Bjørn Stærk

Ytringsfrihet

Humanist Forlag, 2013

Ytringsfrihetens begrunnelser og begrensninger

Bjørn Stærk innleder Humanist Forlags nye serie «Pro et contra» med en pamflett om ytringsfrihet. Formålet, sier han selv, er å «tenke klart om ytringsfriheten uten å forutsette at du deler de samme verdiene og vurderingene som jeg gjør». Han presiserer sitt formål ytterligere med å si at hensikten med skriftet er «å gå dypere og være ærlig om skyggesidene (ved ytringsfriheten) og risikoen ved den». Med risiko og skyggesider må han mene dels det rom for ekstreme ytringer som denne frihet gjør mulig, dels de skader, fornærmelser og verbale overgrep som friheten også hjemler. Disse ytterliggående uttrykk kan i sin tur utløse demonstrasjoner, eller de kan skape et debattklima som undergraver sosial og politisk siviliserthet og sårer store grupper mennesker.

Kunstens ubegrensede frihet?

I en særlig stilling kommer kunstnerisk uttrykksfrihet. Det er nok å nevne opptøyene som fulgte etter karikatur-tegningene i danske Jyllandsposten. De reiste spørsmålet om kunstnerisk uttrykksfrihet representerer en egen kategori ytringsfrihet, et spesialtilfelle av åndsfrihet som må beskyttes sterkere enn verbale typer ytringer. Forfølgelsen av Salman Rushdie etter romanen «Sataniske vers» utfyller bildet.

Er hets ytringsfrihet?

Disse sakene gjør det også maktpåliggende å drøfte nærmere forholdet ytringsfrihet/provokasjoner/hetsing. Betyr ytringsfrihet også retten til å brennemerke og hetse sine meningsmotstandere, gjerne etter etniske og religiøse skillelinjer?

Vi vet at ironi, provokasjoner og latterliggjøring har vært og vil bli del av det offentlige ordskiftet. Vi vet også at religionskritikk og politisk debatt må og kommer til å omfatte slike virkemidler. Ja, det er nødvendig. Den kristne religionen er blitt tøylet og temmet gjennom hard religionskritikk (bare tenk på Voltaire og i vår tid Arnulf Øverland). Noe av problemet med de fanatiske sider ved islam er jo nettopp at denne religionen ikke har vært gjennom en europeisk opplysningstid og stadige spørsmål fra kritiske intellektuelle og naturvitere.

Men finnes det grenser her? Når skal ytringsfriheten sies å hjemle harde angrep av denne type? Når må man si at hets ikke er grunnet i denne friheten? Injurielovgivningen prøver å definere noen grenser her, § 135 som også verner minoriteter som for eksempel homofile.

Slike spørsmål er blitt gjort enda mer kritiske av de sosiale medier der det lett oppstår de rene ekkokamre: lukkede rom der meningsbrødre hisser hverandre opp til høyere og høyere grader av selvtilfredshet og gjensidig beundring. Tilfellet Peder N. Jensen («Fjordman») illustrerer poenget. Bjørn Stærk gir en rekke eksempler og dilemmaer som bidrar til å gjøre denne debatten levende. Han vil vi skal få et gjennomtenkt syn på ytringsfriheten og ikke slå oss til ro med en enkel forestilling om at det er klare grenser mellom ytringsfrihet og sensur. Det er et godt forsett.

Avgjørende for vår holdning til slike ekstreme ytringer må etter mitt syn være den opprinnelige begrunnelsen for ytringsfrihet: at den skal gjøre det mulig for oss å nærme oss sannheten, virke klargjørende ved å utvide våre forståelseskategorier og bredden i argumentene. Men trosholdninger bryter med denne forutsetning fordi de fryser fast et sett å erkjenne virkeligheten på. Slike identitetsspørsmål har nettopp ikke denne type bevegelighet som er selve begrunnelsen for at man opprettholder dialogen. Her blir dialog fort det rene skuebrød fordi posisjonene ikke lar seg rokke gjennom samtale, ja, er definert som urokkelige.

Nærme seg sannheten

Naturlig nok starter Stærk med å definere hva han mener med begrepet ’ytringsfrihet’. Han snakker om nytte. Her ligger han på linje med John Stuart Mill, uten å nevne referansen. Mill mente som kjent i «On Liberty» (1859) at ytringsfriheten er nødvendig for at vi skal kunne nærme oss sannheten. Uten å ha hørt motargumenter vil vi ikke kunne vite om vi har rett. Først gjennom bryning i offentligheten vil vi kunne avgjøre hvilket argument som står seg sterkest. Mill gjør seg til talsmann for et idéenes marked der den beste begrunnelse overlever. Men et slikt synspunkt forutsetter en bredest mulig tilgang til offentligheten, medier som åpner for en slik debatt. Og reflekterte deltakere i debatten. Innebygd i et slikt resonnement ligger et argument for en medie- og pressestøtte som kan virke som et bolverk mot fordumming, sensasjonsmakeri og forbrukshysteri.

Stærk lanserer et annet argument for debatt snarere enn dialog. Diskusjoner er mer brutale enn dialogen. Den siste kan lett bli et spill der høflighet skjuler motsetningene. Diskusjoner er ærligere. Diskusjoner fremhever motsetningene, gjør oss kjent med dem og tvinger oss til å forholde oss til dem. «Hvis diskusjonen føres på den rette måten, lærer du å respektere motstanderen, selv om du ikke respekterer idéene deres», sier han. Vel. Gjelder det også en nazist som mener jødene bør utryddes fordi de er rasemessig underlegne arierne?

Her faller Stærk ned i den grøft han selv advarer mot: en litt idylliserende oppfatning av hvor langt man kan komme i diskusjoner. Han er ikke klar nok på hvor grensene for debatt/dialog går og når det er formålsløst å fortsette samtalen.

Den offentlige renselsen?

Stærk mener at denne åpne tenkemåte må omfatte selv de mest åpenbare feilslutninger og fordommer. For eksempel mener han at vi bør høre på de som benekter nazistenes folkemord på Europas jøder fordi det vil kunne skjerpe våre egne argumenter og tvinge oss til å begrunne vårt eget standpunkt bedre. Man bringes igjen til å undres hvor langt Stærk vil drive dette resonnementet. Skal vi seriøst drøfte de tusentalls konspirasjonsteorier som driver rundt i nett-space? Når skal vi si stopp og si at debatten blir meningsløs fordi vi har å gjøre med folk som ikke lar seg påvirke av normale sannhetskriterier og vitenskapelig holdning?

Trosholdninger representerer i det hele tatt den store anstøtsstenen for det vi kunne kalle «renselsesargumentet»: den forestilling at trollene vil sprekke når det kommer lys på dem. Ved å slippe alle mulige meninger fram vil de avgå ved døden fordi deres latterlighet vil stå klart for alle.

Men er dette så sikkert? Stærk burde tenke bedre igjennom om nettopp å åpne for debatt med alle former for tenkning, ikke minst de konspirative, også bidrar til å kaste et legitimitetens skjær over de mest absurde og autoritære tenkemåter. Bare ved å gi dem plass, bare ved å debattere med dem gir vi dem en respektabilitet de nettopp desperat ønsker. Her er en side ved ytringsfriheten som burde betones kraftigere enn det Stærk gjør.

Hans pamflett er en bred innføring i en vanskelig problematikk, men boka skjemmes av en viss pludrende stil som gir den et barnlig preg. Er dette bevisst, eller er Stærk så preget av bloggerstilen at han glemmer at det finnes andre sjangre? Mangelen på fotnoter og en skikkelig litteraturliste begrenser verdien av boka. Som innføring er Stærk likevel verdt å lese, og boka kan brukes i studiesirkler og i undervisning i samfunnsfag.