Under Stortingsvalgkampen 2013 kan norske borgere sannsynligvis få se kjente politikere appellere direkte til dem gjennom fjernsynsskjermen. TVNorge ønsker nemlig å selge reklametid til politiske partier under valget. «Ja til politisk reklame» kunne man lese i TVNorges samfunnsrapport for 2012, i en spalte hvor administrerende direktør Harald Strømme også proklamerte at TVNorge vil fortsette å utfordre det norske forbudet mot politisk reklamefilm (Strømme, 2012). Med dette utspillet i betraktning kan det virke som det ligger an til en ny runde med debatt rundt det norske forbudet mot politisk reklamefilm på fjernsyn. Denne debatten har foregått i lang tid. Helt siden 1995 har det vært ført argumenter for og mot forbudet, samtidig som selve lovbestemmelsen har vært utfordret og omgått gjennom en rekke kringkastede reklamefilmer på fjernsyn. I lys av den siste tids utvikling kan det være interessant å finne ut av hvilke argumenter som har blitt fremført før – og hvordan disse argumentene forholder seg til de filmene som faktisk har blitt produsert og vist.

I denne rapporten ønsker jeg å presentere funn fra en studie av argumentasjonen for og mot selve forbudet, samt filmene i seg selv. Kildematerialet har bestått av 85 politiske reklamer i levende bilder, produsert og fremvist i Norge, 308 avisartikler trykket i norsk presse i perioden 1995 til 2011 samt et utvalg stortingsmeldinger, NOUer og høringspapirer som er direkte knyttet til diskusjon eller bestemmelser rundt forbudet mot politisk reklamefilm. Utvalget av reklamefilmer er en blanding av fjernsynssendte filmer, og filmer fra internett. Jeg valgte å inkludere internettfilmer i undersøkelsen, fordi de kan være med på å gi et klarere bilde av hvordan politisk reklamefilm kan komme til å se ut i Norge, dersom det blir lov. I tillegg gir det inntrykk av hvordan politisk reklamefilm brukes av partiene i dag.

I undersøkelsen valgte jeg å dekonstruere argumentene, og å plassere dem i kategorier. Kategoriene jeg brukte var i noen tilfeller hentet fra, og i noen tilfeller sterkt inspirert av Kjeldsens (2003) redegjørelse av debatten rundt emnet. Etter kategoriseringen talte jeg forekomsten av de ulike argumentene for å finne frem til hvilke som ble brukt mest – altså de dominerende argumentene i debatten. Figur 1.1 viser antall forekomster og uttelling i prosent for de aller mest dominerende argumentene. Det skal nevnes at det også er en rekke andre argumenter som fremkommer i diskusjonen, spesielt i avisenes debattspalter – jeg kommer til å kommentere enkelte av disse i denne rapporten.

Fra julekort til pornosladd på fjernsyn

I en periode fra 1995 til i dag har debatten om politisk fjernsynsreklame blusset opp med jevne mellomrom, ofte etter at en fjernsynskanal har utfordret eller trosset forbudet mot denne typen budskap. Den 19. april 1995 kjøpte Akademikernes Fellesforbund opp all ledig reklametid på TV2, og viste filmer hvor de sa seg lei av at høyere utdanning ikke lønner seg. I 1997 kringkastet TV2 i samarbeid med Fremskrittspartiet en reklamefilm som hintet mot korrupsjon og pengemakt hos rivalene Høyre og Arbeiderpartiet. Året etter sendte TV2 nok en gang en reklame for Fremskrittspartiet, denne gangen i form av et stillbilde av et julekort. I år 2000 kringkastet Tv2 en politisk reklamefilm for Sykepleierforbundet, men avsluttet med det som da ble kalt en «pornosladd».

Sykepleierforbundet på TV2, 2000.

Sladden skjulte filmens hovedbudskap, og forhindret en sanksjon fra Statens Medieforvaltning. Samtidig pekte teksten i sladden videre til TV2s nettsider, hvor man kunne se filmen i sin helhet. I 2003 sendte TV2 en reklamefilm med Carl I. Hagen i hovedrollen. Denne fikk mye oppmerksomhet, og til å begynne med kommenterte ikke mange at TV-Vest ble sanksjonert for å ha sendt tre politiske reklamefilmer for Pensjonistpartiet. TV-Vest tok imidlertid saken til retten, og skulle seks år senere komme seirende ut fra den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Dagen dommen ble rettskraftig, rykket både Pensjonistpartiet og Høyre ut og sendte reklamefilmer på et stort antall lokal-TV-stasjoner. Regjeringen, med kulturminister Trond Giske i spissen, var sterkt uenig i denne tolkningen av dommen, og bevilget midler til Frikanalen – som skulle være en kanal hvor det er lov å kringkaste politisk reklame. I 2009 tilbød også TVNorge reklametid til 13 partier, til en verdi av 100.000 kroner hver. Giske uttalte i denne sammenheng at dette var greit, så lenge penger ikke byttet hender. Samme år sendte TV2 en film fra organisasjonen Bevar Hardanger, en kringkastingshandling som ikke ble sanksjonert av Medietilsynet, fordi Bevar Hardanger ble vurdert til å være en tilstrekkelig liten nok organisasjon, med en sak som hadde stor nok generell samfunnsinteresse.

De 6 mest brukte argumentene

Figur 1

 

  • Ytringsfrihetsargumentet brukes, som figur 1 viser, hyppig av begge fronter. De to partene har allikevel en noe forskjellig innfallsvinkel. Argumentet hevder på den ene side at politisk fjernsynsreklame bør være lov, fordi vi har lovfestet ytringsfrihet i Norge. Dermed bør man godta alle typer ytringer, også de man ikke liker. Hos siden som ønsker et forbud, kan en påstå at det fremkommer en annerledes tolkning av ytringsfriheten. Det hevdes her at et forbud mot denne typen budskap er en akseptabel begrensning av ytringsfriheten, og at forbudet ender opp med å styrke ytringsfriheten i Norge: ved å stenge alle ute fra denne kanalen, hindrer man også at mindre partier og organisasjoner blir utkonkurrert av pengesterke partier og organisasjoner.

  • Økonomiargumentet bygger på påstanden om at produksjon og spesielt sending av politisk reklamefilm er så dyrt at det virker kostnadsdrivende og dermed motvirker ytringsfriheten. I en markedsplassmetafor vil altså dette medføre at de ressurssterke vil ha råd til en svært dyr og avansert megafon til sine budskap. De mindre ressurssterke derimot, vil måtte nøye seg med en sammenrullet avis. Som figur 1 viser, er dette argumentet det mest brukte av den siden som ønsker å opprettholde forbudet. Hos den siden som ønsker å oppheve forbudet, argumenteres det mot dette argumentet ved å påpeke at den nevnte skjevheten i midler og oppmerksomhet allerede er til stede i det politiske landskapet: «(...) slik har det alltid vært og vil bli og kan derfor ikke være noe holdbart argument» (Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Innst. O. Nr. 82, 1998-1999: 2).

  • Forenklingsargumentet blir ofte nevnt som nettopp forenkling, eller som forflatning, popularisering eller slagordspreging. Hovedtanken er at den politiske fjernsynsreklamens korte form vil føre til en vridning vekk fra informasjonbasert valgkamp, mot en mer forenklet og slagordspreget valgkamp. Dette blir altså et problem fordi velgerne ikke foretar valg basert på god informasjon, men på reklamespråk, slagord og forenklinger av komplekse problemstillinger. De som utfordrer denne påstanden, trekker ofte frem påstander om at politikken allerede er full av forenklinger – dermed vil ikke politisk fjernsynsreklame endre noe vesentlig i dette bildet.

  • Avgrensningsargumentet er et argument som hevder at det er urimelig å forskjellsbehandle fjernsynsmediet fra ander medier, som for eksempel aviser eller kino, hvor det er lov med politisk reklame. Det anføres her at det ikke er noen forskjell mellom de ulike mediene, og at dermed er urettferdig å forskjellsbehandle. Av disse grunnene bør politisk reklame også være tillatt på fjernsyn. Hos den siden som ønsker å beholde forbudet, ser man en nesten diametralt motsatt tankegang: Fordi politiske partier og andre grupper allerede har tilgang til å reklamere i en rekke andre medier, er det ikke behov for dem å reklamere i fjernsyn også.

  • Teknologiargumentet er, som en kan se i figur 1, et argument som utelukkende forekommer hos partene som ønsker å oppheve forbudet. Argumentet berører først og fremst trender innen medieutvikling og teknologi, som for eksempel konvergens. Det at den teknologiske utviklingen har gjort at skillet mellom fjernsynsskjermer og levende bilder på internett blir stadig vanskeligere å trekke, gjør at lovgivningen er gammeldags og meningsløs, i følge teknologiargumentet. Følgelig må en i følge denne logikken oppheve forbudet, som stadig fremstår som mer og mer arkaisk: «Det er vår spådom at spørsmålet om politisk reklame i fjernsyn i løpet av få år vil ha et sterkt musealt preg» (Norsk redaktørforening, 2005).

  • Maktargumentet er et argument som forteller at fjernsynsmediet generelt, og politisk reklame i levende bilder spesielt, vil ha en svært sterk effekt på publikum, opinion og den politiske kulturen i Norge: «De audiovisuelle mediene har en mer umiddelbar og sterk virkning (...) enn de trykte mediene» (St. Meld. 26 2003-2004: 88). Hos den siden av debatten som ønsker å fjerne forbudet, avvises dette argumentet ved å undergrave eller helt og holdent avfeie legitimiteten i påstanden om at fjernsyn er et sterkere medium enn andre medier, ved å påpeke at fjernsyn ikke er mer maktfullt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon for å hevde nettopp dette. Maktargumentet er en viktig delstøtte for argumentene om avgrensning, forenkling og økonomi. Det argumenteres for at det gir mening å forskjellsbehandle fjernsynet, fordi det er spesielt mektig. Det er allerede dyrt å kjøpe avisannonser, men dette regnes ikke som et problem, fordi man ikke tror at disse annonsene er svært maktfulle og manipulative – det motsatte gjelder for fjernsyn, hvor en da i større grad vil kunne kjøpe seg stemmer ved å lage manipulative fjernsynsreklamer. Partienes slagord og spissformuleringer kan også ses på som forenklinger – men dette blir ikke et stort problem før det overføres til fjernsynsmediet, nettopp fordi man tillegger det en spesielt sterk påvirkningskraft, forenklingene vil dermed få et negativt utfall for velgerne og demokratiet.

Problematiske argumenter

Jens Kjeldsen har ved flere anledninger påpekt at maktargumentet er dypt problematisk, fordi det i stor grad støtter seg til antakelser om makt og manipulasjon. Dette vil si at bilder vurderes spesielt overtalende og mektige, samt at de er spesielt villedende. En del av antakelsen rundt bildenes mektige virkning er deres iboende appell til følelser. Men det er, som Kjeldsen (2003, 2007, 2013) og til en viss grad Gripsrud (1999) påpeker, problematisk å vurdere fjernsyns- og billedmediet ut fra disse antakelsene om svært sterk påvirkning. Min undersøkelse viser at maktargumentet forekommer ofte i debatten. Hvis en også anfører at maktargumentet er et sentralt støtteargument for tre av de andre dominante argumentene, kan en begynne å se tendenser til at deler av argumentasjonen i debatten kan anses som problematiske.

En annen viktig observasjon rundt disse argumentene, er at mange av dem hverken kommenterer det som kan sies å være det politiske spørsmålet i saken – hvorvidt politisk fjernsynsreklame vil være et samfunnsgode eller et samfunnsonde, eller filmene som konkrete ytringer – hvordan filmene vil arte seg.

En kan kritisere teknologiargumentet for å være i overkant deterministisk, og påstå at det ikke tar stilling til selve problemstillingen i diskusjonen. Ytringsfrihetsargumentet kan også problematiseres. På grunn av at argumentet sjeldent utdypes, fortoner dette seg ofte som et sidespor i selve diskusjonen. En kan påstå at ytringsfrihetsargumentet svarer på et annet spørsmål enn det som stilles i denne debatten, nemlig et spørsmål om hvilke ytringer man skal ha i samfunnet og ikke, og hvor langt man kan gå i å begrense ytringsfriheten. Økonomiargumentet lot seg vanskelig undersøke i denne undersøkelsen, på grunn av metodevalg, men deler av det støtter seg altså til maktargumentet.

En rekke av argumentene kan altså sies å være problematiske, og andre kan sies å ikke kommentere det politiske spørsmålet, eller filmene i seg selv. Det skal nevnes at enkelte mindre forekommende argumenter gjør nettopp dette. Her er det kanskje spesielt verdt å merke seg argumentet om direkte kommunikasjon: Ved å tale direkte til velgerne med politisk fjernsynsreklame kan man engasjere dem, og mobilisere dem, argumentet om at politiske fjernsynsreklamer vil føre til «amerikanske tilstander», med negativt fortegn – her refereres det til manipulasjon, sterke følelsesappeller og negativitet, og argumentet om mindre partiers talerett – det hevdes at de vil komme mer til orde, dersom de får ta i bruk politisk fjernsynsreklame.

Jeg vil kommentere enkelte av disse videre i denne rapporten. Et blikk mot filmene kan hjelpe i forståelsen av om disse argumentene stemmer, og gi innsikt i hvordan dette fenomenet fortoner seg i Norge. For mens diskusjonen har blitt ført, har det vært produsert og vist en rekke politiske reklamefilmer i Norge, både på fjernsyn, kino og internett.

Vanlige filmtyper i Norge – snakkende hoder og historiefortelling

Figur 2

I Figur 2 kan man se at den den aller vanligste formen for politisk reklamefilm i Norge kan sies å være såkalte talking-heads-reklamer. En talking head-reklame kan i sin enkleste form defineres som en reklame der en politiker snakker til kamera og fremfører argumenter verbalt. Vanligvis er slike filmer produsert i en ganske enkel utførelse, men det finnes også eksempler som fremstår som mer komplekse, eksempelvis ved bruk av visuelle og lydlige effekter. Bruken av verbalargumentasjon gjør at logos-dimensjonen av budskapet ofte trer noe tydeligere frem i reklamene, selv om de også inneholder patos- og ethos-appeller.

Talking Head med innslag av effektbruk hos Vidar Kleppe og Demokratene.

Dramatiseringer, er reklamer som først og fremst forteller historier som mer eller mindre tydelig fremstår som fiksjon. Den narrative dimensjonen står sterkt, og historiene som fortelles brukes argumentativt og retorisk, ved å underbygge reklamenes implisitte eller eksplisitte hovedbudskap. En ser her en mer utstrakt bruk av visuelle effekter, og en finner et bredt utvalg av sjangre. Man finner for eksempel parodier, superheltdrama, film-noir og situasjonskomedie i kildematerialet. På et retorisk plan har disse filmene et klart trykk på patos- og ethos-appeller. Sistnevnte gjør seg ofte gjeldene ved bruk av humor.

Arbeiderpartiets dramatisering «Kaptein Norge» fra 2005 med Erna Solberg og Kjell Magne Bondevik.

Som figur 2 viser, er noen av filmene kategorisert under «annet». Disse filmene preges av blandingsformater og stillbilder. Musikkvideoer forekommer, men de fleste er montasjer – altså en sammensetning av stillbilder og/eller levende bilder, med eller uten ekstradiegetisk lyd og musikk. Her ledsages bildene og lydene av meningsbærende og meningsforankrende tekstplakater eller tale fra en narratør.

Skittkasting og negativitet?

Figur 3

Et argument som fremkom i diskusjonen rundt forbudet mot politisk fjernsynsreklame var en bekymring for at reklamefilmene kom til å bli svært negative. I min undersøkelse av reklamefilmene valgte jeg å ta hensyn til Jamiesons (2000) oppfordring om å ikke utelukkende skille filmer langs en negativ/positiv-akse. I stedet sorterte jeg mellom filmer som kun redegjør for egen politikk, filmer som kun inneholder angrep på en motstander, og filmer som er sammenlignende – altså inneholder både egen politikk og angrep på motstandere. Angrepsreklamer deles inn i myke angrepsreklamer, som fremfører sin kritikk ved hjelp av humor, og som har lyse farger, melodier og stemninger. På den annen side har man harde angrepsreklamer, som antar et mer dystopisk preg, her kan en se mørke farger og dystre toner. Denne typen reklamer forsøker ofte å vekke en følelse av frykt i seeren.

Undersøkelsen av kildemateriale gir, som figur 3 viser, liten grunn til bekymring for angrepsreklamer. Kun 7,6 prosent av filmene ble vurdert som rene angrepsreklamer, og samtlige var som myke angrepsreklamer å regne. Den vanligste reklametypen var reklamer som kun presenterte egen politikk, etterfulgt av sammenlignende, eller kontrasterende reklamer som inneholder både angrep og presentasjon av egen politikk.

Tale til hjerte og mage, ikke hode?

En annen bekymring som kom frem i debatten var at politisk reklamefilm vil bestå av rene følelsesappeller – som i Kjetil Trys ord «snakker til hjertet og magen til folk, ikke til hjernene deres» (Try sitert i Holst-Hansen, 2003). Slike påstander er også viktige å undersøke fordi de kan sies å være hjemmel for maktargumentet, i form av antakelsen om manipulasjon. En kan påstå at det i dette argumentet ligger implisitte påstander om at det emosjonelle er underordnet og adskilt fra det rasjonelle, og at det rasjonelle er mer korrekt enn det emosjonelle. Disse påstandene kan i stor grad sies å være under kritikk fra en rekke hold (Se f.eks Damasio: 1994, Graber: 2001, Richardson Jr.: 2003, Brader: 2005). En kan hevde at det vil være galt å operere med et klart skille og et hierarki mellom rasjonalitet og følelser. Følelser kan sies å være en nødvendig fasilitator for rasjonell tankegang, og en rekke følelser kan også sies å være rasjonelle. En kan også påstå at en emosjonell appell ikke automatisk er en umoralsk, eller mindreverdig appell, når den sammenlignes med en rasjonell appell.

Filmene jeg undersøkte appellerte da også til følelser, fornuft og karakter om hverandre. Når det gjelder de følelsesappellene som er blant de mest brukte i Amerika (appell til frykt eller entusiasme) – gjorde disse størrelsene seg ikke gjeldende. 3,4 prosent kan defineres som klare fryktappeller, og 4,6 prosent som klare entusiasmeappeller. Jeg oppdaget at det kan sies å være vanligere å appellere til en følelse av opplevd urettferdighet rundt egen økonomi – som jeg har valgt å kalle lommebokappell. 18,6 prosent kan kategoriseres under denne benevnelsen.

Amerikanisering og manipulasjon

Bekymringer for amerikanisering meldte seg i debatten som uro for manipulasjon, negativitet og følelsesappeller. Når det gjelder om filmene kan belyse noen av bekymringene, så har jeg allerede behandlet følelser og negativitet. Hva gjelder manipulasjon, så er det lite som tyder på at partiene forsøker å få noen til å stemme mot sine egne interesser – de presenterer for det meste sine kjernesaker, tempoet i reklamene er saktere enn i Amerika, og bruken av virkemidler vesentlig mindre. En kan ane tendenser til at de norske politiske reklamene ikke ligner spesielt mye på de amerikanske, selv om de nok i noen enkelttilfeller har hentet inspirasjon fra kjente amerikanske filmer.

Partiledere er populære i norsk politisk reklamefilm

Det later til at partiledere spiller en viktig rolle i norsk politisk reklamefilm, også når det kommer til lokalvalg. Partiledere var til stede i 38% av reklamene, og dersom man går til lokalvalget i 2011, var partiledere til stede i 36% av reklamene fra dette valget. Dette kan til en viss grad gi gjenklang i tidligere gjort forskning på partiledereffekter i politiske avisreklamer (se Aalberg og Jensen, 2007). Denne tendensen har også blitt observert i Sverige (Se Nord, 2001: 116). En kan i denne sammenheng spørre seg selv hvorvidt dette også betyr at reklamene har en overvekt av personfokus fremfor saksfokus. Aalberg og Saur oppdaget at de fleste trykkede reklamene opererte med en blanding av saks og imagefokus inad i reklamene – dette later også til å stemme for mitt kildemateriale, hvor 67,5 prosent av reklamene hadde denne typen blanding.

Jens Stoltenberg figurerer i Trondheim Arbeiderpartis lokalreklame fra 2011.

Oppsummering

Det er vanskelig å gi et komplett bilde av debatten og de ulike argumentene som har vært ført rundt dette temaet. Dersom en kaster et blikk mot de dominerende argumentene som har vært benyttet i kildematerialet i perioden 1995 – 2011, kan en allikevel kanskje påstå at både de som ønsker å beholde et forbud, og de som ønsker å oppheve forbudet benytter seg av en del argumenter som med fordel kunne vært tematisert og utdypet mer, eller holdt seg mer til saken. En kan således spørre seg om ikke denne debatten trenger nye argumenter. På den andre siden kan en observere at man fortsatt opererer med et formelt forbud mot politisk reklamefilm i fjernsyn i Norge. Dette forbudet utfordres til en viss grad av omveier rundt lovteksten. Teknologiargumentet har som nevnt tidligere en viss deterministisk karakter, og har en tendens til å ikke ta stilling til politiske reklamefilmer som et samfunnsonde eller et samfunnsgode. Men allikevel berører dette argumentet kanskje noe sentralt: Lovgivningen og reguleringen på dette feltet er muligens moden for revisjon. Ikke fordi det å regulere fjernsynsmediet har blitt meningsløst, men fordi reguleringen ikke lenger oppfyller sin intenderte rolle. En kan påstå at det er lite sannsynlig at Norge åpner opp for et fullt frislipp av politisk reklamefilm. Dermed burde en kanskje videreføre tankene fra NOU 2004:25, og spørre seg selv hvordan en i fremtiden ønsker å regulere dette feltet.

Det er vanskelig å kunne stadfeste hvordan politisk reklamefilm på fjernsyn vil arte seg i fremtiden, dersom dette i en eller annen form tillates, i større grad enn det gjøres i dag. I denne rapporten har jeg imidlertid forsøkt å gi noen indikatorer på hvordan denne typen reklame kan komme til å arte seg – ved å se på det materialet som allerede finnes blant de politiske partiene, samt det som har blitt kringkastet på fjernsyn av ulike partier og organisasjoner. I dette materialet består den typiske norske politiske reklamefilm av kandidater som snakker rett inn i kamera, som presenterer partiets egen politikk, og som opererer med en blanding av saksfokus og imagefokus. Det kan ikke sies å være sterke spor etter amerikanske mønstre i mitt kildemateriale. Følelser spiller en viktig rolle i norsk politisk reklamefilm – på lik linje med det rasjonelle.

Et argument for å tillate politisk reklamefilm var at de mindre partiene vil slippe mer til. Dette kan også synes å være tilfelle i mitt kildemateriale. Her finner en en rekke reklamefilmer fra Demokratene, Pensjonistpartiet og Miljøpartiet De Grønne, for å nevne noen. Men det er dermed ikke sagt at disse partiene vil synes like godt dersom de større partiene for alvor gjør sitt innrykk på fjernsynsskjermen. Arbeiderpartiets Martin Kolberg har selv sagt at de kommer til å «ta det i bruk for fulle mugger» dersom det blir tillatt (Kolberg sitert i Narud, 2009).

Med TVNorges intensjoner som å selge politisk reklamefilm under den kommende Stortingsvalgkampen, kan det kan virke som om tiden fremover vil by på ny debatt om, og nye utfordringer for det norske forbudet mot politisk reklamefilm.

Kilder

Aalberg, T. & Saur, T. (2007) «Poltitisk reklame, visuelt stemmefiske» i Anders Todal Jenssen & Toril Aalberg (red.) Den medialiserte politikken. Oslo, Universitetsforlaget.

Brader, T. (2005) «Striking a responsive chord: How political ads motivate and persuade voters by appealing to emotions» American Journal of Political Science 49(2), s. 388-405.

Damasio, A. R. (1994). Descartes' error : emotion, reason, and the human brain. New York, Putnam.

Graber, D. A. (2001). Processing politics : learning from television in the Internet age. Chicago, University of Chicago Press.

Gripsrud, J. (1999) «Meget viktig?» Dagens Næringsliv Morgen 30/01, s. 63.

Holst-Hansen, T. (2003) «Kjøp vår politikk, takk» Dagbladet 09/08, s. 10.

Innst. O. Nr. 82 (1998-1999) «Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om endringer i lov av 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting m.m. (Reklame for livssyn og politiske budskap i kringkasting)» Online, tilgjengelig på: http://www.medietilsynet.no/Documents/Aktuelt/Lovforarbeider/Innst_O_S/InnstO82_98-99(Politisk_reklame).pdf [Tilgjengelig 28/02/2013]

Jamieson, K. H. (2000) Everything you think you know about politics – and why you're wrong. New York, Basic Books.

Kjeldsen, J. (2013) «Negativ reklame om reklame». Online, tilgjengelig på: http://www.minervanett.no/negativ-reklame-om-reklame/ [Tilgjengelig 27/02/2013]

Kjeldsen, J. (2007) «Øjets frygt og ærefrygt. Om Helenas pris og modviljen mod retorik og visuelle appeller» i Rhetorica Scandinavia (47) s. 10-25.

Kjeldsen, J. (2003) Det norske forbudet mot fjernsynsreklame for livssyn og politiske budskaper : en problemorientert redegjøring. Bergen, Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Narud, H. M. (2009) «Prinsipielt om politisk TV-reklame» Dagsavisen 21/01, s. 5.

Nord, L. W. (2001) «Americanization v the middle way: New trends in Swedish political communication» The Harvard international journal of press/politics (6), s. 113-119.

Norsk Redaktørforening (2005) «Høring NOU 2004:25 – kapittel 8 – Politisk fjernsynsreklame», brev datert 08/03.

NOU (2004:25) «Penger teller, men stemmer avgjør. Om partifinansiering, åpenhet og partipolitisk fjernsynsreklame» Online, tilgjengelig på: http://www.regjeringen.no/Rpub/NOU/20042004/025/PDFS/NOU200420040025000DDDPDFS.pdf [Tilgjengelig 28/02/2013].

Richardson Jr., Glenn W. (2003): Pulp Politics. How Political Advertising Tells the Stories of American Politics. Maryland: Rowman & Littlefield Publishers, Inc.

St. meld nr. 26 (2003-2004) «Om endring av Grunnloven §100» Tilgjengelig online på: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/20032004/stmeld-nr-26-2003-2004-.html?id=197978 [Tilgjengelig 28/02/2013]

Strømme, H. (2012) i «SBS Media – en ny TV-familie. Samfunssrapport» Online, tilgjengelig: http://dump.tvnorge.no/dump/upload/Samfunnsrapport_SBS_MEDIA_2012_ENDELIG.pdf [Tilgjengelig 28/02/2013]