Cora Alexa Døving og Siv Ellen Kraft

Religion i pressen

Universitetsforlaget, 2013

Utfordring til tverrfaglig forskning om religion og medier

Det står to religionsvitere bak denne boka om religion i norske aviser på 2000-tallet. Cora Alexa Døving arbeider med minoritetsforskning ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Siv Ellen Kraft er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø og ekspert på nyreligiøsitet. De skriver drivende godt.

Kraft bidrar med fire studier: Den første om kongefamilien, fokusert på kontrasten mellom måten Mette-Marit og Märtha har blitt mottatt i pressen. Deres ulike religiøse engasjement har hatt konsekvenser for anseelse og mediestatus, hevder Kraft. Hennes andre studie er om Snåsamannen, forstått som folkereligiøsitet i medieoffentligheten. Så kommer en analyse av hvordan begrepet om «den kristne kulturarven» dukker opp og blir håndtert i offentligheten. Henne fjerde bidrag er en studie av konservativ kristendom belyst ved «fenomenet Hanne Nabintu Herland.»

Døving redegjør i ett kapittel for generelle trekk i norsk presses dekning av islam (som er langt mer nyansert enn det Edvard Said fant i sin klassiske studie Covering Islam). Døving følger dette opp i en undersøkelse av «islam i Tromsø», slik det framkom i en føljetong i Nordlys i 2008. Hun skriver så et kapittel om jødedom i pressen, før hun analyserer dekningen etter terroren 22. juli 2011. Hun finner at avisredaksjonene forsterket den ring rundt det flerkulturelle fellesskap som norske myndigheter og borgere med ulik bakgrunn møtte terroristens angrep med. Pressen formidlet et ideologisk budskap, en aksept av det mangfoldet gjerningsmannen hatet, framholder Døving. (Hun noterer at redaktøren i Nordlys 31. desember 2010 avsluttet artikkelserien om muslimer i Tromsø med et ønske om at «statsministeren tar et grunnleggende oppgjør med radikal islam, og setter grenser for muslimer flest» (s. 164). Denne redaktøren ble senere statssekretær for Stoltenberg og skrev talen som satte tonen for den flerkulturelle motreaksjon etter terrorangrepet 22. juli 2011).

Introduksjonen om religion, presse og offentlighet, og avslutningskapitlet om identitet, sekularitet og verdsetting i avisene, har de to forfatterne skrevet sammen. I innledningen redegjør de for sin metode og tilnærmingsmåte: Med de åtte studiene har de valgt ut signifikante trekk ved religion og religiøsitet i Norge mellom 2000 og 2012. Sakene er preget av deres faglige orientering mot henholdsvis nyreligiøsitet og livssynsminoriteter. For hvert av disse åtte temaene har de foretatt søk i Retrievers database fra norske papiraviser og studert pressens framstilling både i det journalistiske stoffet og i de leserinnlegg, kronikker og debatter redaksjonen har gitt rom for. Materialet er analysert med en kulturanalytisk tilnærming i en tilpasset diskursanalyse.

Denne framgangsmåten gir et fargerikt og kontrastfylt bilde av diskusjonen og dekningen av de utvalgte sakene. En tradisjonell kvantitativ innholdsanalyse med krav til å kartlegge alt stoff om et tema i den studerte perioden, ender med tall og fordelinger. Ikke like spennende å lese, men metoden gir et helhetsbilde, om enn overflatisk.

Døving og Kraft lar oss i forbifarten (s. 27 og s. 100) få vite at de har utelatt den saken de mener har fått mest oppmerksomhet i avisene, nemlig nyorganiseringen av forholdet mellom kirke og stat. Den angår de tre firedeler av befolkningen som er medlemmer i Den norske kirke, de andre tros- og livssynssamfunn som får nye kår ved reformen, og religionens rolle i statsbygget og det sivile samfunn i Norge. I boka er det noen påfallende feil om aktører i den religiøse majoritetskulturen i Norge: Biskopen i Oslo kalles Kvamme og ikke Kvarme (s. 120-121), avdøde Inge Lønning knyttes til KrF og ikke Høyre (s. 79), «bisperådet» (s. 54) er ikke noe eksisterende organ. Småslurv, men de bekrefter at denne boka har fokus på livssynsminoriteter, folkereligiøsitet og nye former for spiritualitet.

I ett kapittel bryter de ut av denne rammen, i analysen av «den kristne kulturarven», som nettopp viser til majoritetstradisjoner i Norge. Her handler det om et begrep og ikke en mediesak, og om pressen som arena for andre, heller enn som egen aktør. Her blir også flere deler av offentligheten trukket inn, deriblant en debatt i Stortinget og dokumenter om religionsfaget i skolen. Forfatterne peker på at begrepet ’kulturarv’ er ganske nytt og at sammenstillingen ’den kristne kulturarven’ dukket opp utover 2000-tallet, uten at pressen som «vaktbikkje» oppdaget det. Men religionsforskerne hevder at det her er «åpenbare referanser til en mytisk dimensjon – til norskhetens røtter.» Forfatterne mener begrepet kan «sies å spille på religiøse strenger og autorisere budskap på religiøse premisser» (s. 77).

Analysen er spennende og tankevekkende, men bidrar for meg til å bygge en form for konspirasjonsteori som ikke er tillitvekkende. Forfatterne bringer utvalgt dokumentasjon som tilsynelatende underbygger påstanden om en stillfarende aksjon for «den kristne kulturarven». Men er dette hele bildet? De politiske sakene som forfatterne knytter til den påstått mytisk-religiøse forestilling om norskhet, er vel behandlet som saker i avisene og kunne studeres som slike? Det ville vært mer konsekvent å anvende samme metode fullt ut i dette kapitlet som i de øvrige.

Denne innvendingen blir sentral fordi forfatterne bringer sine funn om norskhet og kristne kulturarv inn i den samlende argumentasjonen i konklusjonskapitlet. De hevder, ut fra sine studier, at norskhet og ’kristne verdier’ anvendes som målestokk i mye av avisenes dekning om religion.

Jeg har et annet utkikkspunkt på forholdet mellom medier og religion enn Døving og Kraft: I forskning og engasjement har jeg først og fremst vært opptatt av Den norske kirke og de religiøse majoritetstradisjonene. Døving og Kraft utfyller bildet for meg. Deres religionsvitenskapelige innsteg til analyse av religion i pressen beriker min og andre medieviteres ofte grunne forståelse av religiøse uttrykksformer og variasjoner i samtidskulturen. Medievitenskapen har mye å lære av religionsvitenskapen i forskning om medier og religion.

Men dette gjelder også omvendt. Døving og Kraft benytter seg av de medievitenskapelige begrepene om «framing» og medielogikk. Deres rammeanalyser er generelle, men rimelige. ’Medielogikk’, derimot, dukker opp som et mantra gjentatte ganger i teksten. ’Medielogikk’ defineres ikke tydelig, men knyttes løselig til redaksjonell vinkling, nyhetskriterier, sensasjonsmakeri og polarisering. Forfatterne blir dermed stående uten utdypende forklaring på en del av de skjeve framstillinger av religion de framholder. At redaksjoner redigerer og velger ut stoff, er jo ikke noe nytt.

Medielogikk er et omstridt begrep i den etter hvert omfattende medievitenskapelige diskursen om medialisering. Denne kritikken er ikke fanget opp i Religion i pressen. I forskningen om medialisering har religion hatt et særlig fokus. Her har nordiske forskere hatt en ledende rolle, blant annet med utspring i forskernettverket om ’Medialisering av religion og kultur’, finansiert av NordForsk 2006-2010. Resultater er nedfelt i boka Mediatization and Religion. Nordic Perspectives, redigert av Stig Hjarvard og Mia Lövheim (Nordicom 2012). Denne forskningen er ikke referert i boka til Døving og Kraft.

Den norske og nordiske forskningen om medier og religion er mer omfattende enn Døving og Kraft erkjenner. Men mye mer kunne vært gjort. Deres bok er et godt tilfang. Dette er et forskningsfelt som krever tverrfaglig innsats, der både medievitenskapelig og religionsvitenskapelig kompetanse er nødvendig. Religion i pressen utfordrer til å gå videre inn i dette faglige møtet.