Opp tidlig lørdag morgen, mens familien sover. Det er mørkt og helt stille i huset. En banan i lommen og et eple i ryggsekken. Husk hansker, for radioen melder at det blir en «crisp and chilly, but sunny day». Lykter på sykkelen og så fort avgårde gjennom kjølig mørke i Evanston i Illinois, mot det lokale partikontor for demokratene. Innendørs venter kaffe og sukkerglaserte donuts; ikke akkurat helsebringende, men der var det visst en banan, så nå har jeg to i lommen. Jeg registrerer meg. Her har de kontroll på oss. Vi venter litt; velger buttons og pins fra en stor skål. Jeg rører rundt for å finne en passende: «Moms for Obama», nei. «Teachers for Obama», nesten, men ikke helt. Jeg tar opp en «LGBT for Obama» og funderer over hva det mon kan bety, før det går opp for meg at akronymet står for «Lesbians, Gays, Bisexuals and Transgender». Jeg legger den ned igjen, velger i stedet den mer anonyme «Obama, Biden 2012», som jeg fester på jakken min, så folk kan se at jeg er fra Obama-kampanjen. Den lokale lederen stiger opp på en stol og sier velkommen. Hun heter Ann og sier at hun er klar over at noen av oss aldri har gjort dette før, mens andre er erfarne dørbankere. Hun gir et par opplysninger og råd, og forteller at vi vil få mer informasjon på bussen.

Under et 12 måneders opphold som Fulbright-professor ved Northwestern University fikk jeg anledning til å følge den amerikanske presidentvalgkampen tett på, og selv delta aktivt. Jeg meldte meg som frivillig til Obama-kampanjen dels fordi jeg var sympatisør, men også fordi jeg ønsket å se innenfra hvordan valgkommunikasjon og politisk retorikk ble håndtert nasjonalt og lokalt. Jeg hadde hørt og lest mye om amerikanernes – særlig demokratenes – velsmurte og datakontrollerte valgkampmaskineri, som mer enn noe annet sted i verden henter stemmer gjennom dørbanking, innsamling av data og overbevisning ansikt til ansikt. Det amerikanerne kaller for «canvassing» (stemmeverving) og «the ground game». Men hvis man virkelig ønsker en full forståelse for hva en slik politisk kampanje er, og søker å gi en fyldig beskrivelse av dette, da må man ta sine gode sko på og delta aktivt. Slik etnografisk deltakelse gir innsikter man ikke kan lese seg til.

Hei, jeg er frivillig i president Obamas grasrotkampanje

I Evanston hvor vi bor, 30 kilometer nord for Chicago, ser vi kun sjelden et Romney-skilt foran husene. Illinois er en sikker demokratisk stat, så her er det ikke mye valgkamp. Verken Barack Obama eller Mitt Romney kommer hertil. I stedet reiser de, igjen og igjen – og igjen – til svingstater som Nevada, Ohio, Iowa, Colorado, Florida og Wisconsin. Så hva gjør man som demokratisk valgarbeider når seieren er sikker i hjemstaten? Man drar til svingstatene. De fleste turer fra Evanston går til Wisconsin. I dag skal vi til arbeiderområdet Green Bay, nord for hovedstaden Milwaukee. Turen opp langs Interstate 94 tar litt over tre timer.

Det er en lang tur, men tiden går fort. Jeg sitter sammen med Scott, som har gjort dette før. Jeg forteller om Norge, mitt opphold her og min familie. Han forteller om sin familie og sitt arbeid, og vi diskuterer – selvfølgelig – politikk. Da vi nærmer oss, reiser Ann og Jane fra Evanston-kontoret seg og står forrest i bussen, mens de forteller hvordan vi skal gjennomføre vår stemmeverving. De som har gjort dette ofte, bidrar med sine erfaringer.

Lokal leder fra Demokratenes kontor i Milwaukee (WI) gir informasjon til frivillige fra Evanston (IL), om hvordan de skal få stemmene ut på valgdagen. Foto: Jens E. Kjeldsen

Ann og Jane deler ut en informasjonspakke, som beskriver hvordan vi bør gå frem. Det er ti dager til valget, og vårt hovedmål i dag er å få folk til å stemme tidlig – eller i det minste å forplikte seg til å stemme demokratisk på valgdagen. Å få borgerne til å forhåndsstemme er noe av det viktigste i denne fasen. Etter valgkampen skal det vise seg at mer enn 33 millioner amerikanere stemte tidlig; mer enn 250 000 av disse stemmene ble gitt i Wisconsin. Vårt manus «Voter Contact Script – Early Voting & Rally» forteller oss hva vi skal si når vi banker på døren. Vi skal bare snakke med personen på listen, og samtalen må høyst vare i syv minutter. Først skal vi presentere oss:

«Hei, er [velgerens navn] til stede? Mitt navn er [ververens navn], jeg er frivillig i [lokal by eller sted] for president Obamas grasrotkampanje. Hvordan går det?»

Deretter kommer en rekke korte spørsmål om kandidatene, som innledes med en invitasjon til velgeren om å fortelle hva han eller hun mener er viktig i denne valgkampen:

«1. Vi snakker med velgerne om de viktigste emner i denne valgkampen. Hvilke er viktigst for deg? […] Takk!

2. Har du bestemt deg for hvem du kommer til å stemme på til presidentvalget i november?

3. Kommer du til å stemme på Tammy Baldwin i senatvalget?

4. Kommer du til å stemme på Jamie Wall i kongressvalget?

5. Dave Hansen er en sterk stemme for det nordøstlige Wisconsin. Kan vi regne med at du kommer til å stemme på senator Dave Hansen?

6. Kan vi regne med din stemme til [lokal kandidat] for State Assembly?»

Jeg blir litt urolig. Jeg kjenner ikke de lokale kandidatene og har ingen forutsetninger for å snakke om dem, enn si argumentere for deres kvaliteter. Jeg vet ikke engang hvordan de ser ut eller hvor gamle de er. Heldigvis er det en side i lefsen vår om hver av dem. Jeg leser om deres politikk og resultater. Ann beroliger de nye av oss med at de fleste vi møter enten vil være demokrater, positive til demokratene, eller bare i tvil. Kun få vil være negative, forsikrer hun. Navnene vi skal kontakte, finnes i våre registre fordi personene tidligere har vist en eller annen form for interesse. Hvis den vi møter som forventet er en demokrat, skal vi vise glede over støtten og spørre om stemmehandlingen:

Veldig bra! Tidlig stemmeavgivning begynte 22. oktober! Vi har valgmøte på [lokal tid og sted] for å vise vår støtte til Barack Obama og så stemmer vi alle i fellesskap på [sted for tidlig stemmeavgivning]. Har du mulighet for å delta?

Det er viktig å følge manuskriptet, sier Ann, men det er avgjørende å personalisere det: «Dere må snakke fra deres eget utgangspunkt, si hvorfor dere støtter Obama, bruke deres egen erfaring.» Manuskriptet er en veiledning, og vi må også huske å ha naturlige samtaler med velgerne. Hvis ikke velgerne kan delta i valgmøtet, skal vi forsøke å få dem til å stemme tidlig:

Kan du forplikte deg til å stemme tidlig? For eksempel om morgenen, ettermiddagen eller aftenen? [ta en pause]. Tror du at du vil komme til å reise til valgstedet fra ditt hjem, fra ditt arbeid eller fra et annet sted?

Atferdspsykologisk valgkamp

Vi blir oppfordret til å gjøre selve valghandlingen så konkret som mulig. Derfor nevner vi tider og steder. Vi skal få velgeren til å visualisere at han drar av gårde for å stemme, ettersom eksperimentell forskning (Green og Gerber) viser at hvis man får velgeren til aktivt å forestille seg når og hvordan han kommer til å stemme, øker man markant sannsynligheten for at han faktisk utfører handlingen.

Hvis velgeren avviser at han vil stemme tidlig, er det vår jobb å få ham til å forplikte seg til å stemme på selve valgdagen. Det gjør de fleste. Så støtter og bekrefter vi dette, mens vi samtidig legger inn litt gruppepress:

Veldig bra. Vi snakker med mange mennesker her i [navn på sted] og det ser ut til at mange av naboene dine kommer til å stemme under dette valget.

Den siste, tilsynelatende uskyldige, konstateringen av at naboene kommer til å stemme, tenkte jeg ikke så mye over da jeg først så den. Men senere erfarte jeg at den er en finpussing av en innsikt etablert allerede i 2005, hvor Yale-professorene Green og Gerbner gjennomførte et forskningseksperiment i Michigan (jf. Issenberg). Man sendte velgerne en oversikt over hvor ofte de hadde stemt, og la ved en liste over naboens stemmehandlinger. Blant dem som mottok brevet gikk stemmeprosenten opp med hele 20 prosent. Men ingen politiske kandidater ønsker å bli assosiert med åpenbare skremmestrategier som minner om utpressing. Fremfor å gi en trussel om avsløring hvis ikke man stemte i fremtiden, ble formuleringen endret til en takk for at velgeren tidligere hadde stemt. I vårt manuskript fornemmer vi en tilsvarende trussel i antydningen av at velgeren vil skille seg ut fra sine naboer hvis han ikke stemmer. Selv om man ikke truer direkte med å avsløre at folk svikter sin borgerplikt hvis de ikke stemmer, kan man godt dytte litt. Skam, lærer atferdspsykologien oss, er et mektig redskap.

Når vi treffer på særlig positive og engasjerte tilhengere eller partifeller, skal vi oppfordre dem til å bli frivillig i kampanjen:

Det er mennesker som deg som hjelper oss med å vinne i 2012, og vi klarer det ikke uten dere. Kunne du tenke deg å delta som frivillig i kampanjen?

Med over en uke til valgdagen skal vi fremdeles forsøke å overbevise velgere som heller til vår side, som er i tvil, eller som heller svakt mot republikanerne. Manuskriptet forteller at vi først skal snakke om demokratenes økonomiske resultater, og si at vi støtter Barack Obama og Tammy Baldwin fordi de vet at nøkkelen til varig økonomisk vekst er en sterk og voksende middelklasse. I USA, og her i Wisconsin, har det vært fortløpende økonomisk vekst i mer enn 30 måneder. Romney, derimot, var imot hjelpepakken og redningen av bilindustrien, og mente vi skulle la eiendomsmarkedet treffe bunnen. For det andre skal vi snakke med velgerne om de emner som kommer frem i samtalen, og prøve å innlemme våre egne historier samt de verdier vi deler med velgeren. Vi forsøker samtidig å få en anledning til å gi mer informasjon og å samle inn data om velgeren:

Jeg kunne godt tenke meg å gi deg litt mer informasjon om dette emnet. Kan jeg få din e-postadresse for å følge dette opp? Og ditt mobilnummer?

Deretter skal vi takke for tiden og avslutte høflig. Vi skal huske på at vi aldri må krangle med noen. Vi representerer USAs president og må være elskverdige, ærbødige og vennlige – også overfor motstandere. Som det står med store bokstaver nederst på arket: «If strong Republican, then politely end conversation.»

Data, data, data

Vi er fremme i Green Bay. De tre timene gikk fortere enn forventet. Selv om solen skinner, er byen mer grå enn grønn. Her bor bare litt over 100 000 mennesker, og det gjør Green Bay til det minste urbane området i landet med et «major league football team». Med 60 890 sitteplasser kan lagets stadion, Lambeau Field, huse godt over halvparten av byens befolkning. The Green Bay Packers har vunnet mer enn 13 mesterskaper og fire Superbowls. Et resultat intet annet lag i landet kan prale med. Dette er en arbeider- og industriby, hvor mange av velgerne jobber med kjøttproduksjon eller på en av papirfabrikkene.

På partikontoret venter bagles med smørost, samt muffins og cola (mer sukker), men også «cereal bars» og litt frukt. Lokalbefolkningen sier velkommen og takker for at vi kommer og hjelper med valgkampen. Vi får fem minutters introduksjon til hva vi skal gjøre. «Bruk din egen historie», er hovedbudskapet, «hvorfor mener du Obama er riktig for USA?» Jeg funderer litt på hva som kan være min historie. Kanskje at jeg kommer fra Skandinavia og er stolt over vårt velferdssystem som virker så godt (for det meste), og som likner på det Obama foreslår og har forsøkt med helsereformen (Obamacare)? Men jeg vet umiddelbart at det aldri vil gå. Valgkampen er så infisert med sosialistfrykt at slike argumenter bare vil gjøre det umulig for meg å vinne noen og antagelig vil forvirre og forundre mer enn hjelpe saken. Jeg bestemmer meg for å unnlate å nevne at jeg ikke er amerikansk. Her er det så mange immigranter og amerikanere med underlige dialekter at mitt lettere dansk-norske engelsk ikke vil forhindre meg i å tre frem som en slags amerikaner. Men jeg skal nok heller ikke si for mye om at jeg er fra Chicago-området. Og selv om sport kan forene, vet jeg at jeg på intet tidspunkt skal nevne at jeg er Chicago Bears-fan.

Så blir vi delt opp i grupper. Jeg kommer sammen med Scott fra bussen og Judy, som også har gjort dette før. Al skal være vår sjåfør og kjøre oss til de gatene vi skal besøke. Vi hilser. Al er en hyggelig mann, som ikke selv har prøvd å banke på dører, men har vært sjåfør ved flere anledninger. Han gir hver av oss en brun konvolutt med kart og «walk sheets». Kartene har små prikker ved de husstandene vi skal besøke. Adresser og navn finner vi på våre «walk sheets». Her er også angitt hvor gammel personen er, om det er en mann eller kvinne, samt hvilket valgsted personen skal gå til. Vi skal markere på skjemaet hvilken dag vi besøker vedkommende, om personen var hjemme, nektet å snakke, var spansktalende, er flyttet eller død, og vi skal notere hvis husstanden var utilgjengelig på grunn av aggressive hunder eller uvennlige mennesker – eller liknende. Og så skal vi markere om velgeren kan regnes for å være en tilhenger, og om de kunne tenke seg å jobbe som frivillig.

Registreringsdelen er like viktig som å overbevise og å få folk til å stemme tidlig. Etter hver gang en frivillig har besøkt et område, vil dataene bli oppdatert og bildet av hvem som er potensielle velgere, blir klarere. Når vi kommer tilbake til partikontoret i Green Bay, vil informasjonen bli innsamlet og sendt videre til dataekspertene i Obama for America (OFA), slik at de kan skape en fullstendig oversikt over velgere i områder overalt i USA. Her blir informasjonen samlet med annen data som bidrar til å bygge et bilde av den enkelte velgeren (Murphy). Kanskje hun har gitt sin adresse og sitt postnummer til BarackObama.com og krysset av for kjønn og etnisitet. Etter besøket på hjemmesiden vår kan informasjonskapsler (cookies) fortelle oss om hennes nettaktivitet andre steder. Samtidig kjøper kampanjen informasjon fra databaser som kan inneholde informasjon om kjøp velgeren har gjort med kredittkort. Selv om kampanjen ikke har lov til å se nøyaktig hva hun har kjøpt, er det mulig å opprette lister som samler velgere med samme interesser, og det gjør oss i stand til bedre å fremme og forfine vårt budskap. Får vi velgeren til å logge på BarackObama.com med sin Facebook-ID, har OFA adgang til de offentlige delene av profilen hennes. Noe allerede fagforeningene har brukt til å finne ut hvem av Facebook-vennene som kan være mulige velgere. Dertil kommer mulig informasjon om donasjoner fra tidligere valgkamper, og den offentlige tilgjengelige informasjonen om i hvilke valg hun har stemt – og hvor ofte. Hva hun har stemt, er naturligvis ikke offentlig kjent. Men sammen med all den andre informasjonen er det ikke vanskelig å se om hun er en potensiell demokrat eller en urokkelig republikaner.

14 samtaler = 1 stemme

Al kjører oss ut til nabolaget vi skal verve i. Det er et amerikansk lavere middelklasse-område med mindre hus og «front porch». Noen er i god stand. Men de fleste kunne trenge et lag maling. Bak nesten alle dørene begynner en eller flere hunder å bjeffe energisk når vi banker på.

De første par husene går jeg sammen med Scott, så jeg får se hvordan en mer erfaren stemmeverver går frem. Han presenterer seg naturlig, følger manuskriptet uten å være helt ordrett, takker velgeren og noterer informasjonen. De steder det ikke er noen hjemme, legger vi igjen en informasjonspakke med en folder om Obama og økonomien samt flygeblad om de lokale kandidatene. Store bilder viser Dave Hansen i snakk med arbeidere, familier og eldre. Også Tammy Baldwin ses på arbeidsplasser i smilende samtaler med fabrikkarbeidere og bønder: «No one works harder for working families than Dave», «Tammy Baldwin. Doing what’s right for Wisconsin families.» Det er ingen tvil om at materialet er spesielt utviklet for et nabolag som det vi besøker nå.

Så begynner jeg å gå alene. I motsetning til Norge hvor stemmeververe normalt går sammen to og to, er det en regel her at man bør gå alene. To personer på verandaen risikerer å virke påtrengende og overveldende, og færre vil åpne døren når de ser vi er to. Sikkerheten for ververne er mindre når vi er alene, så vi har fått klar beskjed om aldri å nærme oss adresser eller områder hvor vi føler oss utrygge, og aldri å bevege oss inn i noen av husene eller leilighetene.

De første husene jeg besøker er det tilsynelatende ingen hjemme. Jeg åpner forsiktig vindfangsdøren og legger informasjonspakken mellom den og inngangsdøren. Det er ulovlig å røre folks postkasser med mindre man er i postvesenet, så der kan vi ikke plassere materialet. Jeg snakker med fru Edlund, hvis familie kom fra Sverige. Hun holder en liten hund i armene mens hun forteller om familien. En ung mann som sitter på trappen til et slitent hus, sier at han planlegger å stemme på Romney. Han jobber i en stor virksomhet, og ledelsen har latt de ansatte forstå at Obama vil være dårlig for økonomien, og at virksomheten kan bli tvunget til å si opp folk. En dame kommer ut og åpner i morgenkåpen sin. Hun var i ferd med å legge seg, forteller hun. Jeg beklager, noterer velgeren som «utilgjengelig» og går videre. Et annet sted kan jeg fra verandaen se gjennom et støvet vindu at det ligger en mann på sofaen og sover. Da en annen mann senere forteller at hans kone, som står på listen min, sover fordi hun ha vært på skiftarbeid hele natten, forstår jeg endelig hvorfor så få åpner og så mange sover. Jeg noterer det så kampanjen blir oppmerksom på dette.

Generelt er det ikke mange velgere man treffer ved dørbanking. Det er særlig vanskelig å kontakte unge velgere, fordi de ofte flytter. Forskningsstudier viser (Green & Gerber) at man ikke kan forvente å møte mer enn én av seks på listene. Det er enklere med eldre velgere, som har en tendens til å bo lenge på samme sted og oftere er hjemme, men ikke engang med disse kan man regne med å møte mer enn halvparten av dem man søker (Green & Gerber, 37). På den annen side: Når en verver faktisk får kontakt med velgerne, fører det til stemmer. I 36 av 45 studier fant man at stemmeverving økte valgdeltakelsen. En tommelfingerregel fra denne forskningen sier at for hver 14. velger man får kontakt med, vil man produsere en stemme (Green & Gerber, 37). Her må vi huske på at dette gjelder ved en stemmedeltakelse på mellom 50 og 60 prosent, noe som er mye lavere enn de 75–85 prosent vi vanligvis har i Norge. Likevel: Alt i alt peker forskningen ganske overbevisende på at fotarbeid gir stemmer, og at denne retoriske formen er særlig effektiv når den retter seg mot dem som ofte stemmer, men kunne ha tenkt seg å bli hjemme i sofaen på denne valgdagen.

GOTV i Milwaukee

Ti dager senere er jeg tilbake i Wisconsin. Denne gang i en forstad til hovedstaden Milwaukee. Det er sjette november: valgdagen! Det avgjørende med dagens stemmeverving er å få tilhengerne ut av huset for å stemme. Det er GOTV: «Get out the vote.» Min kollega Trygve Svensson er kommet på besøk fra Norge. Han skal hjelpe til med å fylle valglokalene.

Fremme ved partikontoret i Milwaukee springer en ung mann inn i bussen og griper mikrofonen. Han har en forstørret papputgave av vårt GOTV-manuskript. Det er viktig at dere kommuniserer slik det er angitt i manuskriptet, sier han. Formuleringene er utformet i overensstemmelse med studier som viser at denne typen henvendelse gir større sannsynlighet for at velgeren faktisk går og stemmer. Vi skal spørre velgerne om de vet hvilket valglokale de skal til, og få dem til å beskrive når og hvordan de kommer dit, slik at de forestiller seg turen til stemmelokalet. Det øker sannsynligheten for at de tar turen.

Milwaukee skal være en flott by. Som Chicago ligger den ved kysten av Lake Michigan. Men byen får vi ikke se. Snart skal vi bevege oss gjennom lett regn langs endeløse, tomme gater i en middelklasseforstad til byen, mens vi banker på dører som andre ververe har banket på flere ganger tidligere. Jeg har allerede snakket med din kollega, sier noen. Vi stemmer ikke, sier en. Jeg har stemt sier de fleste; og jeg forstår av tonen at de ikke orker flere stemmeververe eller mer valg. Andre er positive og smiler bredt når de ser min Obama-button: Bra jobbing, dette skal vi vinne!

Støtten gir pågangsmot, og jeg føler jeg meg etter hvert som en erfaren stemmeverver. I min iver river jeg meg løs fra manuskriptet: «Kan jeg få spørre om du har stemt i dag»? De fleste svarer ja, og jeg følger opp: «Kan jeg få spørre hvem du har stemt på». Noen smiler og sier «Ja, vi har stemt på din mann». Andre gir bare et kort «Nei». Jeg prøver å overkomme en potensiell ubekvem situasjon med et smil og en forsikring om at det er helt fint: «Det viktigste er at vi alle stemmer, det er bare slik at demokratiet kan fungere.» Etterpå forstår jeg at mine små avvik fra manuskriptet gjorde det vanskelig å fremkalle den ønskete responsen. Jeg ble ikke i stand til å registrere hvem velgeren støtter, og risikerte å virke utillatelig påtrengende.

Jeg bestemmer meg for å følge teksten litt mer presist. Jeg går videre til neste hus. Ingen hjemme. Ved neste dør bjeffer hunder da jeg banker på. En middelaldrende mann åpner. «Hei», sier jeg og ber om å snakke med navnet på listen min. «Speaking», svarer han. Jeg presenterer meg og spør som angitt i manuskriptet:

Vi vil gjerne minne deg om valget i dag. Vi vet at du er en velger, og at du bryr deg om lokalsamfunnet, så vi vil være sikker på at du stemmer på president Obama og for Tammy Baldwin til senatvalget i dag. Kan vi regne med din stemme til Barack Obama og til Tammy Baldwin i dag?

«Nei», svarer han lakonisk, og jeg vet at jeg nå kan registrere ham som «Not supportive». «Kan jeg få spørre hvorfor? « følger jeg opp. «Jeg er ikke helt komfortabel med Baldwin», sier han. «Har du lyst til å fortelle hva det skyldes?», spør jeg. «Jeg er bare ikke helt komfortabel med henne», sier han unnvikende. Da jeg tilbake på partikontoret nevner min forundring over svaret, smiler en av de andre: «Vet du ikke hvorfor»? «Nei». Han ser på meg – overbærende og avvæpnende på samme tid: «Baldwin er lesbisk, ikke alle er helt komfortable med det.» Vi drikker cola og spiser pizzastykker og bagles på kontoret. Noen haster ut for å nå en siste kort stemmeverving før vi skal med bussen hjem. Trygve og jeg går med vår sjåfør og tar en kort halv time hvor vi banker på de aller siste dører, mens regnet drypper i håret.

Trygve Svensson og Jens E. Kjeldsen foran Demokratenes kontor i Milwaukee (WI) etter ferdig stemmeverving på valgdagen. Foto: Frivillig fra Milwaukee.

Bevegelsen

I bussen på vei hjem diskuterer alle hvordan det har gått og hvem de har møtt. Trygve, som har arbeidet både for SV og Arbeiderpartiet, forteller at stemmeverving er annerledes i Norge. Der ringer vi på alle dørene, men vi har ikke mye politisk samtale med dem vi møter. Her i USA banker vi bare på de dørene som kampanjer allerede har notert som mulige tilhengere, og vi diskuterer faktisk politikk med velgerne. I Norge, sier han, kanskje særlig på Vestlandet, er vi nok litt redd for å bli oppfattet som utidig forkynnende. Det å banke på dører er noe vi først og fremst assosierer med Jehovas Vitner.

Stemningen er på samme tid trøtt, avslappet og løssluppen. Vi har en følelse av at dette går vår vei. En deler ut lokal øl han har kjøpt i Milwaukee. Vi skåler. Chris, som leder turen, reiser seg forrest i bussen og takker oss med kort tale om hvor verdifullt vårt arbeid er. Det er fremdeles mulighet for å bidra mer, sier han. Vi vet at det ennå er noen av dem som er positive til vår bevegelse, som ikke har stemt. Dere har alle allerede gjort en fantastisk jobb, og nå er det mulighet for å få de inn siste avgjørende stemmer via telefonen, oppfordrer han. Noen har kampanjeprogrammet Dashboard installert på sin smarttelefon og går straks i gang med å ringe velgere som vi kan se ennå ikke har stemt. Andre får utlevert telefonnumrene av Chris. Disse folkene har vært på flere stemmevervingsturer. De møtte opp på kontoret i Evanston klokken syv i morges. De har gått gatelangs i regn i flere timer. Nå er klokken fire. Vi har to timers kjøring foran oss. Men det er fremdeles noen timer til valglokalene på vestkysten stenger, så bak i bussen begynner telefonstemmene å summe: «Hei, mitt navn er David, jeg er frivillig for president Obamas grasrotkampanje …»

Til det siste trodde republikanerne at velgerne ville gi dem presidentposten. Til valgdagen hadde Mitt Romney angivelig bare skrevet en vinnertale. På Fox TV insisterte Karl Rove på selve valgkvelden på at partiet fremdeles kunne vinne svingstaten Ohio, og dermed valget, på tross av at Fox TVs egne dataspesialister avviste at det var mulig. Til sist ble det en komfortabel seier for Obama. Det kan bli sene natten før resultatet er endelig klart, hadde ekspertene på TV forutsagt; ja, det kan gå dager, til og med uker – avhengig av hva som skjer i Florida. Klokken 22 var det hele avgjort. Romney fikk bare 206 valgmannsstemmer, Obama fikk 332 – 62 flere enn nødvendig for å vinne. Det var en overraskelse for mange. Obama-kampanjen var lettet, men ikke like overrasket. Da kampanjelederne for de to partiene, Jim Messina (D) og Brian Jones (R), noen dager etter valget møttes til en konferanse for politiske rådgivere, var de begge enige om hva som gjorde utslaget (Slack 2012). Det var det demokratene hadde sagt hele tiden: Folkene på gata, innsamlingen og behandlingen av data samt evnen til å få tilhengerne ut av døren og inn i stemmeboksen var avgjørende: «It’s the ground game, stupid …»

Litteratur

Donovan, Slack (2012): «It’s the Ground Game Stupid…» . På Politico 44: http://www.politico.com/politico44/2012/11/its-the-ground-game-stupid-149204.html

Green, Donald P. & Alan S. Gerbner (2008). Get Out the Vote: How to Increase Voter Turnout, 2nd Edition. Washington: Brookings Institution Press.

Issenberg, Sasha (2012): The Victory Lap. The Secret Science of Winning Campaigns. New York: Crown Publishers.

Murphy, Tim (2012): «Harper Reed’s Machine Can’t Read Your Mind – Yet». Mother Jones, 37:5, 42–47

Simonson, Peter (2010): «The Streets of Laredo: Mercurian Rhetoric and the Obama Campaign». Western Journal of Communication, 74:1, 94–126

Nettressurser

United States Election project: http://elections.gmu.edu/index.html (om tidlig stemmegivning se: http://elections.gmu.edu/early_vote_2012.html