, & Iversen, Gunnar. (2010). Populær vitenskap : fjernsynet i kunnskapssamfunnet. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Burns, Tom. (1977). The BBC. Public institution and private world. London: Macmillan.

Caldwell, John Thornton. (2008). Production culture : industrial reflexivity and critical practice in film and television. Durham: Duke University Press.

Christensen, Christa Lykke. (2010). Lifestyle as factual entertainment. i: Gripsrud, J. (ed.) Relocating television. Television in the Digital Context. London/New York: Routledge. pp. 125–138.

Christensen, T. & P. Lægreid. (red.) (2007). Transcending new public management : the transformation of public sector reforms. Aldershot: Ashgate.

Cottle, Simon. (2000). `New(s) times: towards a ''second wave'' of news ethnography', Communications: The European Journal of Communication Research, 25 (1) pp 19–41.

Cottle, Simon. (2003). Media organisation and production. London: Sage.

Dailey, Larry, Demo, Lori, & Spillman, Mary. (2005). «The Convergence Continuum: A Model for Studying Collaboration Between Media Newsrooms.» Atlantic Journal of Communication, 13 (3) pp. 150–168.

Domingo, David, & Paterson, Chris.(red.) (2011). Making online news : newsroom ethnographies in the second decade cade on internet journalism, Volume 2. New York: Peter Lang.

Elliott, Philip. (1972). The making of a television series. A case study in the sociology of culture. London: Constable.

Ellis, John. (1982). Visible fictions: cinema, television, video. London: Routledge.

Enli, Gunn Sara. (2007). The participatory turn in broadcast television : institutional, editorial and textual challenges and strategies. PhD avhandling. Oslo: Acta humaniora.

Epstein, Edward Jay. (1973). News from nowhere: Television and the News. New York: Random House.

Erdal, Ivar John. (2008). Cross-media news journalism. Institutional, professional and textual strategies and practices in multi-platform news production. PhD avhandling, Oslo: Acta humaniora.

Fishman, Mark. (1980). Manufacturing the news. Austin: University of Texas Press.

Gans, Herbert J. (1980). Deciding what's news : a study of CBS Evening News, NBC Nightly News, Newsweek, and Time. New York: Vintage Books.

Gitlin, Todd. (1983). Inside prime time. New York: Pantheon.

Haastrup, Helle Kannik. (2007). Opplevelser på tværs – en tværmedial analyse af relasjonen mellom tv-serie og website. i: Petersen, Anja Bachman & Rasmussen, Steen K. (red.) På tværs af medierne. Århus: Ajour.

Hargittai, Eszter & Walejko, Gina. (2008). The participatin divide: Content creation and sharing in the digital age. Information, Communication & Society, 11(2), pp. 239–256. DOI: 10.1080/13691180801946150.

Hemmingway, Emma. (2008). Into the newsroom : exploring the digital production of regional television news. London: Routledge.

Jenkins, Henry. (2006). Convergence culture : where old and new media collide. New York: New York University Press.

Kjus, Yngvar. (2009a). Everyone Needs Idols: Reality Television and Transformations of Media Structure, Production and Output, European Journal of Communication, 24 (3), pp. 287–304.

Kjus, Yngvar. (2009b). Event Media: television production crossing media boundaries. PhD avhanding, Oslo: Acta Humaniora.

Klausen, Arne Martin. (1986). Med Dagbladet til tabloid. En studie i dilemmaet «børs og katedral». Oslo: Gyldendal.

Krumsvik, Arne Håskjold. (2009). The Online News Factory. A Multi-Lens investigation of the Strategy, Structure, and Process of Online News Production at CNN and NRK. PhD avhandling, Oslo: Acta Humanioria.

Mayer, Vicki, Banks, Miranda J., & Caldwell, John Thornton. (2009). Production studies : cultural studies of media industries. New York: Routledge.

Nonnecke, Blair, Andrews, Dorine & Preece, Jenny. (2006). Non-public and public online community participation: Needs, attitudes and behavior. Electron Commerce Res 6, pp. 7–20 DOI: 10.1007/s10660-006-5985-x.

NRK Puls. (2002). Prosjektbeskrivelse: Puls for alle. Alltid (intern dokument).

NRK Puls. (2005). Prosjektbeskrivelse: Bedre Puls (intern dokument).

Paterson, Chris & Domingo, David. (red.) (2008). Making online news : the ethnography of new media production. New York: Peter Lang.

Paterson, Richard, & Smith, Anthony. (red.) (1998). Television : an international history. Oxford: Oxford University Press.

Philipsen, Heidi. (2010). Creative cross-media communications and concepts. I: Philipsen, Heidi, Agerbæk, Lise, Walther, Bo Kampmann, Arnfast, Bror Strange, & Wildermuth, Norbert. (red.). Designing new media : learning, communication and innovation. København: Academica. pp. 111–136.

Puijk, Roel. (1990). Virkeligheter I NRK: programproduksjon I fjernsynets Opplysningsavdeling. Doktoravhandling ved UiO, Lillehammer.

Puijk, Roel. (2007). Organisering og tid i flermedial produksjon : en sammenligning mellom to NRK-redaksjoner. i: Petersen, Anja Bachman & Rasmussen, Steen K. (red.) På tværs af medierne. Århus: Ajour.

Puijk, Roel. (2008). Faktajournalistikk og den aktive seer. i: Roel Puijk (red.) Fjernsyn i digitale omgivelser : kringkastingens møte med nye medier. Kristiansand: IJ-forlaget.

Puijk, Roel. (2012). Health and lifestyle to serve the public. A case study of a cross-media programme series from the Norwegian Broadcasting Corporation. Journalism Practice, 6 (11), pp. 75–91. DOI: 10.1080/17512786.2011.622911.

Rasmussen, Terje. (2012). Veiledningsjournalistikk. Om å lede vei og å gå seg vill. i: Eide, Martin, Larsen, Leif Ove og Sjøvaag, Helle (red.) Nytt på nett og brett: journalistikk i forandring. Oso: Universitetsforlaget. pp. 215–230.

Schlesinger, Philip. (1978). Putting «reality» together : BBC news. London: Constable.

Silverstone, R. (1985). Framing science. The making of a BBC documentary. London: British Film Institute.

Sjøvaag, Helle. (2011). Journalistic ideology : professional strategy, institutional authority and boundary maintenance in the digital news market. PhD avhandling, Bergen: Universitetet I Bergen.

Sommerseth, Harald. (1999). NRK på internett – om NRK Interaktivs utvikling, valg og strategier. Hovedoppgave i Medievitenskap, Oslo: Universitetet i Oslo.

Steensen, Steen. (2010). Back to the feature : online journalism as innovation, transformation and practice. PhD avhandling, Oslo: Faculty of Humanities.

Storsul, Tanja, & Stuedahl, Dagny. (red.) (2007). Ambivalence towards convergence: digitalization and media change. Göteborg: Nordicom.

Sundet, Vilde Schanke. & Ytreberg, Espen. (2009). Working Notions of Active Audiences: Further Research on the Active Participant in Convergent Media Industries. Convergence. The International Journal of Research into New Media Technologies. 15 (4), pp. 383– 390.

Sundet, Vilde Schanke. (2012). Making Sense of Mobile Media. Institutional Working Notions, Strategies and Actions in Convergent Media Markets. PhD. avhandling, Oslo: Faculty of Humanities.

Syvertsen, Trine. (1997). Den store TV-krigen, norsk allmennfjernsyn 1988–96. Bergen: Fagbokforlaget.

Toffler, Alvin. (1980). The Third Wave, New York: William Morrow.

Tuchman, Gaye. (1978). Making news : a study in the construction of reality. New York: Free Press.

Uricchio, William. (2008). En sammensatt identitet: Fjernsynsets skiftende innretning. i: Puijk, Roel (red.) Fjernsyn i digitale omgivelser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Vik, Kari Aakerli. (2008). Fra «professorstyrt» folkeopplysning til «journaliststyrt» opplevelsesfjernsyn? i: Puijk, Roel (red.) Fjernsyn i digitale omgivelser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Villa, Maria Isabel. (2013). Cross-media production networks. Comparing organizations in public service broadcasting programmes. i: Olsson, Tobias (ed.) Producing the internet. Critical perspectives of social media. Götenborg: Nordicom. pp. 121–141.

Williams, Raymond. (1975). Television : technology and cultural form. New York: Schocken Books.

Winston, Brian. (1998). Media technology and society : a history : from the telegraph to the Internet. London: Routledge.

Ytreberg, Espen.(1999). Allmennkringkastingens autoritet : endringer i NRK Fjernsynets tekstproduksjon, 1987–1994. Dr.art. avhandling. Skriftserie fra Institutt for medier og kommunikasjon, Oslo.

1Artikkelen baserer seg blant annet på materialet fra prosjektet «Television in a digital environment» (tide.hil.no) finansiert av Forskningsrådet. Jeg vil gjerne takke Puls sin redaksjon for å ha mottatt meg. En tysk versjon av artikkelen er publisert i AV montage (1) 2012.
3Puls-redaksjonen publiserte noen år også et trykt månedlig magasin hvor noen av livsstil-reportasjene ble gjenbrukt.
4Høsten 2007 var oppslutningen hos 20–49-åringer på 11–12 prosent, for 50–59-åringer 22 prosent, mens mer enn 30 prosent av de over 60 så på programmet. Dessuten så 18 prosent av kvinnene i Norge på Puls, mot 14 prosent av mennene.
5Telefonsamtale med redaktøren 17.12.12.
6To av programmene var en helaften om kirurgi på NRK 1 med fortsettelsen på NRK 2.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon