Jon Wessel-Aas

Jus og sosiale medier

Kommuneforlaget, 2013

En god begynnelse

De siste tiårene har vi sett utviklingen av et nytt samfunnsfenomen – det som ofte kalles sosiale medier. Når nye samfunnsfenomener oppstår, får man også spørsmål om hvilke lover og regler som skal gjelde for disse fenomenene. Det er etter hvert skrevet mye om sosiale medier, men det er fortsatt skrevet lite om jus og sosiale medier. Det er derfor ingen tvil om at Jon Wessel-Aas sin bok Jus og sosiale medier er en viktig bok.

Jus og sosiale medier er en håndbok på 104 sider. Wessel-Aas ønsker å gi en «enkel oversikt over de viktigste juridiske temaene som blir aktualisert ved bruk av sosiale medier», og understreker at dette ikke er en «rettsvitenskapelig eller uttømmende» behandling av juridiske problemstillinger som kan være relevante for bruk av sosiale medier. Boken er særlig vinklet mot offentlig forvaltning, men flere av kapitlene er relevante for arbeidsgivere og arbeidstakere generelt, og for enkeltpersoner. Wessel-Aas definerer bokens målgruppe som «offentlige og private virksomheter, offentlige og private ansatte og privatpersoner som bruker sosiale medier» – det vil si ikke bare jurister. Å skrive jus for ikke-jurister kan være utfordrende. Bokens tema spenner også over flere kompliserte rettsfelt. Wessel-Aas lykkes imidlertid etter mitt syn med å sammenfatte dette på en måte som er enkel og lett forståelig. Noen grep kunne imidlertid kanskje vært tatt for å gjøre boken enda mer oversiktlig og lettlest. Det kommer jeg straks tilbake til.

I det første kapittelet blir temaet for boken og innholdet i den nærmere presentert. Her gis det en definisjon av hva sosiale medier er, og det påpekes at slike medier gir nye muligheter for bredere deltakelse i den demokratiske debatten og informasjonsutvekslingen. Deretter følger et punkt om det offentliges informasjonsplikt, og det stilles spørsmål ved hvilken rolle offentlige etater og deres ansatte «kan og bør» spille i denne virkeligheten. Det gis eksempler på hva det offentlige kan gjøre. Det fremgår imidlertid ikke klart av teksten i hvilken grad det offentlige også har en plikt til å aktivere slike tiltak. Under dette punktet kunne det med fordel også ha fulgt et avsnitt om hva dette sier om temaet og innholdet videre i boken. Det samme gjelder for de to neste punktene, som omhandler ansattes ytringsfrihet og det generelle publiseringsansvaret. Det sies til slutt at disse temaene vil bli nærmere behandlet i de neste kapitlene, men jeg savner mer presise problemstillinger og forklaringer om hva som skal komme.

Det andre kapittelet i boken omhandler arkiveringsplikten og journalføringsplikten etter arkivloven og offentlighetsloven. Heller ikke her formuleres noen problemstillinger eller spørsmål som kapittelet dreier seg om, og det sies ingenting om hvordan kapittelet er strukturert. Det viser seg imidlertid at kapittelet tar for seg spørsmålet om hvorvidt offentlige organers kommunikasjon via sosiale medier er omfattet av arkivlovens og offentlighetslovens dokumentbegrep, og hvilke problemer som er knyttet til å praktisere kravene om arkiveringsplikt og journalføringsplikt overfor slik kommunikasjon. Er kommunikasjon på for eksempel Facebook eller Twitter dokumenter i lovens forstand? Hvordan skal slik informasjon lagres for å tilfredsstille lovens krav?

I det neste kapittelet får vi i innledningen vite at kapittelet dreier seg om offentlige organers ansvar for behandling av innhold som publikum legger ut på blogger, profiler og lignende som organet administrerer. Det sies også at det vil bli sett på det ansvaret brukerne har når de gir sine egne personopplysninger. Kapittelet tar ikke for seg offentlige organers ansvar for hva de selv offentliggjør i sosiale medier. Dette inngår i den mer generelle behandlingen av publiseringsregler i kapittel 5 senere i boken. Det som drøftes i kapittelet, er offentlige organers ansvar for å forebygge at borgernes personvern blir svekket som følge av at forvaltningen «inviterer» til dialog via sosiale medier. Dette kunne gjerne blitt sagt tydeligere. Kapittelet tar først for seg noen generelle utgangspunkter, før temaet blir belyst med eksempler. Under de generelle utgangspunktene understrekes det at offentlige organer i utgangspunktet ikke kan drive individuell saksbehandling via sosiale medier. Offentlige organer kan imidlertid åpne for mer generelle spørsmål-og-svar-tjenester i sosiale medier, og da kan organene bli rettslig ansvarlig for ytringer som bli registrert. Det drøftes hvilke tiltak forvaltningen bør treffe for slike tjenester for å forebygge og redusere risikoen for krenkelser av borgernes personvern. Slike tiltak er at publikum bør informeres om risikoen knyttet til å legge ut opplysninger om seg selv, at det kreves at publikum ikke legger ut kommentarer eller ytringer om andre som krenker deres rettigheter (privatlivs-, ære- eller opphavsrettigheter) og at det bør bygges inn en eller annen form for moderatorfunksjon fra forvaltningen. Etter disse generelle utgangspunktene blir temaet belyst med eksempler fra virkeligheten på hvordan offentlige organer har funnet gode eller mindre gode måter å håndtere sin bruk av sosiale medier på. Hyppig inkludering av eksempler fra virkeligheten inngår i alle kapitlene og er generelt en styrke ved boken.

Det fjerde kapittelet i boken omhandler ansattes ytringsfrihet i sosiale medier. Her gjentas først utgangspunktet, som også ble omtalt i innledningskapittelet, om at offentlig ansatte har samme ytringsfrihet som enhver annen borger til å ytre seg fritt i det offentlige rom og til å ha kontakt med andre. Videre beskrives unntak fra dette utgangspunktet som følger av den ansattes taushetsplikt og lojalitetsplikt overfor arbeidsgiveren. Det er begrensninger i ytringsfriheten som følge av lojalitetsplikten overfor arbeidsgiveren som vies størst oppmerksomhet. Hva ligger i at en ansatt ikke kan ytre seg på en måte som skader den ansattes legitime interesser? Gjelder det andre krav for ledere enn for andre ansatte? Og kan arbeidsgiveren bestemme hvem den ansatte har som kontakter og venner i sosiale medier?

Det femte kapittelet er relevant for alle brukere av sosiale medier. Innføringen av sosiale medier har medført at alle i dag er eller kan bli publisister. Dette kapittelet tar for seg de viktigste av publiseringsreglene, det vil si reglene om hva som lovlig kan publiseres. Hovedtrekkene i reglene om krenkelser av privatlivets fred, ærekrenkelser og opphavsrettskrenkelser gjennomgås. Det er nok mange som ikke er klar over at disse reglene gjelder også ved offentliggjøring i sosiale medier, og at det ofte vil være ulovlig for eksempel å legge ut bilder av andre fra fester og ferier uten å ha innhentet samtykke på forhånd. Her kunne kanskje samtykkets frifinnende virkning vært problematisert noe mer – hva er et gyldig samtykke, og hvor langt kan det sies å rekke? Dette er viktige, praktiske problemstillinger. I kapittelet understrekes til slutt et annet viktig poeng, nemlig at brukere av sosiale medier også kan bli ansvarlig for videreformidling av andres krenkende ytringer.

I det avsluttende kapittelet følges det praktiske fokuset i boken opp ved at det gis helt konkrete tips og råd for hvordan sosiale medier bør håndteres, både i form av en liste over spørsmål som virksomheter kan reflektere over, henvisning til utarbeidede veiledere og retningslinjer for bruk av sosiale medier og en liste over spørsmål som enhver bør stille seg før de publiserer noe i sosiale medier.

Jon Wessel-Aas synes lenge å ha hatt et prisverdig ønske om å skrive enkelt og lett forståelig for allmennheten om medierettslige temaer. Til tross for at man kan ønske seg flere problemformuleringer og tydeligere veiledning for leseren i denne boken, lykkes Wessel-Aas etter mitt syn også denne gangen med å skrive kort og enkelt om et komplekst tema. Wessel-Aas får tydelig frem sosiale mediers viktige, demokratiske funksjon, samtidig som han peker på rettslige utfordringer knyttet til bruk av slike medier. Som Wessel-Aas selv skriver, vil det nok komme mer litteratur på dette feltet i årene som kommer. Dette er en god begynnelse.