Peter Larsen

Ibsen og fotografene: 1800-tallets visuelle kultur

Universitetsforlaget, 2013

Hvorfor smilte ikke Ibsen?

Ibsen og fotografene handler selvsagt om fotografiene fotografer tok av Henrik Ibsen gjennom hans voksne liv. Den handler om hvordan fotografiene av Ibsen utviklet seg, om hvordan han først oppsøkte fotografene, om hvordan fotografene oppsøkte ham, og om hvorfor det er noen portretter som går igjen i dag. Men Larsens bok handler ikke bare om fotografiene av Henrik Ibsen. For de blir meget systematisk satt inn i flere kontekster, en historisk kontekst, en fotohistorisk kontekst og en litteraturhistorisk kontekst, der også andre fotografier blir presentert og diskutert. Et spørsmål som meldte seg hos meg som leser var: Hvorfor smilte ikke Ibsen?

Boken er inndelt i fire deler med underkapitler. Del I – Et liv i bilder – handler om Ibsen først og fremst, de mange fotoene av ham, fotografene bak disse og dateringen av disse. Denne delen viser Larsen som fotohistoriker, men viser også hans evner som detektiv på jakt etter spor og indisier. Her er mange detaljer knyttet til fotografiene, og dette er først og fremst for lesere med stor interesse for akkurat Ibsen. I del II – Visuell valuta – utvides horisonten, og Ibsen og fotografiene av ham blir plassert inn i en større kontekst som handler om hvordan portrettfotografiet blir etablert som en egen sjanger på 1800-tallet. Denne delen forklarer også hvordan portrettene ble brukt på stadig flere arenaer, viser hvordan de ble en del av en ny offentlighet, viser hvordan de ble brukt av helter og kjendiser, og ikke minst blir det understreket at fotografiene av Ibsen og andre samtidige dreide seg om posering, iscenesetting og kontroll. Det blir grundig dokumentert at Ibsen ønsket kontroll over fotografiene, og at han tok kontroll over fotografiene og fotografene. Ikke med et smil, men med en bestemt og alvorlig mine. Den tredje delen – Bilder på vandring – utvider perspektivet i enda større grad. I denne delen blir Ibsenbildene brukt av Larsen for å slå opp et enda større lerret. Nå blir det fortalt om hvordan fotografiene blir distribuert og brukt i stadig flere sammenhenger. I siste delen – Dikter og fotograf – er oppmerksomheten rettet mot fotografiet fra et metaperspektiv som omfatter fotografiets status i forhold til annen kunst og da i særdeleshet til maleriet. For dette opptok Ibsen på samme vis som det hadde engasjert andre intellektuelle og kunstnere i Europa. Larsen redegjør med forankring i Ibsen for tautrekkingen mellom de som forsto fotografiene i lys av en realistisk estetikk og de som forsto dem med utgangspunkt i en antirealistisk estetikk. I denne delen utvides boka for å kunne forholde seg til diskusjoner som var viktige på 1800-tallet, og som fortsatt er viktige og kan engasjere både eksperter og allmennheten.

Peter Larsen har skrevet en svært omfattende bok, den er full av detaljer fulgt av refleksjoner knyttet til fotografiene av Ibsen, knyttet til den bildekultur de ble til i, og ikke minst åpner boka for å formidle en metode for å analysere visuelle kulturer med utgangspunkt i enkeltpersoner og de fotografiske levninger som fins. Derfor gir analysen noe nytt til ekspertene på Ibsen. Detektivarbeidet til Larsen bygger nok på kjente spor for Ibsenekspertene, men de blir knyttet sammen, presentert, tolket og formidlet av en ekspert på visuell kultur til Ibsenekspertene. Det er denne kompetansen Larsen har og som gjør bidraget ruvende, og som gir noe nytt til eksperter og legmenn. Det er en stor glede for meg å kunne lese en bok om den visuelle kulturen på 1800-tallet som er skrevet av en som har brukt livet på å forstå de mange visuelle uttrykkene fra det tjuende århundre. For mange av de observasjoner og refleksjoner om fotografiene av Ibsen som kommer fram i lyset, er forankret i vår egen tid preget av allestedsnærværende fotografer som overøser oss med fotografier i en allestedsnærværende visuell forbrukerkultur. Ibsen og fotografene dokumenterer hvordan Ibsen forsøkte å kontrollere portrettene som ble tatt av ham ved nøye iscenesetting, der han kunne plassere seg og styre ansiktsuttrykket i tråd med 1800-tallets verdier og forventninger. Dermed kunne han bli fotografert i tråd med de forestillinger han hadde om fotografiet, de forestillinger han hadde om hva som passet seg og de forestillinger han hadde om hvordan fotografiene skulle bli brukt på den internasjonale arena hans skuespill var en stadig viktigere del av.

Med 1800-tallets visuelle kultur som ramme, er spørsmålet om hvorfor Ibsen ikke smiler på noen av fotografiene et utidig spørsmål. De tidlige portrettene fra 1800-tallet var framfor alt et uttrykk for en viktig hendelse, en sjelden hendelse og en alvorlig sak, der det var forventet at den avfotograferte, Ibsen inkludert, holdt masken og ble framstilt alvorlig og ettertenksom. Da folk begynte å smile til fotografene, var den visuelle kulturen som oppstod på 1800-tallet, i ferd med å rakne. Den ble stadig vanskeligere å kontrollere for de som ble fotografert, de som fotograferte og de som formidlet fotografiene. Det faste og forutsigelige gikk i oppløsning, det kontrollerte ble vanskelig å kontrollere, det formelle konkurrerte med det uformelle, den iscenesatte atferd ble supplert med rapporter fra spillet i kulissene. Fotografier fra kulissene har veltet enkeltpersoner av scenen og kastet regjeringer. I den visuelle kulturen disse endringene skapte, var det plass for smilet jeg etterlyser hos Ibsen.