Eva Bakøy & Roel Puijk (red.):

Kvalitet i praksis – film, fjernsyn og foto

Kristiansand: IJ-forlaget, 2012

Jakten på kvalitet

I dagligtale brukes kvalitetsbegrepet hyppig, vidt, mangeartet og upresist. Det samme gjelder til dels bruken av begrepet i forskning og teoribygging. Denne boken tar begrepet «kvalitet» for å finne ut hvordan ulike institusjoner og aktører innenfor film, foto og fjernsyn faktisk bruker det. «Antologiens primære mål er… å ringe inn hva de nevnte praksisområdene mener med god kvalitet og hvilke kriterier som benyttes for å bedømme dette». Artikkelsamlingen har altså et empirisk utgangspunkt og mål. Det bør slik jeg ser det, ikke utelukke en mer overordnet teoretisk gjennomgang av kvalitetsbegrepet og forskningen knyttet til det. Flere av de sju enkeltbidragene har imidlertid gode historisk-teoretisk blikk på kvalitetsbegrepet i tematisk spenn fra filmkonsulentrollen til pressefotografiet.

En av antologiens to redaktører, Eva Bakøy, skriver om nettopp spillefilmkonsulentenes kriterier for utvelgelse og tildeling av midler. Den innledende referansen og noe av utgangspunktet for kapitlet er kritikken som filmkonsulentene er blitt utsatt for. De er på mange måter gitt ansvaret for norsk films dårlige kvalitet, «dritten i midten». Bakøy tar kort for seg produksjonsstøtteordningen historisk og begrunnelsen for konsulentrollen. Artikkelen er basert på intervjuer med fem spillefilmkonsulenter samt analyse av deres innstillinger. Bakøy ser også på hvordan de ble rekruttert, samtidig som hun får deres kunstfilosofiske perspektiv og begrunnelse for hvordan de valgte prosjekter. Det er utvilsomt på tide at denne sentrale rollen blir analysert av forskere og Bakøy gir et viktig bidrag. Skal jeg pirke, så ville jeg ønsket meg en utvidelse av analysen av de ulike kunstfilosofiske ståsteder og hvordan disse gjenspeiles i konsulentenes valg og begrunnelser.

Kapittel to er skrevet av Søren Birkvad og handler om hvordan kvalitetetskriteriet brukes i utvalg av dokumentarfilmer på festivaler. Filmenes sosiale kontekst og festivalenes funksjon som sosial og kulturell happening henger tett sammen med kvalitetsbegrepet, hevder Birkvad. Også han gir en historisk gjennomgang av dokumentarfilmens og festivalenes utvikling. Hoveddelen er en analyse av og sammenlikning mellom den veletablerte dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam, den nyere festivalen i København og de tre norske; Grimstad, Oslo og Bergen. Han analyserer deres profil og programpolitikk og de prisvinnende filmene med utgangspunkt i at kvalitetsidealene her blir tydeliggjort og uttrykt. Fins det ett f-elles kvalitetsideal? Nei. Selv om blant annet Griersons klassiske definisjon («the creative treatment of actuality») er mulig å finne igjen mer eller mindre eksplisitt i samtlige. Birkvad gir et lærerikt perspektiv på dokumentarfilmfestivalene der han både knytter an til fjernsynets påvirkning, den politiske korrekthet, korrekthetens opposisjon og til konflikten mellom det journalistiske og det estetisk-kunstneriske.

Filmarkiver verden over har fått ny aktualitet med digitalisering og formidling av en rik historie og kulturarv via nettet. Store summer er brukt på dette de siste årene, og diskusjoner om formater og prioriteringer har preget både bransjeorganisasjoner og offentlige institusjoner som EU-kommisjonen. Tore Helseth viser hvordan pionerarkivene vokste fram med ulike oppfatninger av hva som ga arkivarisk kvalitet. Med bransjeorganisasjonen FIAF ble arkivene mer profesjonalisert og standardisert både med hensyn til bevaring, kopiering, restaurering og formidling. På hvilken måte kommer spørsmålet om kvalitet inn i dagens filmarkiver? Helseth oppsummerer at bevaring er et kvalitetskriterium som ligger fast – sammen med restaureringspraksis og tilgjengeliggjøring. Dette er som nevnt et stort og aktuelt tema og det er spennende at det her får sitt eget kapittel i en slik antologi.

Bokens andre redaktør, Roel Puijk, har undersøkt hvordan ledelsen i NRK Fjernsynet har håndtert kvalitet i utvikling av programkonsepter de siste 10–15 årene. For å gi svar på dette har Puijk analysert styringsdokumenter og i tillegg har han intervjuet tre sentrale lederaktører. Han gir også et historisk riss av hvordan oppfatningen av kvalitet har endret seg i public service-kanalen. Denne bokmelderen har sin bakgrunn fra NRK, har levd med både målkriterier og kvalitetsmodeller og husker blant annet hvordan kringkastingssjef Bjerkaas innførte «hurtighet» som et nytt kvalitetskriterium. Kapitlet er det mest omfattende i antologien, både i lengde og i analysemateriale og systematikk. Jeg synes Puijk gir et godt bidrag både til NRK-historien og til bruken av kvalitetsbegrepet. Kommer han nærmere en kjerne? Tja. Innholdet i og forståelsen av kvalitetsbegrepet har endret seg opp gjennom historien og er i fortsatt endring. Det er «et flertydig og semantisk ustabilt konsept og bruken av det vil være avhengig av kontekst og retorisk formål», konkluderer han blant annet. Her aksentueres også et større spørsmål som jeg synes artikkelsamlingen som sådan ikke er tydelig nok på; hva er verdien av å bruke kvalitetsbegrepet?

I neste kapittel er Emmy-pris kvalitet. Danskene har stor suksess med flere av sine tv-dramaserier som blant annet er belønna med Emmy-priser og med engelske og amerikanske versjoner. Hva gjør danskene og hvorfor får ikke vi det til? Andreas Iversen forteller historien om ambisjonene og planene om å få norsk tv-drama opp på dansk Emmy-nivå («Emmy 2007») – en historie som så langt ikke har en lykkelig slutt. Mediediskusjonene rundt norske tv-seriers kvalitet har vært mange, sist med serien «Mammon». Iversen drøfter ikke enkelserier, men ser på rammebetingelsene og konteksten seriene lages i. Det handler blant annet om historie og erfaring, om volum og kontinuitet og til dels også om ulike produksjonsmodeller. Det er et relativt kort, men interessant og nyttig kapittel som går rett inn i dagens mediediskusjon.

Antologiens to siste kapitler handler om fotografiet. Peter Larsen skriver om pressefotografiet i spennet mellom dokumentasjon og estetikk. Larsen bruker Bourdieu som avviser at det fins universelle kvalitetskriterier og en intervjuundersøkelse der aktørene (redaktører, fotosjefer, fotografer) kun har vage formuleringer om kvalitetskriterier. Ut fra aktørene oppsummerer Larsen at et godt bilde gir informasjon, forteller en historie, er visuelt interessant og ikke manipulert. Med nye digitale muligheter er kanskje «sannferdig» et stadig mer sentralt kriterium. Den dokumentariske funksjonen understreker nødvendigheten av troverdighet. Igjen et aktuelt tema – for eksempel ble Årets bilde på Agder i 2013 felt i PFU fordi det var bearbeidet i etterkant. Bokens siste kapittel tar diskusjonen om billed-kvalitet et skritt videre. Forfatterne Dag Waaaler og Jon Yngve Hardeberg nærmer seg spørsmål med en original vri. Inspirert av Robert Pirsigs roman («Zen and the Art of Maintenance: an Inquiry into Values») gjør de et forsøk på det de kaller brobygging mellom objektiv og subjektiv kvalitet på bilder i vid forstand – fra medisinsk diagnostikk til private feriemotiver. I et av avsnittene tar Waaler og Hardeberg for seg kvalitetsbegrepet selv om de presiserer at det ikke er artikkelens ambisjon å gå i dybden på begrepet. Det er en spennende ansats og det slår meg at dette avsnittet kunne vært bygd ut og gjort mer generelt – ikke i kapitlet, men i boken som sådan.

Det er en interessant antologi som spenner over vidt ulike medieområder. Samtidig er det noe av antologiens innebygde svakheter. Når den målet sitt? Til en viss grad. Men på samme måte som de undersøkte praksisområdene spriker, så spriker også bruken av kvalitetsbegrepet. Jeg savner et overordna kapittel der begrepet blir diskutert på et mer analytisk og teoretisk plan, og hvor også verdien av å bruke begrepet empirisk blir problematisert. Redaktørene begrunner fraværet av et slikt kapittel med at enkeltbidragene nettopp er basert på en empirisk tilnærming til problematikken og at teoriene er forankret i de enkelte virksomheters perspektiv. Jeg mener likevel antologien ville tjent på å presentere et teorioverbygg. Men jeg vil absolutt anbefale boken både for sine enkeltkapitler og helhet. Den er ikke minst interessant fordi den belyser områder som på mange måter er perifere i norsk medieforskning, men samtidig sentrale i det aktuelle mediebildet.