Svein Østerud (red.)

22. juli: Forstå – forklare – forebygge,

Abstrakt forlag, 2012

Ny antologi om 22. juli og mediene

En antologi må bedømmes dels på enkeltbidragene og dels på redaksjonelle premisser for den overordnede ideen. Jeg er bedt om å anmelde ei bok om et tema jeg finner komplisert, og ikke minst komplisert når det gjelder bruk av ord som «mediebegivenhet», «medialisering» og lignende. Det er enkelt å konkludere med at bokas kapitler er lesverdige. Målsettingen om å bidra til den kollektive samtalen innfris. Kapitlene er skrevet av kompetente forskere og formidlere. Det er snarere i teorien om medier og mediert vold at boka ikke innfrir i sine oppsummeringer – den beveger seg som tittelen sier fra forståelse, til forklaring, til forebygging: Hva er det en vil forebygge, og hvordan?

En må rette takk til Svein Østerud for arbeidet som er nedlagt og ikke minst hans egne bidrag som borer dypt i til dels svært ulike teoretiske og samfunnsmessige refleksjonstradisjoner. Innledningsvis i denne 300 sider lange boka sier han at de langt fleste opplevde «22.juli-terroren» på distanse, formidlet til oss via mediene. Hans ønske om å undersøke hvordan «terroren» ble forstått og tolket som mediert virkelighetsbeskrivelse» innledet et samarbeid med de øvrige forfatterne. Samfunnsvitenskapens og humanioras relevans vokser på slike samarbeid.

Fire kapitler er tematisert rundt emnet «forstå». Fire rundt emnet «forklare». Fire rundt «forebygge». Tom Egil Hverven reflekterer over egne forsøk i dagene etter 22. juli på å gripe Anders Behring Breiviks (ABB) meningsunivers. Som han skriver i innledningen, ble det etter hvert viktigere å vende oppmerksomheten mot kulturen og samfunnet rundt ABB. Hvordan forstå den stormannsgale? Hvordan tenke nytt om den rådende samfunnsordenens konsekvenser for subjektet? En velformulert ramme, skrevet av en kyndig kulturjournalist. Og ikke minst et interessant prisme hentet fra hans betraktninger om filmen Oslo 31. august – der en annen «Anders» synker sammen under samfunnets tyngdelover.

Både Hverven og Tore Slaatta i det neste kapitlet retter søkelys mot skrifter, tekster, språk og populærkultur. Hvordan fanger vi det grensesprengende, ekstreme, onde? Slaatta analyserer ABBs manifest, parallelt med refleksjoner over bl.a. Fjordmans blogg. Vi antar de fleste kjenner til Fjordmans betydning for ABBs samfunnsforståelse, men kanskje ikke hans historie som mastergradsstudent på Universitetet i Oslo? Slaatta spør seg om UiO kunne ha forstått bedre, og møtt klarere, denne personen, denne studenten? Er Fjordmans klipp-og-lim mastergradsoppgave noen år tilbake, relevant for en kritikk av universitetets dannelsesmandat? spør han seg.

Tor Claussen drøfter hvilke verdigrunnlag og verdikonflikter som ble aktuelle med massedrapet 22. juli. I hvilken grad dreier forståelsen seg om individuelle anliggender hos en eventuelt utilregnelig person? I hvilken grad er hendelsesforløpet et samfunnsansvar? ABBs gjerninger kan bedømmes som samfunnsskadelige ved at de bryter med grunnleggende prinsipper for utviklingen av et moderne samfunn. «Å utvikle kompetanse til å se begivenheter og individuelle handlinger i en kollektiv og universell sammenheng er et overordnet formål», skriver han med referanse til Durkheim. Østerud avslutter selv denne bolken: Den fortolkende betraktningen i de første kapitlene må suppleres med kritiske analyser av terrorhandlingene, hvis vi tar sikte på å ta et endelig oppgjør med terroren og styrke samfunnets beredskap mot den. Vår tids mediesamfunn henviser unge til en kakafoni av medieinntrykk, med konsekvenser for formingen av selvbilde. Østerud reflekterer også over psykiatriens relevante begreper og rolle, blant annet med koblinger mellom ABB og den såkalte «Unabomberen» – Theodore Kaczynski. Fellesnevnerne mellom måten de to knyttet bruk av bomber til bevisst mediestrategi knytter slik sett an til kommende kapitler, ikke minst til begrepet medialisering. I sum reises en kritikk av «det nyliberalistiske samfunnet» der borgeren blir konsument og individet knuses av sentrifugale krefter.

Østeruds innsikter i Kritisk Teori kommer godt til anvendelse. Distinksjonen mellom forståelse i de fire første kapitlene og forklaring i de neste gir imidlertid forventninger til de bebudede kritiske analysene: Hva skal forklares, kritisk? Hva skal kritiseres og hvordan? Østerud fortsetter med et kapittel i bolk nummer to, der han med referanse til David Riesman (The Lonely Crowd) og Christopher Lasch (The Culture of Narcissism) reflekterer over det indrestyrte og det andrestyrte menneske. Analyser av spill og spillverdenen ABB var innsauset i, følges av gode sosiologiske studier av femininitet/maskulinitet i ABBs meningsunivers (Kari Jegerstedt), toleranse og ekstremisme i møte mellom kulturer (Katrine Fangen) og hatets verbale/visuelle retorikk (Anne Birgitta Nilsen) og beriker i sum vår forståelse av ABB, hans oppvekst, miljø og selve tragedien.

Spørsmålet som påkaller vår avsluttende oppmerksomhet er hva redaktør Østerud og kapittelforfatterne legger i distinksjonen forklaring og forebygging? To av de siste fire kapitlene dreier seg om «mediesamfunnet», hvilket hele boka i og for seg gjør. Men hvilke aspekter ved medialisering (Knut Lundby) og nyhetsmedias dekning (Rune Ottosen/Cathrine Andenæs Bull) retter seg mot forebygging? Hvordan står kritikken seg når en ser kapitlene under ett?

Knut Lundby reflekterer over medialiserte konflikter, og gjør det innsiktsfullt med teoretiske utgangspunkt i en rekke forskningsbidrag de senere årene. I sum sier han at mediedekningen i norske nyhetsmedia når alt kommer til stykket forholdt seg ansvarlig. Lundbys artikkel er en god teoretisk refleksjon, men en stusser over betraktningen mot slutten, at i tilfellet ABB/Utøya 22. Juli 2011 anses medialiseringen som «et gode for rettstaten». Innledningsvis sier han at en ikke kommer utenom medienes rolle når en skal snakke om forebyggelse av terror. Da sikter han til medienes håndtering av terrorhendelsen der og da, og i tida etterpå. Men en slik medial omgivelsesanalyse er ikke det jeg forbinder med kjernen i begrepet medialisering. Dette begrepet kan føres tilbake til Daniel Boorstin i 1950-årene, via en rekke forskere og innfallsvinkler i nyere tid. I begrepet ligger en performativ dimensjon, hvilket igjen introduserer så vel strukturelle som aktør-forankrede perspektiver på roller, iscenesettelse, interaksjoner og narrativer. Det performative betyr ikke minst at politiske prosesser innordnes en medielogikk og at det dermed er snakk om en form for gjensidig avhengighet som endrer politikkens relative autonomi (jf. Hernes «Det mediavridde samfunn», 1978).

Lundbys kapittel hadde stått seg bedre som en del av den fortolkende delen innledningsvis. Og det samme kan en si om kapitlet skrevet av Ottosen og Andenæs Bull. Ottosen er, som alltid, empirisk orientert på en nyskapende måte der han bruker klassiske medieteorier om vinkling og rammer. Kapittelet konkluderer med at dekningen i Aftenposten og Dagbladet i hendelsens første fase baserte seg på antakelser, fordommer og stereotypier. Bildet endret seg da ABB ble kjent som gjerningsmann, og etter hvert som den eneste. Det har empirisk interesse hvordan dette skjedde. Likevel må en si at de etiske og kritiske betraktningene må handle om noe mer fundamentalt enn journalistikkens nyhetsvinklinger, ordvalg og perspektiv. Det at vi ikke får slike refleksjoner i dette kapitlet er langt i fra noen kritikk av Ottosen og Andenæs Bull – men en etterlysning når det gjelder boka som helhet.

Vi har ennå ikke fått vite hva det er ved «massedrapet», «mediebegivenheten» og den «medialiserte terroren» som skal forebygges. Soilikki Vettenranta sammenligner Utøya-massakren og Tsjernobyl-ulykken i 1986, med fokus rettet mot norsk krisekommunikasjon. I førstnevnte situasjon var krisehåndteringen basert på en kulturell omsorgsrasjonalitet. I 1986 håndterte myndighetene den norske befolkningens engstelse ut fra en mer instrumentell tilnærming. Mediedekning av to skolemassakrer i Finland og altså Utøya 22. juli 2011 danner dernest grunnlag for betraktninger om hvordan katastrofenyheter kan skaffes tilveie og formidles på «en mer etisk ansvarlig måte». Et bredt og godt gjennomarbeidet kapittel.

Hans Petter Graver avslutter boka med kapitlet «Bomber under rettstaten». Det er en kyndig refleksjon, av en klok forsker. Terrorhandlingens grensesprengende dimensjoner truer med å sprenge rettstatens krav om likhet for loven, respekt for den siktedes integritet, rettferdig rettergang og straff uten lov og dom. Her foreligger paradokset: Straff hører staten til, tilgivelse hører den enkelte til. ABB har satt seg utenfor enhver målestokk vi har for rettferdighet. Hva slags kunnskap trenger vi for å beskytte samfunnet etter en slik hendelse? Og ikke minst: Hva forteller dette om forskningens rolle og relevans? Her griper Graver tilbake til Slaattas kapittel i den første bolken. Spekteret av betydninger og dimensjoner i glassregnet fra Oslo sentrum og terroren på Utøya fanges ikke godt nok av den rådende kunnskaps- og forskningspolitikken, synes han å argumentere. Humaniora og samfunnsvitenskap har potensial til en samfunnskritikk på et dypere og annerledes relevant nivå enn det vår nåværende forskningspolitikk gir godt nok rom for.

Så vel innledningen som avslutningen av boka drøfter kollektiv bearbeidelse av sorg, sinne, engstelse, opplevd risiko og vold i et samfunn som bombarderer oss alle med det Finn Skårderud ofte kaller en vedvarende «bildestrøm» som perforerer selvet – og utfordrer ikke minst ungdommers personlige integritet. Parallelt med denne anmeldelsen sitter jeg med Judith Butlers essayrefleksjoner (Frames of War, 2010) som handler om «rammer for samfunnsmessig erkjennelse» av «liv», av «krig» og av «vold». Det slår meg at på samme måte som Michael Ignatieff forstår hun et dypere lag av mediert meningsdannelse i vår individuelle og kollektive bearbeidelse av sorg, ære, respekt, etikk, moral.

Sorg og sinne: Vesten og Moderniteten ser seg i bakspeilet, og ser Anders Behring Breivik. Men hva vil det si å forklare, vitenskapelig? På ett nivå kan en generalisere. Utøya-tragedien og bombingen i byen er samtidig også høyst unike hendelser. På ett vis forholder vi oss til individer og deres meningsunivers. Vi forholder oss samtidig til den samfunnsmessige utfordringen – sosialisering, dannelse, kollektiv identitet. Gitt slike utgangspunkt savnes samlende teoretiske og praktiske oppsummeringer når det gjelder forebyggelse av ekstremisme, i seg selv og som mediefenomen. Boka hadde fortjent et oppsummerende kapittel om nettopp dette.