Mona Pedersen

Forretning og fornøyelser. Stumfilmens kinoer i Norge 1910-1925

Doktoravhandling, NTNU, 2013

Om stumfilmtidens kinodrift i Norge

Mona Pedersens avhandling Forretning og fornøyelser. Stumfilmens kinoer i Norge er et interessant bidrag som gir ny kunnskap om den tidlige film- og kinohistorien i Norge. Det er et empirisk anlagt arbeid som har kastet nytt lys over sider ved den tidlige filmhistorien her i landet: 290 sider, og vel så det, fordelt over ti kapitler med to historiske fokuseringspunkt knyttet til årene 1910 og 1925, og til tre ulike steder: Kristiania/Oslo, Hamar og Elverum. To spørsmål står i sentrum for oppmerksomheten: Hva kjennetegnet etableringen og utviklingen av den private kinoinstitusjonen? Hvordan ble den kommunale konsesjonsretten ivaretatt i årene etter kommunaliseringen var gjennomført?

Det er med andre ord film- og kinobransjens fremvekst i Norge det dreier seg om, både om etableringen av faste visningssteder og om måter de første kinopionerene valgte å drive denne nye virksomheten på, og som snart ble møtt med skepsis fra toneangivende grupper med sedelighetsforeningene i spissen, som så med mistro på den nye internasjonale underholdningskulturen filmen formidlet. Vi får greie på hvem film- og kinopionerene var, hvilke roller det var snakk om og hvem som investerte penger i dette nye underholdningsmediet. Her er det nytt og interessant stoff som er hentet fram, og som vitner om iherdig og grundig kildesøk i en lang rekke ulike arkiver. Vi har å gjøre med en forsker som ikke er allergisk overfor arkivskuffenes støvete dokumenter. Det er nettopp det empiriske arbeidet som er denne avhandlingens styrke, og hvor det store arbeidet som er nedlagt kommer til uttrykk.

Avhandlingen plasseres innenfor et ekspanderende internasjonalt forskningsfelt, «cinema studies» eller «cinema history», der kinoinstitusjonens sosiale og kulturelle rolle har stått i sentrum for oppmerksomheten, som jo på mange måter også har stått sentralt innefor den hittil forholdsvis beskjedne norske filmhistorieforskningen. Sigurd Evensmos Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år fra 1967 banet vei, og selv om avhandlingen søker å markere avstand til mange av Evensmos slutninger, blir resultatet snarere nyanseringer og utdypinger enn nye konklusjoner. Men det er verdifullt nok.

Mona Pedersens prosjekt setter seg også fore å se på repertoaret på kinoene på de tre nedslagsstedene begrenset til noen måneder i 1910 og 1925. Det betegnes som «punktnedslag», og gir et bilde av programmeringen på de gitte tidspunktene, men her må det sies at det hadde vært ønskelig med et mer omfattende materiale, tatt i betraktning de slutningene som trekkes. Særlig gjelder dette studien av repertoaret i hovedstaden, hvor det repertoarmessige grunnlaget burde vært større.

Den beste delen av avhandlingen er knyttet til kapitlet som heter Kino i drift. Det er hva som dreier seg om den tidlige kinobransjens fremvekst, både med hensyn til etableringen av faste visningssteder, og til måten de første kinopionerene valgte å utvikle denne nye virksomheten. Kristiania, Hamar og Elverum er som nevnt stedene. Hvem var de første film- og kinopionerene, hvordan ble virksomhetene organisert og hvilke roller var det snakk om, og sist, men ikke minst, hvem var det som valgte å investerte penger i dette nye underholdningsmediet? Dette er interessant lesning.

I forbindelse med den tidlige etableringen på Hamar med kinoene Perfekt og Aktuell, som ble etablert i 1907, vises det i så måte til hvordan den førstnevnte inngikk i en liten kinokjede som i utgangspunktet hadde svenske eiere, mens kinoen Aktuell ble en del av Hugo Hermansens Kristiania-baserte selskap Norsk Kinematograf A/S. I 1911 lærer vi hvordan begge kinoer ble innlemmet i Jens Chr. Gundersens lille kinoimperium, som fikk navnet A/S Biograf. For Elverums vedkommende besto den lokale filmkulturen før 1910 av ambulerende kinoselskaper, før Elverum Kinematograf ble åpnet med lokal forankring og lokale aksjonærer med stedets redaktør og kulturpersonlighet Magnus Hamlander i spissen.

Et av avhandlingens prosjekter er å nyansere synet på de første film- og kinopionerene, og avhandlingen påpeker hvordan det gode borgerskap ikke nølte med å investere penger i dette nye underholdningsmediet. Dette til tross for at det ble utsatt for moralsk fordømmelse og krav om sensur spesielt fra pedagogisk hold og fra sedelighetsforeninger, noe som bekreftes av den såkalte kinoloven av 1913, der filmmediet som det eneste ble underlagt sensur og forhåndskontroll. Den beskjedne norske filmproduksjonen i perioden var neppe kilden til forargelsen, det sto det internasjonale filmutbudet for.

Sosialt plasseres kinopionerene «innenfor det lavere sjiktet av det stadig voksende næringsborgerskap», slik det påpekes, mens gjennomgangen av aksjonærlister viser at de sentrale aksjonærene tilhørte de høyere lag av befolkningen. Investorene bak aksjeselskapene som la grunnen for de private kinoetableringene søkte imidlertid etter alt å dømme å være diskrete investorer, som ikke ønsket særlig oppmerksomhet i offentligheten.

Arkitekturen, bygningene, utgjør også et interessefokus i denne avhandlingen. De første kinoene ble anlagt i allerede eksisterende bygninger, slik som den aller første fra 1904 som holdt hus i 2. etasje i Stortingsgaten 12 i Kristiania. Kinoen blir imidlertid snart en ny offentlig arena, selv om det tar noe tid før man får et spesialbygd kinolokale. Ofte er det snakk om lokaler som tidligere hadde vært benyttet som underholdnings- eller forsamlingslokaler, slik som skjedde da varietéscenen i Christiania Tivoli ble kino i 1908. Kinoen Cordial i Kristiania flytter inn i eget hus i 1907, men først på 1910-tallet finner det sted en utvikling der det etableres kinobygg spesielt tilegnet formålet. Når man så leser om hvordan Kino-Palæet så ut, og som ble innviet i 1924, er det nesten at man skulle ønske å ha vært tilstede ved åpningen: «Visserlig var Kino-Palæet et praktbygg, men mest av alt var det et tempel.» Mye hadde skjedd siden Gladtvedt-familien overtok Nytorvets kinematograf og omdøpte den til «Fix» i 1909, et lokale uegnet fordi det i underetasjen lå et lager av rå huder og gammelost: «Dette lagret sendte til sine tider ut en stank så fæl at det jaget publikum ut, ofte midt under forestillingen.» Litt over et decennium senere åpner nevnte Kino-Palæet sine tempel-dører. Dette illustrerer i mangt hvordan film- og kinokulturens posisjon i offentligheten endret seg i løpet av den perioden avhandlingen omfatter – eller hvordan film- og kinoinstitusjonens aktører arbeidet for å høyne mediets posisjon.

Avhandlingen «Forretning og fornøyelse» er et mediehistorisk bidrag som utvider vår forståelse av den tidlige film- og kinohistorien i Norge. Pedersen har åpnet nye arkivskuffer, hentet ny empiri, og bidratt til at vår kunnskap om denne tidlige perioden av norsk filmhistorie har blitt større.