Jan Frode Haugseth

Sosiale medier i samfunnet

Universitetsforlaget, 2013

Bredt og ambisiøst om sosiale medier

Hva er egentlig sosiale medier – og hvordan kan de påvirke samfunnet? Slik spør sosiologen Jan Frode Haugseth i boka Sosiale medier i samfunnet, publisert på Universitetsforlaget i 2013. Og spørsmålene er selvsagt betimelige. Rett nok skrives det mye om fenomenet sosiale medier om dagen, og fra mange ulike faglige perspektiver. Men tilnærmingene har en tendens til å være enten relativt smale i interessefeltet eller i overkant populære og nærmest håndbok-orienterte. Haugseths bok er både bred og faglig ambisiøs, selv om den annonseres som en innføringsbok. Ikke bare ønsker han å vise sammenhenger i det komplekse nettverket av prosesser som sosiale medier inngår i. Han vil endatil forklare dem. Det er ingen liten oppgave for ei bok på 170 sider. Spørsmålet er om han lykkes.

Boka har en litt spesiell struktur. De 12 kapitlene er fordelt slik at et mediehistorisk kapittel – som strekker seg like tilbake til papyrusens tid – introduserer en redegjørelse for hva sosiale medier egentlig er og hvordan de ulike typene av sosiale medier kan kategoriseres. Først midt i boka, i kapittel 6, kommer det som i en akademisk tradisjon vil oppfattes som selve «teorikapitlet», der forfatteren skisserer aktuelle sosiologiske tradisjoner som kan bidra til å forankre kunnskapsbyggingen rundt dette populære og omseggripende studieobjektet. Deretter følger fem kapitler som – med inspirasjon fra de nevnte teoritradisjonene – belyser ulike sider ved fenomenet sosiale medier. De handler både om brukerorienterte temaer som identitet, felleskap og mediekompetanse, og om samfunnsorienterte forhold som demokrati, etikk og regulering. I siste kapittel får vi en oppsummering.

Det faktum at det mest renheklede teorikapitlet er noe ukonvensjonelt plassert midt i boka, har nok å gjøre med selve fenomenets beskaffenhet. Før vi kan gripe verdien i de teoretiske perspektivene, trenger vi å få et ordentlig grep om hva fenomenet egentlig handler om. Og det er jo ikke så enkelt, særlig ikke for lesere som opplever at jungelen av tjenester, funksjoner og begreper innen feltet sosiale medier er både uoversiktlig og ufremkommelig. Derfor virker dette valget fornuftig – vi får teorien servert når vi føler vi trenger den. Og da fungerer den også godt i tilknytning til resten av boka.

Hva er så sosiale medier, hva skiller dem fra andre medier? Ifølge Haugseth har sosiale medier kjennetegn som kopler dem både til det vi tidligere kalte massemedier og det vi tradisjonelt har forstått som personlige medier, som telefon og brev. I fire kapitler loser han leseren gjennom begreper, tendenser og utviklingslinjer som til sammen gir en ganske så grundig innramming av fenomenet. En definisjon kommer på s. 48: Sosiale medier er «digital teknologi som muliggjør offentlig gruppebasert interaksjon eller deltakelse, og som overfører personlige eller sosiale markører sammen med et mediebudskap». Det er en vid definisjon, som kopler sammen teknologiske, sosiale og publiseringsmessige aspekter. Men samtidig ikke videre enn at eksempelvis mobiltelefoni, sms, epost og ordinære hjemmesider holdes utenfor.

Det som primært skiller sosiale medier fra andre medier, er det Haugseth kaller deres sosiale mediearkitektur. Denne arkitekturen gjør det mulig å «kommunisere sosiale relasjoner, smak, meninger eller status i ulike grupper, nettverk eller offentligheter, og den bidrar til at budskap kan regnes som troverdige» (s. 55). Elementer i en slik arkitektur er eksempelvis krav om å opprette en personlig profil, muligheter til å dele innhold med en mottakergruppe man selv kan avgrense, muligheter til å like eller kommentere andres innhold etc.

Haugseth deler sosiale medier inn i ti ulike grupper, som kan holdes atskilt på grunnlag av ulike krav til oppmerksomhet, deltakelse og vedlikehold. De ti typene er blogger, innholdsfelleskap (som YouTube og Flickr), lokasjons-, logg- og konkurransefelleskap (som Strava og Fourthsquare), diskusjonsfora, wikier, sosiale strømmetjenester (som Netflix og Spotify), virtuelle verdener (som Second Life), dataspill, web-konferanser og sosiale nettsamfunn (som Facebook). I siste gruppe inkluderer han også læringsplattformer som Fronter og It’s learning. Kommunikasjonsformen kan være asynkron, som i blogger, eller den kan være synkron og umiddelbar, som i nettbaserte dataspill av typen World of Warkraft. Det alle tjenestene har felles, er at de krever at brukeren investerer noe tid på mediet ved å opprette en personlig profil.

I teorikapitlet trer sosiologen Haugseth fram i full faglig mundur, i det han redegjør for en rekke av de tradisjonene som benyttes i mediesosiologien – fra funksjonalistiske teorier om hvilke oppgaver mediene utfører i samfunnet til konfliktorienterte teorier om makt og hegemoni. Referansene er mange og formuleringene sikre. Kapitlet legger et solid grunnlag for perspektivene som følger i den siste halvparten av boka, der sosiale medier blir diskutert i forhold til identitet og felleskap; mediekompetanse og mediemisbruk; offentlighet og demokrati; moral og etikk, samt innovasjon og marked.

Haugseth viser generelt stor innsikt i sitt tema, og skriver overbevisende om de aller fleste perspektivene som boka tar opp, selv om han nok er mer hjemmekjent i faglitteraturen rundt de sosiologiske aspektene knyttet til forholdet mellom medier og samfunn enn de mer antropologiske temaene knyttet til personlig mediebruk. En tekst- og diskursinteressert forsker som meg selv kan saktens etterspørre en større interesse for hvordan de mediebudskapene som Haugseth stadig henviser til, faktisk tar seg ut, hvordan de skiller seg fra andre medietekster i form og struktur. Men Haugseth gjør det klart at hans posisjon er sosiologens, og man kan knapt kreve at en enkelt bok – og en enkelt forsker – skal dekke absolutt alle sider ved et så komplekst fenomen som sosiale medier.

Haugseth skriver i en kjølig og nøktern stil, til tider noe tørr og doserende – noe som ikke alltid kler temaet like godt. Historien om sosiale medier i samfunnet er tross alt breddfull av spennende caser og eksempler, som med fordel kunne blitt brukt noe mer for å illustrere både menneskelige og strukturelle sider ved fenomenet og utviklingen. Han glimter til med en mer distinkt forfatterstemme nettopp når han lar kildereferansene hvile en stakket stund, og kommer med noe mer utfyllende eksempler, som beretningen om den kreftrammede ungjenta som åpent delte den siste tiden av sitt liv med en stor gruppe blogglesere. Men slike eksempler tar Haugseth seg sjelden tid til, i en bok som til tider kan virke i overkant komprimert og knapp i stilen. Han tar seg heller ikke tid til å diskutere selve mediebegrepet særlig grundig, og man kan vel sette spørsmålstegn ved om det er rimelig å betegne sosiale medier kollektivt som ett medium, slik han gjør på side 59: «Sosiale medier er det første mediet som…». Generelt er boka imidlertid både ryddig og velskrevet, og vil trolig fungere godt som innføringsbok. I tillegg vil den utvilsomt være svært nyttig for mange forskere som nærmer seg sosiale medier med en nagende følelse av manglende oversikt. For dette er i høy grad en bok til å bli klok av, enten man er godt eller noe mindre godt forspent med forkunnskaper på feltet.

Holder så Haugseth det han lovet i begynnelsen av boka? Skiller den seg ut fra andre bøker om sosiale medier ved at den ikke bare viser sammenhengene i det komplekse samspillet mellom samfunn og medier, men også forklarer dem? Vel, det er ikke tvil om at de historiske og teoretiske linjene Haugseth trekker, både viser vesentlige sammenhenger og bidrar til gode forklaringer. Slik sett har forfatteren sine ord i behold. Samtidig vet nok både Haugseth og andre at bokas studieobjekt er mangfoldig og dynamisk i en slik grad at behovet for stadig nye perspektiver, analyser og forklaringer vil holde både ham selv og mange av oss andre i sving i lang tid fremover.