Nils E. Øy

Medierett for journalister

Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2013

Kunnskapsrikt om ytringsfrihetens grenser

I boken «Medierett for journalister» har Nils E. Øy samlet, sortert og ana-lysert et omfattende materiale om de mest praktiske rettsreglene som griper inn i journalistisk virksomhet. Med stor kunnskap redegjør forfatteren for mangfoldet av juridiske problemstillinger som kan oppstå på ulike trinn i den journalistiske arbeidsprosessen og for hvilke grenser domstolene har trukket for ytringsfriheten i ulike faser. Boken er ment å tjene både som «innføringsbok», «lærebok», «bruksbok» og «dokumentasjonsbok» for det medierettslige området (s. 5). Fremstillingen er svært praksisnær og fokuset rettes mot begrensninger fremfor muligheter, noe som gir et tilbakeskuende preg. Dette svekker nok bokens potensial som bruksbok for dagens journalister og som innførings- og lærebok for morgendagens journalister. På den annen side er det grunn til å gi forfatteren honnør for å ha oppnådd noe mer enn de uttalte ambisjonene for prosjektet, nemlig å samle et stykke mediehistorie mellom to permer.

Boken består av fire deler. I første del av boken, «Hva er medierett og medieetikk?» gis det en oversikt over hvilke rettsregler som skal behandles, grensen mellom juss og etikk og det medierettslige ansvarssystemet (25 s). De tre øvrige delene av boken følger den journalistiske arbeidsprosessen slik at del 2 «Retten til å få vite» handler om retten til å søke og å motta informasjon (214 s), del 3 «Retten til å lagre» om retten til å besitte, lagre og bearbeide informasjon (33 s) og del 4 «Retten til å publisere» (134 s) om retten til å formidle informasjon. Del 4 rommer også en kort sjekkliste for kontroll på desken før publisering skjer. Som sidetallsangivelsene for de ulike delene i boken mer enn antyder, er det rettsreglene som slår inn på det første trinnet i den journalistiske arbeidsprosessen som blir mest utførlig behandlet. Det kan kanskje forsvares med at kjennskap til reglene i denne fasen er helt avgjørende for journalistenes muligheter til å utnytte retten til å motta informasjon og dermed utgjør selve fundamentet for den journalistiske virksomhet. For den som betrakter den journalistiske arbeidsprosessen utenfra, er det fristende å stille spørsmål ved om ikke hovedtyngden i en lærebok om medierett for journalister kanskje heller burde vært lagt på rettsreglene om publisering. Det er uansett prisverdig at forfatteren ved sin tydeliggjøring av forskjellen på innsynsrett og publiseringsrett bidrar til å bevisstgjøre journalister på det faktum at norsk rett ikke setter noe likhetstegn mellom retten til innsyn og retten til publisering.

Det er i fremstillingen av reglene for tilgang på informasjon forfatteren når lengst i selvstendig analyse. Som lærebok i hvilke rettskrav på informasjon journalister kan fremsette, er det lite å utsette på innholdet av del 2. Det kan riktignok stilles spørsmål ved om det å bruke forholdsvis mye plass på å forklare innholdet av de ulike organene underlagt innsynsregler er et kontraproduktivt virkemiddel i forhold til å synliggjøre hvilke rettskrav på informasjon journalister kan rette mot det offentlige. Det vesentlige poenget om at det offentlige ikke skal kunne omgå innsynsreglene ved å organisere møter eller oppgavefordeling på en annen måte enn reglene har forutsatt, kan lett bli borte for leseren i den valgte fremstillingsformen. Det kan også være grunn til å peke på at juridisk teori har liten autoritet som rettskilde og at uttalelser fra juridiske professorer slett ikke trenger å være sammenfallende med gjeldende rett. Selv om et standpunkt om rettskrav på å motta informasjon fra en innsynsliberal professor vil være prosedabelt, er det med andre ord ikke gitt at det vil få tilslutning i domstolene. Ved slik kildebruk får læreboken et visst preg av å være et partsinnlegg for mediene.

Del 3 som omhandler retten til å lagre er svært kortfattet. Forfatteren har pekt på at kildevernet er ett av de to hovedpunktene der medieetikken står i direkte motstrid til loven og dette emnet kunne nok ha fortjent en mer utførlig behandling. Forfatterens dilemma er naturligvis at Ina Lindahls utmerkede bok om masse-medienes kildevern allerede fins på markedet. Konsekvensen blir at undervisningsinstitusjoner som kunne ønske seg en heldekkende lærebok i medierett, ikke får det med denne fremstillingen. Den såkalte «Runesteins»- eller «Finneren»-saken der Aller-konsernet oppnådde kildevern for en diskusjonstråd på DinSide.no er kommet til etter Lindahls bok. Noen mer selvstendige refleksjoner knyttet til denne saken kunne vært på sin plass. Det viste seg i ettertid at runesteinen ikke fantes og at hele kildevernsaken dermed var basert på oppspinn fra kildens side. Kan det tenkes at kilder som opptrer på nettsteder er mindre etterrettelige og derfor mindre beskyttelsesverdige enn de direkte kildene massemediene tradisjonelt har holdt seg til? For den som ønsker seg både kritiske og selvkritiske journalister til å utføre samfunnsoppdraget, er det bekymringsfullt at forfatteren aldri stiller slike spørsmål.

Med sine nær 50 års erfaring i journalistikkens tjeneste, mange av dem sentralt plassert som instituttleder for Institutt for journalistikk og deretter som general-sekretær for Norsk Redaktørforening, har Øy opparbeidet seg en erfaringskunnskap og innsikt i medierettsfeltet som er nokså unik. Det er noe skuffende at denne kunnskapen og innsikten ikke i større grad utnyttes til selvstendige analyser og refleksjoner, ikke minst når forfatteren kommer til publiseringsskrankene i del 4. Fremstillingen når her lite ut over rent saksreferat og det er ikke til å komme forbi at teksten tidvis får et litt støvete preg av presserettshistorie. Etter vedtakelsen av menneskerettsloven som førte til at Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis får direkte virkning i norsk rett, gir det for eksempel liten mening å snakke om «referatprivilegier» fordi det ikke lenger er mulig å operere med de absolutte rettsvirkningene slike privilegier tradisjonelt tjente som inngangsporten til.

EMD har, som forfatteren ganske riktig påpeker, krevd at våre nasjonale domstoler har måttet justere praksis knyttet til spørsmålet om hvor langt ærevernet rekker som skranke for publisering. Å hevde at EMD ser på informasjonsfrihet, ytringsfrihet og journalistikk med «helt nye og andre briller» enn norske domstoler er likevel en betydelig overdrivelse, og norsk rett ytes liten rettferdighet når det hevdes at mediene generelt har vært betraktet «som et nødvendig onde» (s. 30). Det kan være grunn til å spørre hvor det blir av forfatterens vilje til selv å se med nye briller på fortiden, til å se hen til det europeiske rettsfellesskapet vi er en del av og til å gi prognoser for hva som blir de viktigste medierettslige kampsakene for journalister i årene som kommer. For journalister som vil gjøre seg kjent med dagens publiseringsgrenser og morgendagens muligheter, er dypdykk i det nasjonale medierettarkivet ikke lenger tilstrekkelig. En ikke ubetydelig del av regelproduksjon av relevans for mediefeltet skjer i domstoler utenfor Norges grenser. Der blir innholdet av retten til å motta, lagre og formidle informasjon på ulike typer plattformer løpende justert og revidert, oftest uten norsk medvirkning. Utviklingen er på ingen måte entydig i retning av økt ytringsfrihet og større handlefrihet for journalister. Forfatteren fortier nasjonale kilder som har forsøkt å påpeke dette og underkommuniserer betydningen av håndhevingen av retten til respekt for privatliv i EMD.

I Medierett for journalister er gårsdagens praksis på det medierettslige feltet samlet og sortert. Det finnes knapt noen mer kompetent enn forfatteren til å gjøre frampek om hva som vil bli morgendagens strid når det gjelder spørsmål om journalisters rett til innsyn, lagring og publisering. Slike frampek er dessverre fraværende. Jeg kunne ønsket meg en innføringsbok, lærebok og bruksbok i medierett som i større grad inviterte leserne til å møte rettsreglene med et kritisk blikk og til en mer selvkritisk journalistisk holdning. Jeg kunne også ønsket meg flere refleksjoner over de nye krysningspunktene mellom journalistikk og juss som den digitale revolusjonen har utløst. La meg avslutte slik forfatteren gjerne avslutter sine kapitler: Vil du lese mer om medierett og EMK? Da kan jeg anbefale Søren Sandfeld Jakobsen og Sten Schaumburg-Müller, Medieretten, København 2013 s. 69–155.