Man kan kanskje ikke si at det raser en debatt om de humanistiske fagene, men den ruller og går, i Norge særlig i Morgenbladet, i USA i New York Times, men også i The New Republic. Særlig er New York Times-leserkommentarene interessante. Her forekommer stemmer fra hele verden. Mange universitetsansatte ytrer seg med velformulerte synspunkter, og de nyanserer om utsagn skulle bli for generelle. Artikler og innlegg spres videre via Facebok-innlegg og Twitter-lenker. Også humanioradebatten tydeliggjør endringene i debattkulturen som er kommet til ved hjelp av de etter hvert ikke helt nye mediene.

Flere av avisartiklene tar et konkret utgangspunkt: Humanioras problem består i dalende studenttilstrømming og færre avlagte grader. Dette skjer både i Norge og USA. Hvordan skal utfordringene møtes? Noen mener endring må til: Det må arbeides mer tverrfaglig, og de humanistiske studiene må gjøres tydeligere arbeidslivsrelevante. Andre mener medisinen ligger i å fastholde og være tro mot de humanistiske fagenes tradisjoner, som er presset av markedstenkning og New Public Management. Det viktigste humaniorastudentene lærer, mener mange, er å tenke kritisk og analytisk, og dette går ikke i hop med skreddersøm for arbeidslivet. Fagene våre er rett og slett ikke slik. Meningene om hvordan humaniora best sikrer sin framtid, står steilt mot hverandre.

Kan enhet skapes i møtet med en ytre fiende? Han heter Steven Pinker. Pinker er ingen hvemsomhelst, men en kanadisk eksperimentell psykolog, ansatt på -Harvard. Han arbeider med cognitive science, og presenterer seg også som lingvist. Han har vært kåret som «Humanist of the Year», han er inne på lister over Topp 100 intellektuelle, 100 Global Thinkers, 100 mest innflytelsesrike personer i verden, slike lister som for eksempel Time Magazine og Foreign Policy setter opp. Pinker kastet seg inn i humanioradiskusjonen med essayet «Science Is Not Your Enemy. An impassioned plea to neglected novelists, embattled professors, and tenure-less historians». Essayet sto på trykk i avisen The New Republic den 6. August 2013. Morgenbladet presenterte en norsk oversettelse 18.oktober 2013.

Med Pinkers innlegg ble det ny fart i debatten, også i Norge. Når en ledende intellektuell ytrer seg, stimuleres flere til å bidra. I sitt omfangsrike essay spør -Pinker om humanistene i tilstrekkelig grad har vært villige til å lære av naturvitenskapens innsikter og samarbeide med naturvitenskapelige forskere. Han argumenterer for større nærhet de ulike vitenskapene imellom. Pinker er ingen motstander av humanistisk vitenskap, snarere tvert imot. Han skriver: «No thinking person should be indifferent to our society’s disinvestment from the humanities, which are indispensable to a civilized democracy.» (op.cit. p.7). Men han mener de problemene humaniora står oppe i, delvis er selvforskyldt. Hva har gått galt?

Diagnoses of the malaise of the humanities rightly point to anti-intellectual trends in our culture and to the commercialization of our universities. But an honest appraisal would have to acknowledge that some of the damage is self-inflicted. The humanities have yet to recover from the disaster of postmodernism, with its defiant obscurantism, dogmatic relativism, and suffocating political correctness. And they have failed to define a progressive agenda. (op.cit. p.8).

Har så humanistiske forskere vist positiv interesse for disse synspunktene fra en anerkjent forsker utenfor egne rekker? Ikke i nevneverdig grad. En tydelig impuls er å slå tilbake. I The New Republic er filosofen Leon Wieseltier, avisas redaktør for litteratur, sterkt provosert av Pinkers essay. Han er dypt uenig med Pinker i at science kan svare på spørsmål som Wieseltier mener er grunnleggende humanistiske, så som spørsmål om mening. Wieseltier er skeptisk til tverrvitenskap og mener vitenskapene har ulike mål og metoder, og de bør ikke gå inn på hverandres områder. Å tro at science kan bidra nevneverdig inn i for eksempel filosofi er for Wieseltier intet annet enn hybris fra Pinkers side.

Også norske innlegg i Morgenbladet, for eksempel Erling Sandmo (25.10.2013) og Thomas Hylland Eriksen (1.11.2013) legger stor vekt på å vise at Pinker tar feil. Sandmo finner svak forståelse for historisk metode hos Pinker, Hylland Eriksen mener at humaniora og samfunnsvitenskap ikke har noe særlig å lære av natur-vitenskapen, og han peker på mange ting som Pinker ikke kan og vet. I en situasjon hvor utfordringene for humaniora er betydelige, velger debattmotstanderne en strategi som ikke går grundig inn på Pinkers hovedargumenter om samarbeid og læring over disiplingrensene. Når er slik samarbeid en god idé, når ikke? Hvilke metoder kan samspille bra? Hvilke ikke? Motdebattantenes strategi ligger i for stor grad i å diskreditere Pinker. Han forstår ikke humaniora, han overdriver betydningen av science, han skjønner seg ikke på historisk tenking. Ikke at dette kommer opp helt grunnløst. Det er åpenbart at humanioraforskere er mer under huden på humaniora enn forskere fra andre fagfelt, men en diskusjon om faglige møteplasser og mulige fellesprosjekter hadde vært mer spennende enn avvising og diskreditering. Hvor ligger de fruktbare møteplassene mellom naturvitenskap og humaniora? Selv kjenner jeg til interessante tverrfaglige prosjekter og prosjektinitiativer mellom naturvitenskap/teknologi på den ene siden, og etikk på den andre. Da et Thorium/atomkraftprosjekt ble diskutert på NTNU, ønsket teknologene medvirkning fra samfunnsforskere og etikere. Jeg har kolleger som holder på med medie-økologi og «digital humanities». Min erfaringer er at fortolkningsfagene har lært mye av naturvitenskapen på området cognitive science og study of mind. Innenfor filmvitenskapen tenker vi annerledes når det gjelder følelsenes rolle i tilegnelse av film enn vi gjorde tidligere, og vi kan analysere forholdet filmtilskuer-filmkarakter mer presist enn før, for eksempel ut fra en bedret forståelse av begrepene sympati og empati.

Slik sett: skal man først kritisere Pinker, hadde det kanskje vært like relevant å kritisere han for å slå inn åpne dører. Samarbeid over faggrensene og bruk av resultater fra hjerneforskningen finner så absolutt sted allerede. Men i en situasjon med utfordringer for humaniora og samfunnsmessig fokus på science er det kanskje lurt å holde dialogen åpen. Ikke bare lurt for humanioraforskerne, for oss selv, men også lurt fordi mye teknologisk og naturvitenskapelig forskning kan bli mer samfunnsmessig nyttig når for eksempel kommunikasjonsmessige utfordringer, etiske forhold og historisk bakgrunn reflekteres inn. I sin leder 7. november 2013 anbefalte da også Morgenbladets redaktør at man ser bort fra Pinkers tendenser til arroganse og hans noe svake kunnskaper innen humaniora, og heller gir mannen en utstrakt hånd.