I 1984 skulle den aldrende amerikanske president Ronald Reagan i presidentkampanjen debattere med sin motstander Walter Mondale.

Reagans rådgivere var før debatten urolige for at Reagans høye alder ville bli et problematisk emne å forsvare hvis Mondale tok det opp. De hadde invitert medierådgiveren Roger Ailes inn til å hjelpe. Ailes hadde allerede i 1972 hjulpet republikaneren Richard Nixon til å vinne presidentvalget (over George McGovern) ved å produsere tv-sendinger der Nixon ble utspurt av velgerne.

Ailes var overbevist om fjernsynets enestående kraft, men Nixon var skeptisk. «Det er en skam at man må bruke slike gimmicks for å bli valgt», sa han. Ailes så på ham og svarte: «Fjernsynet er ikke en gimmick, og hvis du tror det, så kommer du til å tape igjen» (McGinniss 1988, 63; Carr og Arango 2010).

Nå, 16 år senere, ble Ailes altså igjen kalt inn for å hjelpe The Grand Old Party (GOP). Kort før debatten tok han problemet med den fremskredne alder opp med Reagan. Reagan nevnte en kort replikk som han tidligere hadde brukt med hell. Ailes ga presidenten beskjed om at hvis spørsmålet om alder ble brakt på banen, så skulle han si sin replikk og ikke et ord mer om saken.

I debatten kom da også spørsmålet om ikke presidenten var for gammel til fire nye år i det Hvite huset. Reagan smilte og ga sin replikk i kjent avslappet og humoristisk stil:

Jeg må si dere, at jeg ikke vil gjøre alder til et emne i denne valgkampen. Jeg har ingen intensjoner om med politiske formål å utnytte min motstanders ungdommelighet og mangel på erfaring.

Ifølge Roger Ailes vant Ronald Reagan valget med denne replikken. Anekdoten støtter forestillingen om at politikk ikke lengre er politikk, men underholdning – showbiz. Valgkonventene er forestillinger. Valgdebattene er som quiz­shows. Valgkampene er iscenesatte dramaer. Og valget vinnes på fjernsynet. Selv i dag, med Facebook, Twitter, og partienes dyre hjemmesider, er fjernsynet fremdeles den viktigste politiske kommunikasjonskanalen.

Men er vinneren virkelig den som best mestrer de velformulerte, humoristiske bemerkninger? Er det virkelig slik at en morsom bemerkning i en fjernsynsdebatt er nok til at avgjøre et valg. Neppe.

Vant Erna Solberg valget ved å være morsom? Eller hva med kristelig folkepartis Knut Arild Hareide. Han er jo morsom. I NRKs partilederdebatt (12.08.2013) vakte han latter ved å si: «Siv Jensen og jeg har litt lik stemme, ellers er vi ganske forskjellig.» Og på TV2s partilederdebatt ga han følgende kommentar i en utveksling om spritsalg i butikkene:

Statsministeren snakker om spritsalg i butikken. Ja, skal det skje, må vel Frp få rent flertall alene, og da kan det kanskje være greit med sprit i butikken.

Det er morsomt, men det fikk ikke velgerne til å flokkes om Kristelig folkeparti. Nei, man vinner ikke valg med kvikke bemerkninger. Det er så mange forskjellige faktorer og hendelser som påvirker en valgkamp at slike enkelthendelser ikke får avgjørende betydning. Men det er naturligvis en bedre historie at en humoristisk bemerkning avgjorde et valg. Og det er derfor den blir fortalt. Igjen. Og igjen. Og igjen.

Hva politikere sier og gjør i valgkamper er avgjørende, men det er like avgjørende hvordan mediene fortolker, innrammer og iscenesetter politikernes retorikk. Kanskje enda mer avgjørende. Politikerne har makt til å si hva de vil og argumentere slik de ønsker, men journalistene har makt til å si hva all denne kommunikasjonen egentlig betyr og til å påpeke det de mener politikerne ikke ønsker vi skal oppdage.

Valgkamp er et kontinuerlig spill mellom det politikerne gjør og sier og måten mediene fortolker det.

Øst-Europa-tabben

Ta for eksempel den amerikanske presidentdebatten i 1976, fire år tidligere enn Reagan-Mondale. Den var mellom demokraten Jimmy Carter og den sittende republikanske presidenten Gerald Ford. To timer etter debatten viste en undersøkelse at 44 prosent mente at Ford hadde vunnet debatten og 35 prosent mente at Carter hadde vunnet debatten. Men neste kveld mente bare 19 prosent at Ford hadde vunnet, og hele 61 prosent anså Carter som vinneren.

Hva var skjedd i mellomtiden? Jo, under debatten hadde President Ford uttalt at: «Der er ingen sovjetisk dominans i Øst-Europa».

En uheldig kommentar i betraktning av at Sovjetunionen hadde betydelig politisk og militær makt og innflytelse i både Polen og det daværende Tsjekkoslovakia. Men samme aften som debatten var det likevel ingen blant de utspurte som nevnte bemerkningen som et viktig element i debatten.

Det var helt annerledes dagen etter. Etter at avisene hadde skrevet side opp og side ned om Fords Øst-Europa-tabbe, nevnte nå plutselig 20 prosent av de utspurte tabben. Nå anså de den ikke bare som en viktig hendelse, men som det viktigste i vurderingen av hvem som vant og tapte debatten.

Journalistenes atletisering av politikken

Både i Skandinavia og i USA har studier bekreftet at mediene dekker politikk som enkeltsaker og episoder, personer og prosess (Jf. Eide 1991, 1999; Capella og Jamieson 1997; Kock 2003; Vatnøy 2010; Aalberg og Brekken 2007).

Medienes dekning rammer inn politikk som drama, hesteveddeløp, kamp og krig. Politikk er blitt en sportskonkurranse. Det skjer, som Martin Eide (1999) skriver, en atletisering av politikken.

Det mest enkle og åpenbare eksemplet på dette i Norge må være avisenes vurdering av fjernsynsdebattene og deres utdeling av terningkast. Et helsides oppslag i Dagbladet (22/8, s.12-13) dagen etter TV2s partilederdebatt viste et stort bilde av Erna Solberg med overskriften «Erna på offensiven». Ingressen sa: «I forrige partilederdebatt ble Erna Solberg tatt på senga av Jens Stoltenbergs leder-stil-angrep. I går avvæpnet hun statsministeren med et overbærende smil». Med slike militære metaforer er det kanskje passende at overskriften var i krigstyper. Artikkelen fortalte at Solberg hadde lagt en ny strategi. Hun hadde ikke tenkt…

å la seg vippe av pinnen, men gå til hardt angrep på sak, forholde seg helt rolig og smile. En strategi var også å holde seg helt unna personangrep, forteller kilder til Dagbladet. Da tv-kameraene var slått av evaluerte Høyre-lederen sin egen innsats slik: – Jeg føler jeg var mer på offensiven og hadde mer energi.

I Bergens Tidende (22/8, s.18) ble Siv Jensen kåret som vinner fordi hun var:

Kvikk, humørfylt og engasjert, uten å henfalle til sure takter. Svært tydelig om FrPs vinnersaker og forslag til løsninger. I storform.

Presis hva som var FrPs vinnersaker og løsninger fikk vi ikke riktig svar på, men vi fikk vite at Stoltenberg var «på defensiven», at Navarsete «spiller bort et godt angrep på Erna», at Hareide serverer «de beste one-linere» og at Lysbakken er «litt for glatt».

Hvorfor gjør journalistene det? Hvorfor beskriver de politikk som boksekamp, hesteveddeløp – eller krig? Det har blant annet retorikkforsker Christian Kock (2003) fra Københavns Universitet spekulert over. Han gir to hovedgrunner:

For det første gir det en fornemmelse av journalistisk profesjonalisme og et journalistisk fag. Nasjonaløkonomi, sammenliknende politikk, grunnleggende innsikt i samfunnets styreform har sine egne fagfolk. Slikt tilhører ikke det journalistiske faget i seg selv. Derfor blir det å forstå politikk som kamp og strategi til det særlige journalistiske grepet. Kamp-retorikken blir tilgangen som utmerker det journalistiske faget. For det er journalistene som avslører de egentlige motivene til politikerne. Det er de som forklarer oss hvorfor politikerne gjør det de gjør, hvorfor de sier det de sier.

For det andre er denne formen for politisk journalistikk enkel å utføre. Du behøver ikke å vite noe særlig om politikk, men kan benytte de samme få fortellerstrukturer på alle historier: Hvem er foran og hvem er bak? Hva er det strategiske motivet? Å spekulere i motiver krever verken tid eller noen særlig innsikt. Du behøver ikke å sjekke fakta, konsultere uavhengige kilder eller lese tykke rapporter. Du tar bare kamp-, motiv-, eller strategimønsteret og trekker det nedover den politiske samtalen – og vips, så har du gjort en journalist-faglig analyse.

Slik har det vært lenge i USA, slik er det i Danmark, og slik er det i Norge. En undersøkelse av VG, Aftenposten og Dagsavisen fra 2007 slår fast at journalistenes bruk av strategirammen økte fra åtte prosent under stortingsvalget i 2001 til hele 31 prosent i 2005 (Aalberg og Brekken 2007). For 12 år siden handlet under hver tiende av artiklene i disse avisene altså om hvordan politikerne agerer for å håndtere mediene og overbevise velgerne. Men allerede for åtte år siden handlet mer enn hver tredje artikkel altså om strategi.

Vi kan legge andre forklaringer til denne utviklingen. Kanskje særlig i USA. For denne typen kommentar- og analysejournalistikk er billig og underholdende. Og den gir inntrykk av å ha en særlig form for objektivitet: Journalisten betrakter og vurderer utenfra på bakgrunn av sin særlige journalistiske faglighet.

I Norge er dette en del av bevegelsen hvor medier og journalister har gått fra åpent å være politiske talerør i partipressen på slutten av 1800-tallet, til i våre dager å gjøre uavhengighet og objektivitet til den fremste journalistiske verdien. I dag er det de journalistiske normene som skal herske.

Den samme utviklingen har skjedd i Danmark. Men i de senere årene er de danske aviser igjen blitt tydeligere på deres politiske sympatier. Jyllands-Posten er åpenlyst på høyresiden av dansk politikk, Politiken på venstresiden.

Lobotomized talking point idiots

USA har hatt samme utvikling som Danmark – bare mer radikalt. Lenge dominerte fjernsynskanaler som NBC, CBS og ABC fortolkningen av politikk. På 1950- og 60-tallet ble journalister som Edward R. Murrow og Walter Cronkite betraktet som troverdigheten selv. Cronkite fikk til og med tilnavnet «Americas most trusted man» (Fensch 2001).

I juni 1980 kom CNN med non-stop 24-timers nyhetsfjernsyn. Og så, i 1996, skjedde noe som endret ikke bare fjernsynslandskapet men også det politiske landskapet i USA. Det begynner egentlig allerede i 1970 med Roger Ailes.

Ja, Roger Ailes, igjen. Etter alt å dømme bidro han til et notat til Nixons administrasjon som anbefalte å etablere en partisk pro-republikansk fjernsynskanal, slik at man kunne komme utenom journalistenes irriterende fortolkninger, vurderinger og higen etter objektivitet. Om ikke han direkte skrev det, så er hans håndskrevne notater i hvert fall overalt på originaldokumentet som for et par år siden ble funnet i Richard Nixon Presidential Library (Cook 2011).

Den nye kanalen skulle styres av det som da var et White House kontrollert av republikanerne, og målet var at den skulle omgå det som notatet kalte sensur fra «the liberal mainstream media». Notatet het: «A plan for putting the GOP on TV news». Planen var å skape ferdiggjorte nyhetsinnslag som skulle sendes direkte til lokale fjernsynsstasjoner, som bare ville være lykkelige for å få gratis velprodusert fjernsyn. Slik kunne man ufiltrert spre det gode budskapet. Fjernsyn er viktig, står det i notatet, for:

Today television news is watched more often than people read newspapers, than people listen to the radio, than people read or gather any other form of communication. The reason: People are lazy. With television you just sit—watch—listen. The thinking is done for you.

26 år senere, i 1996, etablerer Roger Ailes FOX News: fjernsynskanalen for «fair and balanced news». Det må være det mest misvisende slogan i nyhetsdekningens historie. «Rettferdig og balansert» er ikke det første man tenker på når man ser programmer som Hannity eller The O’Reilly Factor – for ikke å nevne programmet Glenn Beck, som etter tre år ble innstilt i 2011, antagelig fordi Becks sinte, fiendtlige og hatefulle retorikk til sist ble for mye for kanalen. Hvor de fleste andre programledere på FOX bare antyder det samme, sa Beck rett ut at Obama er en rasist og den progressive bevegelsen en kreftsvulst (Kurtz 2010).

Sean Hannity er programleder for nyhetsprogrammet Hannity, som uansett hvilken nyhet det gjelder, synes å gi Obama skylden. Det er et fast mønster at Hannity har to kommentatorer i studio – som oftest på link fra andre steder i USA. Hannity er den «objektive» ordstyrer som «fair and balanced» forsøker å få begge sider av saken. Begge sider av saken vil som regel si at en Tea Party-kommentator aggressivt sier at alle problemene utelukkende er Obamas skyld og at presidenten er årsaken til alt ondt i USA, mens en konservativ kommentator litt mindre aggressivt sier at Obama bestemt ikke har gjort det godt nok, hvoretter programlederen objektivt konkluderer at den første kommentator nok har den mest dekkende analyse.

Noen ganger forviller demokrater seg inn i FOX-studioet, for å forsøke å forsvare virkeligheten. Det krever hard hud. Da en demokratisk strateg under et besøk hos Hannity fastholdt sitt forsvar for Obamas politikk, lukket Sean Hannity til sist munnen på sin gjest ved å utnevne ham til en «lobotomized talking point idiot».

FOX er utvilsomt den mest radikalt partiske av de store fjernsynskanaler i USA. Det er her ordene er mest ensidig fiendtlige og hatefulle. Men etterhånden har mediebildet utviklet seg til en anklagende skrikekonkurranse på begge sider av gjerdet. Samme år som Fox første gang gikk på luften ble MSNBC etablert, og fra omkring 2005 utviklet kanalen seg til å bli den liberale motpol til konservative FOX News. Fra den liberalt-progressive høyden har tv-verter som Keith Olbermann og Rachel Maddow angrepet både FOX, Tea Party-bevegelsen, republikanere og konservative i alminnelighet. Det er ikke få ganger Bill O’Reilly og Sean Hannity har vunnet Olbermanns konkurranse: «Worst Person in the World». Olbermann har forlatt MSNBC nå, men situasjonen er den samme.

Mens FOX med kraft og styrke kaster dritt fra høyresiden og MSNBC med stil og nyanse gjør det samme fra venstresiden, har CNN spekulert på hvilken vei de skal gå. Det later til at det er seere og penger i å ta side, men CNN endte med å bli i midten. Det endrer ikke at de to største nyhetskanalene på kabelnett i USA er dypt partiske og ideologiserte.

Journalisten på den hvite hesten

Det kan virke som om at denne skissen av utviklingen i USA, fra mine første eksempler til de siste, ligger langt vekk fra oss både i tid og avstand. Det gjør de jo. Men skissen inneholder likevel viktig lærdom. For det første lærer vi verdien av historisk bevissthet og kunnskap. For den mediemessige og politiske situasjonen USA befinner seg i nå, den var allerede i gang med Nixon og Ailes. Så hvis vi skal forstå politikk, journalistikk og retorikk i vår tid, da bør vi først forstå historien som gikk forut.

For det andre gir slik innsikt oss anledning til å vurdere den retoriske og journalistiske praksis i vårt eget land. Både til å kritisere den og til å verdsette de særlige verdiene som tross alt finnes i interaksjonen mellom journalister og politikere her hjemme.

I norske fjernsynsdebatter har vi verken politikernes ekstreme kontroll med (president)debattene eller den nesten servile journalistiske utspørringen av kandidatene.

Norske journalister er kritiske i slike debatter, uten å bli propagandistiske. Det er bra. Men samtidig bør vi passe på at programlederstilen unngår mistenkeliggjøring av den direkte kommunikasjonen mellom folkevalgt og velger. For eksempel har Eirik Vatnøy (Vatnøy 2010a, 2010b), stipendiat ved UiB, påpekt at NRKs valg-debatter og utspørringene i 2009 var preget av mange journalistiske omformuleringer av politikernes utsagn. Programlederne griper tak i det politikerne sier for så å fortelle hva utsagnene «egentlig» betyr. De stiller ledende spørsmål som styrer og begrenser svarene politikerne kan gi. Debattene og samtalene regisseres av journalister og kommentatorer som konstant tolker, vurderer og avslører politikernes retorikk. Den journalistiske regien fremstiller journalistene, og ikke politikerne, som best egnet til å formidle politikken.

Hovedtanken bak denne form for journalisme er «at pressen har – og bør ha – kontroll over den politiske kommunikasjonen for å verne velgerne mot villedende, forførende og maktbegjærende politikere» (Vatnøy 2010b).

Som velger blir man til sist temmelig trøtt av å bli passet på av journalistene, som tilsynelatende mener at vi seere er barn, som ikke riktig forstår. Derfor kommer journalistene ridende inn på den hvite hest for å beskytte oss mot de onde demagogene. For politikerne kan umulig forventes å si det de sier, fordi de ønsker å skape et bedre Norge. Nei, det må da ligge noe bak? Noe skummelt.

Slik var det i hvert fall i 2009, og i mange valgkamper før det (jf. Allern 2011). Men det later til at valgkampdekningen på TV var annerledes i år. Jeg har ingen undersøkelser eller tall å støtte meg til ennå. Men jeg er ganske sikker på at både NRKs og TV2s valgdekning, deres debatter og dueller og utspørringer var mindre preget av avbrytelser, mistenkeliggjøring og avsløring, og oftere hadde som utgangspunkt å prøve å forstå politikernes argumenter. Og hvis det var noe å avsløre, syntes holdningen å være, så ville politikerne avsløre seg selv bare ved å få snakke ut. Både journalister og politikere gjorde det retorisk bra i årets valgkamp. Ja, etter et år i USA hvor jeg studerte den amerikanske valgkampen, ble jeg stolt over å komme hjem til norsk valgkamp og oppleve politisk diskusjon og fjernsynsdebatter, som både gjør det klart hvor partiene står og lærer meg noe om den politiske substansen.

Formuesskatt er gøy

Ta for eksempel statsministerduellen mellom Jens Stoltenberg og Erna Solberg på TV2 (3/9). Et av temaene var formuesskatten. Bare å skrive ordet gjør meg nesten litt søvnig. Men utvekslingen mellom de to statsministerkandidatene ga en engasjert og lærerik gjennomgang av saken. Meningen med fjernsynsdebatter er at de skal være en retorisk gjennomarbeiding av politiske saker, slik at vi som seere blir tilbydd forskjellige synspunkter og får argumenter for og imot disse. Det skjedde i utvekslingen om formuesskatt. TV2s Oddvar Stenstrøm innledet med ordene «Erna Solberg, dere vil fjerne formuesskatten. Hvorfor er det så viktig å fjerne en skatt som vil gjøre de rike rikere». Så trakk han seg tilbake, og var ikke lenger å se i fjernsynsbildet som ble dominert av de to partilederes profiler mot hverandre.

Bortsett fra at han en enkelt gang ga ordet til Høyre-lederen med ordet «Solberg» sa han ikke et eneste ord i de syv minutter utvekslingen varte. Det er en sjelden form for debattledelse som gav politikerne god tid til både å utfolde sine egne argumenter og til å kritisere motstanderens.

Det ble sagt godt over 1300 ord om formuesskatt. Med nesten 200 ord per minutt er det tegn på en engasjert samtale uten avbrytelser. En god politisk debatt er kjennetegnet ved at en noenlunde objektiv seer hele tiden vil se fornuften i det den ene taler sier, for så å skifte perspektiv når den andre taleren argumenterer tilbake, fordi også disse argumentene gir mening. Det skjedde i debatten mellom de to statsministerkandidatene. Først forklarte Solberg at formuesskatten gjør det vanskelig for små bedrifter i startfasen, gav et konkret eksempel på dette og gjorde oppmerksom på at utenlandske eiere jo ikke må betale denne skatten. En fundamental urettferdighet som tapper bedrifter for kapital og øker risikoen for at de flagger ut. Uansett partifarge må man vel innrømme at dette er gode argumenter for å fjerne skatten?

Men i sitt svar lot statsministeren oss forstå at konkrete eksempler ikke alltid gjelder generelt og opplyste at det er kommet 75.000 flere bedrifter og 200.000 flere ansatte i privat sektor under hans regjering. Så problemet kan jo ikke være så stort? Dessuten, fortsatte han, vil det å fjerne formuesskatten føre til større forskjeller og mer urettferdighet, fordi penger vil gå fra skole og eldreomsorg til rike mennesker. Det er vel gode argumenter for ikke å fjerne formuesskatten?

Men det er 680.000 som betaler formuesskatt i Norge, innvendte Solberg, og de er ikke alle superrike. Nei, repliserte Stoltenberg, og derfor har vi allerede halvert andelen som betaler formuesskatt her i landet. Og slik fortsatte utvekslingen med retorisk å jobbe seg gjennom temaet med gode argumenter for og imot.

Vi fikk prinsipielle og ideologiske argumenter, konkrete eksempler på konsekvensen av skatten. Vi fikk tall på nyoppretting av bedrifter, på økning i sysselsettingen og det faktiske tall for hvor mange i Norge som betaler skatten. Vi fikk vite at en privat næringsdrivende som har pensjonen plassert i sitt firma, må betale formuesskatt, mens individuell pensjonsoppsparing er unntatt formuesskatt. Og vi fikk sammenlikninger med forholdene i Sverige, hvor man ikke har formuesskatt, men til gjengjeld har 30 prosent arbeidsgiveravgift. Og alt dette på bare syv minutter.

Debatten på TV2 viste hvor bra det kan gå når journalistene lar politikerne tale ut og tale sammen. Her møtte vi verken manipulatorer, demagoger eller tåkefyrster, men engasjerte og velforberedte fortalere for politiske posisjoner i en lærerik – og ganske underholdende – diskusjon. Denne statsministerduellen er naturligvis bare en av mange hendelser i valgkampen, men den er mer representativ for den politiske retorikken i valgkampen enn journalistenes forestilte demagogi. Og det bør vi legge oss på sinnet.

Det er en utbredd folkeforlystelse her i landet å kritisere våre politikere, riste på hodet av deres tåketale, undre seg over deres uvitenhet, avvise deres fisking etter stemmer, frykte deres manipulasjon og irritere seg over deres evinnelige krangling som jo likevel aldri fører til enighet. Et folk må naturligvis være kritisk til de folkevalgte. Men nå når vi etter den nylig overståtte valgkampen ser tilbake, bør vi også vise anerkjennelse til de menneskene som arbeider retorisk og politisk for at vi skal få et bedre land. For egentlig så gjør de det ganske bra. Og det gjorde journalistene også i denne valgkampen. De lot politikerne få ordet og scenen, lot dem argumentere og overbevise – og avsløre seg selv når de var på tynn is.

Det var bra, og det bør fortsette slik. For hvis ikke journalistene reelt lar politikerne få ordet, så tar de det til sist bare et annet sted hen. De går til hjemmesiden, til den politiske reklamen, til Twitter og til Facebook. Ja, hvem vet – kanskje går de en dag til og med til deres egen fjernsynskanal.

Litteratur

Capella, Joseph N. & Kathleen Hall Jamieson (1997). Spiral of cynicism. The press and the public good. Oxford and New York: Oxford University Press.

Carr, David & Tim Arango (2010) «A Fox Chief at the Pinnacle of Media and Politics», www.nytimes.com, published January 9, http://www.nytimes.com/2010/01/10/business/media/10ailes.html?pagewanted=all. Lastet ned 20. oktober, 2013.

Cook, John (2011) «Roger Ailes' Secret Nixon-Era Blueprint for Fox News», www.gawker.com, publisert 30. juni.http://gawker.com/5814150/roger-ailes-secret-nixon+era-blueprint-for-fox-news Lastet ned 20. oktober, 2013.

Eide, Martin (1991) Medievalgkamp. Oslo: Tano.

Eide, Martin (1999) «Om journalistikk og metaforikk», Rhetorica Scandinavica 11.

Fensch, Thomas (2001) Television News Anchors. The Woodlands, Tx: New Century Books.

Kock, Christian (2003) «Magtkamp eller statskunst: Politisk kommunikation på mediernes præmisser», i K.L. Berge, S. Meyer & T.A. Trippestad (red.) Maktens tekster. Oslo: Gyldendal Akademisk. S. 158-181

Kurtz, Howard (2010) «A Network Divided: The Glenn Beck Factor». www.washingtonpost.com, publisert 15. mars. http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/03/15/AR2010031500923_pf.html Lastet ned 2. oktober 2013.

McGinniss, Joe (1988 [1969]). The selling of the president. New York: Penguin.

Vatnøy, Eirik (2010a) Velg! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp. Oslo: Civita.

Vatnøy, Eirik (2010b) « – Mer kritiske journalister». Kronikk i Aftenposten 23. August, 2010. Publisert på www.aftenposten.no: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3780390.ece#.UmQddhaTPG8. Lastet ned 20. oktober, 2013.

Aalberg, Toril & Tove Brekken (2007) «Når spill og enkeltepisoder blir viktigst», i A.T. Jenssen og T. Aalberg (red.) Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget. S. 177-196.