Ida Aalen

En kort bok om sosiale medier

Fagbokforlaget, 2012

Lettlest og vellykket om sosiale medier

Det finnes en betydelig utfordring når det gjelder samtidens forsøk på å identifisere praksiser for bruk av sosiale medier, samt hvilken betydning sosiale medier har for enkeltindividet og samfunnet på mikro-, meso- og makronivå. Problemet er tendensen til å ta utgangspunkt i egne erfaringer og noen beste praksis-eksempler og tro at disse tendensene gjelder alle. Hyperaktive og panegyriske Twitter-brukere forteller om dialog, brukermakt, den endelige realiseringen av demokratiet, og den enorme verdien av det sosiale nettverket for både sosiale og profesjonelle formål. Alt er egentlig sant og riktig, men det er ikke en fullstendig beskrivelse av samtidens sosiale kommunikasjonsmønstre.

Med En kort bok om sosiale medier ønsker Ida Aalen å forankre det vi tenker og sier om sosiale medier i forskning heller enn anekdotiske eksempler. Og sjelden har jeg lest en så referansetett bok, særlig med tanke på at boken i første rekke retter seg mot studenter. Boken er likevel svært lettlest, og Aalen har gjort en god jobb med å oppsummere betydelige deler av forskningen på sosiale medier de siste årene. Aalen sorterer og sammenstiller forskningsbidragene samvittighetsfullt, og boken hennes er nærmest en portal til den internasjonale forskningsfronten. Slik lykkes hun med boken.

Boken innledes med en redegjørelse om hva sosiale medier er, og en plassering av denne typen medietjenester som mellom massemedier og kommunikasjonsmedier. Aalen skriver at sosiale medier legger til rette for mange-til-mange kommunikasjon, og til forskjell fra massemediene, er det brukerne som produserer innholdet i sosiale medier. Allerede her kan man velge å være vanskelig og argumentere for at sosiale medier strengt tatt brukes både som kommunikasjonsmedier (en-til-en) og som massemedier (en-til-mange), og at innholdet ofte også produseres av profesjonelle innholdsprodusenter. Men Aalen gjør fint rede for hvor sosiale medier kommer fra, og viser også til at begrepet er av nyere dato enn fenomenet. Boken er ellers inndelt i kapitler som reflekterer hva forskningen på sosiale medier i størst grad har adressert. Særlig vektlegges sosiale mediers betydning for våre sosiale liv og nettverk, iscenesettelse, konsekvenser av kontekstkollaps og uklare grenser mellom det private og offentlige. Sosiale mediers politiske og demokratiske betydning, samt sosiale mediers funksjon for kundekontakt og markedsføring diskuteres i et felles kapittel mot slutten av boken.

En kort bok om sosiale medier er primært skrevet for studenter innen medievitenskap, journalistikk og markedsføring. Studenter kan ha godt av å lese en bok der referansene til tidsskriftartikler danner hovedvekten av bakgrunnslitteraturen, samtidig som studiene til en viss grad også settes inn i relevante teoretiske rammeverk. Når Aalen for eksempel diskuterer spredningen og adopsjonen av sosiale medier i kontekst av Rogers diffusjonsteori og Silverstones domestiseringsteori, resonnerer dette med sentrale verk og teorier mange studenter uansett må eller bør forholde seg til. Slik utfyller, konkretiserer og aktualiserer Aalen klassikere innenfor medieforskningen.

Bokens hovedstyrke ligger likevel i det omstendelige kartleggingsarbeidet av relevante studier som forfatteren har gjennomført, snarere enn i teoretiske refleksjoner. Forskningen på sosiale medier er omfattende, og flere fagdomener adresserer de samme problemstillingene: Aalen har hentet og studert bidrag fra blant annet medie- og kommunikasjonsforskning, psykologi, HCI og markedsføring. Dermed er boken også nyttig for medieforskere som ønsker å få en kjapp innføring i et stadig større forskningsfelt.

Aalen er dessuten ung og har vokst opp med, eller nærmest i, sosiale medier (når vi inkluderer IRC og blogger som sosiale medier). Det taler også til bokens fordel, særlig fordi hun klarer å kombinere brukernær og forskningsbasert innsikt med distanse der det er nødvendig. De fleste temaer og problemstillinger diskuteres balansert uten at leseren overveldes av motstridende forskningsfunn. Aalen glatter ikke over motstridende tendenser, men viser til at til dels ulike funn kan forklares med at ulike studier har hatt ulikt fokus og utgangspunkt. Likevel kan man risikere å bli forvirret når man først leser at sosiale medier ser ut til å styrke vår sosiale kapital og hjelper oss å vedlikeholde et større nettverk av bekjente, for deretter å bli konfrontert med Dunbars forskning om at det finnes grenser for hvor mange relasjoner vi som mennesker er i stand til å vedlikeholde.

Dessverre har Aalen sjelden plass til å resonnere videre, og kapitlene i boken mangler oppsummeringer der de ulike diskusjonene samles og løftes opp. For å følge opp eksemplet over: hvordan kan det være sant på samme tid at sosiale medier gjør oss i stand til å vedlikeholde flere relasjoner, men at vi likevel ikke har kapasitet til å forholde oss til mange hundre venner og bekjente? En tjeneste som Facebook er designet for å støtte eksisterende relasjoner, og for mange fungerer vennelister i Facebook nærmest som et arkiv over sosiale forbindelser de knytter gjennom livet. Twitter og Instagram er derimot eksempler på det Aalen beskriver som tjenester som støtter asynkrone relasjoner. Dermed legger disse tjenestene i større grad til rette for utvikling av nye relasjoner. Aktive bloggere, Twitter- og Instagrambrukere utvider sine sosiale nettverk, i første omgang ved å opprette nye, svake bånd i tillegg til en rekke asymmetriske relasjoner. I noen tilfeller styrkes disse båndene med tiden, gjerne etter ansikt-til-ansikt-møter. Sosiale medier bidrar til å realisere latente bånd, og dynamikken i våre sosiale nettverk endres. Vi forholder oss til flere mennesker enn før, og selv om iscenesettelser er grundig redigerte, har vi en helt annen innsikt i bekjentes liv. Når det gjelder de nære relasjonene, er situasjonen ikke radikalt endret når det gjelder antall mennesker vi opplever som nære venner, men det kan nok ha skjedd endringer i hvem vi utvikler og opprettholder nære relasjoner til. Videre er det store forskjeller i hvordan vi bruker sosiale medier. Svært mange bruker sosiale medier primært som kilder til informasjon og underholdning, og bidrar i svært liten grad selv med innhold. Det blir mange løse tråder, uten at Aalen samler dem for oss. Der mange mener mye om sosiale medier basert på et svært tynt fundert forskningsgrunnlag, tør ikke Aalen resonnere og konkludere til tross for at hun har et helt annen innsikt i tematikken.

Aalen har også underdrevet noen av de mest interessante konfliktdimensjonene i forskningen på sosiale medier. Hun referer for eksempel til Turkles siste bok Alone Together, men går ikke inn på Turkles dystopiske påstander om at vi mennesker er i ferd med å erstatte direkte fellesskap med dårlige kopier, og at vi i denne prosessen står i fare for å miste evnen til å snakke sammen og være sammen.

Den største innvendingen mot boken er egentlig knyttet til det litt for knappe formatet, og dermed er denne kritikken også litt urettferdig med tanke på bokens mandat. En strengere prioritering kunne likevel skapt rom for å plassere diskusjonene i klarere teoretiske rammer. Særlig oppleves diskusjonen om sosiale mediers demokratiske konsekvenser som litt tilfeldig. Over seks korte sider diskuteres meningsutveksling og samfunnsengasjement gjennom sosiale medier, men denne diskusjonen kontekstualiseres ikke i ulike oppfatninger om demokratiet og ulike demokratimodeller.

En kort bok om sosiale medier er likevel en svært vellykket liten bok, og den kan trygt anbefales som innføring til et stadig større og mer interessant forskningsfelt. Det får heller være at man som leser kanskje sitter igjen med flere spørsmål enn svar.