Kristin Skare Orgeret (red.)

Norske medier – journalistikk, politikk og kultur

Cappelen Damm Høyskoleforlaget, 2012

Innføring i medievitenskap

Endelig kom boka vi venta på. Vi som jobber med utdanning blir alltid glade når det dukker opp bøker som samler viktige og relevante bidrag mellom to permer, slik at vi slipper å lage kompendier. Det er altså med lærerbriller på jakt etter potensielt pensum for journaliststudenter jeg har lest og vurdert denne boka. På bachelorutdanninga i journalistikk i Bodø har vi i mange år hatt antologiene redigert av Berit von der Lippe på pensum i medievitenskap. Først boka som hun redigerte sammen med Odd Nordhaug i 1999, Medier, påvirkning og samfunn, en bok av sin tid hvor effektforskning og mediepåvirkning stod sterkt. Deretter kom Medier, politikk og samfunn i 2006, som hun redigerte alene, hvor blant annet

kapitler om påvirkning, informasjon, næringsliv og dataspill er erstattet av kapitler som tematiserer medier i krig, medier og marginalisering og nyere medier.

Det er flere forskjeller mellom Berit von der Lippes bøker og den boka som her foreligger, selv om mange av forfatterne er de samme og vi kjenner temaene igjen. Den ene forskjellen er at ordet journalistikk er tatt inn i tittelen. Selv om det journalistiske perspektivet på ingen måte var fraværende i de tidligere bøkene, signaliserer dette ordet likevel at fokuset på journalistikk er blitt mer sentralt. Og denne dreiningen ser vi kanskje aller tydeligst ved at brorparten av forfatterne i Orgerets antologi på en eller annen måte er tilknyttet journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Og nettopp her er vi ved en annen interessant forskjell, nemlig at alle bidragene i boka har forfattere som er tilknyttet universitets- og høgskolemiljøer. I 1999 var flere av forfatterne hentet utenfor universitets- og høgskolesektoren, i 2006 bare én, mens i 2012 tilhører alle forfatterne akademia og hele 10 av 15 er fra HiOA. I et forskningsprosjekt som undertegnede har gjennomført kan vi også se at forskning på journalistikk har økt kraftig de siste årene, noe som også bekreftes ved Poteris gjennomgang av Nordicoms publikasjoner fra 1975 – 2004 (publisert i Broddason m.fl.: Norden och Världen. Perspektiv från forskningen om medier och kommunikation). Denne økningen i journalistikkforskning har ikke bare skjedd ved de tradisjonelle universitetene, men også ved høgskolene, og miljøet knyttet til journalistutdanningen ved HiOA er et av de meste aktive miljøene i så måte, noe denne boken er et godt uttrykk for.

Som sagt er det en etterlengtet antologi, og jeg liker det jeg leser. Store deler av boken vil nok gå mer eller mindre rett inn på vårt pensum i medievitenskap ved bachelorutdanninga i journalistikk i Bodø. I tillegg til et innledningskapittel består antologien av 13 kapitler, fordelt på tre deler. De tre delene tilsvarer undertittelen på boka; journalistikk, politikk og kultur. Boken starter som sagt med et innledende kapittel. Det er et historisk kapittel med tittelen «Massekommunikasjon på norsk» (Henrik G. Bastiansen), som på mange måter setter rammen for temaene i resten av boken. Det er et svært informativt innledningskapittel hvor den historiske utviklingen innenfor ulike medier omtales i én og samme tekst. På den måten får en oversikt over hvordan utviklingen henger sammen, noe Bastiansen behandler på en god måte. Det er godt gjort å kunne gi en så oversiktlig og innsiktsfull behandling av den historiske utviklingen innenfor både presse, kringkasting, film og kino på 30 boksider.

Den delen som omhandler medier og journalistikk består av fire kapitler. Disse handler henholdsvis om journalistrollen og etikk (Audgunn Oltedal og Andreas Ytterstad), krig og fred (Rune Ottosen), teknologi og strategier (Arne H. Krumsvik) og kjønn (Elisabeth Eide). Det er alle innholdsrike kapitler som gjør rede for viktige perspektiv ved journalistikken i dag og som oppsummerer foreliggende forskning på de ulike feltene på en god måte. Ikke minst er Oltedal og Ytterstads kapittel om journalistrollen særdeles leseverdig. Forfatterne velger å diskutere ytringsfrihetens muligheter og begrensninger i lys av 22. juli, noe som gir en god inngang til diskusjonen. Ambisjonen er å diskutere motsetningen mellom «det å legge til rette for debatt og det å søke sannhet». I denne diskusjonen argumenterer de for at journalister bør tilkjennegi hvilke verdier de ønsker å målbære i sitt arbeid når de tilrettelegger for debatt. «Man må stå et sted for å se hva som er galt», sier forfatterne, og man må «kunne si noe fornuftig om hva som er kritikkverdig.» I forhold til ståsted mener forfatterne at verdier som menneskeverd og menneskerettigheter må stå sentralt. Forfatterne minner også om at ytringsfrihet ikke bare er en ubetinget rett journalister har, men også et ansvar.

Et av kapitlene jeg var særlig spent på var kapittelet om journalistikk og kjønn, fordi det er et tema jeg både underviser om og forsker på selv. Eide skal ha ros for å ha hentet inn og omtalt det meste av relevante kunnskaps- og forskningsbidrag på feltet, men jeg må si meg enig med forfatteren i at dette fortsatt er et underutforsket felt som roper etter nye data og nye perspektiv. Rune Ottosen leverer et kapittel hvor han sammenfatter mye av den forskning han selv og andre har gjort på feltet krig og terror i mediene. Det nye i dette kapittelet, i forhold til von der Lippes bok fra 2006, er at Ottosen trekker fredsjournalistikken mer sentralt inn i presentasjonen. Krumsvik presenterer et kapittel om teknologiens rolle i utviklingen av medier, og spesielt den digitale dreiningen vi har sett i mediene. I kapittelet diskuterer han om det er teknologisk utvikling eller sosial og kulturell endring som er styrende for medieutviklingen.

Delen om medier og politikk består også av fire kapitler; et om offentlighetsteorier (Helge Rønning), et om mediepolitikk (Tanja Storsul), et om politisk kommunikasjon (Toril Aalberg) og et om fjernsynsnyheter (Kristin Skare Orgeret). Igjen fire kapitler som på en god måte favner eksisterende forskning om medier og politikk og som klarer å formidle til dels tung teori på en forståelig måte. Her vil jeg særlig holde frem Storsuls kapittel om mediepolitikk. Kapittelet er skrevet i et lett og forståelig språk, og gir i likhet med innledningskapittelet god oversikt over hele det mediepolitiske feltet ved at den mediepolitiske utviklingen for aviser, kringkasting, bøker og film presenteres i sammenheng. Aalberg gir i kapittelet om politisk kommunikasjon en god gjennomgang av forskningen knyttet til den medialiserte politikken, og diskuterer både hvordan politikken fremstår i mediene og hvordan påvirkningen antas å være på publikum. Rønnings kapittel om offentlighetsteorier er mer teoretisk i formen, sammenlignet med de andre kapitlene. Det er prisverdig at redaktøren har gitt plass til et så sentralt teoretisk bidrag. Det siste kapittelet i denne sekvensen er et spennende bidrag fra Orgeret hvor ulike forskningsperspektiv knyttet til nyhetens form og funksjon presenteres. Kapittelet er godt skrevet og eksemplifiserer teorier og forskning ved å vise til mange kjente nyhetssituasjoner.

Den siste delen, om medier og kultur, inneholder fem kapitler. Disse fem kapitlene er svært ulike både i form og innhold. Det første, Tonje Volds kulturanalyse av symbolskapingen etter 22. juli er en tematisering av vår nære og sterke historie og vil sannsynligvis skape større engasjement hos våre studenter enn de mer teoritiske kapitlene. På den andre siden har handlingene og uttrykksformene i etterkant av 22. juli likevel etter hvert fått en ganske stor oppmerksomhet og kapittelet fremstår derfor som litt forutsigbart. Det neste kapittelet handler om marginalisering og normalisering av kvinner med utenlandsk opphav i norske kvinneblader (Birgitte Kjos Fonn, Kristin Skare Orgeret og Anne Hege Simonsen). Dette er for det første et godt supplement til kapittelet om kjønn og representerer helt klart nye data og nye perspektiv på temaet. Det er også interessant at kapittelet søker å vise hvordan et forskningsprosjekt kan gjennomføres. Det samme gjelder Audun Engelstads kapittel om filmnarratologi, som ikke bare gir en ryddig og grei gjennomgang av teoretiske aspekter knyttet til filmfortellingen, men også en god gjennomgang av hvordan analyse av filmfortellinger kan gjennomføres.

Tore Roksvolds kapittel om retorikk bryter noe med formen i resten av boken. Det er et svært teoretisk kapittel, noe som selvsagt langt på vei må tilskrives temaets karakter, men her er det valgt et vanskeligere språk enn kravet til presisjon krever. Det er fullt mulig å formidle til dels krevende teoretisk stoff på en enklere måte, noe flere av kapitlene i denne boken viser. Ett virkemiddel når en skal gjøre kompliserte teoretiske fremstillinger forståelige er å eksemplifisere. Det siste kapittelet om visuell kultur (Anne Hege Simonsen) er et godt eksempel på det. Billedteori og kunsthistorie er heller ikke enkelt stoff å formidle til nye studenter, men det gjøres likevel på en forbilledlig måte i dette kapittelet, ikke minst ved at forfatteren eksemplifiserer. Simonsen viser hele tiden til bilder og eksempler som leserne kjenner igjen og kan identifisere seg med.

Oppsummeringsmessig kan vi se at dette er ei bok med ambisjon om å gi et første innblikk i medievitenskapens mangfoldige teorier og perspektiver uten at studentene må ha forkunnskaper verken innenfor kunsthistorie, politisk teori eller filmteori. Denne ambisjonen har redaktøren etter min oppfatning langt på veg klart å innfri ved at forfatterne har evnet å knytte de ulike teoretiske og forskningsmessige bidragene til en konkret medievirkelighet. Antologien vil helt klart bli å finne på pensumlista til bachelorstudentene i journalistikk i Bodø.