Wilhelm Karlsen og Svein Lundestad

Start pressen! Avisene i Bodø gjennom 150 år

Akademika forlag, 2012

Pressens historie i Bodø

Tradisjonelt har arbeidet med å skrive enkeltavisers historie gjerne vært overlatt til gammelredaktøren eller annen betrodd medarbeider i avisen. Slik ikke i Bodø. Her har ikke mindre enn seks faghistorikere – alle ansatt ved Universitetet i Nordland – gått sammen om å skrive byens pressehistorie. I tillegg har det vært en i sving en bokkomité, med blant andre redaktør Jan-Eirik Hanssen i Avisa Nordland, Bodøs eneste gjenlevende avis, og professor Rune Ottosen fra journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo.

Bodø har en særlig interessant pressehistorie. Flere presseforskere – blant dem denne anmelderen – har da også beskjeftiget seg med aviskonkurransen i byen.

Forløperen for dagens eneste Bodø-avis var Saltens Fremtid, etablert i 1910 som ukeavis for gruvearbeiderne i Sulitjelma, til sterk motstand fra direktøren ved Sulitjelma Gruver, som motarbeidet alle forsøk på oppvigleri. Agitatorer fra fagbevegelsen på besøk i Sulis for å vekke gruvesluskene for arbeiderbevegelsens sak ble rett og slett bortvist, hvis gruveledelsen kom under vær med deres virke. Sulitjelma utgjorde sentrum for arbeiderbevegelsen i Salten, rundt 1500 personer skal ha vært ansatt ved gruvene på det meste. Men gruvesamfunnet lå avsides til, og oppslutningen om avisen på utgiverstedet var nok lavere enn det avisgrunnleggerne hadde håpet på. I 1913 ble Saltens Fremtid derfor flyttet til Bodø. Den ble først omdøpt til Nordlands Social-Demokrat, med undertittel «Organ for arbeiderbevegelsen i Nordland», senere ble den hetende Nordlands Fremtid. Selv om det på denne tid ble utgitt hele fem aviser i byen, skulle både opplags- og åndskampen de følgende årene bli stående mellom Nordlands Fremtid og den konservative Nordlandsposten.

Ved krigsutbruddet i 1940 utkom det tre aviser i Bodø. Den ene borgerlige avisen, Bladet Nordland, ble et rendyrket NS-organ og gikk inn i 1943, Nordlandsposten fortsatte gjennom hele krigen, mens Nordlands Fremtid ble stanset. Men allerede 16. mai 1945 var arbeiderbevegelsens avis på beina igjen, nå under navnet Nordlands Framtid. I løpet av kort tid hadde den fått flere abonnenter enn den hadde hatt da den ble stanset i 1940. Fra da og flere tiår framover skulle situasjonen i Bodø bli framholdt som et eksempel på aviskonkurransens velsignelser: De to avisene konkurrerte så fillene føk, de inspirerte og ansporet hverandre og presenterte leseren for ulike sider av samfunnet, eller ulike synsvinkler å se de samme sakene ut fra. Pressestøtten, som ble innført i 1969, hadde nettopp som sitt viktigste formål å opprettholde denne typen lokal aviskonkurranse, ved å støtte nummer to-avisene. På 70- og 80-tallet kunne lillebror Nordlands Framtid innkassere årlige millionbeløp fra staten, alt mens konkurrenten – med omkring 10 prosent høyere opplag – bare fikk smuler. Nordlandspostens eier Chr. Petersen raste over denne urettferdighet og sendte iltre brev til sin partifelle Astrid Gjertsen, pressestøtteminister i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Men Nordlands Framtid var i støtet. Avisen var tidlig ute både med overgang til offset, innføring av tabloidformat og seksjonering av stoffet. Nordlandsposten ble hele tiden liggende på etterskudd på de fleste områder, og overgang til tabloidformat satte eieren seg plent imot; byens borgerskap ville aldri finne seg i en slik vulgarisering av sin avis. Fra midten av 80-tallet tok Nordlands Framtid innpå storebrors opplag år for år, og i 1989 gikk de forbi. Dermed var Nordlandsposten akterutseilt for godt.

Men opplagsseieren hadde sine omkostninger: de ansatte i Nordlands Framtid mente deres innsats burde krones med høyere lønn; det fikk de liten forståelse for. Og kontakten med redaktøren ble dårligere, fordi Thor Woje også skulle være direktør, og dessuten flyttet han opp til den etasjen hvor annonseselgerne og desslike hadde sitt tilhold. Den familiefølelsen som hadde rådet i avisen, smuldret opp i takt med avisens vekst, ifølge Jan Oscar Bodøgaard, som skriver kapitlet om denne epoken.

I romjulen 1992 kom Iver Hammeren til Bodø og overtok ledelsen av Nordlandsposten, som da lå med brukket rygg. Bondesønnen fra Fåvang i Gudbrandsdalen, som blant annet hadde brakt nytt liv til avisen Telen på Notodden, satte alt inn på for å få Nordlandsposten på fote igjen: Han fikk Harstad Tidende inn som eier, gav avisen ny grafisk utforming og etablerte lokalaviser i Nord-Salten og i Rana. Igjen var det lillebror som var på offensiven, denne gang i Nordlandspostens skikkelse! Som nr. to-avis fikk den også pressestøtte. Men reglene om pressestøtten var i mellomtiden blitt endret, slik at nr. to-aviser som lå tett oppunder den ledende avisen i opplag, fikk sitt tilskudd kraftig beskåret. Og disse nye bestemmelsene kunne Nordlandsposten vanskelig protestere mot, ettersom det var nettopp Nordlandsposten som i sin tid hadde foreslått dem, for å sette en stopper for millionoverføringene til daværende nr. to-avis, Nordlands Framtid!

Den konkurransen som skulle endre hele situasjonen i Bodø, startet da Nordlandsposten i samarbeid med meglerfirmaet Notar satte i gang billigsalg av boligannonser, som etter hvert førte til prisdumping på alle slags annonser. Nordlands Framtid så seg nødt til å følge med i priskonkurransen, som medførte en utmattelseskrig som holdt på å ta knekken på begge avisene.

Aviskonkurranse er sunt – det bidrar til at konkurrentene holder hverandre gjensidig i ånde. De mest effektive konkurransetiltak er imidlertid de som det tar lang tid for konkurrenten å svare på. Å sette ned prisen kan virke fristende og kan gi umiddelbar gevinst, men haken er at konkurrenten kan kopiere utspillet allerede neste dag. Denne erkjennelsen hadde Bodø-avisene gjort seg allerede i 1919 – i en tid da de politiske motsetningene mellom avisene var på sitt skarpeste – da de underskrev en avtale om at alle avisene skulle holde de samme annonseprisene.

Opprinnelig var Hammerens plan å gjenreise Nordlandsposten som ledende avis, men han hadde i noen år snakket om en plan B han hadde – nemlig å slå de to Bodø-avisene sammen. Og i 2002 hadde ideen modnet i begge leire: Nordlandsposten og Nordlands Framtid ble formelt nedlagt, og en ny avis – Avisa Nordland – sto opp fra asken. Paradoksalt nok ble Thor Woje, motstander av fusjonen, leder for den nye avisen, mens ideens opphavsmann og ivrige forkjemper, Ivar Hammeren, ble holdt helt utenfor.

Boken Start pressen: Avisene i Bodø gjennom 150 år er blitt en rikt illustrert praktbok på 280 sider, i tilnærmet A4-format og med god papirkvalitet som yter de mange bildene rettferdighet. I forordet opplyser bokens to redaktører at forfatterne, på grunn av tidsnød, har vært nødt til å skrive sine bidrag parallelt, og dermed med begrenset innsikt i hva de øvrige bidragsyterne har syslet med til enhver tid. Redaktørenes engstelse på dette punkt er ubegrunnet: Boken framstår som et helstøpt og gjennomarbeidet verk. Noen hopp fram og tilbake i tid mot slutten kunne ha vært unngått, men redaktørene må allikevel berømmes for at vi som lesere slipper de kjedelige gjentakelsene som ofte preger verker av dette slaget, hvor flere forfattere har samarbeidet. Språket flyter velsignet lett. Et passelig radikalt bokmål kler framstillingen. Boken er rikt illustrert med fotografier fra fortid og nåtid. Forfatterne har gjort seg flid med både med bildeutvalget og bildetekstene; for eksempel har de fleste gruppebilder tekster som forteller oss hvem de avbildede personene er. Kildehenvisninger og noteapparat er det lite å utsette på. Men jeg skulle ønske at forfatterne hadde klart å finne på en bedre tittel på boken. Den valgte tittel er altfor velbrukt og har knapt noen referanse til avishistorien i Bodø!

Stort sett lar forfatterne begivenhetene tale for seg selv, uten sidekommentarer. Noen ganger har de kanskje lagt for sterke bånd på seg, framstillingen blir litt for høflig, litt for pyntelig. At forfatterne holder seg beskjedent i bakgrunnen, fører også til at det blir langt mellom de skarpe observasjonene og de dristige generaliseringene. Her er mye sitater, men lite analyse. Det aller siste kapitlet, hvor de lange linjer skal trekkes, lever ikke opp til forventningene, det blir for mye gjentakelser av ting som tidligere er sagt. Og det spørsmålet som trenger seg på hos enhver presseforsker, nemlig: Hvilken betydning har det hatt for Bodø bys borgere, nærings-, kulturliv og politikk at den stedlige aviskonkurransen er borte – blir knapt nok berørt. At Avisa Nordland har vært enerådende i mer enn ti år, burde ha gitt grunnlag for noen refleksjoner i så måte. Men bevares: Beretningen om Bodø-avisene er blitt en god og gjennomarbeidet bok som det er en fryd å lese.