De siste årene har de institusjonelle arkivene vokst fram ved landets universiteter og høyskoler. Universitetet i Oslo har sitt DUO-arkiv, Universitetet i Bergen har BORA-arkivet, NTNU har DIVA, Universitetene i Agder og Stavanger har Brage, Universitetet i Nordland har BLIX og Høgskolen i Oslo og Akershus har ODA. For å nevne noen. Foruten å bidra til at floraen av finurlige (og for allmenheten nokså uforståelige) akronymer i akademia blir rikere, er den primære hensikten med disse arkivene å registrere og tilgjengeliggjøre forskningen. For eksempel kan artikler publisert i Norsk medietidsskrift arkiveres i de institusjonelle arkivene og offentliggjøres der 18 måneder etter publisering. Såkalte post-print versjoner av artikler, altså den endelige versjonen forfatterne sendte redaksjonen etter fagfellevurderingsprosessen, kan lastes opp og publiseres i disse arkivene med en gang.

Arbeidet med de institusjonelle arkivene koordineres på nasjonalt plan av CRIStin (Current Research Information System In Norway – nok et akronym, altså), som har sitt eget register, som kommuniserer med de institusjonelle arkivene. Faglige ansatte ved universiteter og høyskoler plikter å registrere sin vitenskapelige produksjon i CRIStin, og dermed også i de institusjonelle arkivene. Dette er et premiss for at publiseringspoengene skal registreres, og CRIStin og de institusjonelle arkivene er derfor viktige brikker i tellekantsystemet.

Men det er noen store problemer med denne praksisen. For det første støtter den opp om den nest beste Open Access-løsningen, såkalt grønn Open Access, som innebærer at tidsskriftene kan fortsette som lukkede abonnementstidsskrifter så lenge de tillater egenarkivering etter en embargoperiode, og/eller «frikjøp» av den publiserte artikkelen. Å støtte en slik ordning betyr i praksis å skape et hinder for den beste Open Access-løsningen, såkalt gull eller gylden Open Access, som innebærer at en artikkel er allment tilgjengelig i det øyeblikket den er publisert. Hinderet skapes fordi behovet for egenarkivering i de institusjonelle arkivene er basert på at vitenskapelige tidsskrifter og akademiske forlag ikke publiserer etter gull Open Access-modellen. Hadde de gjort det, ville forskningen vært allment tilgjengelig med en gang og ingen måtte gå veien om et institusjonelt arkiv for å finne publiseringer.

For det andre binder hele dette systemet av institusjonelle arkiv opp en del ressurser. Myndighetene har også oppfordret universitetene og høyskolene til å bygge opp publiseringsfond for å betale artikkelavgift for Open Access publisering. Flere universiteter og høyskoler har etablert slike fond, og flere av dem, for eksempel publiseringsfondet ved Universitetet i Bergen, kan også finansiere «frikjøp» av vitenskapelige publikasjoner fra tidsskrifter og forlag som ikke er gull Open Access – såkalte hybridtidsskrifter. Publiseringsfondene er dermed også en ordning som delvis støtter opp om den nest beste Open Access-løsningen, og i sum bruker dermed institusjonene mye ressurser på denne nest beste løsningen. Da blir det svært vanskelig å jobbe for den beste løsningen, noe Forskningsrådet har erfart i sitt pågående arbeid med å forsøke å finne en finansieringsmodell for gull Open Access tidsskrifter. En slik finansieringsmodell er basert på at universitetene og høyskolene bidrar, men når de samme institusjonene også plikter å bruke ressurser på løsninger som i praksis virker preserverende på tidsskrifter og forlag som ikke er gull Open Access, finnes det ikke nok penger igjen til en slik finansieringsmodell, kan det virke som.

For det tredje kan egenarkiveringen være skadelig for de tidsskriftene og forlagene som ønsker en overgang til gull Open Access og digital publisering, slik Norsk medietidsskrift ønsker. Egenarkiveringen drar potensielt trafikken vekk fra tidsskriftenes egne nettsteder og over til institusjonsarkivene. Da blir det vanskelig å opprettholde et tidsskrift som en merkevare og som en enhetlig publikasjon. Et vitenskapelig tidsskrift som Norsk medietidsskrift er mer enn enkeltstående vitenskapelige artikler. Det er temanumre med en rød tråd gjennom flere vitenskapelige artikler. Det er kommentarer, så som vår nye kommentator Kathrine Skrettings betraktninger om tverrfaglighet i dette nummeret, det er debatt og innlegg, så som Anders Johansens betraktninger om Peter Larsens akademiske liv, det er bokanmeldelser og annet stoff. De institusjonelle arkivene bryr seg ikke om slikt stoff. De bidrar til fragmenteringer og et ensidig fokus på enkeltstående vitenskapelige artikler. I et slikt blide blir tidsskriftene som selvstendige publikasjoner nokså ubetydelige. Da kan fagmiljøene bli svekket fordi det ikke lenger finnes en betydelig felles arena for faglig publisering og debatt.

De institusjonelle arkivene har utvilsomt mye positivt ved seg. Men de er dessverre et eksempel på at myndighetene forsøker å ri flere hester samtidig i sin Open Access politikk, noe som til syvende og sist kan være skadelig for å oppnå det egentlige målet; at offentlig finansiert forskning skal være tilgjengelig for allmennheten.