Finn Sjue

Journalistikkens uutholdelige letthet

Cappelen Damm Akademisk/IJ-forlaget, 2013

Lettvint kritikk av journalistikkens letthet

Denne boken fortjener både ris og ros, så bokanmeldelsen er både slakt og lovprisning. Forfatteren kritiserer journalistikkens nyere utvikling, særlig det uvesentlige innholdet og slendrian i arbeidet, for så å begå slike bommerter selv. Samtidig formuleres presist noen av de sentrale kritiske spørsmålene dagens journaliststand, redaktører og medieeiere bør diskutere dersom de har et engasjement for medienes betydning i samfunnet.

I sin kritikk av journalistisk arbeid og publisering bruker Finn Sjue metaforene om å skille klinten fra hveten, og skitt fra kanel. En slik miks er også denne boken, og skjemmes av svake analyser, lettvintheter, feil og slett kildebruk. Men samtidig er det flotte oppspill til godt poengterte debatter. Man kan gjerne forholde seg til boken som et stykke journalistikk, og lese den med en god porsjon kritisk sans. For boken tar opp viktige temaer, er leseverdig, lett å lese og byr tidvis på god retorikk.

Debattboken er skrevet som et essay. Sjangervalget blir et forsvar for forfatteren, noe han selv kaller fristil. Det stilles ikke da samme krav til kilder og analyse som om boken hadde bygget på forskning. Teksten er forfatterens subjektive ønske om å oppsummere sine observasjoner omkring journalistikken etter å ha hatt hele sitt yrkesliv i utøvelse av eller utdannelse innen faget. Kritikken er godt og konstruktivt ment. Boken oppsummeres med en rekke konkluderende punkter, og ett av disse sammenfatter hovedbudskapet godt: «Grunnelementene i det journalistiske faget er ikke i krise. Krisa oppstår fordi den viktigste ABC-en i journalistikken blir forlatt og undergravd – først og fremst i jakten på fortjeneste.»

Først de kritiske innvendingene mot boken, men rosen følger til slutt. Allerede innledningsvis begir Sjue seg ut på en i og for seg grei gjennomgang av hva forfatteren mener utgir seg for å være journalistikk uten å være det. Det er blant annet stoffområder som uvesentlige kjendisnyheter, det minst nyttige nyttestoffet, og det han kaller florlett klipp- og limstoff. Videre kjennetegnes journalistikk av en bestemt metodebruk, slik at manglende bearbeiding, kildekritikk og ren videreformidling av informasjon også diskvalifiserer innhold. Kapitteloverskriften her er «Litt loftsrydding – hva er ikke journalistikk?» Da er det inkonsekvent at det han innledningsvis har kategorisert for ikke å være journalistikk er det han bruker resten av boken på å kritisere. Det må vel bety at han likevel anerkjenner dette som journalistikk, selv om han mener den er på et lavmål.

Dette er bare et eksempel på at det innimellom de gode formuleringene er argumenter hvor logikken ikke henger sammen. Etter flere kapitler med en forfallshistorie om samtidens journalistiske utvikling, preget av den digitale transformasjonen, skriver han: «Selvsagt finnes det god og seriøs journalistikk. Jeg tror til og med at det finnes mer av den i dag enn for et par tiår siden.» Det virker som en retorisk helgardering. På samme måte opplever leseren et underliggende nostalgisk budskap om at «alt var mye bedre før», selv om han gjentatte ganger poengterer at det ikke er hans anliggende.

Kildebruken er heller ikke overbevisende. Selv om det er et essay, fremstår det som tynt, med referanser av typen «stemningsrapporter jeg har fått» og «min følelse forteller meg at». Når han så refererer til «kunnskapsrike medievitere» får jeg assosiasjoner til floskelen «den erfarne politietterforskeren», som en krimjournalist kan skrive.

For min del synes jeg også analysene av den digitale utviklingen blir ensidig med kritikk av alt som må skje hurtigere, klikk-hysteriet og at journalistisk håndverk krever flere ferdigheter enn før. Han skriver til og med: «I dag er det også trenden at alle journalister produserer både for papir og nett. Det betyr at de får omtrent halvparten så kort tid til å tenke.» Selv om kravene øker, er dette en grov forenkling. Dessuten gir han bare overfladisk anerkjennelse til hvordan journalistikken kan bruke og bruker de nye digitale mulighetene til å lage journalistikk som tidligere ikke var mulig. På akkurat det feltet har jo nyere tids journalistikk tatt positive kvantesprang.

Flere analyser skjemmes av kortslutninger, åpenbare feil og er ikke overbevisende. Om den medieøkonomiske utviklingen skrives det: «Reklame og annonser kompenserer på langt nær for inntektene fra tidligere tiders abonnement og løssalg.» En student som hadde skrevet dette ville pådratt seg stygge røde kryss i margen. Men ellers er skrivestilen og retorikken god, og han bruker Dagbladets oppslag 10. november 2012 «Slik får du perfekt avføring» som eksempel på journalistikk av verste sort.

Essayet er holdt i en personlig stil. Det er leservennlig. Men det styrker ikke troverdigheten at han selv tidvis trer frem som helten i fortellingen der han sabler ned de som står for den nye tid i journalistikken. De virkelige publisistene finnes ikke lenger, konkluderer han om dagens sjefredaktører og peker heller på gamle storheter som forbilder. Siden boken er mer meningsytring og retorikk enn vitenskap, får jeg lyst til å trekke frem en anekdote selv. Jeg jobbet i Dagbladet fra 1987 til 1999, og der levde fortsatt historiene om avisens legendariske redaktør Einar Skavlan. For å oppdra oss unge journalister i rettskriving ble det fortalt at gamleredaktøren skrev «adressat ukjent» på konvolutten og returnerte brev dersom hans navn var stavet feil. Sjue greier nettopp å gjøre dette, skrive om det store forbildet og kalle ham Skavland. Dette er pirk, men det er en del slikt slurv for den som vil ettergå detaljene den store fortellingen bygger på.

Boken fortjener å bli lest av medieaktører, medievitere og andre medieinteresserte. Den reiser betimelige debatter som bør tas og som kan påvirke utviklingen positivt. Mange av temaene er kjente, men boken blir spesielt interessant der den tar for seg fenomener som sjelden når opp på dagsorden og som derfor ikke ligger så høyt oppe i bevisstheten. Et eksempel her er journalistikkens narrative dramaturgi. Sjue tar utgangspunkt i forskning på gamle eventyr. Journalistikkens fortellerteknikk ligner på eventyrene ved at denne formen krever slikt som offer, helt, misgjerning og så videre. Når historier fra virkeligheten skal presses inn i slikt format går det på bekostning av deler av sannheten. Viktige saker når kanskje heller ikke opp fordi de ikke lar seg gjenfortelle i en slik form. Journalistikkens egen fortellerteknikk, som skal skape oppmerksomhet hos leserne, undergraver derfor journalistikkens egentlige formål fordi historiene presses til å mikse sant og det som kan være usant, og fordreies til nesten-løgner. Denne delen av essayet er et eksempel på en leseverdig analyse journalister og redaktører gjerne bør reflektere mer selvkritisk over.

Sjues systematiske gjennomgang av kildekritikken er også et høydepunkt. Påminnelsen om at kilder har motiver og om en mangfoldig kildekritisk tilnærming er på sin plass. Han er overbevisende når han beskriver hvordan mye journalistikk foretas i full fart og bare videreformidler informasjon fra kildene i stedet for å behandle dette kritisk, slik at det som publiseres bare er halvfabrikata. Siden kilder og informasjon er så lett tilgjengelig på nett, blir dette i en travel hverdag brukt mye på bekostning av den tiden det ville tatt å treffe noen kilder ansikt til ansikt. Slike menneskelige møter ville gjerne gitt mer, og også bedre, grunnlag for kildekritikk, men blir lett valgt bort i en travel hverdag.

Korpsånden er et tredje eksempel på en god drøfting. Her synes jeg også Sjue evner å løfte blikket og får frem kritiske refleksjoner om kollegiale bånd som står i veien for selvkritiske prosesser innen journalistikkstanden.

Og bare så det er sagt og understreket, det er oppspill til mange gode og leseverdige debatter i boken. Den er et friskt pust, men bør leses som et debattinnlegg, ikke som fakta. Det er kanskje det som var meningen også?